Vil egentlig psykisk syke bli friske?

[Anonym bruker]

Når mange av dem har blitt syke på grunn av livet de erfarte og levde før de fikk hjelp, så er det jo lett å tenke seg at de ikke vil tilbake til det, og at de ikke vet hvordan et godt og annerledes liv er. At det er en enorm sjanse å ta og skulle bli frisk og kaste seg ut i et "normalt" liv uten stor erfaring. De får støtte og hjelp, blir tatt hensyn til og slipper så mye press som psykisk syke. Jeg tror absolutt at de både fortjener det og trenger det, men det er det de er vant til og det de er kanhende redde for å miste? Det er jo helt forståelig! Det er akkurat som om jeg fikk beskjed om å pakke tingene mine etter noen år med undervisning i hvordan det er å leve i Egypt og måtte flytte dit. Eller enda vanskeligere,til Afghanistan. Så måtte jeg bruke den kunnskapen og innsikten jeg fikk i undervisningen til å klare og leve der, men det ville jo ikke føltes så godt og ingenting jeg ville valgt frivillig!  Jeg tror jeg ville fått panikk. 

Kan det være noe i dette? At uansett hvor vanskelig ting faktisk er, så er det trygt fordi det er det man er blitt vant til, og trygghet er viktigst av alt. Hvis det er noe i dette, hva er det som kan gjøres da? Hvis det ikke er noe i dette, så gi meg gjerne den reelle grunnen eller hva dere tror om hva årsaken er til årevis med behandling uten særlig bedring. 

Jeg har sittet og snakket med en venninne som har det ekstremt vanskelig nå, mye fordi hun har mistet psykologen hun har gått til i 8 år. Nå føler hun seg helt fortapt og er redd den nye psykologen skal fjerne diagnosen hun har. Derav tankene mine om dette og undringen rundt det. 

Anonymkode: a0ad9...731

[Anonym bruker]

Det er ikke trygt i det hele tatt. Jeg er mye redd, og føler meg ofte utrygg.

Noen går fra veldig syke til helt friske. Jeg har vært syk fra jeg var barn og blir nok aldri frisk. Av og på på DPS i alle år. Selvmordsforsøk i ungdommen. Innleggelse med tvang. Noen er som meg. De sliter hele livet. Det er ikle noe som er trygt eller gjenkjennbart med det. Det er avvikende. Men kroppen har en tendens til å handle tross at fornuften sier noe annet. Og hjernen har en tendens til å tenke irrasjonelt selv om man har lært seg hvordan man skal tenke rasjonelt. De primitive instinktene dukker opp, og man har ikke den kontrollen man trodde.

Å ha hatt psykolog i 8 år kan derimot føles trygt. Da slipper man å håndtere det alene. Men er man redd for at an ny behandler skal fjerne diagnose, så er jeg redd det ikke er det psykiske som er problemet. Er hun ufør pga diagnosen?

Anonymkode: 27027...214

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 minutter siden):

Det er ikke trygt i det hele tatt. Jeg er mye redd, og føler meg ofte utrygg.

Noen går fra veldig syke til helt friske. Jeg har vært syk fra jeg var barn og blir nok aldri frisk. Av og på på DPS i alle år. Selvmordsforsøk i ungdommen. Innleggelse med tvang. Noen er som meg. De sliter hele livet. Det er ikle noe som er trygt eller gjenkjennbart med det. Det er avvikende. Men kroppen har en tendens til å handle tross at fornuften sier noe annet. Og hjernen har en tendens til å tenke irrasjonelt selv om man har lært seg hvordan man skal tenke rasjonelt. De primitive instinktene dukker opp, og man har ikke den kontrollen man trodde.

Å ha hatt psykolog i 8 år kan derimot føles trygt. Da slipper man å håndtere det alene. Men er man redd for at an ny behandler skal fjerne diagnose, så er jeg redd det ikke er det psykiske som er problemet. Er hun ufør pga diagnosen?

Anonymkode: 27027...214

Med trygghet mener jeg  nødvendigvis å ha det godt, men å ha det som man er vant til å ha det. At det er kjent hvis du skjønner hva jeg mener. Hun har fått mange diagnoser som har endret seg med jevne mellomrom, avhengig av behandlingssted og psykolog. Hun har slitt siden barndommen. Så hun har endelig hatt kun to diagnose nå i noen år, og er redd det igjen blir endret. Hun har jobbet 50% i mange år. 

Anonymkode: a0ad9...731

[Anonym bruker]

Jeg mener ikke..å nødvendigvis ha det godt. 

Anonymkode: a0ad9...731

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Med trygghet mener jeg  nødvendigvis å ha det godt, men å ha det som man er vant til å ha det. At det er kjent hvis du skjønner hva jeg mener. Hun har fått mange diagnoser som har endret seg med jevne mellomrom, avhengig av behandlingssted og psykolog. Hun har slitt siden barndommen. Så hun har endelig hatt kun to diagnose nå i noen år, og er redd det igjen blir endret. Hun har jobbet 50% i mange år. 

