Hvis noen blander seg inn i din barneoppdragelse - hvordan reagerer du da?

[May36]

Jeg hadde sagt klart ifra. Da Smurfen var liten fikk jeg et par gode råd som var velmenende, men fullstendig feil på bakgrunn av at de ikke kjente han godt nok. Det var mer tonen jeg reagerte på og det ble med den ene gangen. (Jeg kledde han for moteriktig og ikke som en baby var den ene, den andre gikk på gode råd for å få han til å sove av mennesker som hadde sett han to ganger... jeg sto og trillet på vognen fram og tilbake til han sluknet, dette var tydeligvis veldig feil av meg).

 

Jeg blander meg aldri inn i noens oppdragelse, jeg kan synes noen er for strenge mot barna sine og synes de ydmyker dem forran andre. Men det er deres barn og deres oppdragelsesmetoder, de er mine venner og jeg liker dem på de fleste andre områder. Noen kan jeg synes får for mye sukker, men jeg respekterer det også, bare de ikke i tide og utide byr det kostholdet til mitt barn. Noen kan synes at jeg har et strengt forhold til hva Smurfen får av mat, men i mine øyne lider han ingen nød, selv om han ikke får så mye søtsaker eller at jeg prøver å lage sunne middager til han.

 

Jeg har sluttet å invitere venner med uoppdragne barn inn i huset mitt, det er vel eneste reaksjon jeg viser. Det er ikke mitt ansvar å gi foreldrene gode råd om barneoppdragelse, det er deres domene. Jeg hadde følt meg frekk og uten sosiale antenner om jeg hadde gjort det.

 

Jeg tror som flere her at de fleste har god barneoppdragelse til sine barn, uansett metode. Jeg ville valgt det helt anderledes enn mange her inne, men det er jo også min rett som forelder å bestemme :-)

[Anonym bruker]

Har noen venniner som IKKE har barn, og når de begynner å fortelle meg hvordan jeg bør gjøre det! Da blir jeg irritert. Sist for et par dager siden snakket jeg med en vennine i telefonen, fortalte henne om en episode som hadde skjedd. Frøken hadde gjort noe hun absolutt ikke får lov til. Så får jeg som svar:" ja sånn går det når du ikke får hun til å høre på deg", Alle som har 1 1/2 åringer vet at det ikke er alltid like lett nei... Jeg svarte henne, berre vent til du får barn selv, så kan du se hvor enkelt det er!

Og det er ikke første gang!

[torch]

Jeg har ingen planer om å blande meg oppi hva andre foreldre gjør med sine barn med mindre vi snakker om mishandling og tydelig omsorgssvikt. Det har jeg gudskjelov enda til gode å være vitne til, men ser jeg noe sånt ville jeg selvsagt sagt noe og ikke minst gjort noe. Men, sånn forøvrig, så tror jeg ikke at det er så bra å trekke konklusjoner ut av enkeltstående hendelser eller ting som for utenforstående kan se ut som tendenser til noe man synes er "galt". Dette fordi det er foreldrene som kjenner barna sine best. Det er vel helheten som teller, kanskje det er en historie bak akkurat den hendelsen som jeg var vitne til og som jeg synes virket som en gal måte å håndtere barnet sitt på.

 

Selv har jeg blitt mektig lei av at en viss person i vår omgangskrets hele tiden må påpeke at vi forventer for mye av vår sønn. Dette er en konklusjon vedkommende har kommet frem til fordi han er så "tidlig ute" med alt. Vi vet med oss selv at vi aldri har forventet noe som helst, men vi har nok et litt annet syn på barn enn det denne personen har, og vedkommende har nok lett etter noe som vi kan "tas på". Irriterende er det - uansett.

 

Nei, så lenge barn jeg omgås har det bra, så legger ikke jeg meg oppi hvordan andre gjør ting, selv om ikke jeg nødvendigvis ville gjort ting på samme måte.

 

Noe annet blir det selvsagt om noen spør meg om råd og oppfordrer meg til å si hvordan jeg ville løst situasjoner... Da sier jeg selvsagt det jeg mener og da må den som spør faktisk tåle at noen av mine oppfatninger av barneoppdragelse kan være annerledes en den som spør sine betraktninger av temaet. Som du spør, får du svar.

[Yaddaline ❤ ♀04/05 ♂02/09]

Har heldigvis til gode (onde? hehe) å få kommentarer selv, med unntak av mamma som en periode da snupp var nyfødt syns jeg kledde på henne for lite (viste seg at grunnlaget var ei hun kjente som hadde baby født uka før mi som la aprilbarnet sitt i saueskinnspose i april/mai, noe jeg ikke gjorde, jeg brukte ulltøy og dyne og hadde kalesjen oppe). Reaksjonen min var irritasjon og jeg fortalte at jeg kjenner på henne om hun er varm eller kald i nakken. Ble godtatt.

 

Ellers så prøver jeg (håper jeg klarer det) å holde kjeft om hva jeg syns om andres måter å kle/oppdra/behandle barna sine selv om jeg reagerer noen ganger (for å være helt ærlig så kan jeg tenke "hæ??? sånn hadde jeg aaaaaldri gjort - og de klager på at ungen er hyper/sjenert/ulydig?". En ting er å tenke det, noe annet er å si det, heldigvis). Får jeg derimot spørsmål om å uttale meg, eller ser at den foreldren jeg prater med virker veldig usikker så sier jeg hva som funker for oss uten forventninger om at de skal gjøre det likt. Hadde det vært snakk om barnemishandlig eller omsorgssvikt som ei over skriver, hadde selvsagt saken vært en helt annen.

