Hypokonder-barn

[Anonym bruker]

Barnet mitt på 9år har ustanselig vondt. Det virker som smerteterskelen er usedvanlig lav. Det er vondt i magen, en flis er krise, å bære en tung skolesekk er «vondt». Jeg er nok litt i motsatt ende av skalaen - kan smelle noen gloser om jeg slår meg, men kroniske, daglige smerter snakker jeg ikke om. Jeg blir gal av så mye syt! 
Jeg har aldri gitt oppmerksomhet på vondter, men det klages minst 5-6 ganger pr dag! 
Noen med gode tips?

Jeg har nevnt det for fastlegen, men han fant ikkeno galt.

Anonymkode: e7852...204

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Barnet mitt på 9år har ustanselig vondt. Det virker som smerteterskelen er usedvanlig lav. Det er vondt i magen, en flis er krise, å bære en tung skolesekk er «vondt». Jeg er nok litt i motsatt ende av skalaen - kan smelle noen gloser om jeg slår meg, men kroniske, daglige smerter snakker jeg ikke om. Jeg blir gal av så mye syt! 
Jeg har aldri gitt oppmerksomhet på vondter, men det klages minst 5-6 ganger pr dag! 
Noen med gode tips?

Jeg har nevnt det for fastlegen, men han fant ikkeno galt.

Anonymkode: e7852...204

Mine barn på 8 og 4 er også sånn. Spesielt hun på fire.

Anonymkode: a07b5...033

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Mine barn på 8 og 4 er også sånn. Spesielt hun på fire.

Anonymkode: a07b5...033

Mente spesielt hun på 8! Trøtt, hehe

Anonymkode: a07b5...033

[Anonym bruker]

Min på 9år er sånn😓

Anonymkode: b8115...7bd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Barnet mitt på 9år har ustanselig vondt. Det virker som smerteterskelen er usedvanlig lav. Det er vondt i magen, en flis er krise, å bære en tung skolesekk er «vondt». Jeg er nok litt i motsatt ende av skalaen - kan smelle noen gloser om jeg slår meg, men kroniske, daglige smerter snakker jeg ikke om. Jeg blir gal av så mye syt! 
Jeg har aldri gitt oppmerksomhet på vondter, men det klages minst 5-6 ganger pr dag! 
Noen med gode tips?

Jeg har nevnt det for fastlegen, men han fant ikkeno galt.

Anonymkode: e7852...204

Siden du aldri har gitt noen oppmerksomhet på det, og det åpenbart ikke fungerer, så kanskje du skal forsøke en ny strategi? 
 

Jeg har også et barn med lav smerteterskel og som kan være ganske dramatisk for småting. Det kan være ganske krevende når man er motsatt selv (som jeg, og du høres ut som?), men det er jo ikke sånn at vi er «rett» og barna våres «feil», vi er bare ulike.

Jeg tror barn som blir møtt på sine følelser og opplevelse av ting vil håndtere ting bedre enn de som blir oversett eller ignorert. Barnet har det jo vanskelig og kjipt i det øyeblikket, selv om det er en bagatell for oss andre. Og det er alltid godt å føle seg sett for det man føler.
 

Jeg prøver derfor å vise forståelse og validerende følelsene til barnet. «Uff, så kjedelig at du så ofte har vondt i magen. Det må være pyton å ha det slik. Ingen liker å ha vondt.» eller «uff ja, jeg kjenner at skolesekken er tung for deg. Det må være slitsomt å gå til skolen når sekken føles så tung. Kanskje vi kan la den ene boken ligge igjen hjemme i dag, for å se om det blir bedre.»

Det kan ofte være lettere å stå i ting som er ubehagelige og vanskelige dersom man føler seg forstått og møtt på det. Bare tenk etter selv. Poenget er ikke å gjøre situasjonen bedre, men å rett og slett få forståelse for at man føler at noe er kjipt. Det er overraskende virkningsfullt. Verdt å prøve?

