Mangen her som har tatt abort? og evt angrer?

[Anonym bruker]

Søsteren min er gravid og har bestilt time til abort, måtte vente tre uker, og nå er hun usikker, ombestemmer seg annenhver dag. Jeg i utgangspunktet mot abort, men ser at det ikke er akkurat ideelt for henne å få barn nå.Hun har nettopp fått seg jobb, har tidligere gått på sosialen, har kun vært sammen med faren et par mnd, og bor i en liten, muggfull leilighet som hun leier, hun får pr dags dato ikke noe særlig lån i banken til å kjøpe noe. Hun vil helst ha orden på disse tingene før hun får barn, og er redd hun ikke kommer seg videre hvis hun får barn nå.

Hun ber om råd, men jeg vet ikke hva jeg skal si. Selv har jeg alt på stell, og jeg hadde aldri klart å ta abort, men har jo heller aldri vært i hennes situasjon. Har dere noen råd å komme med. Er redd hun vil angre hvis hun tar abort, om ikke nå så senere når hun evt får barn. Signerer anonym for hennes skyld

[Anonym bruker]

jeg har tatt abort.. da jeg var 17. Var sammen med han jeg er sammen med nå,vi hadde neppe vært sammen nå om vi hadde beholdt barnet. VAr veldig umoden,og midt i utdannelse.

 

Nå har vi to små, jeg er 30 og har aldri angret på det jeg gjorde da.

Men ville aldri gjort det igjen.

 

Tenker sånn at jeg ville ikke hatt de to jeg har nå om det hadde vært anderledes den gangen..

 

Vet om folk som har angret,men er lykkelig selv med mitt valg.

[Anonym bruker]

Umulig å si hva som er best for henne ,men kan fortelle litt om min erfaring. Jeg var 17 år, gikk på skole og hadde gjort det slutt med typen som var psykopat da jeg oppdaget at jeg var gravid..Jeg var ikke i tvil om hva jeg skulle gjøre, og med god støtte fra mine foreldre tok jeg abort. Det var veldig tøft året etter, følte jeg så gravide mager over alt. Men jeg har alltid visst at det var det rette valget for meg, dette er 13 år siden nå, og i dag er jeg gift med verden beste mann og har et nydelig barn. En glemmer aldri en abort og i årene etter tenker en ofte at nå kunne jeg hatt et barn på den eller den alderen. Det er kun en person som kan finne ut om svangerskapet skal avsluttes og det er hun det gjelder. Gode råd er greit å få, men ikke press henne til noe hun ikke er klar for enten ene eller andre veien..Du ble sikkert ikke noe klokere av svaret mitt, men poenget er ihvertfall at til syvende og sist er det kun hun som kan avgjøre hva hun vil gjøre, hun må følge magefølelsen sin.

[Anonym bruker]

Takk for svar. Har jo sagt til henne at dette er noe hun må finne ut av selv, samtidig har jeg sagt at jeg ikke syns hun bør gjøre det om hun har den minste tvil. Er redd for å si noe feil, vil selvfølgelig ikke presse henne til hverken det ene eller det andre. Huff klarer ikke å slutte å tenke på at jeg kanskje skal bli tante eller kanskje ikke. Syns det er trist,spesielt siden jeg har en nyfødt liten baby, skulle nesten ønske jeg aldri hadde fått vite det, samtidig er jeg jo glad for at hun stoler på meg

[Anonym bruker]

Så lenge din søster er veldig usikker vil jeg IKKE anbefalle henne og gjennomføre en abort. Var selv veldig usikker for 1 år siden. 5 ganger hadde jeg time på sykehuset til og ta abort, men klarte ikke og gjøre det selv om de fleste rundt meg syntes at det var det eneste riktige på det tidspunktet. I dag er jeg mamma til verdens nydeligste jente på 8mnd og overlykkelig fordi jeg tenkte på konsekvensene av en abort i fremtiden. Trur mange som gjennomfører en abort sliter i ettertid pga. valget de tok. Syntes det er vondt og lese om andre i samme situasjon nå fordi jeg vet akkurat hvor vondt og utrolig vanskelig valg det er. Håper din søster velger det som er riktig for henne! Til syvende og sist er det kun hennes valg.

