Skal vi etterhvert ikke også lære barna å leve i den store verden?

[Anonym bruker]

Skikkelig brannfakkel dette, men noen ganger synes jeg alt med å "se barna" og "trygghet" og "kos" tar litt overhånd. Misforstå meg rett; jeg mener selvfølgelig at alle barn skal få mengder av dette og min lille datter skal aldri være i tvil om hvor hun alltid kan finne trygghet og støtte, men jeg håper samtidig at hun blir en sterk og selvstendig person, (og det gjør sikkert alle...). Jeg gruer meg allerede til "løsrivelsen" jeg vet må komme, men det får jeg svelge så godt jeg kan, sånn er det jo bare. Nå er jeg verdens beste, om en 12 års tid er jeg verdens teiteste. SUKK, så må jeg jo bare satse på at jeg blir verdens beste igjen... Jeg leste f.eks. her inne om en 18-åring som fortsatt måtte "legges" på kvelden, og det første jeg tenkte da var; jeg håper det ikke er en gutt, som må i militæret, da kommer han til å få det vanskelig. Jeg vet jo ikke hva den "legginga" består av, men det hørtes litt spesielt ut, synes nå jeg. Jeg hadde en samboer, som var veldig knyttet til moren sin, og jeg syns det var nesten på grensen til det ekle, når han lå med hodet i fanget til moren sin og fikk "trygghet", hvis han var sliten og gåen. Jeg mener, det var liksom MITT fang han skulle hvile hodet sitt i da. (Og, nei, vi er ikke sammen lengre.).

Jeg er selvfølgelig ikke av den mening at barn skal "herdes" mot verdens ondskap, men noenganger lurer jeg på om vi ikke skjermer våre små litt vel mye?

Dette er overhodet ikke ment som kritikk av noen, men fordi noen sikkert føler seg tråkket på tærene, signerer jeg for anledningen

[Annie Bailey]

Jeg tror at hvis vi oppdrar barna våre til å bli trygge og selvstendige individ så vil de etterhvert takle det de må takle av verdens ondskap.

[Ebba2]

Hei du, jeg er en av de som snakker om å "se" barna sine.

Jeg er enig med deg i at det viktigste vi gjør er å ruste barna våre for livet "der ute". Vi skal lære dem å snakke sant, ikke stjele, konsekvenser, høflighet, om å "ta for seg", stole på seg selv, stole på andre, respektere andre individer, moral og etikk osv.

 

Men...det er da virkelig å "se" barnet sitt det også!

Vi putter ting oppi sekken til barna våre som vi synes de bør ha med seg på reisen, som dette livet nå engang er.

 

Jeg vil lære barna mine at det er en sammenheng mellom handling og konsekvens, feks. At det ikke alltid er den enkleste veien som er den som er rett eller kjennes best etterpå. Når seksåringen ikke vil gå opp den siste biten på fjellturen, og jeg klarer å få han til å gjøre det istedet for at jeg skal bære han på ryggen (som han helst vil) kan vi sitte der oppe å glede oss over at han faktisk klarte det.

 

 

Jeg har en mamma som ikke lærte meg forskjell på rett og feil, og jeg lærte at det er ok å lyve feks. Har slitt kjempemasse fordi min egen moral har sloss mot det som jeg fikk med meg "i sekken".

 

 

 

Skjønner du hvor jeg vil hen?

Hva synes du?

 

 

 

 

[Anonym bruker]

H.I. her.

Jo, jeg er veldig enig med deg, Ebba 2.

Jeg blir bare litt usikker, noenganger. Jeg har ikke lyst til at jenta mi skal bli en sånn "mammadalt" som exen min, heller ikke at hun skal begynne å grine, for ingenting, sånn som de tre kusinene sine, (som ellers har fått en, i mine øyne, helt eksemplarisk og fin oppdragelse. Men de tåler ikke motgang eller litt "tøff" tale. Lykke til i verden, sier jeg bare.).

Som før sagt, jeg synes selvfølgelig ikke at man skal "herde" barna sine, men det er jo greit å ikke bli helt satt ut av litt motbakke, heller.

[Aga:-)]

Føler meg ikke tråkket på tærne, selv om det var jeg som skrev om 18- åringen som må legges for kvelden. Ikke i den forstand at jeg må brette dyne rundt ham, men fordi han rett og slett har en reguleringsforstyrrelse som gjør at dette fikser han ikke selv. Blir kanskje litt overrasket over hvordan noen kan "jump to conclusions" ut fra en bisetning, men slik er det vel gjerne.