Anonymkode: a0ad9...731

Jeg skjønte hva du mente, og mener du tar feil. De gangene jeg ikke har det sånn som jeg pleier, er jeg trippelt lykkelig og et menneske jeg gjerne skulle børe, og jeg liker å være der. Når jeg kjenner tegnene på at jeg faller tilbake, så hopper jeg av og blir deprimert av å vite at jeg snart blir deprimert. Jeg Jar vært på det dypeste dype, og på det beste jeg kan, og jeg liker definitivt best å være den beste versjonen av meg. 

Anonymkode: 27027...214

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg skjønte hva du mente, og mener du tar feil. De gangene jeg ikke har det sånn som jeg pleier, er jeg trippelt lykkelig og et menneske jeg gjerne skulle børe, og jeg liker å være der. Når jeg kjenner tegnene på at jeg faller tilbake, så hopper jeg av og blir deprimert av å vite at jeg snart blir deprimert. Jeg Jar vært på det dypeste dype, og på det beste jeg kan, og jeg liker definitivt best å være den beste versjonen av meg. 

Anonymkode: 27027...214

Hva ville vært annerledes om du ble frisk da? 

Anonymkode: a0ad9...731

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Hva ville vært annerledes om du ble frisk da? 

Anonymkode: a0ad9...731

Jeg ville kunne være sosial, ha en partner, tatt mer utdannelse, hatt jobb, gått ute blant folk uten å være redd for at noen skal skade meg, hatt gode venner, vært mindre redd, eid egen bolig. Rett og slett hatt det de fleste andre har. Men jeg klarte ikke noe av dette på grunn av sykdommen

Anonymkode: 27027...214

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Jeg ville kunne være sosial, ha en partner, tatt mer utdannelse, hatt jobb, gått ute blant folk uten å være redd for at noen skal skade meg, hatt gode venner, vært mindre redd, eid egen bolig. Rett og slett hatt det de fleste andre har. Men jeg klarte ikke noe av dette på grunn av sykdommen

Anonymkode: 27027...214

Jeg skjønner. Jeg forstår at det er vanskelig å være psykisk syk også, det gjør jeg virkelig. Mennesker kan jo oppleve det forskjellig.

Jeg bare tenker på både de med spiseforstyrrelser og rusmisbrukere. De vil jo heller ikke alltid bli friske eller faller fort tilbake til lidelsen og rusen, men det er mulig andre forklaringer og en annen problematikk. 

Anonymkode: a0ad9...731

[Anonym bruker]

Jeg jobber på andre siden av bordet, og jeg tror at de fleste (alle?) mennesker vil ha det godt. 

Men at noen er så slitne at de har mistet håpet og viljen til å gjøre det som kanskje trengs.. 

Jeg har møtt personer med bipolar lidelse som forteller at mani er herlig, men ingen har ønsket depresjon. 

Ikke et enkelt tema dette her.. 

Anonymkode: 566e4...30c

[Anonym bruker]

På det programmet på nrk, bak fasaden, så sa de vel at de fleste psykiske diagnoser er kroniske .

Altså blir man ikke frisk.

Behandling handler i stor grad om å lære seg å leve med diagnosene, få et så godt liv som mulig. Men ikke bli frisk.

Anonymkode: 4d48c...cec

[Anonym bruker]

Nei, det er ikke et enkelt tema. Det er komplisert. Jeg fikk bare for meg at dette jeg kom meg kunne være en årsak, men det er nok flere og sikkert individuelt også.

Jeg vet ikke om alt er kronisk, men jeg har vel ikke hørt om noen som blir helt friske. Kanskje fra angst og depresjon, men igjen handler det nok om årsak og varighet.

Ts 

Anonymkode: a0ad9...731

[Anonym bruker]

Årsak til at mange er kronisk psykisk syke er at de gjør ikke det som skal til for å bli frisk. De vil ikke utfordre seg, eksponere seg, men heller trekke seg tilbake, vente på uføretrygd og leve det livet de er vant til å ha - som syk

Anonymkode: 8a9bd...07a

[Anonym bruker]

Tja, hvis noen har en skade i sitt venstre ben og får til beskjed av venner om at, "du må bare hinke på det benet i tre måneder så blir det bra". Men det gjør så inn i granskogen vondt å hinke på benet så er det ikke noe som frister.

Det samme er det med de som har psykiske lidelser på grunn av ting de har erfart som har vært traumatiske. De vil ikke gjerne gå gjennom ting de oppfatter som smertefullt.

Noe som jo er forståelig. 