Anonymkode: 73718...55b

[Anonym bruker]

Noen ganger så trenger barn bare nærhet og trøst, som de kanaliserer via vondter for ditten og datten. Og jeg mener at voksne tror at de var like tøffe som små som de er nå, men utholdenhet og smerteterskel er noe som må trenes opp over tid, og heter vel strengt tatt livserfaring…

Jeg har også høy smerteterskel, det har ikke min datter. Men jeg husker en ting fra egen barndom som var veldig sårt og det var moren min som alltid sa at jeg skulle spare tårene mine for ting som virkelig var noe å gråte over. Det ble ikke sagt hardt, men det var likevel tydelig for meg at jeg aldri hadde noe viktig å komme med.

Så min datter har alltid fått liv til å gråte og fått trøst, helt uavhengig av om årsaken er stor eller liten. Og når gråten stilner, så gjør jeg ikke mer ut av de små tingene.

Hun tåler mer nå som 13-åring enn tidligere, men så har hun også gjort seg noen erfaringer med større smerter (brudd i arm) som setter annen smerte i perspektiv. Alle barn blir voksne og har med seg livserfaring inn i voksenlivet 

 

Anonymkode: 6de17...f30

[Anonym bruker]

Jeg husker jeg ble slik som barn en periode. Var hypokonder. Årsaken var flere dødsfall rundt meg på kort tid. Mormor, en tante av mamma, bestemoren til en venninne. Kreft og alvorlige greier. I tillegg var det den saken i media med hun jenta som ble funnet død på lekeplassen. Jeg klarte ikke helt å bearbeide det og ble redd for å dø. 
Det er ikke uvanlig at barn i den alderen blir slik, når de oppdager egen dødelighet. 

Anonymkode: 4b52e...56a

[Anonym bruker]

Barnet er jo ikke hypokonder, og akkurat når det gjelder vondt i magen så handler det om psyken som oftest. At de føler på noe negativt, er urolige eller gruer seg til noe.

Ser at du skriver at du ikke gir det noen oppmerksomhet, og det er helt feil. Du skal jo ikke ignorere det barnet sier fordi om du syns det er bagateller selv. Gi det oppmerksomhet ved å vise forståelse, for det er det barnet trenger. Det slutter ikke å si fra selv om du ignorerer, tvert i mot. 

Anonymkode: ce1af...420

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Barnet mitt på 9år har ustanselig vondt. Det virker som smerteterskelen er usedvanlig lav. Det er vondt i magen, en flis er krise, å bære en tung skolesekk er «vondt». Jeg er nok litt i motsatt ende av skalaen - kan smelle noen gloser om jeg slår meg, men kroniske, daglige smerter snakker jeg ikke om. Jeg blir gal av så mye syt! 
Jeg har aldri gitt oppmerksomhet på vondter, men det klages minst 5-6 ganger pr dag! 
Noen med gode tips?

Jeg har nevnt det for fastlegen, men han fant ikkeno galt.

Anonymkode: e7852...204

Kanskje det er nettopp det at du ikke gir oppmerksomhet som er problemet? Prøv å vise litt omsorg og empati, så kanskje problemet roer seg?

Anonymkode: 35257...d2b

[Anonym bruker]

Beklager, men her må du faktisk skjerpe deg grundig! Det du gjør nå, ved å ignorere barnet ditt når dette føler ubehag og smerter, kan i verste fall bli farlig senere. Et barn som er vant til at mamma ikke tar ens smerter og plager på alvor, vil kanskje en dag bli til en ungdom med alvorlige smerter og utfordringer som har resignert og gitt opp å gi beskjed til mammaen sin om hvordan hen har det. Din jobb som mor er å se og anerkjenne barnet ditt, uansett hvor bagatellmessig du synes det måtte være, både for å ivareta barnet der og da, men også for å bygge en trygg relasjon hvor det er åpenhet og trygt å komme med hva som helst til deg som omsorgsperson. 