 

I det innlegget dette sto, var mitt poeng at alle barn og ungdommer er forskjellige og har ulike behov. Det som er fellesnevneren for oss alle, er at vi trenger hjelp og støtte på noen ormåder, og vi trenger å ha en trygg base hvor vi vet at uansett hva som skjer så er vi elsket, i tillegg til å få den hjelpen vi trenger. 18- åringen hos oss er en superduper snart voksen gutt, men han har en del behov som det er opp til oss å hjelpe ham med. Selvfølgelig er ikke dette noe vi vil at han skal ha vansker med, han har nok utfordringer som det er...

 

Kanskje beskytter vi barna litt vel mye noen ganger, det er nok det som skaper mest trøbbel for mange når de skal ut i verden. Barn har godt av å bryne seg på utfordringer og vanskelige ting, men jeg synes nå likevel at det er vår plikt som foreldre å finne balansen mellom trygghet og utfordring..

 

Og til slutt: Hade 18- åringen bare kommet inn i militæret... Han og alle andre som bruker medisiner og er avhengig av disse i felten blir dimmitert på sesjon. Trist, fordi denne gutten er hypermotivert for å avtjene førstegangstjeneste;-)

[Anonym bruker]

Hei Aga!

Det var selvfølgelig dumt av meg å nevne din 18-åring i innlegget mitt, uten å vite mere om han. Jeg har en søster med MS, og vet litt om hvor lett folk "jumps into conclusions". Det har hun kjent mang en gang! Men sånn er det dessverre derute i verden. (Og heldigvis har hun rygg til å bære det...). Men det jeg ville med innlegget mitt, var egentlig bare å sette spørsmålstegn ved holdningen vi har til våre små. Overbeskytter vi kanskje noenganger? Jeg blir selv stadig beskyldt for det. Alle, spesielt mødre, vil jo gjerne beskytte barna sine mot alt vondt. (Jeg hadde forresten en gang en nabo, som satte dattera si ut på en stein i et kaldt fjellvann, fordi hun skrek så fælt. Da fikk t.o.m. den tøffe mannen min litt problemer med å holde en pen maske...).

Jeg bare håper at dattera mi skal "tåle" verden, uten å få nervøst sammenbrudd.

[fjummsi *med nr. tre i magen*]

Hei! Det kan være du har kastet en brannfakkel, men den var så gjennomtenkt og velformulert og hyggelig at jeg ikke tror noen kan bli støtt av den. Skjønner at du vil være anonym, men det er ikke nødvendig, tror jeg!

 

Jeg har tenkt mye på dette selv - for jeg vil ha en unge som er selvstendig og sterk og klarer det meste selv. Og jeg har "forsket" litt på dette i ulike miljøer. Og da kommer vi til det JEG tror (og les JEG og TROR, jeg har ikke funnet fasiten, altså!):

 

Jeg er sikker på at barn er født med en personlighet. Noen er raskt selvstendige og uavhengige, andre trenger laaaaang tid. Noen er tøffe og frampå, andre må sitte på fanget hele tiden. Noen har et sunt og godt selvbilde, andre ikke. Så kommer oppdragelsen inn: Vi kan hjelpe barna våre på de premissene de har. Vi kan hjelpe til, bygge opp, støtte - men ikke slik at vi nødvendigvis får superselvstendige, uavhengige, selvsikre unger. Men de kan bli så selvstendige, uavhengige og selvsikre som de kan klare å bli... og det er den store forskjellen tror jeg.

 

Så er det veien til målet, da - å utvikle barna så bra det lar seg gjøre. Det er der man ikke kan finne EN måte som alle kan bli enige om, for dette er så komplekst, det finnes ingen lette løsninger, og det finnes ingen like barn.

 

Jeg tror at barn ikke blir mer selvstendige, selvsikre og uavhengige mennesker av at de presses inn i en "form". Jeg tror ikke at et barn som "læres" eller "dresseres" til å "finne søvnen selv" ved å skrike alene blir et tryggere barn enn et som ligger med foreldrene til de er klare for å sovne selv. Jeg tror at et barn som er lært opp til å finne søvnen selv har resignert - det nytter ikke å si fra, det er like greit å bare sovne. Og for noen er det OK å ha det slik, det er det greit at vi er uenige om. Jeg ønsker ikke å gjøre det slik. Jeg vil være der, selv om det til tider er slitsomt. Og jeg VET - ikke av egen, men andres erfaring - at det går over etterhvert. Noen trenger ett år, noen tre, noen 13, men det går over. (Og bare en digresjon - husker fra ungdommen at mamma eller pappa satt på sengekanten så og si hver kveld og pratet om dagen. Det er et verdifullt minne - og jeg ønsker å tilby det samme. Grunnlaget legges NÅ). Det var et enkelt eksempel med søvn - verden består av myyye mer så klart. Men det samme gjelder også andre deler i livet i mine øyne. Man kan støtte barnet til å klare det de ønsker å klare, og man kan vente til de er klare med andre ting. Man må ikke nødvendigvis "trene" de opp til å takle ulike situasjoner, i alle fall ikke før det er høyst nødvendig. Man kan vente til de er klare selv. Og det blir de - i varierende tempo. Og noen blir aldri helt klare, det vet vi jo med oss selv. Det finnes for de fleste områder i livet man ikke føler seg trygg på.

