Nå fremstår jeg nok som et forferdelig menneske, men min mann lever med kroniske smerter

[Anonym bruker]

Og selv om det er han som er den som har det vondt, så trykker det ned meg også.

Jeg blir nesten litt nedstemt av å hver eneste dag være omgikk av smertefokus.

Han skjermer barna, men selvfølgelig må han ha noen å lette på fortvilelsen til - og det er meg.

Jeg er veldig glad i han, og jeg kommer til å bli værende i forholdet - men det er faktisk nedbrytende over tid. 
 

Det er skikkelig skamfullt å si dette.. men i et anonymt forum så tar jeg sjansen på å lette på trykket.. så slipper jeg å vise det overfor min mann. Får så dårlig samvittighet 😢

 

Anonymkode: c9cad...020

[Himmel og hav]

Selvfølgelig er det tungt for deg også. Det er vondt i seg selv å se at noen man er glad i har det vondt. Så kommer alt du sikkert tar fordi han ikke kan og på toppen er du hans ventil. Det er overhode ikke rart at du synes det er vanskelig og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for det. Kanskje det er bra for dere begge to om dere kan snakke om hva dette gjør med deg også? 

[Anonym bruker]

Tja

Jeg tenker at man selvfølgelig skal tåle gode og onde dager, man skal kunne ventilere til partner når man trenger å klage litt av og til...

Men, du er først og fremst partner og familie, ikke lege eller psykolog 

Jeg er kronisk syk selv, og tenker at selv om det er jeg som må bære sykdommen, er det jammen ikke lett å være pårørende heller. Mannen min fikk jo virkelig "katta i sekken", og må daglig forholde seg til mine begrensninger, uten å selv kjenne på de begrensningene. Det krever litt det altså.

Så jeg mener man må bruke helsevesen, foreninger, likemannsordninger osv til å ventilerende også, ikke prakke alt på partner.

Jeg vet mannen er glad i meg, at han har medfølelse med meg, han passer på meg og tar de begrensningene min helse setter på vårt samliv og liv. Men det var ikke bare mine drømmer som brast da jeg ble syk, det gjorde hans også, og det uten at han kjenner begrensningene på egen kropp.

Det er ikke lett det, og man skal ha stor respekt for det pårørende må mestre. 

Kanskje du skulle melde deg inn i en pårørendegruppe, og også få mannen til å forstå at han må bruke proffe til en del av sin ventilering og frustrasjon. Du kan ikke bære alt på dine skuldre heller

 

Anonymkode: df1fc...d20

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (Akkurat nå):

Selvfølgelig er det tungt for deg også. Det er vondt i seg selv å se at noen man er glad i har det vondt. Så kommer alt du sikkert tar fordi han ikke kan og på toppen er du hans ventil. Det er overhode ikke rart at du synes det er vanskelig og du trenger ikke å ha dårlig samvittighet for det. Kanskje det er bra for dere begge to om dere kan snakke om hva dette gjør med deg også? 

Tusen takk ♥️
 

Det er liksom ikke så mye fokus på dette med å være pårørende, så jeg tror mange har det vanskelig uten å si det.

Jeg er jo heldig som ikke har smerter hele tiden. Samtidig vet jeg at min fremtid ikke blir som jeg hadde tenkt på grunn av alle begrensninger som kronisk sykdom setter - ikke bare fir den som er syk, men hele familien.

og det ligger en skam i det å fokusere på seg selv når andre har det vondt 😢

HI
 

Anonymkode: c9cad...020

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Tja

Jeg tenker at man selvfølgelig skal tåle gode og onde dager, man skal kunne ventilere til partner når man trenger å klage litt av og til...

Men, du er først og fremst partner og familie, ikke lege eller psykolog 

Jeg er kronisk syk selv, og tenker at selv om det er jeg som må bære sykdommen, er det jammen ikke lett å være pårørende heller. Mannen min fikk jo virkelig "katta i sekken", og må daglig forholde seg til mine begrensninger, uten å selv kjenne på de begrensningene. Det krever litt det altså.