Jeg jobber med ungdom og har dessverre altfor ofte sittet der med ungdommer som åpner seg opp for meg med alvorlige problemer, og når jeg spør om de har snakket om dette hjemme da svarer ting som "jeg tror ikke mamma egentlig bryr seg", "jeg tør ikke, jeg er redd de skal bli sinte" osv., alt et produkt av foreldre som ikke har vist dem nok empati da de var yngre (vi snakker om dette, så det kommer jo fram etter hvert hvorfor de føler foreldre ikke bryr seg eller blir sinte).

Anonymkode: 6545d...b9c

[sug lut]

Bare fortsett å overse det som er åpenbart tåpelig klaging og be henne ti stille når hun syter. Vi trenger ikke flere persilleblad som tror verden dreier seg om dem.

[Anonym bruker]

sug lut skrev (1 time siden):

Bare fortsett å overse det som er åpenbart tåpelig klaging og be henne ti stille når hun syter. Vi trenger ikke flere persilleblad som tror verden dreier seg om dem.

Dette er en ganske vanlig misforståelse som jeg opplever er ganske utbredt. Misforstå meg rett, jeg ønsker på ingen måte å oppdra persilleblader. Og jeg hadde nok tilsvarende innstilling før jeg søkte mer kompetanse på området. 

Men målet med å vise omsorg og forståelse for barnet er nettopp det å lære seg å stå i vanskelige følelser. Man skal ikke «rydde de av veien» eller «ordne opp i ting» som oppleves som vanskelige, kjipe og vonde. Tvert imot egentlig, man skal lære barnet å tåle disse følelsene. At ja, ting kan være utrolig kjipe, det kan være vondt og kjedelig og trist osv, og det kan man bli møtt med forståelse på, og så står man sammen i de kjipe følelsene sammen. Da er det mye som tilsier at det går fortere over og at man får mer robuste barn, som tåler motgang bedre. Ting som blir oversett og undertrykt kan ved første øyekast virke som det fører til robuste barn, mens det i virkeligheten skaper barn som ikke lærer seg å håndtere følelser. Og det innhenter deg fort senere i livet. Og skaper folk som fortrenger og lukker seg i stede for å bearbeide.
 

Det som jeg derimot kan være enig i at skaper persilleblader, er helikopter og curlingforeldre. Som fikser og ordner og brøyter for barna sine for at de aldri skal oppleve å måtte stå i en vanskelig følelse i hele sin oppvekst. Å være en fikser er nok godt ment, men direkte skadelig for utviklingen til barnet. Selv om vi nok alle går i fellen i løpet av foreldreskapet. Å anerkjenne at ting er vondt, kjipt og vanskelig, er ikke det samme som å rydde opp og fikse. Det er bare å validere barnets opplevelse. Og den er jo høyst reell. 

Anonymkode: 73718...55b

[Anonym bruker]

sug lut skrev (1 time siden):

Bare fortsett å overse det som er åpenbart tåpelig klaging og be henne ti stille når hun syter. Vi trenger ikke flere persilleblad som tror verden dreier seg om dem.

Men ved å bli oversett og be de tie stille vil jo nettopp gjøre dem til persilleblad fordi de vil kreve oppmerksomhet og bli tatt hensyn til siden de aldri følte at de fikk det.

Hvis et barn sier at sekken er tung å bære, så svarer man jo bare at ja det kan jeg forstå,  så det blir godt å slenge den fra seg når man kommer hjem. En skal jo ikke ile til for å bære sekken. Akkurat som når de har vondt noe sted. Da sier du at det skjønner du og håper det går over fordi smerte er ubehagelig. Du ringer ikke etter ambulanse liksom. Har barn vondt i magen så spør du om det tenker på noe leit eller vanskelig før man ringer legen for akkuttime. Sånne ting handler det om. 

Anonymkode: ce1af...420

[Anonym bruker]

Er det den adferden du gir hun oppmerksomhet på? Merker mange barn som ikke får det de trenger hjemme ofte tyr til vondter eller hyling gjerne.

