Alle skal med . På alt. Alltid?

[Anonym bruker]

https://www.dagbladet.no/sport/sjokkbeskjed-stian-6-utelatt-fra-trening/78510454 melder man på et barn med en diagnose som Downs syndrom uten å gå i dialog med klubb angående hvordan opplegget vil være? Enden på visa etter mye ståhei ble at gutten FÅR bli med likevel. Så lenge foresatte stiller også. Hvilket vel burde vært foreslått fra foresatte i første omgang før de meldte på???

Anonymkode: d076a...f15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

https://www.dagbladet.no/sport/sjokkbeskjed-stian-6-utelatt-fra-trening/78510454 melder man på et barn med en diagnose som Downs syndrom uten å gå i dialog med klubb angående hvordan opplegget vil være? Enden på visa etter mye ståhei ble at gutten FÅR bli med likevel. Så lenge foresatte stiller også. Hvilket vel burde vært foreslått fra foresatte i første omgang før de meldte på???

Anonymkode: d076a...f15

En av foreldrene var jo med på begge treningene før telefonsamtalen kom, så trener kunne jo involvert de der og da. Så hvor får du det fra at han kan være med hvis foreldrene er med, det står ingen steder i linken, det står at han kan få være med når de får en ny hall å trene i.

Anonymkode: 44204...193

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

En av foreldrene var jo med på begge treningene før telefonsamtalen kom, så trener kunne jo involvert de der og da. Så hvor får du det fra at han kan være med hvis foreldrene er med, det står ingen steder i linken, det står at han kan få være med når de får en ny hall å trene i.

Anonymkode: 44204...193

Det står i en oppdatert sak på Oppland Arbeiderblad. Hadde de vært i dialog med klubb/trener fra start så hadde ikke dette blitt noen sak. Det er det jeg skal frem til.

Anonymkode: d076a...f15

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Det står i en oppdatert sak på Oppland Arbeiderblad. Hadde de vært i dialog med klubb/trener fra start så hadde ikke dette blitt noen sak. Det er det jeg skal frem til.

Anonymkode: d076a...f15

Men de var jo der. Hvorfor snakket ikke treneren med de da?

Anonymkode: 44204...193

[Østerdølen]

Det er privatpersoner som stiller opp frivillig som trenere. De er ikke utdannet (mest sannsynlig) til å tilpasse for en handikapet på likt vis som de andre.

Moren hadde fått beskjed om at barnet "tok for mye plass", det tar jeg som at barnet ikke tok i mot instrukser, bråkte osv, noe man kan regne med når det gjelder handikapede. Jeg har full forståelse for at det blir for mye ansvar å passe på dette barnet samtidig som man har tredve andre barn å forholde seg til.

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (Akkurat nå):

Men de var jo der. Hvorfor snakket ikke treneren med de da?

Anonymkode: 44204...193

Åpenbart fordi dialog ikke var på plass fra start. Hvilket er hele poenget her. At man bør forsikre seg om rammene rundt et slikt tilbud før man melder på barna.

Anonymkode: d076a...f15

[Anonym bruker]

Jeg tror du har helt rett i at kommunikasjon er et problem her og at det har vært en del missmatch mellom forventningene.

Det virker ikke som om foreldrene snakket med klubben før barnet startet. Da kunne man avklart hvor modent barnet var med tanke på å følge et felles opplegg og hvor mye tilrettelegging man trenger. Man kunne avtalt hvem som skulle stått for tilpasningene; om klubben hadde ressursene eller om foreldrene selv må ta den jobben. Hvem er det som skal korrigerer barnet om det driver med andre ting enn de andre i gruppen? Hvordan skal barnet korrigeres? Hvem er trener - har trener erfaring med barn som er litt annerledes? Hvor trygg er trener i trenerrollen generelt sett? Mange foreldre føler seg presset til å ta oppdraget for at klubben skal ha et tilbud, men de føler seg ikke komfortabel med det i det hele tatt. Er dette en slik trener vil stressnivået kanskje allerede være høyt og at barn som krever mye da vipper lasset. Andre trenere som er komfortabel med å trene, er flinke med mennesker, jobber med barn med spesielle behov kunne f.eks. tatt dette annerledes. Uansett ville nok en trener taklet det mye bedre om en var forberedt og om en fikk vite litt info om barn som trengte ekstra tilrettelegging. 

