Vet noen her om det er og var vanlig at sykehuset tok bilder av babyer som dør i mors liv?

[Anonym bruker]

Tenker på de som føder barn som er døde..Er det vanlig praksis at sykehuset tar bilder av babyen? Syns jeg har hørt noe om dette her inne. Tenker spesielt på hvis mor og far velger å ikke se babyen sin, og at sykehuspersjonalet tar bilder av babyen i tillfelle de angrer seg senere.

 

Grunnen til at jeg spørr er at min mamma fødte en baby for 18 år siden. Den gang var det ikke så vanlig å få se babyen, men de fikk spørsmål om å se han/hun. Mamma var så utrolig lei seg og sjokkert at hun ikke orket. De orket ikke en gang få vite om det var gutt eller jente. I ettertid har mamma angret på dette. Så jeg lurer på om det er noen som vet om det var eller er vanlig..

[Grip noen i å gjøre noe godt]

Det er ihvertfall vanlig ved mitt,og jeg tror de fleste sykehus idag,å ta bilder av barnet som døde.Nettopp med tanke på at mor eller far skal kunne få et bilde av barnet når de føler tiden er inne for det.

 

Det er ikke alltid man tenker så "klart" når man har født et dødt barn..Jeg forstår godt at din mor angrer nå at hun ikke så barnet sitt den gang,men man reagerer så forskjellig og kanskje var det riktig for henne der og da...

 

Det jeg ville ha gjort om jeg var din mor,er å kontakte sykehuset hun fødte på og høre med f.eks. arkivet/pasientkontakten/fødeavdelingen om hva de gjorde for 18 år siden.Tok de bilder da,kan hun jo være så heldig at det ligger der fortsatt.Iallefall tenker jeg at det må stå i journalen fra den gang om hun fikk gutt eller pike.

 

Gi din mor en klem fra meg,hun er tøff som tar tak i dette nå!Hun er heldig som har deg til hjelp!

 

Mvh

[Anonym bruker]

Ja det må vell stå i journalen om det var gutt eller jente..?

Jeg har ikke tenkt så mye på det som skjedde før..siden jeg var veldig ung da det skjedde. Men etter at jeg ble gravid og har fått en liten baby så tenker jeg mer og mer på det. Mamma har nok også tenkt mye mer på det etter at jeg har vært gravid. For i svangerskapet mitt holdt jeg selv på å føde gutten min alt for tidlig. Vi ser at det er mye likheter mellom hennes svangerskap og mitt, og jeg er derfor veldig redd for at det skal skje med meg neste gang.

 

Tenker også veldig på det når jeg leser om familier som mister babyen sin på den måten, for det er så mye mer "akseptert" å sørge over det nå enn det var for 18 år siden. Nå er det feks. uvanlig at man ikke ser babyen sin, holder det, har privat begravelse for han/hun osv. Den gang var det ikke så vanlig at man en gang fikk spørsmål om å se barnet. Jeg tenker også mye på det at vi har aldri snakket så mye om dette barnet, og at han/hun faktisk er en av oss...og at jeg har en bor eller søster i himmelen..

 

[*Vetlis*]

Tror et er vanlig prosedyre på sykehus at de tar bilder av barnet, noen foreldre vil ikke ha bildene. De blir da lagt i journalen, slik at de evt kan se bildene senere hvis de ønsker det. kjønn blir også registrert.

Men for en 20 års tid siden tror jeg ikke det var like vanlig....

[Anonym bruker]

Jeg har jobbet på sykehus som sykepleier på avd for gynekologi. Her fikk vi inn de som var kommet inntil uke 21 og mistet barnet sitt. Vi pleide alltid å ta bilder. Om ikke foreldrene ville ha bildene så gjemte vi dem i journalen da man av erfaring visste at foreldrene etter en tid gjerne angret på at de ikke tok i mot bildene. Noen ville ikke engang se barnet og da var bildene fine å ha i ettertid.

Hvordan rutinene var for 18-20 år siden vet jeg ikke, men det er fullt mulig å ta kontakt med sykehuset for å be om journalinnsyn.

[Mamma til verdens beste barn]

Hei, vet ikke om det var vanlig for 18 år siden, men de gjør det i alle fall på Ullevål. Dvs, datteren vår ble 3 dager gml så hun var jo ikke dødfødt men de tok mye bilder av henne. Laget bok også, med dikt og litt "rapporter" om utviklingen osv. Veldig fint å ha i ettertid. De tok også bilde etter at hun døde, men sa fra til oss i tilfelle vi ikke orket å se de. Også tok de bilder med vårt kamera mens vi holdt henne osv. uten at vi merket det. De var veldig oppmerksomme på å bevare minner syntes jeg.

 

Stakkars mammaen din, forstår reaksjonen hennes da og savnet hennes i ettertid, godt sykehusene er mer obs på dette i våre dager.

[Trultemora er presseklar!!]

Joda, sykehusene tar bilder av dødfødte barn! Dette blir lagt i din personlige journal! Mistet vår lille engel i 5.mnd av graviditeten! Fikk da beskjed om at de bestandig tok bilder ettersom det var mange som ikke ville se barnet da som angret seg etter noen uker/mnd/år! Jeg valgte heldigvis å se lille Alexander, og det angrer jeg ikke på i det hele tatt nå 7 mnd etterpå selv om han hadde fått ekstremt hard medfart etter "fødselen"!