Anonymkode: 15d42...c80

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Årsak til at mange er kronisk psykisk syke er at de gjør ikke det som skal til for å bli frisk. De vil ikke utfordre seg, eksponere seg, men heller trekke seg tilbake, vente på uføretrygd og leve det livet de er vant til å ha - som syk

Anonymkode: 8a9bd...07a

Dette tror jeg du må rette opp til «noen». De aller fleste ønsker ikke å være psykisk syke. Det er et fåtall som synes det er helt ok, og det er sjelden de som er ufør på grunn av det. Det er de som ikke mener de er psykisk syke

Anonymkode: 27027...214

[Anonym bruker]

Jeg ønsket i hvert fall å bli frisk, og ble det. 

Anonymkode: c3b23...61f

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 timer siden):

Årsak til at mange er kronisk psykisk syke er at de gjør ikke det som skal til for å bli frisk. De vil ikke utfordre seg, eksponere seg, men heller trekke seg tilbake, vente på uføretrygd og leve det livet de er vant til å ha - som syk

Anonymkode: 8a9bd...07a

Tror de fleste syke, har et stort ønske om å bli friske.

Jeg ble utsatt for virkelig grusomme ting, av begge mine foreldre som barn, og har både hatt diagnose på 3 fysiske sykdommer, og slitt psykisk siden jeg var barn. Men jeg har jobbet hardt for å ha et så vanlig liv som mulig. Jobbet, studert, giftet meg, fått barn. Men med både fysisk og psykisk sykdom, så kan man ikke kjøre på sånn i evigheten. Så jeg gikk på en stor smell, og det kom på 2 fysiske sykdommer til, og jeg ble ufør i 40 årene. For meg var det en virkelig stor sorg. Jeg ville gjort hva som helst for å leve et vanlig liv, gå på jobb hver dag. Og min psyke har det dårligere av å være ufør. Her er det de fysiske sykdommene som hindrer meg.

 

Anonymkode: 964ed...1f5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (14 minutter siden):

Tror de fleste syke, har et stort ønske om å bli friske.

Jeg ble utsatt for virkelig grusomme ting, av begge mine foreldre som barn, og har både hatt diagnose på 3 fysiske sykdommer, og slitt psykisk siden jeg var barn. Men jeg har jobbet hardt for å ha et så vanlig liv som mulig. Jobbet, studert, giftet meg, fått barn. Men med både fysisk og psykisk sykdom, så kan man ikke kjøre på sånn i evigheten. Så jeg gikk på en stor smell, og det kom på 2 fysiske sykdommer til, og jeg ble ufør i 40 årene. For meg var det en virkelig stor sorg. Jeg ville gjort hva som helst for å leve et vanlig liv, gå på jobb hver dag. Og min psyke har det dårligere av å være ufør. Her er det de fysiske sykdommene som hindrer meg.

 

Anonymkode: 964ed...1f5

Din personlige historie er ikke interessant når man snakker på generelt grunnlag. Og på generelt grunnlag kunne de fleste psykisk syke blitt friske dersom de harr villet og ønsket å stå i behandling, trene og øve på fritiden istedenfor å mure seg inne hjemme, være sykemeldt fra jobb og ikke gjøre noe for å forbedre egen helsesituasjon

Anonymkode: 8a9bd...07a

[Anonym bruker]

Jeg gikk i behandling i 17 år uten å bli friskere. Bøe bare sykere og sykere. Så fikk jeg prøve en ny type behandling,  og nå er jeg friskere enn jeg var før jeg ble syk. 

Når jeg ser tilbake kan jeg si at jeg ville virkelig bli frisk, men jeg skjønte kanskje ikke helt hva jeg måtte gjøre, hvor mye jeg måtte gjøre og at jeg måtte gjøre det selv.

Når man har metoden inne, kan man hjelpe seg selv. Det vanskeligste er å faktisk GJØRE det og å vedlikeholde psyken senere. Men øvelse gjør mester. 

Anonymkode: b8028...780

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (31 minutter siden):

Din personlige historie er ikke interessant når man snakker på generelt grunnlag. Og på generelt grunnlag kunne de fleste psykisk syke blitt friske dersom de harr villet og ønsket å stå i behandling, trene og øve på fritiden istedenfor å mure seg inne hjemme, være sykemeldt fra jobb og ikke gjøre noe for å forbedre egen helsesituasjon

Anonymkode: 8a9bd...07a

Herregud, hvem ER du egentlig, som klarer å lire av deg fornærmelser sånn både spesifikt og generelt i samme åndedrag? Kommentarene dine er både u-innsiktsfulle og uempatiske, og hvis ditt eneste mål er å bade i negativ oppmerksomhet som følge av det du skriver, burde du vurdere å utvide kunnskapene dine eller få deg en annen hobby.

Anonymkode: f5316...693

[Anonym bruker]

Du har jo veldig liten innsikt i psykisk sykdom, HI. 
Du kunne like godt spørre om kreftsyke liker å ha kreft. Hvis de ikke liker det, hvorfor spiser de ikke bare selleri da, og selger huset for å dra til Mexico og ta stamcelleterapi?

Anonymkode: 17b81...21e