Treneren er en forelder som nok har hatt en forventning om at alle barna var tilsvarende lik i modningsnivå og at trener kunne kjøre det samme opplegget på alle.

Foreldrene har nok hatt en forventning om at barnet skulle være i gruppen og at trener ga tydelig beskjed om guttens avvik var utfordrende og forstyrrende. De har vært tilstede på treningene og har nok forventet at trener korrigerte gutten og eventuelt ga beskjed om det ble for mye. Trener har nok hatt en forventning av at foreldre som satt å så på at sønnen ikke fulgte opplegget skulle gripe inn. De har dermed hatt forventninger til hverandre uten at de har forstått hva den andre parten forventet og ting ble dermed ikke håndtert der og da. I tillegg har nok foreldrene fått en forståelse av at trener synes det var greit og foreldre og trener har fått en forskjellige oppfattelse av situasjonen. En trener vil ofte synes det er vanskelig å være trener for barn som trenger spesiell håndtering når man verken er forberedt på det og foreldrene sitter og ser på uten å gripe inn. 

Klubben har nok tenkt at utfordringene til denne gutten var for store til at de klarte å håndtere dette på disse treningene, med de ressursene de hadde. Så har de nok lagt en plan som de følte var grei nok og ringt foreldrene om denne. Jeg vil tro at klubben har tenkt at foreldrene hadde en likere situasjonsforståelse til det de satt med enn det som var tilfelle. Foreldrene har følt at dette var et diktat og at de ble skjøvet vekk uten å bli hørt. Klubben burde nok gått sammen med foreldrene og forklart hvordan den oppfattet situasjonen og prøvd å sammen komme til en løsning uten at løsningen allerede var ferdig fra deres side. Kanskje har klubben en forventning av strukturert læring i denne gruppen, mens foreldrene har tenkt på dette som mer ustrukturert lek med ball. Det føles nok også litt sårt for foreldrene når de sender en melding som ikke blir besvart, men om meldingen var pågående/følelsesladd og ble sendt til trener er det jo mulig trener ikke har visst hva denne skulle svare og trengt å forhøre seg med andre først. Trener kan jo også ha opplevd dette som urettferdig. Kanskje foreldrene til denne gutten har glemt litt at dette er en vanlig forelder som trener denne gruppen mer eller mindre frivillig? Uansett burde meldingen bli besvart.

Foreldrene lurer i artikkelen på om barn uten funksjonsvariasjon ville blitt ring til på denne måten. Det tror jeg de blir. Jeg kjenner til foreldre som har blitt ringt til fordi barnet har tatt for mye plass og ikke vært moden nok for forventningene i aktiviteten. De fikk beskjed om å prøve igjen neste halvår.  

I denne situasjonen har nok kommunikasjonen vært manglende. Man har ikke avstemt forventningene, man har ikke forstått at man har hatt ulik oppfattelse av virkeligheten og man har ikke tatt tak i situasjonene der og da. Flott at klubb og foreldre nå sammen ser ut til å finne et opplegg som kan passe. 

Anonymkode: 9bef3...e4f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg tror du har helt rett i at kommunikasjon er et problem her og at det har vært en del missmatch mellom forventningene.

Det virker ikke som om foreldrene snakket med klubben før barnet startet. Da kunne man avklart hvor modent barnet var med tanke på å følge et felles opplegg og hvor mye tilrettelegging man trenger. Man kunne avtalt hvem som skulle stått for tilpasningene; om klubben hadde ressursene eller om foreldrene selv må ta den jobben. Hvem er det som skal korrigerer barnet om det driver med andre ting enn de andre i gruppen? Hvordan skal barnet korrigeres? Hvem er trener - har trener erfaring med barn som er litt annerledes? Hvor trygg er trener i trenerrollen generelt sett? Mange foreldre føler seg presset til å ta oppdraget for at klubben skal ha et tilbud, men de føler seg ikke komfortabel med det i det hele tatt. Er dette en slik trener vil stressnivået kanskje allerede være høyt og at barn som krever mye da vipper lasset. Andre trenere som er komfortabel med å trene, er flinke med mennesker, jobber med barn med spesielle behov kunne f.eks. tatt dette annerledes. Uansett ville nok en trener taklet det mye bedre om en var forberedt og om en fikk vite litt info om barn som trengte ekstra tilrettelegging. 

