Jump to content

Legger inn Historien Om IDA MARIE..igjen


tjorven 1

Recommended Posts

tjorven 1

Historien om IDA MARIE

 

Mandag 6 februar, viste testen positivt, jeg hadde det på følelse. På min egen bursdag sto krysset der klart som dagen. 14 februar på selve valentinsdagen hadde jeg med første ultralydbilde hjem, med et bankende hjerte. Terminen var satt:10 oktober. Jeg var gravid.

Etter å ha mistet to ganger det siste året, en i femtende uke, en liten gutt, og en spontan abort i 6-8 uke var nervene ganske spente.

Fikk god oppfølging, tett med ultralyder og alt så bra ut, trodde ikke helt på det selv men hadde ikke annet valg.

Ukene gikk og man måtte bare håpe. Jeg var veldig kvalm og magen stor tidlig.

Uke 19 ultralyd igjen alt var bra, men følelsen i kroppen ikke helt god ,men som jeg sa jeg ville ikke slappe av før jeg hadde en sprell levende baby i magen.

 

Uke 23 jeg syntes sparkene var noe slappere, ga det over helgen det var varmt og tenkte at det kunne være det. Ringte sykehuset mandag og fikk ultralyd. Legen oppdaget væske i magen, ba meg ringe ”mannen min” så skulle hun ringe riksen.

Kom rett inn og fikk alvorlige nyheter. Væske i buken, skyldes ofte kromoson feil, infeksjon, blodmangel hos fosteret, eller organ feil.

Organene så fine ut, vi skulle komme tilbake dagen etter for fostervannsprøve, blodprøver, avføringsprøve med mer.

Alt var jævelig, alternativene var dårlige.

Tre dager senere: ingen infeksjoner hos meg eller baby, som vi nå viste var ei lita jente, riktig antall kromosomer, alle organer så vel fungerende ut. Fant vi ingen årsak kunne vi få lov til å håpe, og gjett om vi gjorde..

 

SÅ kom de utvidede prøve resultatene fra Ullevål, feil på det 8. kromosonet, alvorlig feil. Damen snakket om abort og nemnd og alt ble feil, jeg ville ikke at den vesle jenta mi skulle være så syk….

 

Men vi skjønte at det var alvorlig, fikk snakket med damen på Ullevål så bilder av kromosomene, så feilen med egne øyne. Og hun understreket at dette var snakk om multihandikap og at barnet var veldig sykt.

 

Vi reiste rett opp til Rikshospitalet, fikk ultralyd igjen hun hadde blitt noe verre, nemnden ble satt sammen, vi skulle møtes dagen etter fredag klokken 11.

 

En nemnd er to personer, en lege fra sykehuset, en uten i fra gjerne psykolog el.

 

Saken vår var noe spesiell, jeg var så langt på vei, da 25 uker, hun kunne overleve om hun ble født, og hadde vært frisk.

 

De fikk inn flere leger. Sjefen for nyfødt, sjefen for ultralyd, sjefen for føden og sjefen for kvinneklinikken.

 

Jeg var rimelig blek og svett der jeg satt, hva snakket de om? Hvorfor måtte alle inn?

 

Vi ble til slutt kalt inn, og det var ingen spørsmål til oss, bare at alle var enige om at det ikke var forenelig om liv og at søknaden om svangerskapsavbrudd var innvilget.

 

Blir man glad? Lei seg? Hva føler man da? Litt lettelse og enorm sorg..

Dette var fredag, fikk ikke time før tirsdag. Tirsdag?!?, skulle jeg gå hele helgen med en sparkende baby i magen som jeg viste skulle dø…. Ja de gjorde ikke sånn i helgene, og dessuten skulle jeg ta noen piller for å modne livmorhalsen som trengte to døgn.

Ble sendt hjem med sobril og sovemedisiner, og gjett om jeg hadde en helg i rus…

 

Vi prøvde å ha det så hyggelig som man kan i en slik situasjon, dro på sjøen i strålende vær og var sammen med gode trygge venner. Jeg begynte å venne meg litt til sparkene hennes igjen, men var glad for de beroligende medisinene, som også gjorde henne litt roligere.

