Er så skuffa over søstra mi.... (Ble visst langt)

[Anonym bruker]

Ho ble veldig glad da jeg endelig ble gravid, for vi hadde prøvd i nesten 2 år. Men, under hele graviditeten klaga ho på at jeg var så sur hele tiden. Dét i seg selv gjør jo at man blir sur.. Sa til ho det at det er ikke så lett å smile fra øre til øre når man har eksrem svangerskapskvalme og bekkenløsning. Jeg vet jeg var litt krassere mot ho, men jeg svarte henne slik jeg oppfattet at ho var mot meg. (Ho har alltid hakket på meg, men det var først da jeg begynte å svare med samme mynt). Under hele svangerskapet snakket om at når ungen ble født skulle ho komme å gå turer, så jeg fikk slappe av. Og ho skulle stille opp som barnevakt - det var ikke måte på godord.. Så, når ungen ble født var ho hos meg i ca 20 min hver 3.dag. Så dabbet det av til 1 gang i uka, og nå når snuppa er GODT over 7 mnd, har ho ikke vært her på over 3 uker... Ho har aldri spurt om å få være barnevakt, bare kjefta på meg for at andre får lov. Vi har aldri spurt noen om å være barnevakt, men benyttet oss litt når folk har tryglet og bedt. Ho har ikke barn selv, så jeg føler ikke den tryggheten på ho ennå. Også føler jeg ikke at ho kjenner ungen min godt nok til at jeg vil spørre ho om det heller. Jeg spurte ho 3 uker etter fødsel om ho ville være med å gå tur, og da hadde ho kun tid til å gå i en halvtime... Må si at jeg er dypt skuffet over dette, spes siden jeg hadde skikkelige plager etter fødsel i 2 mnd etterpå...

Så nå når jeg skal på hyttetur med søstra til sambo, ble ho irritert. Tror kanskje hun kan være sjalu, for vi har fått veldig god kontakt etter at jeg fødte. Jeg vet ikke. Blir så lei meg når jeg tenker på hvor nære vi var hverandre for 8 mnd siden....

[SurreGuri]

Hei!

Vet ikke om dette er noe du vil høre, men jeg sier det ivertfall =)

Jeg var den siste av 4 søsken som fikk barn, jeg var veldig glad da jeg ble tante til alle mine 3 søsken sine barn. Jeg var ofte misunelig for at de tre hadde noe mere felles enn vår oppvekst, nemlig barna. Jeg hadde da min nåværende sambo og vi var nyforelsket, det vil si at jeg var ung og opptatt med mitt liv. I begynnelsen var jeg mye å besøkte mine tantebarn og søsken, men dette avtok etter hvert, jeg visste ikke den gang hvor viktig det var for mine søsken at jeg kom på besøk med jevne mellomrom (de var heller ikke flinke å besøke meg) Jeg visste ikke hva det ville si å ha barn, og jeg hadde jo som sagt mitt liv å styre med. Nå som jeg har barn selv prøver vi alle å besøke hverandre, men det kan fort gå både to og tre uker uten at jeg ser noen av dem. vi har noen av og på perioder. Det jeg vil frem til er at alt er spennende i begynnelsen for så og avta litt. Når din søster ikke har barn selv så vet hun nok ikke hvor viktig det er for deg. Kanskje du burde ta det opp med henne og si alt du føler rundt dette temaet? Hjelper ikke å gå rundt å plage seg selv med det. Håper at dere finne ut av det =)