Tror jeg tar med babyen og flytter ut....

[Anonym bruker]

Jeg er så lei. Lei av mannfolk som ikke bryr seg og det som skjer hjemme...Glad han har reist på jobb igjen nå, kommer ikke hjem før til helgen. Synes rett å slett det er slitsomt å ha han hjemme for tiden. Blir så sur av at han sitter på dataen på dagene, eller holder på med sitt..

 

Trodde virkelig jeg skulle få sove ut i helgen siden det har vært mye våkentid på natten de siste 2ukene...men nei da...Jeg er såååååååååååååå trøtt kommer det fra andre siden på sengen...åååh...Klikker snart for meg. Blir kvalm av å tenke på at jeg snart må ringe han å si god natt, og elsker deg...Tror nemlig ikke jeg elsker denne mannen lenger..Vi har holdt i lag i 5år. Han var min beste venn da vi ble i sammen. Dro ofte på byen for å ta oss ei øl og prate,vi hadde det kjempe morro sammen, nå har vi ingen ting å prate om lenger, han hører jo aldri på hva jeg sier. Jeg kan prate lenge, også plutselig sier han hæ, hva sa du? Kjenner det koker inni meg.

 

På lørdag hadde jeg laget biff med fløtegratinerte poteter, satt frem ei øl til hver for jeg tenkte vi skulle kose oss...men idet vi skulle spise, ringte telefonen hans, en gammal ekkel gubbe han jobber med. synes det går ann å si at"beklager men jeg sitter å spiser middag, kan jeg ringe deg opp igjen senere",men neida..han satt å pratet med denne fulle mannen under hele middagen...så koselig...ååååh...

 

Sitter å gråt snart hver kveld, mye fordi jeg er lei, sliten og frustrert...Hvet ikke hva jeg skal gjøre...Sitter av og til å planlegger hva jeg skal si når jeg skal "gjøre det slutt". Han spurte meg for en stund siden om jeg ville gifte meg med han,...kom NEI ut av munnen min før jeg rakk å tenke...så det var vell underbevistheten som talte...

 

Hva skal jeg med en mann som ikke hjelper til hjemme..

Føler meg fanget i dette forholdet. Tenker til tider at jeg aldri skulle fått barn med denne mannen, for forholdet har skrantet lenge,men det var jo ikke planlagt å bli gravid...

 

nei damer...blir snart ødelagt av å sitte i dette forholdet, føler at jeg råtner, begynner å bli en sur grinete kjærring,jeg som var glad og sprudlende før.

 

Men jeg vet ikke hvordan jeg skal få sagt det til han at jeg vil vekk...Han er så flink å snakke for seg, hver gang vi diskuterer setter han meg fast..gjerne med å si at jeg er dom i hue,teit,eller bare heilt idiot...Blir så lett på gråten, og da får jeg ikke frem ett ord...

 

lurer på om jeg bare skal pakke en bag og skrive ett brev og stikke...:/

 

Unskyld for å plage dere med mine problemer,men jeg har ikke så mange å prate med. Å det gjør så utrolig godt å få det ned en plass....

 

Hadde jeg ikke hatt det lille gullet som ligger å sover så søtt,hadde alt vært mye enklere. da kunne jeg bare reist og ikke tenkt mere på det.,...Hvorfor skal alt være så vanskelig????

 

[skimre]

tror du trenger litt tid for deg selv jeg:) kan du ikke ta med deg babyen din å dra til en veninne da? det kan være godt å få ting litt på avstand for å få ting i litt perspektiv. samboeren din bør jo også ta seg en lang god tenkepause, for hvis han skal være pappa for barnet deres, og kjæresten din høres det ut som om han bør skjerpe seg -no grundig! jeg blir så provosert av sånne menn som klarer å få kjæresten sin til å føle seg sånn som du beskriver at du har det!!!! det er jo denne tiden du skal kose deg med babyen din, og det du trenger er støtte og omsorg!!! det er jo ikke lett når dere har en liten baby sammen, men du skal også ha det godt!!! sender deg i allefall masse varme tanker:)

klem:)

[♥sebastian3003♥]

