Bare lurer.....

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke helt den greia med å skjule/ ikke fortelle at man er gravid før etter 12. uke..... Hva er greia?

Det kan gå galt ja, men har det noe å si om folk vet?

Svar ønskes!!!!!

[fått en flott gutt!!]

For min del er det at jeg ikke orker å forklare å snakke om det til alle og enhver dersom jeg skulle miste igjen. Det ble for vondt for meg å rippe opp i det hele tiden.

Ja, jeg trengte å få ut det jeg følte og fortelle om sorgen, men det holder med di nærmeste.

Di jeg vil snakke md om det er moren min og sambo. Så di vet det jo.

[fått en flott gutt!!]

Og folk er jo forskjellige, noen vil ha sympati fra alle.

Men jeg vil ikke =)

[2barns mamma i juli-08??]

Vi fortalte våre foreldre og søsken det, og noen av våre nærmeste venner det like etter at vi fant ut det selv at vi skulle ha barn.. var da litt over 4 uker på vei...

Men resten venter vi med til vi er over de 3 mnd'er... for sikkerhets skyld.. hvis vi klarer å skjule det da.. magen er stor til tider..

*ler*

Er nå 8 + 2 så bare 4 uker igjen.. )

 

weeeee....

 

[Yvonne, snart mor til 2]

Jeg fortalte det til mine nærmeste, samme dag som testen var positiv. Var så sprekkferdig av stolhet, at det var nyttesløst å skjule det. Venner og familie er positive og om det av en eller annen grunn skulle gå galt, så ville de få vite det uansett. Men hver og en må fortelle det når de selv føler det er riktig. Det er det aller viktigste !!

[liten gutt & spire]

For vår del, venter vi av flere grunner:

1) Dette er såpass nytt for oss at vi trenger litt tid på å føle litt på det selv (ikke planlagt, men veldig ønsket). Vi er glade, så klart, men vet at familien kommer til å bli helt på styr. Mamma kommer sporenstraks til å fylle opp alle skap med barneklær etc. Føler det blir nesten litt for mye av det gode...

Har forøvrig sagt det til ei veldig perifer venninne, da jeg ble avslørt. Hun sier det ikke videre, men hun ble så hoppende glad, at jeg nesten følte meg litt brydd som ikke hoppet like høyt i takt. Det hele er nå litt skummelt syntes nå jeg. Skrekkblandet fryd.

2) Hvis noe skulle skje, så tror jeg vi klare å hanskes best med det selv. Om jeg har involvert venner og familie (først og fremst), så vet jeg at de hadde blitt veldig, veldig lei seg. Må på en måte hanskes med både deres og vår sorg på samme tid, og det vet jeg ikke om jeg hadde orket.

 

Har forøvrig alltid innbilt meg at jeg kom til å ringe alle venner og familie 5 sekunder etter at jeg fikk vite det selv, men nå som jeg står midt oppe i det, så har vi valgt å vente.

Venter nå til etter UL i uke 10.