opplevde alle spedbarnstiden som veldi idyllisk???

[*tobarnsmamma*]

blir nesten stresset jeg av å høre alle solskinnshistoriene.. jeg har nettopp fått min andre baby.. og sånn følte jeg det også da jeg fikk den første.. han førstemann hadde kolikk:-( som vi sleit med og fikk uvaner ol.. og henne her som er 14 dager har også luft og urolig.. sover ti min her og der.. det tar på mamma ja.. men allllle jeg prater med har d sååå fint og ungen sååå snill ol.. er d bare jeg som syns denne tiden er mye slit og lite kos?? dvs jeg HÅPER jo virkelig at det ikke er kolikk at det bare er startvansker.. og kanskje er det jeg som er negativ men kan ikke for det.. føler meg som den eneste i verden som sliter... og det kan vel ikke stemme.. eller???

 

mvh

[MintCondition]

Neeeeei!

 

Jeg hadde ikke ville hatt tilbake de første par månedene om jeg hadde kunnet Man er ursliten etter svangerskap og fødsel, har et nytt barn, som faktisk er et fremmed menneske, som trenger deg 24/7, som gjerne skriker og skriker og ikke sover...

 

Broren min sa det godt; det å ha spedbarn er å leve i unntakstilstand. Kosen begynner først når de er 3-4 måneder, spør du meg. Klart det er kos før også, men det er definitivt mest slit.

 

 

[Anonym bruker]

Nope...syns denne tiden har vært veldig slitsom...bikker snart 2 mnd og ting begynner å falle på plass...om 1 mnd til er vel de fleste brikker på plass- så gleder meg masse! Tulla har aldri sovet ei hel natt...minst 3 måltider og ei laang våkenøkt(gjerne fra 3-5,på natta altså) hver natt! Håper virkelig dette gir seg snart, for det er ganske tøfft! Hun sovner ikke av seg selv når hun er trett, så jeg må passe på å legge henne i vognen når hun begynner å vise tegn på tretthet...og disse tegnene har jeg akkurat funnet ut av..., så jeg har hatt en overtrett beibi i nesten 2 mnd jeg...

[Coria]

Jeg tror man gjerne hører flere solskinnshistorier enn det som er representativt. Det er jo mange som ikke engang kommer seg ut av huset lenge nok til å fortelle hvor greit alt er. I tillegg glemmer man etterpå hvor slitsomt det var. Jeg merker at jeg tenker tilbake på den første tiden som veldig idyllisk, men når jeg tenker nærmere på det, så orket jeg jo nesten ingenting annet enn å passe på gutten.

 

Selv syntes jeg at det mest slitsomme var rundt 6 måneder, for da var det full action hele tiden, og han sov ingenting på dagen, så jeg fikk aldri en pause.

[Anonym bruker]

Signerer!!

 

Hadde ikke kolikk-barn, han gråt muligens mer enn gjennomsnittet og sannsynligvis har ikke vi hatt det "værre" enn andre, men jeg syns det var et slit fordet!!!! Etter 6 uker gikk det seg gradvis til og nå 3 mnd senere går vi fortsatt i stødig oppoverbakke og skimter kanskje toppen.... )

[Gjest]

Nope! Hehe.

 

Selvfølgelig er det noe veldig spesielt med spedbarnsperioden, de er så små og skjøre og nydelig, og man er jo rundt dem absolutt 24-7.

 

Men så blir de litt større, og man klarer etterhvert å innarbeide rutiner. De små har skjønt litt mer av hvordan døgnet fungerer, og forledrene vet etter hvert hva småen ønsker og krever til en hver tid. (ikke alltid jeg vet det, men stort sett )

 

For oss var de første 6 ukene en eneste tåke, hehe. Veldig veldig stas, men du og du for et opplegg! Ble mye bedre når det kom litt rutiner og baby som gjennom natten og slikt ;o)

[winneboo]

Nei huff har ikke mange goder minner fra den nei.

Er alenemor i tillegg så hadde ingen å dele sorger og gleder med heller.

Fælt å si det men jeg syns det var en grusom tid. Blanding av kolikk og en baby som aldri sov av seg selv gjorde at spebarnstiden gikk meg langt oppi halsen.

Nå er hun 9mnd å alt er mye lettere. Er jo slitsomt nå også men ikke på langt nær så slitsomt som de første månedene.

 

Jeg har venner som har babyer som har sovnet av seg selv fra dag 1, som sjeldent griner å aldri sutrer. Så de syntes at de første månedene var deilige. Mens de syntes tida nå er slitsom som babyen har begynt å bevege på seg.

Er nok veldig forskjell på babyer.

[winneboo]

Må legge til at det var amming hver 3.time døgnet rundt. Slutta ikke å amme på natta før hun var 8mnd. Å nå har jeg trappa ned på ammingen så ammer bare 2 ganger i døgnet. Har planer om å kutte helt ut nå når hun nærmer seg 1 år.

[nov.gutt-05+ *ny baby*]

Det var alt annet enn idyllisk..

Tror jeg aldri igjen kommer til å oppleve noe så utmattende både fysisk og psykisk.