Hei

jeg kjente meg veldig igjen i det du skrev. jeg styrer på å må kontrollere alt og passe på alt og alle, men han kan gjøre akkurat hva han vil når han vil. han har vært alene med prinsen vår max20minutter siden han ble født.(han er 3mnd). jeg føler at han ikke er voksen nok i hode til å være far enkelte ganger.. (pga. at han kun tenker på seg selv).

det er utrolig kjedelig og bruke tiden når minsten sover, til å måtte rydde etter han og samtidig ta husarbeid.. det går VELDIG utover forholdet... når vi får gjester som han kjenner, så skal han skifte bleie og det er ikke måte på, men med en gang de går så er det uff... jeg elsker han og vil være med han, men ting må forandre seg.. sier jeg noe så er det stoltheten hans som svarer... kjenner sinne bygger seg opp, så nå må jeg gi meg her..... skjønner deg veldig godt og jeg kjenner meg igjen i det du sier..

[Anonym bruker]

Eg begynte faktisk å lure på om dette var et innlegg eg hadde skrevet å glemt.. det er så likt oss at det er skummelt..

da jeg kom til middagen, var jeg sikker på det var mitt innlegg, men nei..

 

vi har det så utrolig likt at det er skummelt..

jeg velger å prøve litt til, viss det ikke sier jeg hade..

 

lykke til med ditt valg i alle fall.

[Anonym bruker]

skjønner godt hvordan du har det... typen min er ikke av den veldig engasjerte typen han heller.. ihvertfall ikke når det gjelder å hjelpe til hjemme og med ungen... av og til virker det som eneste han bryr seg om, og eneste grunnen til at han er sammen med meg er sex.. noe han vil ha hele tiden... for all del er smigrende at han er så hypp på meg hele tiden, men slitsomt og og når jeg sier det blir han sur... krangler hver dag for tiden... han mener det ikke er noe problem og når jeg truer med å reise min vei så sier han bare "javel... lykke til".., skikkelig frustrerende... jeg elsker han av hele mitt hjerte, men er ikke nok bestandig... mener at et forhold skal bestå av mer... respekt. ikke lett dette... man må vel bare ta en avgjørelse en gang for alle... går ikke ann å gå og ønske å gjøre det slutt hele tiden.. man blir bare ulykkelig av det.., hvis du tror at du og den lille vil få et bedre liv hvis du går fra han, så burde du gjøre det... kanskje går det opp ett lys for han.. men selvfølgelig vil man prøve å holde ut for barnas skyld..men av og til må man tenke på seg selv og..

håper det ordner seg til det beste for deg og dine

[Tante Sofie #]

Kjære deg!

Med det samme jeg leste innlegget ditt tenkte jeg at sånn føles det ofte (har ihvertfall jeg gjort en stund etter hvert av mine 2 svangerskap). Men fikk så en liten følelse av at det kanskje stikker litt dypere hos deg....?

Enig med hun overfor at du burde ta med nurket ditt og reise vekk litt-babyen har det best når mor har det godt!

Ingen mann (eller kvinne for den saks skyld) har rett til å kalle deg idiot,dum i hodet eller noe lignende! Synes det er en frase som bare reflekterer den som sier sånt jeg!

Ta deg en skikkelig tenkepause!

Snakk med familie,venner gjerne andre som kjenner deg har gode råd?

Ta fri fra samboer og finn tilbake til den du var før, kjenn så etter hvordan ting føles da og vei for og imot!

Kan hende alt lysner da?

Uansett, ønsker deg lykke til:-)

[Luca]

Dette er ikke flåsete ment; men du MÅ vel ikke ringe og si at du elsker han vel?? Det hadde jeg hatt litt problemer med å sagt til en som behandlet meg slik som han gjør.

 

Råder deg virkelgi til å snakke med noen som kan hjelpe deg til å tenke klart...dette høres ikke bra ut.

[♥sebastian3003♥]

gi han et ultimatum. venner av meg sier at jeg må be mannen min skjerpe seg eller så reiser jeg.. jeg klarer det ikke, tror jeg, men mulig du klarer det..