Treneren er en forelder som nok har hatt en forventning om at alle barna var tilsvarende lik i modningsnivå og at trener kunne kjøre det samme opplegget på alle.

Foreldrene har nok hatt en forventning om at barnet skulle være i gruppen og at trener ga tydelig beskjed om guttens avvik var utfordrende og forstyrrende. De har vært tilstede på treningene og har nok forventet at trener korrigerte gutten og eventuelt ga beskjed om det ble for mye. Trener har nok hatt en forventning av at foreldre som satt å så på at sønnen ikke fulgte opplegget skulle gripe inn. De har dermed hatt forventninger til hverandre uten at de har forstått hva den andre parten forventet og ting ble dermed ikke håndtert der og da. I tillegg har nok foreldrene fått en forståelse av at trener synes det var greit og foreldre og trener har fått en forskjellige oppfattelse av situasjonen. En trener vil ofte synes det er vanskelig å være trener for barn som trenger spesiell håndtering når man verken er forberedt på det og foreldrene sitter og ser på uten å gripe inn. 

Klubben har nok tenkt at utfordringene til denne gutten var for store til at de klarte å håndtere dette på disse treningene, med de ressursene de hadde. Så har de nok lagt en plan som de følte var grei nok og ringt foreldrene om denne. Jeg vil tro at klubben har tenkt at foreldrene hadde en likere situasjonsforståelse til det de satt med enn det som var tilfelle. Foreldrene har følt at dette var et diktat og at de ble skjøvet vekk uten å bli hørt. Klubben burde nok gått sammen med foreldrene og forklart hvordan den oppfattet situasjonen og prøvd å sammen komme til en løsning uten at løsningen allerede var ferdig fra deres side. Kanskje har klubben en forventning av strukturert læring i denne gruppen, mens foreldrene har tenkt på dette som mer ustrukturert lek med ball. Det føles nok også litt sårt for foreldrene når de sender en melding som ikke blir besvart, men om meldingen var pågående/følelsesladd og ble sendt til trener er det jo mulig trener ikke har visst hva denne skulle svare og trengt å forhøre seg med andre først. Trener kan jo også ha opplevd dette som urettferdig. Kanskje foreldrene til denne gutten har glemt litt at dette er en vanlig forelder som trener denne gruppen mer eller mindre frivillig? Uansett burde meldingen bli besvart.

Foreldrene lurer i artikkelen på om barn uten funksjonsvariasjon ville blitt ring til på denne måten. Det tror jeg de blir. Jeg kjenner til foreldre som har blitt ringt til fordi barnet har tatt for mye plass og ikke vært moden nok for forventningene i aktiviteten. De fikk beskjed om å prøve igjen neste halvår.  

I denne situasjonen har nok kommunikasjonen vært manglende. Man har ikke avstemt forventningene, man har ikke forstått at man har hatt ulik oppfattelse av virkeligheten og man har ikke tatt tak i situasjonene der og da. Flott at klubb og foreldre nå sammen ser ut til å finne et opplegg som kan passe. 

Anonymkode: 9bef3...e4f

Her var det voldsomt mye synsinger.

Anonymkode: 44204...193

[Anonym bruker]

Som trener, og med en sønn med autisme som nå spiller på kretslaget, men er jeg at alle skal med- uansett så lenge de spiller i barneidretten. Som ungdommer blir det nok tøffere, og det blir vanskeligere å delta som spiller, men de kan sikkert delta på andre måter. Man utestenger ikke 6-åringer. Ikke de med downs, ikke de med autisme, ikke de som ikke kan oppføre seg. Man snakker med foreldre og løser problemene

Anonymkode: 1dd32...df4

[Anonym bruker]

Min erfaring er at barn med diagnoser tar mye plass. I min sønns klasse er det en utviklingshemmet jente. Hun tar veldig mye plass i alle settinger. Spesielt på ting som skjer på fritiden som trening og bursdagsselskaper der foreldrene er med. De bare ler når hun ødlegger for de andre for hun er jo så søøøøt. De ser ikke at det tar hele fokuset vekk fra de andre barna. 
Det funker bedre på skolen der hun har eget (utdannet) personal til å veilede. 
Så jeg er på treneres lag her. 