[andemora]

Har aldri blitt stilt overfor valget selv, men det jeg vet er at dette er noe en ikke bør gjøre om en ikke er 100% sikker på at det er det rette. Klarer man å ta abort å gå videre uten å tenke mer på det er det greit, om ikke vil man angre smertelig

[Anonym bruker]

Jeg tok abort da jeg var 15 år, har angra vær dag siden, enda jeg nå vet at jeg var for ung.. Men fikk en nydeli gutt for snart et år siden.. Tengte lenge på om jeg skulle beholde han, da jeg sto på bar bakke alene uten pappan..

Men vi klarer oss godt, og jeg angrer sikkert dager der jeg er lei av alt. Men når jeg ser på gutten min, så vet jeg at har jeg hadde samme valget igjen, å visst d jeg vet nå har jeg ikke tengt meg om..

 

Er hun usikker så ville jeg ikke tadd abort..!!

[Anonym bruker]

Hvis en ikke er 100% sikker på at en vil ta abort og det er det eneste rette tror jeg at en vil angre.For uansett når baby er født ville jo vi ikke kunne byttet denne for alt i verden da kommer jo morsfølelsene strømmende på for de fleste. Det som var mye med å hjelpe meg i mitt valg var at jeg endelig hadde klart å komme meg ut av jerngrepet til eksen min, og hadde vi fått et barn sammen hadde jeg måttet forholde meg til han resten av livet. Da hadde jeg ikke hatt det livet jeg har nå, og jeg er så lykkelig for jeg tok abort den gangen. Hilsen jeg som skrev innlegget over. Du må si lykke til til din søster. Det er nok mange medsøstre her inne som tenker på henne nå:-)

[Anonym bruker]

Takk til alle som har delt sine erfaringer. Vil gjerne høre flere..

HI

[*frk Chris* søta & lillegutt:)]

Hei!

Jeg gjorde også dette da jeg var 19-20 år. Var ung, det var ikke planlagt, hadde ikke fast jobb, hus,osv... Så det var riktig for meg. Er ikke noe jeg tenker på i dag, angrer ikke.

Nå har jeg verdens nydeligste lille familie:)

 

 

[Halloween-mamma]

 

Jeg har ikke tatt abort, men det jeg tenker er at hvis det nå er slik at søsteren din er på vei til å få orden i tingene, så kan det som du sier passe dårlig med en baby ja. Men det kan også gjøre henne mer motivert og målbevisst å plutselig ha en liten en som hun skal ha ansvar for.

 

Og i motsatt fall kan det være hun angrer seg veldig hvis hun tar abort, og så kan det gjøre at hun faller ut av den gode rytmen hun er i nå.

 

Så det er jo utrolig vanskelig å si, alt avhenger jo av henne som person og hvordan hun takler det. Og kjæresten hennes også, for den saks skyld

 

Når hun selv tviler så er det nærliggende å tro at hun vil få det bedre med barnet enn uten. Men når det er sagt, hvordan ser hun for seg tilværelsen med barn? For om hun (ubevisst?) ser hvordan du har det, og tenker at hun også vil få det slik når hun får babyen sin, vil hun gjerne få seg et sjokk når barnet først er der og den mugne leiligheten er den samme som før osv...

 

Kanskje du kan prate med henne litt om hvordan hun ser for seg at ting vil bli dersom hun fortsetter graviditeten..hvordan hun planlegger videre med jobb osv.. Uten å styre henne i noen retning. Så vil hun gjerne selv komme til en konklusjon ut fra det.

 

Men jeg krysser fingrene for både henne og babyen, altså, innerst inne

 

 

 

[Anonym bruker]

Hei!Eg var 19 år da eg tok abort!Eg hadde vert sammen med typen min i rett over 1 år,var student og hadde mye og oppleve!Men tross alt dette ønsket meg og ein baby...det gjorde ikkje typen min,så han sammen med andre klarte å "overbevise" meg om at abort var det rette for alle!Det å ta abort er det verste eg noen gang har gjort! Rett etter gikk d på ein måte greit,for da fikk eg mye trøst og "kos" for at eg hadde gjort d valget!Men etter en stund så begynte jo hverdagen igjen for mannen min,men det var da eg begynte å slite!Eg ville ikkje gå videre,angret enormt på det eg hadde gjort!Eg hadde d ikkje bra,og begynte å legge skylda på mannen min....følte på ein måte at eg hadde blitt tvunget til å gjøre d eg gjorde!Det var en tøff tid for oss! Eg er nå 23 år,er fortsatt sammen med han samme mannen,og vi har nå fått verdens nydeligeste sønn!Men allikevell så angrer eg enda på d eg gjorde,men tenker ikkje så mye på d lengre!Det er av og til d dukker opp i hode mitt!