Så jeg mener man må bruke helsevesen, foreninger, likemannsordninger osv til å ventilerende også, ikke prakke alt på partner.

Jeg vet mannen er glad i meg, at han har medfølelse med meg, han passer på meg og tar de begrensningene min helse setter på vårt samliv og liv. Men det var ikke bare mine drømmer som brast da jeg ble syk, det gjorde hans også, og det uten at han kjenner begrensningene på egen kropp.

Det er ikke lett det, og man skal ha stor respekt for det pårørende må mestre. 

Kanskje du skulle melde deg inn i en pårørendegruppe, og også få mannen til å forstå at han må bruke proffe til en del av sin ventilering og frustrasjon. Du kan ikke bære alt på dine skuldre heller

 

Anonymkode: df1fc...d20

Tusen takk for ditt svar som gir meg viktige refleksjoner.

Det er nok en stor fordel for dere at du har gjort deg slike tanker!

Jeg har foreslått for han at han bør snakke med psykolog om de tap han opplever i sitt liv. Og kanskje oppsøke smerteklinikk eller andre behandlingsinnstanser. Men det er vanskelig for han å oppsøke hjelp utover lege og behandler

Jeg kan fortsette å foreslå - og kanskje også insistere

HI

Anonymkode: c9cad...020

[sug lut]

Du skal ikke skamme deg over å kjenne det du kjenner - du skal ikke bli utslettet fordi om din mann har kroniske smerter. Det ville jo ikke han ønsket heller, vil jeg tro - at du slutter å være en person, den personen han elsker mest og valgte for livet. At det ikke er lett for deg selv om det er vondere for ham er helt reelt, og jeg kan nok love deg at han også tenker på det.

Ja, kanskje du skal insistere mildt - det handler jo om hans videre funksjon i deres videre samliv, og dermed om alles fremtid.

 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 minutter siden):

Tusen takk for ditt svar som gir meg viktige refleksjoner.

Det er nok en stor fordel for dere at du har gjort deg slike tanker!

Jeg har foreslått for han at han bør snakke med psykolog om de tap han opplever i sitt liv. Og kanskje oppsøke smerteklinikk eller andre behandlingsinnstanser. Men det er vanskelig for han å oppsøke hjelp utover lege og behandler

Jeg kan fortsette å foreslå - og kanskje også insistere

HI

Anonymkode: c9cad...020

Mange sykdommer/tilstander har forbund man kan melde seg inn i, og noen har tilbud hvor man kan snakke med andre i samme situasjon., noen har og tilbud for pårørende. Det kan være godt for mannen din å ventilere litt til noen som står i det samme, samtidig som det letter trykket på deg. Sjekk om det finnes noe som passer din mann sin situasjon.

Men du skal ikke ha dårlig samvittighet, jeg mener det er helt normalt å kjenne på de følelsene, din fremtid er jo og blitt endret.

Anonymkode: 19677...793

[Anonym bruker]

sug lut skrev (2 minutter siden):

Du skal ikke skamme deg over å kjenne det du kjenner - du skal ikke bli utslettet fordi om din mann har kroniske smerter. Det ville jo ikke han ønsket heller, vil jeg tro - at du slutter å være en person, den personen han elsker mest og valgte for livet. At det ikke er lett for deg selv om det er vondere for ham er helt reelt, og jeg kan nok love deg at han også tenker på det.

Ja, kanskje du skal insistere mildt - det handler jo om hans videre funksjon i deres videre samliv, og dermed om alles fremtid.

 

Tusen takk for dine ord ♥️
 

Ja, jeg vet at han ikke hadde ønsket at jeg skulle endre meg pga dette.. 