Anonymkode: 57a2e...35e

[Anonym bruker]

At folk faktisk gidder å være trenere for andres unger overgår min fatteevne. Det er jo bare krav og klaging, som på alle andre arenaer.

Anonymkode: de410...d71

[Anonym bruker]

Jeg synes at foreldre i dag ofte har urealistiske forventninger til fritidstilbud for barn. Fritidstilbud drives av frivillige. Og det er for de som vil og har glede av tilbudet. Trenerne har ofte ingen pedagogisk utdannelse. Da jeg var barn så ble barn «sparket ut» rett som det var. Fordi de ikke var moden, klar for eller hadde lyst til å drive med denne aktiviteten. 
Om et barn tar for mye plass så går det utover de andre barna. Har selv vært turnleder og hatt min andel av krevende barn. Man strekker seg langt, men når barnet er truende ovenfor andre barn, dårlig språkforståelse ikke klarer ta i mot beskjed eller de feks har en favorittøvelse og okkuperer denne så har jeg måttet si at dette ikke fungerer for gruppa. Da har vi tilbud at barnet (som ofte sjelden har glede av samhandling med andre barn) kan få benytte hallen før/etter eller annen dag. Kanskje har det vært tre/fire barn med utfordringer som har kunnet kjøre et roligere og eget opplegg drevet av egne foreldre. Takk og lov har jeg kun hatt foreldre der dialogen har vært god. Vi gir det et forsøk, fungerer det ikke ser vi på alternative løsninger. 
Den dagen jeg skulle blitt hengt ut for å ta en slik avgjørelse er dagen jeg gir meg som trener. Jeg er trener fordi jeg trener egne barn, jeg er ikke støttekontakt og sosialarbeider. Det er visse forutsetninger for å kunne delta på aktiviteter, oppfylles ikke kravene så er det bare slik. 
Jeg har også sagt fra til foreldre med funksjonsfriske barn at de ødelegger for gruppa og må vente et år før de prøver igjen. 

Anonymkode: 8c15b...854

[Anonym bruker]

Jeg er også på trenerens lag. Man kan ikke forvente at et barn med særskilte behov kan delta på frivillig organiserte aktiviteter på lik linje med alle andre. Med mindre barnet klarer å oppføre seg som alle andre, selvsagt. Foreldrene burde kontaktet klubben og spurt om han kunne være med mot at de sendte med ham en assistent som kunne holde styr på ham.

Anonymkode: 2b002...6b6

[Anonym bruker]

Jeg er også på trenerens lag her, og jeg har selv tre diagnosebarn som alle har prøvd seg på fotball. To med ADHD og TS, en med asbergers. Vi var selvfølgelig alltid med selv og tok ansvar for vårt eget barn hvis/når det var nødvendig, og på de tidspunktene vi anså at det ble mer styr enn glede for alle parter, tok vi barnet ut. Ene gikk i mange år og var veldig flink og lite styr med og fikk mye skryt, men mistet selv motivasjonen i 7.klasse og sluttet. De andre to gav seg etter henholdsvis 3 og 1 år sånn ca.

Anonymkode: 7bb11...da7

[Anonym bruker]

jeg drifter selv en barneaktivitet for 1.-4. klasse. Jeg har ingen pedagogisk eller annen utdannelse eller trening for barn med spesielle behov. Jeg har 1 time til rådighet og 15-20 unger  som skal lære/gjøre noe. Etter beste evne er det plass til alle. MEN  jeg ber alle forledre være med de første 3 gangene. Deretter må de se ann barnet sitt. Jge blir takknemmlig for om jeg får vite diagnoser elelr problemstillinger. men stort sett oppdager jeg det underveis.

Dersom barna ikke følger opplegget mitt så lar jeg de være i utkanten eller gjøre noe annet. Jeg får en annen leder til å komme og være "frimerke" og passe på at de ikke stikker av.

