Har du noen gang mislikt noen som virket veldig populær? Eller det motsatte, likt noen som ikke er generelt godt likt?

[Anonym bruker]

Inspirert av en annen tråd. Jeg har gjort begge deler, men har ikke så veldig spennende historier rundt det...

Anonymkode: 1453b...ef3

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Inspirert av en annen tråd. Jeg har gjort begge deler, men har ikke så veldig spennende historier rundt det...

Anonymkode: 1453b...ef3

Interessant spørsmål. Jeg tror ikke jeg har mislikt noen som har vært populære, men jeg har likt flere som ikke har vært godt likt av andre 

Anonymkode: d3b82...fd3

[Gjest NotNaomi]

Jeg elsker folk som tar plass om det er fordi de er populære eller whatever. Den selvfølgelige måten de tar fokus på, selvsikkerheten og den iboende troen på seg selv og godt selvbilde. Bare de ikke tar andres plass da. Det er ikke greit. 

Jeg har en sterk tendens til å forsvare de som ikke er godt likt om mange gir uttrykk for det. Det bare er en refleks hos meg. Da er det ikke alltid at jeg liker personen selv, men er mot hetsen vedkommende får  så da må jeg forsvare.

Så er det en grunn til at noen blir mislikt, og det kan være en jævli god grunn alene fordi de sier en sannhet eller gjør annet som avslører våre mindre heldige sider. Da liker jeg dem godt. 

Endret 25. februar 2023 av NotNaomi

[Anonym bruker]

For meg er det to hovedmåter å være populære på. Den ene er det jeg oppfatter som ekte. De som er snille, inkluderende, morsomme og trekker folk mot seg fordi de er et godt menneske. Slike personer har jeg aldri opplevd å mislike, selv om de er populære. Så har man de som er populære gjennom status (utseende, penger el.), makt og/eller ren karisma. Noen av disse er også greie folk, men veldig ofte misliker jeg instinktivt disse personene selv om de er veldig populære hos andre personer. 

Jeg trekkes veldig mot personer som jeg oppfatter som empatiske, morsomme, lite selvhøytidelige og med samme verdier og interesser som meg selv, noe som vil si at mange er ganske nerdete og derfor ofte oversett av andre, eller i hvert fall ikke spesielt populære. Ikke fordi det er noe galt med dem, de bare er gjerne ikke så billedpene, rike, utadvente el. at de drar noe særlig oppmerksomhet mot seg.

Anonymkode: d81fe...7c9

[Anonym bruker]

Læreren vi hadde i alle år på barneskolen, var elsket av alle elvene. Jeg var den eneste som virkelig ikke likte læreren. Senere kom det fram at læreren hadde misbrukt noen av elevene. Jeg ble aldri rørt.

Anonymkode: 83e80...3a3

[Anonym bruker]

Venninna mi har ei venninne som aaaalle forguder! Hun har ett enormt nettverk pga jobben sin, kjenner alle overalt og er midtpunkt uansett. Jeg kan virkelig ikke fordra henne, og det handler ikke om at hun verken tar plass eller virker trygg på seg selv, men fordi hun har en utrolig nedlatende måte å kommunisere på samt at hun forventer at alle ligger på kne og gjør det hun ber om til enhver tid. Hun eier ikke sympati med andre, men skal ha i bøtter og spann selv. 

Anonymkode: 13010...dd2

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

For meg er det to hovedmåter å være populære på. Den ene er det jeg oppfatter som ekte. De som er snille, inkluderende, morsomme og trekker folk mot seg fordi de er et godt menneske. Slike personer har jeg aldri opplevd å mislike, selv om de er populære. Så har man de som er populære gjennom status (utseende, penger el.), makt og/eller ren karisma. Noen av disse er også greie folk, men veldig ofte misliker jeg instinktivt disse personene selv om de er veldig populære hos andre personer. 

Jeg trekkes veldig mot personer som jeg oppfatter som empatiske, morsomme, lite selvhøytidelige og med samme verdier og interesser som meg selv, noe som vil si at mange er ganske nerdete og derfor ofte oversett av andre, eller i hvert fall ikke spesielt populære. Ikke fordi det er noe galt med dem, de bare er gjerne ikke så billedpene, rike, utadvente el. at de drar noe særlig oppmerksomhet mot seg.

Anonymkode: d81fe...7c9

Ganske enig med deg! Mange populære mennesker som jeg kan forstå er godt likt, fordi de tar initiativ på en positiv måte og kan snakke med alle. Hos enkelte andre føles det for kalkulert, at de samler på mennesker og spesielt mennesker som kan være til nytte for dem... da er jeg i mindretallet som ikke er så sjarmert. 

Og jeg er ikke så veldig begeistret for selvsikkerhet som ikke nødvendigvis følges av tilsvarende kunnskap og kompetanse... Foretrekker folk som demonstrerer at de kan fremfor de som er høylytt opptatt av å si det. 

Anonymkode: 1453b...ef3

[Anonym bruker]

Ja på begge deler.

For å ta det siste først; jeg har venner og venninner som mine øvrige venner ikke hæler. Og noen spør meg rett ut "hvorfor gidder du å være sammen med ham/henne?"

Svaret er at jeg er ganske raus, tror jeg. Jeg stiller ikke krav til at folk skal ha status, jeg ser mennesket bak fasaden. En kompis av meg har bipolar lidelse. Når han ikke er manisk er han jo en kjempesøt fyr! Med et veldig stort hjerte.
Og ei venninne av meg er veldig masete og snakkesalig. Andre sier at de ikke holder ut skravlinga hennes. Men jeg har det morsomt med det andre tinga; det at vi f eks kan dra på fisketur eller dra og danse sammen. Jeg kan ha henne som gjøre-venn. Å snakke i telefonen med henne er en prøvelse, så det unngår jeg. 

Mht de som er likt av alle og som jeg ikke liker: ja, det har også skjedd. Men i et énsifret antall tilfeller, tror jeg. De gangene det har skjedd så har det vært noen få fellesnevnere. F eks blir jeg introdusert for en person som alle er veldig nøye med å framsnakke på forhånd. "Han er så fantastisk. Hun er SÅ dyktig." Og jo mer de skryter av vedkommende, desto mer føler jeg at jeg bør like personen, men det gir meg også en usikkerhet. Jeg begynner å tro at de skryter av ham/henne for å overbevise seg selv like mye som meg! Så treffer jeg det nye mennesket, jeg har in mente at alle har snakka pent om personen, men vedkommende lever ikke opp til alt skrytet. Han som skulle være så fantastisk er egentlig ganske arrogant ved første møte, og hun som skulle være så dyktig, er bare full av floskler og virker ikke som hun kan noe. 

Og så går det noen uker og måneder, og jeg smiler pent ved alle møter og svelger min skepsis, men før eller seinere toner de flagg. Og jeg får se at han fyren ikke bare er arrogant, han er også manipulerende og lunete. Og hun som liksom var så dyktig blir totalt avkledd, og andre innrømmer også at de har visst det hele tida. 

Anonymkode: da0cd...3c3

[Anonym bruker]

Her inne.

Anonymkode: c0369...9fb