Eg vet jo d at d ikkje var typen min sin feil,men d tok meg mangen år å "tilgi" både han og meg sjøl!

Mitt råd til søsteren din er at dersom hun føler at hun ønsker dette barnet,selv om hun kanksje bare ønsker det litt,så for all del,ikkje ta abort!!Det vil føre til mangen vonde år,vonde minner,og en anger som gjør ubeskrivelig vondt!Hun bør være 100% sikker på at hun ikkje vil beholde dette barnet før hun velger å ta abort!

[Anonym bruker]

Jeg var nesten 17 år da jeg tok abort. Hadde vært sammen med typen i bare noen mnd, men jeg var *SÅ* klar for å beholde. Gav beskjed til han at han fikk velge - enten både meg og babyen - eller ingen av oss. Dessverre var han en manipulator av dimensjoner (du verden for en falsk autoritet en 21-åring har over en 16-åring...), og gjorde det helt klart at det ikke var noen mulighet for at jeg kunne beholde babyen. (Han hadde tross alt nettopp fått vite at ex-damen hadde fått en baby, og at han var faren, så han kunne ikke forsørge to...) Så jeg tok abort. Han kjørte meg til sykehuset, men var der ikke når jeg våknet. Sykepleierne lurte på om ikke det var noen som skulle hente meg. Han kom utpå kvelden, og nektet meg å fortelle noe til familien hans.

 

De neste ukene var jeg helt på felgen. Måtte snakke med rådgiver på skolen fordi jeg hadde så mye fravær at jeg ikke kunne få karakterer, men fikk strøket noe av det etter anbefaling fra psykolog. Snakket med psykolog, men følte ikke at det gav meg noe særlig.

 

Etter et par uker tok jeg kontakt med moren til typen (hun hadde vært veldig imøtekommende de få månedene vi hadde kjent hverandre), for jeg håpte det kunne lette litt å få snakke med henne. Det viste seg at typen hadde rett, jeg burde ikke ha gjort det. Hun slengte i fjeset på meg at jeg hadde tatt fra henne et barnebarn, og fikk meg til å føle at det var jeg som var skyld i det hele, og at jeg hadde "lurt" sønnen hennes med på alt sammen.

 

For å gjøre en lang historie kort så nektet moren hans meg å treffe han mer, hun svarte når jeg ringte til han, og skjelte meg ut etter noter. Jeg var ikke verd noe, og sønnen hennes var alt for god for meg. Det ble da natruligvis slutt mellom oss, han turde ikke trosse moren sin. Og i ettertid er jeg enormt glad for at det ikke ble oss to. Det hadde vel uansett aldri blitt det selv med en baby, men da måtte jeg ha forholdt meg til han og familien hans resten av livet.

 

Jeg er takknemlig for at jeg ikke trenger å ha noe med de å gjøre igjen noen sinne, men det er ikke noe i verden jeg har angret mer på enn aborten. Sykepleierne spurte om jeg virkelig var helt bestemt på det, og jeg sa ja, men det var en blank løgn. Jeg visste akkurat hvor langt jeg var kommet i svangerskapet, og hadde lest om utviklingen og sett bilder av et 8 uker gammelt foster. Det var hjerteskjærende. Og det er det ennå, 7-8 år etter. Nå er jeg gift med verdens snilleste mann og har en liten sønn, og jeg er utrolig glad for at det var jeg og han som endte opp sammen. Det hadde ikke skjedd om jeg hadde hatt et annet barn. Jeg ser i ettertid at det sikkert var det "beste" der og da, men hadde jeg kunnet hadde jeg gått tilbake og gjort det om.

 

Uten tvil.

[Anonym bruker]

Liten dytt.

[Anonym bruker]

dytter på denne jeg

[Anne Marit]

Hei! Jeg har hatt to provoserte aborter og angrer overhodet ikke! Hvis jeg ikke hadde gjort det hadde ikke lillegutt eksistert idag, jeg hadde aldri møtt min fantastiske ektemann og jeg hadde satt til verden to barn med helt håpløse fedre. (Den ene blei kriminell no-good, den andre er halvalkis)

 

Dette kun til informasjon og overhode ikke et argument den ene eller andre veien. Dette må alltid være opp til hver enkelt jente.

 

Ønsker dere lykke til.

 

PS. Har ALDRI angret eller plaget meg selv med tanker på de som skjedde. Er lykkelig, veltilpass og glad for hver dag :-)