Når jeg merker at jeg kommer til kort over tid så spør jeg foreldre om de kan gi meg noen hint om hva vi kan gjøre annerledes, gjerne være med selv. Har aldri vist noen bort. men det er nok noen  foreldre har måtte være med  mer enn de tenkte....

planlegger en tur med overnatting, her må foreldre bistå. Jeg når ikke over alt jeg...

Anonymkode: baf5e...4b3

[Himmel og hav]

Om man et øyeblikk ser bort fra diagnose og husker at gutten først og fremst er et barn. Et barn som vil være med på aktivitet sammen med kamerater, men som kanskje ikke er like flink til alt. Er det da like lett å forsvare at han alene ble bedt om å holde seg borte? Er det så lett å forstå og forsvare bare fordi han også har et syndrom? Funksjonsnivået til en gjeng 6-åringer spenner vidt. Det er langt fra alle på den alderen som kan ta felles beskjeder, som bryr seg om hva treneren sier eller som gidder å gjøre de aktivitetene som er planlagt, så om det er det man forventer som trener, så blir barnegruppa garantert liten etter hvert. 

Jeg begynte som trener for barn da jeg var 14 og holdt på i mange år i to ulike idretter. Jeg har aldri vært med på at klubben ba et barn om å ikke møte eller delta. Vi tilrettela. Hanket inn en tenåring til som hjelpetrener (mot at de fikk noen andre goder i kubben) og sørget for at det fungerte eller ba foreldrene om å sitte inne i salen eller bistå. Ingen av oss var pedagoger eller hadde spesialutdannelse, men jammen fikk vi det alltid til til glede for alle barna. Andre idrettsklubber jeg har forholdt meg til opp igjennom har også alltid tilrettelagt heller enn å sende vekk. Jeg er så glad for at jeg aldri fikk den telefonen fra idrettslaget, koret, speidergruppa eller fritidsklubben om at mitt utviklingshemmede barn var i veien og ikke fikk komme. Er det rart at både barn med problemer og foreldrene deres føler at de står alene? Det er skremmende at så mange mener at det er en selvfølge at barn som trenger noe ekstra ikke skal være med. For meg er det en selvfølge at de skal med. 

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (3 minutter siden):

Om man et øyeblikk ser bort fra diagnose og husker at gutten først og fremst er et barn. Et barn som vil være med på aktivitet sammen med kamerater, men som kanskje ikke er like flink til alt. Er det da like lett å forsvare at han alene ble bedt om å holde seg borte? Er det så lett å forstå og forsvare bare fordi han også har et syndrom? Funksjonsnivået til en gjeng 6-åringer spenner vidt. Det er langt fra alle på den alderen som kan ta felles beskjeder, som bryr seg om hva treneren sier eller som gidder å gjøre de aktivitetene som er planlagt, så om det er det man forventer som trener, så blir barnegruppa garantert liten etter hvert. 

Jeg begynte som trener for barn da jeg var 14 og holdt på i mange år i to ulike idretter. Jeg har aldri vært med på at klubben ba et barn om å ikke møte eller delta. Vi tilrettela. Hanket inn en tenåring til som hjelpetrener (mot at de fikk noen andre goder i kubben) og sørget for at det fungerte eller ba foreldrene om å sitte inne i salen eller bistå. Ingen av oss var pedagoger eller hadde spesialutdannelse, men jammen fikk vi det alltid til til glede for alle barna. Andre idrettsklubber jeg har forholdt meg til opp igjennom har også alltid tilrettelagt heller enn å sende vekk. Jeg er så glad for at jeg aldri fikk den telefonen fra idrettslaget, koret, speidergruppa eller fritidsklubben om at mitt utviklingshemmede barn var i veien og ikke fikk komme. Er det rart at både barn med problemer og foreldrene deres føler at de står alene? Det er skremmende at så mange mener at det er en selvfølge at barn som trenger noe ekstra ikke skal være med. For meg er det en selvfølge at de skal med. 

Er det en selvfølge på den måten at foreldrene ikke undersøker hvordan tilbudet vil se ut for barnet før de melder på barnet ? Alle skal med er det riktige, men det betyr ikke at man ikke bør stikke fingeren i jorden og erkjenne at det krever mer av alle når det gjelder barn som ikke er A4. 