Hele svangerskapet har man da gått og ventet på spark, og gledet seg over de gode bevegelsene som bekrefter liv og trivsel. Nå holdt jeg på å klikke av sparkene etter at jeg viste at jeg ikke fikk beholde henne. Men som dagen nærmet seg klarte jeg å sette pris på sparkene igjen, det var jo jenta mi…

 

Vi klarte oss frem til tirsdag på en eller annen måte, kom matt inn på riksen, og fikk tildelt rom. Fint ene rom med tv og greier. Stikkpiller ble satt og etter tredje runden kom riene skikkelig i gang, de var heftige og veldig tette, og etter flere runder med morfin og varme risposer, holdet det bare ikke.

 

Anestesi legen ble tilkalt og epidural ble satt. Riene var så tette og vondt at jeg hadde ikke en fjerneste anelse om hvordan jeg skulle sitte stille så nålen ble satt.

Merkelig hendelse, jeg gikk inn i en slags dyp transe der rier og omverden ble satt helt i bakgrunnen, jeg kjente riene men svakt langt unna, virket nesten som jeg hadde flyttet meg ut av min egen kropp. Det virket og epiduralen satt som den skulle. Fikk nå hormoner i drypp i tillegg.

 

Hadde på dette tidspunktet spydd uttallige pussbekken fulle, og min gode venninne og kjæreste sto på som det. Jeg var ikke kvalm i det hele tatt, det bare kom sprutvis og var likefin med en gang.

 

Tredje jordmor var nå på vakt og for en super dame, ikke for det de alle var bra men hun her var super. Det ble mange undersøkelser, men nå som epiduralen var satt hadde jeg tid til å slappe av og kjæresten til min venninne, også en veldig god venn kom også på besøk, så da satt vi der da og skravlet og hadde det så bra man kunne i en sånn situasjon. Ved to tiden reiste han hjem, og åpningen var nær stor nok, men nå syntes hun det kjentes ut som om Ida Marie lå i sete.. Nei sete? Hadde jeg vært 9 mnd på vei hadde jeg nektet, men dette skulle vi klare, jeg hadde følt at hun hadde forlatt oss for timer siden og fikk jordmor til og dobbel sjekke. Fant ikke fosterlyd. Det var egentlig litt godt vi hadde fått beskjed om at hun kinne være i live ved fødsel, og det tror jeg hadde vært tøft selv om det hadde gitt meg mulighet til å treffe henne. Men med det som skjedde videre takker jeg for at hun allerede hadde fløyet….

 

Jeg måtte opp å gå, hun sank liksom ikke ned og hadde ikke nedpressfølelse i det heletatt… Hun lå liksom så langt opp. Vi begynte etter hvert å presse. Dryppet med hormoner som ved en vanlig fødsel har 15-18 ml g pr time var oppe i 45 ml pr time…jeg presset og presset, og lite skjedde, til slutt sa jordmor, at hun kjente smådeler.

 

Kjæresten satte seg rett ned, tenkte seg om et par minutter og spurte, smådeler, som i løse deler? Nei nei jeg kjenner en arm. Alt stoppet opp, lege ble tilkalt inn å kjenne prøve å snu, overlege ble tilkalt, men før hun skulle inn flyttet de meg inn på et rom med lystgass.

Jeg presset, skrek, gråt, pustet lystgass, mens venninne, kjæreste og jordmor trøstet det de kunne. Legene dyttet dro og prøvde og snu. Men IDA MARIE satt dønn fast.

De tok en pause gikk ut på gangen og diskuterte, kom inn igjen og sa de ville legge meg i narkose. Det beste ordet jeg hadde hørt på mange timer NARKOSE.

Jeg ble trillet inn på operasjonsbordet, vi fikk beskjed om at dette ville være over på 15-20 minutter. Lett narkose. Jeg måtte si noe til legen før jeg ble lagt i søvn, det var: prøv å få henne ut hel, og vær forsiktig med meg, jeg vil ha flere barn.