 

Jeg mener det er forskjell på å beskytte og å overbeskytte. For å ta et eksempel fra vårt liv:

Snuppa mi har fra fire måneders alder vært EKSTREMT mammadalt. Jeg måtte amme, bysse, bære. Hun kunne ikke settes/legges på gulvet for seg selv. Jeg måtte være der hele tiden, og i umiddelbar nærhet. (Ja, det var slitsomt, jeg innrømmer det!). Så etterhvert som hun begynte å bevege seg litt på egen hånd gikk det litt bedre. Hun ville gjerne rulle rundt og etterhvert krabbe, men jeg måtte være innen synsrekkevidde og helst ikke bevege meg rundt. OK, da gjorde vi det slik. Så begynte hun å gå, og hun begynte å utforske steder som IKE var innen synsrekkevidde. Og da begynte jeg etterhvert å bevege meg ut av synsrekkevidde også (sa alltid når jeg gikk og hvor), og etter kort tid kunne jeg fint gå i kjelleren og henge opp tøy mens hun lekte fint i stua... Jeg tror "løsrivelsen" fra meg skjer i takt med hennes utvikling, og jeg har ingen intensjoner om å fremskynde dette, jeg synes det går i rasende fart helt av seg selv. Dette mener jeg er å beskytte. Å OVERBESKYTTE derimot blir å hindre barnas utvikling. Det blir å ikke slippe de av syne i trygge omgivelser. Det er å bremse utviklingen i stedet for å støtte den. Jeg beskytter datteren min ved å la henne sitte på fanget når vi treffer nye mennesker (hun vil det). Etterhvert vil hun ned på gulvet og leke litt for seg selv, og litt etter det tar hun masse kontakt med disse nye menneskene. Dersom jeg ikke hadde latt henne få lov til det på sine premisser, men hindret henne - ja da hadde jeg overbeskyttet. At jeg bærer henne (i stedet for å bruke vogn) når hun trenger det (eller pga sikkerhet - trafikk f. eks.), da beskytter jeg henne. Å bære henne selv om hun vil gå selv - det er å overbeskytte.

 

Jeg tror innimellom at noen barn trenger et visst "press" for å komme seg litt videre, og å ikke gi opp. Jeg tror de innimellom trenger oppmuntring for å klare å komme seg opp den siste biten av fjellturen, litt støtte for å bygge de siste vanskelige bitene på legohuset, litt oppbakking for å tørre å gå ut alene med venner. Det er enorm forskjell på hvordan man kan gjøre dette - man kan yte et lite press ordi man ser at barna er helt klare for dette egentlig - eller man kan presse de ut i noe de ikke klarer å takle enda.

 

Det var mine rotete tanker om temaet. Takk for at du tok det opp, anonym!

[May36]

Jeg tror jeg har et ukomplisert forhold til barneoppdragelsen. Jeg gjør det på min måte og andre på sin :-) Jeg merker stadig at det er ting jeg ville gjort anderledes enn mine naboer/omgangskrets på enkelte områder med mitt barn, enn de gjør med deres. Men det er med mitt barn. Jeg mener ikke dermed at de gjør ting feil.

 

Skjønner ikke hvorfor det blir diskusjoner av dette. Javel, så velger du det sånn eller sånn, jeg gjør det kanskje helt anderledes. Hva er galt med det? Hvem som får tryggest barn er umulig å si. Jeg oppdrar i tråd med hva han trenger og hvem han er, i tråd med egne prinsipper og sånn jeg mener det er best. Skjønner ikke at det blir meterlange innlegg om temaet og at det er provoserende.

[Anonym bruker]

Takk og takk for flere kloke svar!

Nei, temaet burde kanskje ikke være provoserende, men det er absolutt interresant å diskutere det (synes jeg). Jeg blir så glad hver gang jeg hører veloverveide meninger om dette.

Hilsen H.I. (og svimete førstegangsmamma).

[Anonym bruker]

Her var det jammen mange flotte og sunne tanker! Var nesten som jeg skulle ha tenkt dem selv;)

Har alltid vært opptatt av at datteren min skal bli en som takler utfordringene som hun møter i livet, men samtidig ønsker en jo at mor og far skal være den trygge havnen de alltid kan komme til....