Anonymkode: d076a...f15

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (3 minutter siden):

Om man et øyeblikk ser bort fra diagnose og husker at gutten først og fremst er et barn. Et barn som vil være med på aktivitet sammen med kamerater, men som kanskje ikke er like flink til alt. Er det da like lett å forsvare at han alene ble bedt om å holde seg borte? Er det så lett å forstå og forsvare bare fordi han også har et syndrom? Funksjonsnivået til en gjeng 6-åringer spenner vidt. Det er langt fra alle på den alderen som kan ta felles beskjeder, som bryr seg om hva treneren sier eller som gidder å gjøre de aktivitetene som er planlagt, så om det er det man forventer som trener, så blir barnegruppa garantert liten etter hvert. 

Jeg begynte som trener for barn da jeg var 14 og holdt på i mange år i to ulike idretter. Jeg har aldri vært med på at klubben ba et barn om å ikke møte eller delta. Vi tilrettela. Hanket inn en tenåring til som hjelpetrener (mot at de fikk noen andre goder i kubben) og sørget for at det fungerte eller ba foreldrene om å sitte inne i salen eller bistå. Ingen av oss var pedagoger eller hadde spesialutdannelse, men jammen fikk vi det alltid til til glede for alle barna. Andre idrettsklubber jeg har forholdt meg til opp igjennom har også alltid tilrettelagt heller enn å sende vekk. Jeg er så glad for at jeg aldri fikk den telefonen fra idrettslaget, koret, speidergruppa eller fritidsklubben om at mitt utviklingshemmede barn var i veien og ikke fikk komme. Er det rart at både barn med problemer og foreldrene deres føler at de står alene? Det er skremmende at så mange mener at det er en selvfølge at barn som trenger noe ekstra ikke skal være med. For meg er det en selvfølge at de skal med. 

Selvsagt skal de få bli med og prøve seg. Men om det viser seg at det ikke fungerer for gruppa så må man se på andre løsninger. Jeg synes det er helt naturlig at når noe som driftes av frivillige som ikke får betalt ikke fungerer så kan man fint si at her må vi tenke nytt og dere som foreldre må selv være med å dra lasset. 

Anonymkode: 8c15b...854

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (19 minutter siden):

Om man et øyeblikk ser bort fra diagnose og husker at gutten først og fremst er et barn. Et barn som vil være med på aktivitet sammen med kamerater, men som kanskje ikke er like flink til alt. Er det da like lett å forsvare at han alene ble bedt om å holde seg borte? Er det så lett å forstå og forsvare bare fordi han også har et syndrom? Funksjonsnivået til en gjeng 6-åringer spenner vidt. Det er langt fra alle på den alderen som kan ta felles beskjeder, som bryr seg om hva treneren sier eller som gidder å gjøre de aktivitetene som er planlagt, så om det er det man forventer som trener, så blir barnegruppa garantert liten etter hvert. 

Jeg begynte som trener for barn da jeg var 14 og holdt på i mange år i to ulike idretter. Jeg har aldri vært med på at klubben ba et barn om å ikke møte eller delta. Vi tilrettela. Hanket inn en tenåring til som hjelpetrener (mot at de fikk noen andre goder i kubben) og sørget for at det fungerte eller ba foreldrene om å sitte inne i salen eller bistå. Ingen av oss var pedagoger eller hadde spesialutdannelse, men jammen fikk vi det alltid til til glede for alle barna. Andre idrettsklubber jeg har forholdt meg til opp igjennom har også alltid tilrettelagt heller enn å sende vekk. Jeg er så glad for at jeg aldri fikk den telefonen fra idrettslaget, koret, speidergruppa eller fritidsklubben om at mitt utviklingshemmede barn var i veien og ikke fikk komme. Er det rart at både barn med problemer og foreldrene deres føler at de står alene? Det er skremmende at så mange mener at det er en selvfølge at barn som trenger noe ekstra ikke skal være med. For meg er det en selvfølge at de skal med. 

Barn som ikke klarer å fungere uten spesialtilpasning kan ikke være med på en slik aktivitet nei. Det gjelder uavhengig av om barnet har en diagnose eller bare en vanskelig personlighet. 