Samboeren min ville ikke se Alexander, men jeg hadde tatt masser av bilder av han og det hjalp han etterpå!

Så til alle dere som er i tvil om dere vil se eller ei, så vil jeg bare si det at jeg anbefaler det på det sterkeste! For uansett hvor vondt det er akkurat der og da så sitter man igjen med en mye bedre følelse i ettertid! Å uansett hvor hard medfart gullungen din har fått, så er han/hun det vakreste i hele verden, for han er din!!!

[Mamma til verdens beste barn]

Hei, jeg mistet jenta mi bare 3 dager gammel, og bildene av henne er det kjæreste jeg har. Nå har jeg fått en liten gutt som heter det samme som din lille engel, og nå som jeg så innlegget ditt bare strømmer tårene på!

 

Når jeg gikk gravid med Alexander og vi hadde fått vite at det var en gutt, var vi ganske sikre på at han skulle hete Alexander, men selvfølgelig tvilte vi litt, navnevalg er vanskelig. Samme kveld dro vi på graven til Julie og der var det kommet en ny barnegrav (mange på samme felt) Og den lille englegutten het Alexander, jeg husker jeg bare gråt og gråt og visste at det var riktig navn på gutten vår. Håper ikke du syntes det var dumt at jeg skriver dette, men tenk om graven jeg så var din sønns? klem

[*Vetlis*]

Jeg mistet datteren min for 13år siden å de tok bilder av henne.... Jeg ville ha de med hjem, men hvis ikke jeg hadde tatt dem ville de blitt lagt i journalen min. Vet ikke hvordan det var for 18år siden, for mye ble vel endret rundt den tiden jeg mistet tror jeg? Men det skal vel ihvertfall stå hvilket kjønn det var osv....

[Trultemora er presseklar!!]

Syntes ikke det var dumt i det hele tatt!

Minn sønn ligger på en minnelund i Oslo sammen med flere engler! Er egentlig godt å tenke på det at han ligger der sammen med flere, for da tenker jeg på den måten at han er der sammen med "kamerater"! Var sikker med en gang da jeg fikk beskjeden om at jeg kom til å miste at han skulle hete Alexander, selv om jeg ikke hadde tenkt på det navnet tidligere! Det ble bare så naturlig!

Man glemmer aldri sin lille engel, savnet kommer alltid til å være der, endel av sorgen også, men det blir en helt annen type sorg etterhvert! Tenker på han med glede nå istedet for bare sorg! Har du også det sånn mamman tilLille?

Kjempestor klem til deg!

[Mamma til verdens beste barn]

Hei igjen, er det lenge siden du mistet han? Vi mistet datteren vår i februar i fjor og jeg klarer ikke å tenke på henne med glede akkurat... Det er fortsatt fryktelig trist og vondt å ha mistet henne, men vi har fått en stor ny glede i Alexander! Og vi har mye å være takknemlig over, dagene vi fikk med Julie betyr alt for oss. Marginene var veldig små og når alt kom til alt var det "greit" at det gikk som det gikk. Litt vanskelig å forklare, men vi har funnet "fred" med det som skjedde eller rettere sagt måten det skjedde på, selv om det fortsatt er veldig vondt å ikke ha jenta mi.. Men skulle selvfølgelig helst hatt henne her hos meg...Hadde jeg født ett døgn før hadde vi hatt det, og det er vondt å tenke på. Men hadde jeg født dagen etter hadde det nok blitt dødfødsel og det tror jeg er værre, så små marginer ja...

 

Stor klem tilbake

[Trultemora er presseklar!!]

Jeg ble innlagt på UUS fredag den 13 (!!!!!!) januar i år, så ble han født dagen etterpå! Er så utrolig små marginer som skal til! Jeg hadde ultralyd i uke 11 og da så alt greitt ut, men til ukr 19 så hadde alt forandret seg... Vi fikk faktisk beskjed på sykehuset at det som feilte gutten vår nesten var genetisk umulig at skulle ha skjedd! Så det er små marginer på det meste ja! Kan bare forestille med en liten brøkdel av sorgen du måtte ha ettersom du gikk så langt i svangerskapet! Man regner jo med at har man passert den magiske grensen på 12 uker, så "skal" jo alt gå bra uansett! Det går ikke en dag uten at jeg tenker på han og hvordan han ville ha sett ut hvis han hadde vært i live idag!

Ble jo ekstra vanskelig den dagen termindagen kom og det ikke var noen baby som skulle "ut" av meg... Særlig da jeg hadde venninner som fikk baby akkurat i den tida! Man tenker jo etterhvert det at det var "greitt" at det skjedde, for han hadde ikke hatt muligheten til å overlevd svangerskapet engang, men uansett så føles det så meningsløst når det skjer! Hvorfor skjer dette meg????? Man får aldri noen svar hvor mye man spør... Men man må bare prøve å tenke at det var nok en mening med alt, men veien mot det målet er forferdelig lang... Har ikke kommet helt i mål enda, men jeg er godt på vei!

 

Tenker det at Julie og Alexander sitter og ser ned på oss fra himmelen nå og sier "ikke vær lei dere, vi har det fint her! Vi har fått mange venner allerede og vi kan spise så masse is vi bare kan!!! Tenk på det at en dag kommer vi til å treffes igjen!"

 

En dag.....

 

 

Stor klem til deg!