Det er bare så vanskelig å snakke om det, fordi jeg er redd for at det skal være sårende for han. Men du har nok rett i at han egentlig vet det

HI

Anonymkode: c9cad...020

[Anonym bruker]

Jeg syns ikke at du skal skamme deg i det hele tatt. Men må han lette på det trykket hver eneste dag? 

Anonymkode: 234bb...844

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (35 minutter siden):

Og selv om det er han som er den som har det vondt, så trykker det ned meg også.

Jeg blir nesten litt nedstemt av å hver eneste dag være omgikk av smertefokus.

Han skjermer barna, men selvfølgelig må han ha noen å lette på fortvilelsen til - og det er meg.

Jeg er veldig glad i han, og jeg kommer til å bli værende i forholdet - men det er faktisk nedbrytende over tid. 
 

Det er skikkelig skamfullt å si dette.. men i et anonymt forum så tar jeg sjansen på å lette på trykket.. så slipper jeg å vise det overfor min mann. Får så dårlig samvittighet 😢

 

Anonymkode: c9cad...020

Jeg kunne skrevet nøyaktig det samme som dette. 

For ungene og meg er det en belastning i hverdagen. Mannen her i huset er i tillegg fryktelig mye sur, mutt og negativ. Det er ufattelig slitsomt. Han er heller ikke i jobb, så det blir liksom vi i familien som får det 24/7. 

Anonymkode: 07fcd...385

[Anonym bruker]

Min svigerfar var syk i lang tid og min svigermor sto på som en helt og taklet hus og heim og hjemmeboende barn og alt som trengtes. Alt gikk tilsynelatende bra og vi og andre rundt henne var så imponerte og hvor tøff hun var. Helt til en dag hun kom på jobb og en kollega som hadde vært borte fra jobb en stund kom tilbake og spurte "Hvordan går det med DEG oppi dette da? Hvordan har DU det?" Da brøt hun fullstendig sammen.

Lang historie kort: Det å være pårørende til langtidssyke er så tøft. Og vi rundt glemmer gjerne det. Hver samtale dreier seg om den syke, det er knalltøft å stå i selve sykdommen, man er nesten alltid "på jobb" uansett om man er hjemme eller på jobb, man er bekymret, miste ofte sosialt liv, og når man har et sosialt liv, så dreier jammen meg det ofte seg om den syke også. Og har man et sosialt liv og kan få slappet av litt, så slår samvittigheten inn...  Jeg kan fortsette i en evighet.

Du MÅ ta vare på deg selv !! Jeg ser flere har gitt deg gode råd her, så jeg trenger ikke å gjenta dem. Men ta være på det selv, gi deg selv pustepauser uten dårlig samvittighet og finn den hjelpen du trenger - og ikke minsts, ta i mot tilbudene du får. 

Anonymkode: d3edd...f1d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Og selv om det er han som er den som har det vondt, så trykker det ned meg også.

Jeg blir nesten litt nedstemt av å hver eneste dag være omgikk av smertefokus.

Han skjermer barna, men selvfølgelig må han ha noen å lette på fortvilelsen til - og det er meg.

Jeg er veldig glad i han, og jeg kommer til å bli værende i forholdet - men det er faktisk nedbrytende over tid. 
 

Det er skikkelig skamfullt å si dette.. men i et anonymt forum så tar jeg sjansen på å lette på trykket.. så slipper jeg å vise det overfor min mann. Får så dårlig samvittighet 😢

 

Anonymkode: c9cad...020

Kunne dere ikke begge funnet en terapeut å snakke med sammen eller hver for seg? Sånn at du slipper bli ganske ventil og du også får ventilert?

Det tærer jo ekstra på dere om det dere deler er fokuset på hans smerte. Finnes kanskje støttegrupper?

Anonymkode: 96e6e...c8c

[Anonym bruker]

HI; jeg skjønner deg dessverre.

Hadde en samboer med en skade som ga ham kroniske smerter i ryggen. Man kan si hva man vil om hvem det var synd på, men det påvirket jo hele familien. 

Anonymkode: 97517...641