Anonymkode: 2b002...6b6

[Anonym bruker]

Nei, alle kan ikke bestandig få være med. Det har ikke bestandig arrangørene kapasitet til. Alternativet til å la alle få være med på alt er ofte ikke at en ikke får være med, men at det ikke blir noe opplegg for noen.

Jeg har for eksempel barn som spiller instrumenter i ulike grupper. Her stilles det flere krav.

- de må møte opp på alle øvelser og konserter med mindre det dreier seg om sykdom. 

-de må spille på et vist nivå.

-de må øve hjemme.

-de må kunne sitte stille, konsentrere seg og gjøre som dirigenten/lederen instruerer

-de må betale kontingent 

-de må ha eget instrument og holde det i orden osv

Det er ingen åpning for barn som ikke klarer det som er forventet av normalen  På alderstrinn. Det er det rett og slett ikke kapasitet til. De barna er henvist til egne grupper.

Anonymkode: 3ef3f...6c7

[Himmel og hav]

Dere som mener at foreldrene burde sjekket, at det ikke er rom for barn utenfor "normalen", selv i en aktivitet for 6-åringer, og at det bør foreldre og barn selvsagt tåle og ikke kreve noen form for romslighet av andre og at det egentlig er en selvfølge. Ser dere for dere at deres lokale idrettslag går ut med akkurat dette? De annonserer i avisa og på Facebook: "Idrettslek og moro for barn fra 5-7 år starter opp 1. mars. Kun for barn med normal funksjonsevne. Barn med utviklingshemming, fysiske utfordringer, sansetap og andre diagnoser er ikke velkommen." Hva slags reaksjoner tror dere det hadde ført med seg? Jeg ser for meg lokalavis, snappet opp av større medieaktører, kommunestyrerepresentanter i harnisk osv. Ville dere stått på barrikadene og støttet idrettslaget da? Skrevet forsvarsinnlegg og sagt at dere støtter treneren? 

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (2 timer siden):

Er det en selvfølge på den måten at foreldrene ikke undersøker hvordan tilbudet vil se ut for barnet før de melder på barnet ? Alle skal med er det riktige, men det betyr ikke at man ikke bør stikke fingeren i jorden og erkjenne at det krever mer av alle når det gjelder barn som ikke er A4. 

Anonymkode: d076a...f15

Med den holdningen vil jeg tro at det vil komme et hav av ekskluderinger av barn med adhd, add, ts - for ikke å snakke alle de ungene som foreldrene ikke har giddet å oppdra godt nok...

A4 vil bli smalere og smalere med den tankegangen.

Noe er vanvittig galt når barneidretten ekskluderer 6-åringer med bevegelses- og treningsglede!

Anonymkode: e572e...3d3

[Anonym bruker]

Østerdølen skrev (4 timer siden):

Det er privatpersoner som stiller opp frivillig som trenere. De er ikke utdannet (mest sannsynlig) til å tilpasse for en handikapet på likt vis som de andre.

Moren hadde fått beskjed om at barnet "tok for mye plass", det tar jeg som at barnet ikke tok i mot instrukser, bråkte osv, noe man kan regne med når det gjelder handikapede. Jeg har full forståelse for at det blir for mye ansvar å passe på dette barnet samtidig som man har tredve andre barn å forholde seg til.

Det er snakk om 6-åringer her. Hvor mange 6-åringer generelt har ikke  litt trøbbel med å ta i mot instrukser, bråke og ta mye plass, skal alle de og ekskluderes da eller?

Anonymkode: 44204...193

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (2 timer siden):

Om man et øyeblikk ser bort fra diagnose og husker at gutten først og fremst er et barn. Et barn som vil være med på aktivitet sammen med kamerater, men som kanskje ikke er like flink til alt. Er det da like lett å forsvare at han alene ble bedt om å holde seg borte? Er det så lett å forstå og forsvare bare fordi han også har et syndrom? Funksjonsnivået til en gjeng 6-åringer spenner vidt. Det er langt fra alle på den alderen som kan ta felles beskjeder, som bryr seg om hva treneren sier eller som gidder å gjøre de aktivitetene som er planlagt, så om det er det man forventer som trener, så blir barnegruppa garantert liten etter hvert. 