Anonymkode: 8b914...c51

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (20 timer siden):

Siden du aldri har gitt noen oppmerksomhet på det, og det åpenbart ikke fungerer, så kanskje du skal forsøke en ny strategi? 
 

Jeg har også et barn med lav smerteterskel og som kan være ganske dramatisk for småting. Det kan være ganske krevende når man er motsatt selv (som jeg, og du høres ut som?), men det er jo ikke sånn at vi er «rett» og barna våres «feil», vi er bare ulike.

Jeg tror barn som blir møtt på sine følelser og opplevelse av ting vil håndtere ting bedre enn de som blir oversett eller ignorert. Barnet har det jo vanskelig og kjipt i det øyeblikket, selv om det er en bagatell for oss andre. Og det er alltid godt å føle seg sett for det man føler.
 

Jeg prøver derfor å vise forståelse og validerende følelsene til barnet. «Uff, så kjedelig at du så ofte har vondt i magen. Det må være pyton å ha det slik. Ingen liker å ha vondt.» eller «uff ja, jeg kjenner at skolesekken er tung for deg. Det må være slitsomt å gå til skolen når sekken føles så tung. Kanskje vi kan la den ene boken ligge igjen hjemme i dag, for å se om det blir bedre.»

Det kan ofte være lettere å stå i ting som er ubehagelige og vanskelige dersom man føler seg forstått og møtt på det. Bare tenk etter selv. Poenget er ikke å gjøre situasjonen bedre, men å rett og slett få forståelse for at man føler at noe er kjipt. Det er overraskende virkningsfullt. Verdt å prøve?

Anonymkode: 73718...55b

Spøker du? Det er forskjell på å lytte og anerkjenne (noe jeg er enig i at er lurt) til å la barnet legge igjen bøker. Da vipper det over på feil side. 

Anonymkode: 73333...aa7

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Spøker du? Det er forskjell på å lytte og anerkjenne (noe jeg er enig i at er lurt) til å la barnet legge igjen bøker. Da vipper det over på feil side. 

Anonymkode: 73333...aa7

Altså. Av hele det innlegget av konstruktiv tilbakemelding til HI, så hang du deg opp i en liten detalj i et fiktivt eksempel der man kunne plukke ut en bok som ikke trengte den dagen for å gi barnet følelsen av å bli møtt på at sekken var tung. Sukk! Jeg spøker ikke nei.
 

Akkurat det eksempelet var den eneste hvor jeg i tillegg foreslo at man tilbød noe som «løse problemet». Sekken hadde bare blitt helt marginalt lettere, men kanskje hadde forståelsen og følelsen av å ta noe ut, gjort situasjonen mer håndterbar for barnet. Som voksen hadde man jo gjort det samme. Hvis en sekk hadde føltes ubehagelig, så hadde vi jo tatt den av og sett om vi kunne omplassert noe, tatt noe ut eller bare justert sekken bedre, slik at den ble mer komfortabel. Hvorfor skal barnet bli avfeid med «sekken er slik den er, lev med det og gå til skolen». 
 

Som en avsporing kan jeg si at sekken til ungen min inneholder både mange bøker og pc, mat, drikke og gymtøy. Den er faktisk drittung. Om man regnet den i prosent i forhold til barnets kroppsvekt hadde det blitt mye og jeg er sikker på at også mange voksne ville klaget over å gå 2 x 30 minutter daglig med prosentvis like tung sekk i forhold til kroppsvekt. Akkurat dette må barnet mitt bare leve med. Sekken må være med og tingene som er oppi er nødvendige. Det er en av de tingene som bare må være sånn, selv om det er tungt og kjipt og fælt. Men om jeg viser forståelse og validerer følelsen barnet har, justerer litt på sekken på morningen og kanskje tar ut en skrivebok som vi mistenker ikke skal brukes den dagen som en slags placeboeffekt, så er jeg ikke redd hun skal ende opp som persilleblad av den grunn. Tvert imot.

Anonymkode: 73718...55b