 

[mammantil3herligebarn]

Så godt å høre at det er flere av oss:) Jeg følte at alle sa til meg at denne tiden må du ta vare på og du kommer til å savne denne tiden.....veeelllll nei det kommer jeg ikke til å gjøre og jeg er så glad når de 3-4 første månedene er ferdige. Har fått mitt andre barn nå januar og kan ikke si at jeg synes at det er sååå veldig synd at den "verste" tiden er over.

[Snorkfrøkna]

Ja, det er sant at tiden flyr fort, og på en måte ønsker jeg meg tilbake til snupp var mindre. MEN: jeg ønsker IKKE TIDEN tilbake! De første ukene (6 ukene spesielt) var FÆLE!

 

Fikk ikke noe søvn, slet med amming, hun gråt, ikke noe system på noe, hun våknet mange ganger om natten, jeg fikk aldri fullført noe, vi spiste på skift, rakk ingen ting.. var helt utslitt/overtrøtt... Huff nei, når/hvis jeg skal ha et barn til, skulle jeg gjerne ha hoppet over de første ukene, gitt!

 

Men det at hun var så liten og søt, DET var idyllisk (men hverdagen var definitivt IKKE det!)

 

:-)

[Villemo&Pjokken]

Ikke bare solskinn nei..! Kolikkbaby her også, og vi har vært forferdelig slitne av det. Lillegutt er 3mnder. Bare for noen dager siden var det full baluba her, men nå har vi vår 4. kveld på rad uten kolikkroping, og det er deilig gitt...

[1litenOg1Stor]

Var ikke noe idyll her heller nei! De to første mndene var et slit med minimalt med søvn,masse ammeproblemer og sjokket ved en totalt forandret hverdag.Nå er sønnen min sju mnd og jeg drømmer fortsatt om en hel natts søvn og litt tid for meg selv.Det er dødsslitsomt å få barn og jeg tror ikke det er så mange som har det idyllisk.Men det er liksom sånn man ikke prater så mye om unntatt til de nærmeste,synd egentlig.Det kan jo være greit å vite at man ikke er alene om å ha det slik.

[Anonym bruker]

nei idyllen er kommet nå den siste mnd å hun er 4mnd.. før det var det gråting... å lurte veldig på om vi hadde gjort noe j.... dumt, å hvordan i huleste vi funnet på å få baby! hele livet mitt var jo snudd på hodet.. kunne ikke bestemme noe selv, og den lille var sjefen..

men nå er det idyll.. elsker den lille og stor koser oss..

[Ranveig R]

Koselig? Ja. Idyllisk? Tja. Er det godt at det er over? Definitivt.

[*Minnie Mus*]

nei fytti katta... dette er definitivt mitt siste barn... orker ikke mer nattevåk og skriking....

[Anonym bruker]

Jeg haaaater de tre første månedene med baby i huset. Det eneste som har holdt meg oppe er tanken på at alt blir bedre. Min første fikk kolikk allerede på barsel,og skrek stort sett hele tiden de første tre mnd. DET var et kjempesjokk som jeg aldri kommer over. Når nummer to kom, gikk jeg rett inn i fødselsdepresjon for da kom alle minnene tilbake om hvor fælt det hele var. Endte med lykkepiller og psykolog-timer. MEN nå er verden topp. Gutten har blitt 7 mnd, er grinete av og til, men det meste er mer forutsigbart. Og en ting er sikkert - han får ikke kolikk nå!!! Som venninna mi sa; de tre første mnd med baby kan være et rent helvete. Og det kan det virkelig være, den rene torturen med lite søvn, ingen frihet, vondt i hele kroppen, ansvar for en hjelpesløs bylt som skriker og skriker og knapt tid til å gå på do. Nei, takke meg til. Ikke skjønner jeg hvorfor det er så mange mennesker på jorden, noe må det være som gjør at vi glemmer hvor slitsomt det er!!

[Gjest]

Jeg må innrømme at jeg har kost meg veldig hjemme med vesla. Men det er sikkert fordi hun har sovet, spist og vært frisk. Jeg syns også det var litt godt å isolere meg litt de første ukene. Kun hun og meg. Slippe å stresse hit og dit. Men hver fase har sin sjarm. Vi koser oss ennå, selv om vi er på farten støtt...

[Gjest]

Men vil jo også legge til at jeg skjønner at man kan slite veldig i den perioden. Er på barselgruppe der ei har hatt det veldig tøft. Så all respekt for dere som har hatt kolikkbarn eller lignende!

[Turbomamma (gutt 170606)]

Hei!

Jeg ville bare si at jeg er veldig glad du startet denne tråden, for jeg trengte å lese ette akkurat nå! Vår lille sønn er bare 19 dager gammel, men HERREGUD for en enorm omveltning i livet!! Han er riktignok veldig snill, og sover ganske mye om natten og på dagen - men amming hver 3-4 time døgnet rundt kan ta knekken på deg gitt! Han gråter lite, og har ikke kolikk - så egentlig burde jeg ikke ha så mye å klage på tenker jeg...