 

Venninnen min reiste hjem kjæresten satte seg på rommet og sovnet, heldigvis. Da han våknet en time og trekvarter etter tuslet han ut i gangen for noe å drikke, stusset over klokka? Da kom sjefen på føden og fortalte at dette hadde ikke gått så greit. Ida Marie satt dønn fast. De hadde prøvd å dytte og snu. De hadde tømt magen hennes for nesten en ½ vann, de hadde fylt livmora mi med saltvann for å skape falskt fostervann, de hadde gitt meg nitroglyserin for å få livmora til å slappe av ytterligere. Hun ville ikke ut, alternativene var da å dele opp meg eller henne, valget falt på henne. Hun hadde jo allerede fløyet, og for å skåne meg mest mulig ble dette gjort. Valget virket ikke som det enkleste de hadde tatt, jordmor gråt kjæresten gråt, hvordan skulle de fortelle dette til meg?

 

 

Jeg våknet og de kom til meg sambo gråt, jeg hadde varmevifte underdyna masse smertestillende i kroppen og ingen baby i magen lengre.

Det at de måtte dele henne for å få henne ut tok jeg ikke så tungt, jeg kanskje best av alle skjønte jo at hun satt dønn fast.

 

Vi hadde kjøpt en søt dukke pysj til IDA MARIE. Barnepleierne kom med henne og jeg så ikke spor av den tøffe behandlingen hun hadde fått med unntak at hun var veldig blå i hodet. Jeg fikk holde henne og hun var veldig fin…. Jeg saumfartehenne for ”feil” for å bekrefte kromoson feil og lignende. Ørene satt veldig lavt og øynene en tanke langt fra hverandre kanskje, men ingenting som var veldig prangende. Hun var nydelig. Sambo syntes også det var godt å se henne.

 

Vi tok bilder og gråt og prøvde og skjønne at hun faktisk var vekk. 1080g og helt nydelig.

Stor og fin så hun hadde hatt det veldig godt i magen hos meg.

 

Jeg ble et døgn på sykehuset for å få antibiotika intravenøst, ble dopet godt for kvelden med sove medisner og en rekker forskjellige smertestillende.

 

Dagen etter reist vi hjem etter å ha sagt farvel til IDA MARIE. En baby forlite et knust hjerte og en mørbanket kropp…

 

Verden utenfor virket skremmende stor, ville ha magen og gjemme meg bak, men den var ikke der mer.

 

IDA MARIE var fløyet og kom aldri tilbake, verden ville aldri bli helt som før.

 

Men vi gir oss da ikke har en to og et halvt åring, gode venner og familie dette skal vi klare. Og neste gang da er det min tur til å reise hjem med en sprell levende baby fra sykehuset.

 

 

Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

nickløs

Vet ikke helt hva jeg skal si...... Synd dere mistet nurket.

Barnet mitt døde også i magen, han ble delt opp for å skåne meg. Jeg syntes det var forferdelig mot babyen min, men samtidig godtar jeg det. Det er lettere når jenta mi på 1 år leker rundt og lysner tilværelsen. Hun heter forresten Ida Marie. Det var et pent navn dere valgte for jenta deres.

Link to post
Share on other sites
tjorven 1

Det er ikke noe hyggelig når det må gå sånn, men på enannenside er jeg glad de delte henne og ikke meg.. Så koselig navn! Det er den første andre IDA MARIE jeg har hørt om... dagene går opp og ned men nå er det flest opp dager og jeg regner med at i løpet av 2007 sitter det en spire der igjen...Jeg har jo en tre åring da ogdet har alt å si!

Link to post
Share on other sites
  • 4 weeks later...
Anonym bruker

Vet ikke hva jeg skal si... ble utrolig rørt av historien deres.

Ønsker dere all hell å lykke i fremtiden!

 

Klem fra ei som også heter Ida Marie.

 

 

Link to post
Share on other sites
  • 2 weeks later...

Annonse

mette1

kjenner meg igjen i mye av det du skriver...fikk skrevet ned min historie i går kveld og det var godt. Nå har det gått litt over en uke siden jeg ble skrevet ut fra sykehuset....mange spørsmål og ingen svar...godt det finnes steder som dette hvor vi kan støtte og oppmuntre hverandre...føler med deg...

Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...