blir så frustrert

[Anonym bruker]

gubben drikker, dvs, gjemmer unna, lyver, drikker i smug, lyver om at han har drukket, drikker når jeg ikke er hjemme, når han er alene med barna, kjører i fylla om nødvendig...

 

ååååååååååååååååh blir så frustrert, nå på 2 uker har han drukket hver 3-4 dag. Jeg har sagt til han flere gang at jeg gidder ikke dette mer. blir så sinnsykt sliten av å gå å passe på han hele tiden.

 

Jeg pleier å sjekke bilen hans av og til når han kommer hjem, går gjennom gjemmeplassene hans av og til, og føler også at jeg må "passe på" han når han går utfor, i kjelleren ol. aner jo ikke hvor han har gjemt unna flasker.

 

Nå er jeg syk i tillegg, men alikevel gjorde han det i dag igjen. skjønner liksom ikke at da trenger jeg iallefall en edru mann til å hjelpe meg med barna Dro til legen i ettermidag, og da jeg kom tilbake stod det et glass med dram på bordet(han hadde sikkert regnet med det ville ta lenger tid).

 

Har sagt til han at det letteste for meg hadde vært at han flyttet, for da vet jeg at jeg har ansvaret alene, og da trenger jeg ikke passe på han i tillegg.

 

huff, måtte bare få det ut

[Halloween-mamma]

 

Bra du fikk det ut... høres ut som om det er på tide å få HAM ut!

[Anonym bruker]

jo, men ikke så lett når vi har barn sammen, selv om jeg tror det er best for barna å ikke oppleve kranglinga som dette ofte medfører. Men har er jo bare verdens beste pappa utenom disse periodene. huff, et vanskelig valg dette. vi har vært hos familierådgiver, men jeg tror nok vi trenger litt flere timer.

har gitt han valget nå, å slutte med spriten(øl er greit etter barna har lagt seg) eller pakke sakene sine og dra.

 

Håper bare han forstår alvoret nå.

[Anonym bruker]

Jeg vet en biok du bør lese og kommer til å kjenne deg igjen i.... "Ved hans side" av Katerina Janouch. Lykke til, føler veldig med deg:)

[Luca]

Dette hørtes jo ikke bra ut, han er jo alkoholiker...eller?

Det må jo være utrolig slitsomt for deg og ungene å leve under slike forhold, og skadelig i lengden også.

 

Ønsker deg virkelig lykke til, og håper du finner ut av det. Skjønner at man strekker seg når man har barn sammen, men her må det jo gå på bekostning av barna etterhvert...for ikke å snakke om deg.

[Anonym bruker]

Jeg tenkte også sånn at øl er greit, men det er ikke greit! Mannen min drikker også i perioder. Og vi kan ikke ha noe alkohol i huset.

 

Vi har også kontakt med bv av andre grunner og skal si de reagerte når de fikk vite om en episode! Så vær veldig forsiktig, gå fra han jo før jo bedre, dere kan jo alltids komme sammen igjen om han får hjelp for problemene sine.

Barna merker det om du og/eller han ikke har det bra, vil tro ingen av dere har det noe bra, han drikker vel for en grunn?

[Ranveig R]

Det er ikkje bra for verken deg eller ungane å bu saman med ein som er (på veg til å bli?) alkoholikar. Det er veldig streke signal om at noko er hakkande gale når han lyg om drikkinga, drikk i smug og til og med drikk når han er aleine med ungane.

 

Eg veit at det er vanskeleg, men om ikkje du vil gjere noko for din eigen del så tenk på ungane. Still eit ultimatum; enten så søker han profesjonell hjelp med drikkeproblemene sine (og går seriøst inn for å slutte), eller så må han ut, og det fort.

 

Du og ungane fortjener ikkje å ha det sånn!

 

Lykke til.

[Anonym bruker]

joda, har gjordt det nå. han er ikke på vei til å bli alkoholliker, han er det, og har drukket mye tettere før jeg traff han, når han bodde for seg selv.

Har sjerpet seg mye siden vi flyttet sammen for ca 2,5 år siden. Jeg har gitt han et ultimatum nå, enten holder han seg til kun øl, ellers er det rett ut.

Vi kan heller ikke ha alkohol i huset, har tidligere prøvd å ha sprit i huset, til meg selv hvis jeg fant på å ta meg en fest en helg, men har opplevd at da har spriten min vært veldig uttynnet, om det ikke har vært bare vann på flaska. veldig "koselig", når jeg en lørdagskveld skulle ta med med flaska og dra ut på besøk.