Jeg begynte som trener for barn da jeg var 14 og holdt på i mange år i to ulike idretter. Jeg har aldri vært med på at klubben ba et barn om å ikke møte eller delta. Vi tilrettela. Hanket inn en tenåring til som hjelpetrener (mot at de fikk noen andre goder i kubben) og sørget for at det fungerte eller ba foreldrene om å sitte inne i salen eller bistå. Ingen av oss var pedagoger eller hadde spesialutdannelse, men jammen fikk vi det alltid til til glede for alle barna. Andre idrettsklubber jeg har forholdt meg til opp igjennom har også alltid tilrettelagt heller enn å sende vekk. Jeg er så glad for at jeg aldri fikk den telefonen fra idrettslaget, koret, speidergruppa eller fritidsklubben om at mitt utviklingshemmede barn var i veien og ikke fikk komme. Er det rart at både barn med problemer og foreldrene deres føler at de står alene? Det er skremmende at så mange mener at det er en selvfølge at barn som trenger noe ekstra ikke skal være med. For meg er det en selvfølge at de skal med. 

Det du beskriver her, Himmel og hav, det er slik barneidretten skal fungere.

En venninne av meg tok et voldsomt oppgjør med klubben der hennes sønn hadde begynt - fordi de forsøkte å utestenge et annet barn slik gutten med downs ble forsøkt utestengt.

Det som er verst med den historien er at treneren selv, eller noen andre i klubben, gikk i dialog med foreldrene. Selv om foreldrene var med på treningingene, så valgte de å ikke snakke med foreldrene, hverken der eller i ettertid. Kun et kaldt brev om at de ekskluderte barnet fra barneidretten.

Jeg blir skremt av mange av de svarene som er kommet i tråden her!

Jeg har et søsken med en fysisk funksjonshemming som ingen trodde var forenelig med den idretten. Likevel var det akkurat den idretten den ønsket å holde på med. Klubben var åpen og inkluderende og trenerne gjorde det til en felles sak med alle ungene om å finne måter å spille bra med mitt søsken på lag. Så viste det seg at den hadde talent i idretten. Uten den funksjonshemmingen ville den trolig gått videre i idretten, drive det på toppnivå. Det var ikke mulig, men den spilte til langt oppi tenårene, og var en viktig spiller på laget, fordi den fant alternative måter å spille som fungerte utrolig bra.

Jeg tror det er viktig at alle lærer seg å omgås personer med helt andre utfordringer enn hva folk flest har. Det gir et perspektiv som er viktig ikke minst når det kommer til det å lære empati og lære å bli kreativ til å finne gode løsninger.

Anonymkode: e572e...3d3

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (1 time siden):

Dere som mener at foreldrene burde sjekket, at det ikke er rom for barn utenfor "normalen", selv i en aktivitet for 6-åringer, og at det bør foreldre og barn selvsagt tåle og ikke kreve noen form for romslighet av andre og at det egentlig er en selvfølge. Ser dere for dere at deres lokale idrettslag går ut med akkurat dette? De annonserer i avisa og på Facebook: "Idrettslek og moro for barn fra 5-7 år starter opp 1. mars. Kun for barn med normal funksjonsevne. Barn med utviklingshemming, fysiske utfordringer, sansetap og andre diagnoser er ikke velkommen." Hva slags reaksjoner tror dere det hadde ført med seg? Jeg ser for meg lokalavis, snappet opp av større medieaktører, kommunestyrerepresentanter i harnisk osv. Ville dere stått på barrikadene og støttet idrettslaget da? Skrevet forsvarsinnlegg og sagt at dere støtter treneren? 

Det er ikke nødvendig å gå ut med noe slikt, foreldre må kunne tenke selv. Hvis barnet ikke klarer å forholde seg til beskjeder feks, hvordan i all verden skal en stakkars forelder som har meldt seg frivillig som trener klare å holde styr på og ta ansvar for den ungen i tillegg til 15 andre? Dere forventer ALTFOR mye. Jeg er med i ledelsen i et barnekor, hvor det også er multifunksjonshemmede med. De har selvsagt med seg sine egne assistenter som tar fullt ansvar for dem.

Anonymkode: 2b002...6b6