 

Men det der med friheten merker jeg godt. Kan jo ikke gjøre noenting alene lenger, og som noen skrev over her: man rekker jo såvidt å gå på do selv innimellom amminga og bæsjebleiene og vugginga og bæsjebleiene og amminga...

 

Han er forresten verdens nydeligste gutt, og jeg gråter fortsatt litt noen ganger når jeg ser på han- så glad er jeg i han...

 

 

[Anonym bruker]

helt fantastisk. det var verdt alle våkenetter m.m men jo, babyen min er passe enkel

[Line_78]

Hei! Jeg også koste meg masse med babyen helt fra fødselen av. Hadde hørt en del "skrekkhistorier" om hvor fæle de første månedene kunne være, om ammeproblemer, kolikk, at vi ikke kom til å få sove noenting osv, men det ble heldigvis ikke slik for oss. Vi var heldige og fikk til amminga greit, og han gråt lite, så det er klart det er lettere da enn hvis man f.eks får et barn med kolikk. Og har en mann som har deltatt aktivt, ellers hadde jeg nok blitt slitnere :-)

Men gleder meg til å kunne sove gjennom ei hel natt ja, er vel et halvt år siden sist, går sjelden så mye som 4 timer mellom ammingene ;-) Og det er klart, vi har hatt kvelder med gråt og magevondt vi også, men ikke så mye at vi har noe særlig å klage over.

 

Det er mer moro med ham nå da, nå som han er mer aktiv! Så sånn sett er det bedre enn den første tida :-)

 

Så håper jeg bare på at en eventuell nestemann er like grei å ha med å gjøre. (Men er fullstendig klar over at det kan bli helt annerledes neste gang)

[Supermamm]

Jeg er overbevist om at mange mødre har veldig selektiv hukommelse. Det er jo en grunn til at så mange får barn om igjen og om igjen. Selv tror jeg vi har hatt det veldig lett, men selvfølgelig har jeg vært sliten og frustrert til tider!! I begynnelsen trodde jeg det skulle tørne for meg hvis lillemus skrek uten at jeg fikk gjort noe med det, ikke kunne jeg gå og bysse henne heller. Slet med bekkenløsning og vondt etter fødsel/sting. Takk og pris for pappaen hennes som virkelig har tatt sin del av jobben!

[Anonym bruker]

nei den var ikke særlig idyllisk!! de første ukene sleit vi med amming. veslemor klarte ikke å suge, fikk puppeskrekk, jeg hadde høyt blodtrykk og ble enda mer stresset vesla skrek fordi hun var sulten. pumpet, men det kom bare 10-15 ml. da hun var ca 1-2 mnd begynte vi mer og mer på mme. da roet det seg litt. vesla sov døgnet rundt fra 2 mnd og var egentlig veldig blid og snill!! :-) men mannen min hadde problemer med å takle at det hadde kommet en baby til oss. han har en datter fra tidligere og det ble veldig vanskelig for han å akseptere at hun bare var hos oss annenhver helg, mens babyen var der hele tiden. (dette har en lang forhistorie...). dette tok jeg veldig tungt! han var aldri direkte slem med babyen, men jeg var likevel redd for å la dem være alene. hvis hun gråt kunne han bare sitte å se på henne, uten å trøste eller ta henne opp. dette forårsaket masse vonde følelser hos oss begge. det ble litt bedre etter at jeg pakket og reiste bort med vesla noen dager. vi hadde det ganske bra i et par mnd. så fikk jeg bekkenlåsning! mannen min hadde fortsatt et distansert forhold til vesla og ville helst slippe å være hjemme for å hjelpe meg med henne. visste jo selv at dette ble feil og fikk mange vonde følelser med dette og ble deprimert. min mamma kom og var hos oss de dagene som jeg ikke klarte å passe veslemor selv. dette varte ca tre mnd, så ble jeg bedre. og det var vår!!! :-) jeg og tullemor har kost oss masse! og nå begynner det å bli litt lettere for mannen min og kose seg med den lille uten at han tenker på hun som ikke er hos oss hele tiden. det er bare noen dager siden den siste store krisen der vi pratet om å flytte fra hverandre. men vi elsker hverandre så vi ønsker sterkt å klare oss sammen!

 

dette ble VELDIG langt! sikkert ingen som orker å lese det. men det var utrolig godt for meg å få skrevet det ned!! :-D

 

denne gangen signerer jeg med...

[*tobarnsmamma*]

se her ja.. ja da var jeg ikke den eneste som føler og opplever det slik da. Heldigvis.. begynte føle meg smårar jeg og klagete..hehe men tror nok mange pynter på historier også. vil gjerne at folk skal tro de har de så greit og baby såå snill.. men så kommer det fram at det kanskje har hatt sine problemer underveis de også.. det oppdaget jeg iallefall med ei jeg kjenner.som har lagt fram solskinnshistorie, men så kom det fram at det var nok ikke bare solskinn allikevel.. Detter litt ut der jeg, hvorfor skal man holde det hemmelig at man sliter? jeg gjør ikke d, jeg sier d som det er.. ser ingen hensikt lyve og si noe annet nei.. kanskje jeg er en klaaaagete person.. hehe men uansett så er det godt å lese at jeg ikke er alene:-)