Har sett en del "skrekk" eksempel på hva som skjer nrå en er altfor ettergivende og skal være verdens beste venn og ikke oppdrager. Der barnet står med hele kontrollen over hjemmet, men innerst inne skulle ønske at den kontrollen var det mor og far som hadde....

Meg og mannen har diskutert litt fram og tilbake på hvordan vi vil at ting skal være for oss og vår datter, men det er sannelig ikke lett når alle andre skal "hjelpe" til med ting. Har alltid vært veødig bestemt på at hun skal få bestemme selv om hun vil komme til folk, de skal ikke bare ta henne opp for at det er det de føler for. Viss hun har behov for å være litt mammadalt, så skal hun jammen få lov til det av og til!

 

Blei veldig rotete dette her, men det jeg egentlig skulle si var at det var vedlig bra tanker dere hadde! Foreldre som ønsker det beste for sine barn uten at de pakker dem inn i bomull:)

[torch]

Jeg tror at det har lett for å bli lange diskusjoner av sånne ting fordi folk glemmer hvor forskjellge barn og familiesituasjoner kan være. At derfor tar man det ille opp når noen mener de har funnet en sannhet på tvers av sin egen...

 

Et eksempel fra min vennekrets hvor det har vært en del familieforøkelse i det siste:

 

En av mammaene som hadde fått en rolig og veltilpasset liten sønn som glatt sov fire timer i strekk i egen seng, sa til en av de andre mammaene som hadde fått en utrygg liten gutt som våknet og gråt etter nærkontakt hvert kvarter hele døgnet og som ikke kunne legges ned: "Spebarn har godt av å ligge litt alene, da lærer de seg til å være fornøyde og rolige." Den andre mammaen tok selvsagt dette ille opp fordi hun gikk rundt og bar på ungen sin stort sett hele tiden fordi ellers ville han gråte hele tiden. Hun mente at den andre tok fullstendig feil.

 

Jeg mener at begge hadde rett - med tanke på SINE egne barn. Enhver normalt oppegående mor gjør det som er best for SITT barn. Men, det er lett å glemme at andre opplever ting annerledes.

[Anonym bruker]

Jeg er helt enig med deg torch, men dette trodde jeg oppegående mødre visste fra starten: at barn er ulike. Helt nybakte førstegangsforeldre med sovedukker er kanskje ikke de man rådspør først, men de er som regel snar med å svare og det bastant og provoserende.

 

Kjenner jeg blir provosert at disse AP mødrene som har funnet sin sannhet og dermed fungerer den for alle barn og bruker man ikke den så er man dårlige foreldre.

[Gjest]

Jeg regner med at med AP-foreldre i siste innlegg så menes "attachment parenting"? Skulle jeg vært barn igjen ville jeg nok hatt mer nytte av litt "attachment parenting" enn "herding", for å sette det litt på spissen. Jeg har selv prøvd å fjerne meg fra alt av litteratur og andres gode råd og kjent litt på instinkt og magefølelse i barneoppdragelsen. Hver og en gjør (dessverre) slik man selv finner best. Ikke alle har et like gjennomtenkt forhold til barnets utvikling og foreldrenes rolle i den sammenheng. Fjummsi skriver veldig fornuftig synes jeg, det meste bør skje på barnets premisser og utviklingstrinn. Å snakke om hvem som er sjef i denne sammenheng er å misforstå totalt hva som ligger i å møte barnet og dets behov på de ulike trinn i utviklingen.

 

Barnet søker naturlig utfordringer når det er klar for det. Kunsten som foreldre er å la det få prøve seg (men sikre at det ikke bærer helt galt av sted), og så trøste, og selv store barn trenger trøst, når det går litt galt. Herding tror jeg ikke man skal en gang tenke på før barnet er minst tenåring.

 

Skulle jeg finne et gråtende barn på en stein i et isvann ville jeg vadet ut, tatt rundt det og bært det i land. Det sier hjerte, instinkt og fornuft. Så skulle jeg nok hamlet opp med en potensielt voldelig mann på land også.

[torch]

Jeg er ikke så helt sikker på at alle husker på det, jeg. At barn er ulike. Det virker ikke sånn mange ganger når det kommer til diskusjoner om hvordan man gjør ting.

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ingenting av det du skriver Alienbud.

 

Hvem setter ungene sine på en stein eller i et isvann?? Og hva mener du med at foreldre dessverre oppdrar barna selv, uten å lese bøker, er det galt? Du skriver da at du selv gjør det.

 

Liten tillit du viser til forledre flest. Det er ikke et enten eller her, enten er man ap eller så er man martyr. Bra du har et orakel her inne i fjummsi.