 

er klar over at det går ut over barna, minsten sjønner heldigvis ikke så mye enda, men eldste forstår. Han har også et barn selv som vi har hatt på overnatting annenhver helg, men han klarte å "spolere" det også sist vi hadde barnet hos oss, da drakk han, og jeg ringte barnets mor, og ga beskjed om det. barnet ble da hentet av hennes samboer.

barnets mor har nå sagt at sambo ikke får ha barnet før han er alkoholfri. så vi får nå se hvordan det går med han nå..

 

[Anonym bruker]

Og når ikke det engang får han til å slutte er det på tide at dere forlater han også. Sikkert en fin og snill mann og god på bunn osv, men du kan rett og slett ikke ha det sånn. Ikke du og ikke ungene. Han sniker, lyver og gjemmer unna. Og kjører i fylla, sier du. DET GÅR IKKE!! Du kan ikke leve med han. Man har selv ansvar for sitt liv,du kan ikke "leve" med at han "bare" drikker øl. Selvfølgelig blir det helt for jævlig å gå fra han, men skal du virkelig vie livet ditt til en alkoholavhengi mann? Gjør han den tjenesten at du gir han den "oppvekkeren" det vil være for han og nok en gang ikke få ha samvær med sine barn. Det kan du jo ikke risikere når han ikke er edru engang;kanskje han neste gang kjører med barna i bilen i fylla. At du går fra han kan bli et vendepunkt for han og en mulighet for å bli rusfri. Det kan faktisk hjelpe han å få skikk på livet sitt. For det er han som har ansvaret for sine handlinger, han er en voksen mann. Du har nok med å ta deg av barna om du ikke skal ta deg av han også. Jeg føler virkelig med deg, det må du forstå. Det høres nok brutalt ut, men jeg mener det virkelig. Du fortjener bedre, det er jeg helt sikker på!!

 

Masse lykke til,dette klarer du nok!! Stor trøsteklem til deg:-)

[Anonym bruker]

Hvordan går det med dere?

[Anonym bruker]

Jeg hadde en samboer i ti år som var på omtrent samme måten. Drakk noe for mye, og drakk i smug og prøvde å skjule det for meg. Jeg var utrolig dum som ikke kom meg fra han før, men når jeg endelig gjorde det så var det utrolig godt, og jeg har ikke angret en dag.

 

Ikke skjønner jeg hvordan jeg kunne begynne med han i utgangspunktet, fordi jeg har en mor som er på akkurat samme måten. Og det kan jeg fortelle deg at det er utrolig ødeleggende for et barn. Jeg sliter til dels enda med det. Orker ikke å gå i detaljer, men for barna sin del vil jeg råde deg til å kaste han ut. Det er IKKE bra for barna, selv om han er faren deres. Og du klarer deg alltids, det er mange alenemødre der ute som har det helt fint.

 

Jeg ønsker deg masse lykke til videre, og håper at det ordner seg til det beste for deg.

[d",)~^~^~]

Uff, skjønner at du syns dette er vanskelig. Selv har jeg en alkoholisert far og jeg kunne skrevet bok om alle de traumatiske tingene som skjedde i min barndom pga av dette. Jeg er sjeleglad for at mamma gikk fra han da jeg var 7, ellers tror jeg livet mitt hadde vært helt ødelagt. Så tenk på barna, de trenger en voksen som beskytter de mot slike ting barn ikke bør se, som fyll...

 

Lykke til, håper du finner styrke til å komme deg ut av det!

[Anonym bruker]

hvordan det går? skulle jeg likt å visst selv gitt. Han drakk i går igjen, han var ikke synlig beruset, men babyen reagerte på det tror jeg, var grinete, og ville bare til meg, i tillegg var jeg syk.

Ga han beskjed i går kveld om at han kunne bare forlate huset, for jeg var ikke intersssert i å ha han boende sammen med oss så lenge han holdt på med å lyge til meg. Han sa han ville ikke dra, for han ville bo sammen med oss, og hva har jeg å stille opp med da? får jo ikke akkurat fysisk kastet han ut.

 

Jeg lot han lese dette som jeg har skrevet her også, og sa det var jeg som hadde skrevet det, han så jo deres reaksjoner på det også, og det virket som han forstod, men hva i allverden skal jeg gjøre?

Jeg elsker han jo, og er jo livredd for å miste han, selv om jeg vet jeg kommer til å klare tilværelsen med to barn alene helt fint.

Jeg er jo redd for å levne han alene med barna på ettermiddag/kvelder for selv å dra ut på besøk.. vet jo aldri om han er fulle eller edru når jeg kommer hjem, og det er skummelt når det er små barn inni bildet.

 

Magefølelsen min reagerer bare det er alkohol i huset, så en kan si at jeg vet alltid om han har noe, men det er ikke bestandig jeg stoler på den, men det viser seg at når magefølelsen har fortalt meg at noe er galt, er det alltid det.

 

Jeg kan jo ikke være "barnevakt" for en voksen mann mer.