[second_time]

Jeg ventet selv lenge med å bli mamma og var nok en av dem som har kommet med et eller flere råd til mine venninnene mine om oppdragelse. De sa "vent til du får barn selv, så får du se..." Ja, nå har jeg en ett åring og jeg mener fortsatt at barn trenger blant annet faste rutiner og forutsigbarhet i hverdagen sin. Nå tenker sikkert mange; hva slags venner har hun? Men jeg tror vi alle har noen i vår omgangskrets som ikker er så nøye på leggetid, matvaner eller har en konsekvent barneoppdragelse. Så jeg setter spørsmålstegn ved noen trekk av barneoppdragelsen mine venner fører ovenfor sine barn... og jeg er meget mottagelig for tilbake meldinger selv også. Flott å kunne få tilbakemeldinger på ting man gjør, slik at man kan bli mer bevisst hvorfor man gjør dem og kanskje eventuelt forandre seg?

 

Jeg har ei venninne som sliter veldig med å oppdra sønnen sin på 5 år, fordi hun ikke mester å si nei til han. Skulle jeg slutte å invitere henne hjem til meg for det? Aldri. Jeg forsøker å støtte henne og veilede henne. Jeg mener ikke det er frekt å komme med råd til foreldre med uoppdragne barn. Jeg mener det er å vise omsorg. Vise at man bryr seg.

 

 

 

 

[Tally]

Siden jeg er klar over at jeg ikke er den perfekte mor, så tar jeg imot alle råd, både de velmenende og de tankløse uten å "skjelle ut" vedkommende (jeg har da oppdragelse... ;-). Hvilke råd jeg velger å følge, blir opp til meg, og jeg er da oppegående nok til å kunne forsvare mine valg. Vi er da også to stykker om oppdragelsen, så jeg kan uansett ikke ha en slik "jeg-vet best"-holdning.

 

Folk som kommer med råd, eller "blander seg inn" i oppdragelsen har forskjellige motiver, noen har kanskje sett at en metode (ulik den du bruker) virker og da vil de jo gjerne hjelpe. Jeg tilegner de færreste mennesker dårlige hensikter hvis de kommer med råd eller kommentarer. De fleste ønsker bare å hjelpe, eller så "tørrprater" de og det bør man kunne overse uten å bli sint og fornærmet.

 

Jeg synes heller ikke at det er feil å si i fra hvis du f.eks. merker at ungene til venninna di blir helt hyper rett etter at de har spist sukker. Hva hvis hun ikke er klar over det (at det er sukkeret)??? Men man kan jo si det på en høflig måte. Å la være å invitere de over blir galt, men kan jo prøve å servere sunne saker selv, da.

 

Ofte ser man ikke feilene hos sine nærmeste og barna er enda vanskeligere å oppdage "feil" ved, siden det reflekterer ens egen jobb med de.

 

Oppdragelse av våre barn er kjempeviktig og kjempevanskelig. Men vet jo ikke om det man gjør er det rette før om mange år. Noe som fungerer fint på ett barn, trenger ikke være det riktige for et annet barn.

[Nickey Mouse]

Jeg må vel innrømme at jeg innimellom tenker "hvordan kan de gjøre sånn", "er ungen virkelig oppe enda" etc... Men jeg vet også at det er andre sitt valg, ikke mitt, så jeg lar selvfølgelig være å si noe. Når jeg tenker litt mer etter, vet jeg jo også at det gjerne er gode grunner for at ting gjøres på den måten. Alle barn er jo forskjellige, og kan ikke presses inn i ferdig maler (tenk så lett det hadde vært da!).

 

Det er sikkert noen ting jeg gjør, som andre aldri i verden ville gjort. Man har vel bare fokuset på forskjellige områder?

 

Jeg tar gjerne i mot råd og tips, jeg. Men det er stor forskjell på hvordan ting legges frem. Kommer det kommentarer om at jeg heller burde gjøre sånn og sånn i en nedlatende tone, er det lett for at jeg setter meg på bakbeina. Synd, for det kan jo hende rådet var gått, men da kommer lysten i meg fram for å motbevise det...

 

Derimot har nabodamen begynt å nærmest belære min 20 mnd gamle sønn om både det ene og det andre. Og det i en sur tone. Da blir jeg irritert! Hun har ingenting med å oppdra min sønn - ihvertfall ikke på den direkte måten. Da kan hun heller komme til meg hvis han plager henne, så skal jeg gjøre noe med det.

[Smellt P. Tjukka]

Jeg blander meg aldri inn i andres oppdragelse av sine barn , men jeg tenker jo innimellom mitt ;-)

 

Selv er det bare mamma som kommenterer ; for lite mat, for mye mat , for lite klær osv osv ....dette overser jeg !

 

Har en gang fått kommentar fra en jeg ikke kjent( som var på besøk hos noen felles kjente) om at jeg nok ikke hadde nok melk og at det var derfor hun var sutrete den kvelden ! Skjønner at det var vel ment , men for meg var det sårende ! Akkurat som om jeg ikke hadde visst det selv ...