Virkelighetsoppfatning - løgn eller falske minner?

[Anonym bruker]

Jeg har alltid interessert meg for psykologi. Litt inspirert av noen tråder her inne kom jeg til å tenke på noe mennesker jeg har truffet på opp igjennom gjennom frivillig arbeid. Det er personer som tilsynelatende er helt vanlige; de har jobber, partner, barn, fritidssysler etc. Det som skiller dem er at når man blir litt kjent med dem og personene rundt dem og har vært i en del situasjoner sammen med dem så oppdager man at de er ekstremt selvsentrerte og at man kan ikke stole på alt de sier. Ofte gjenforteller de historier riktig, men ganske ofte ser de også helt annerledes på en situasjon/hendelse enn andre. Da er de gjerne midtpunktet når de forteller uansett hvor perifer de egentlig var. Noen av historiene er bare helt vanlig og det har ikke noen betydning at de skriver om (og litt uforståelig også da det ikke utgjør en egentlig forskjell). Utfordringen til de rundt er når de da stjeler æren fra andre i noen tilfelle og forteller om dårlige handlinger fra andre som da ikke har skjedd. De setter seg ikke nødvendigvis i et bedre lys. De kan også fortelle historier der andre var stygge mot dem eller ydmyket dem og som ikke har skjedd slik det blir fortalt. 

Jeg tror mange av disse ikke lyver bevist, men etter en hendelse gjenforteller de den i sitt eget hodet slik at de kan bli hovedpersonen og så tror de på dette selv. Kanskje var det noe de tenkte de burde sagt eller gjort, men ikke kom på det før etterpå? Da gjorde de dette når de gjenforteller. På en måte lever de i en dagdrømverden der de "drømmer" handlingene og forteller dette som om det var slik det hendte. Da jeg diskuterte dette med noen, mente de fleste at slike mennesker lyver bevist og at de selv vet at det de sier ikke er sant. Jeg mener de gjenforteller historiene så ofte til seg selv at de tror på det etterhvert. Muligens litt likt slik man skaper falske minner. 
 
Mulig dere synes dette er et kjempekjedelig tema, men om noen av dere har et synspunkt på dette hadde det vært artig å høre. Tror dere slike mennesker lyver bevist eller tror dere de tilslutt tror på sine egne historier?  

Anonymkode: 12ede...0be

[Anonym bruker]

Alle forteller en historie ut fra sitt eget perspektiv. Deg selv inkludert. En historie kan være 10 forskjellige om 10 personer forteller den. 

Anonymkode: 134f9...eae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

Alle forteller en historie ut fra sitt eget perspektiv. Deg selv inkludert. En historie kan være 10 forskjellige om 10 personer forteller den. 

Anonymkode: 134f9...eae

Ja, jeg vet det. Alle oppfatter forskjellig utifra egne erfaringer, men det var ikke det jeg tenkte på. Det er de der historiene avviker mye og der det avviker på ting som alle andre oppfatter likt.  

Anonymkode: 12ede...0be

[Anonym bruker]

Gi eksempel på fra her inne da? 

Anonymkode: 7d3de...108

[Anonym bruker]

Jeg gjenkjenner det du sier. Og jeg tenker at sånne folk faller i 3 ulike kategorier.

Den ene er den klassiske "mytomanen", altså lystløgneren. Hun/han har alltid en versjon som er litt mer oppblåst enn det som skjedde, og tar æren for ting som de ikke selv har gjort. Og ikke minst skal de alltid toppe forrige taler: Har du vondt i magen, så har de blindtarmbetennelse. Har du skrapet opp bilen, så var de i en frontkollisjon samme ettermiddag. Og har du fått ny jobb, så er de blitt oppringt av statsministeren for å bli statsråd. 

Den andre er den sykelige varianten; der gjenfortellingen baserer seg på en "syk" fortolkning. Det er jo forsket på at f eks personer med depresjoner antar at andres initiativ og kontakt er negativt, og at både de negative, de nøytrale og en god del av de positive henvendelsene som tas overfor dem, blir tolket som negative. Et eksempel her på forum er jo den alltid tragiske "Tussi", som finner en fornærmelse i hver eneste setning og blir lei seg når andre har det morsomt. Det er jo klart at alle disse kontaktpunktene ville ha blitt besvart på en annen måte hvis personen ikke var depressiv og brukte det depressive filteret på alt.

Motsatt fins det folk som gjenforteller ting som grandiost og flott, og ser på alle henvendelser som ros og hyllest - dem har jeg kjent personlig. Da snakker vi narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller noe annet, der selvbildet og verdensbildet hele tiden forskjønnes, og vedkommende antar at alle andre digger ham/henne. Noen blir sånn når de er inne i en manisk periode; da kan de tro at alle misunner dem og de kan føle seg som verdensmester. Men uansett om fortegnet er negativt eller positivt, så tilhører jo alle disse den kategorien som ser verden gjennom de brillene som sykdommen har gitt dem.

Den tredje varianten ble jeg oppmerksom på ganske nylig. Jeg satt sammen med noen kjenninger og pratet, og en av dem tok opp en fest hun hadde vært på for 5-6 år siden. Det var en 40-årsdag, og jeg var tilfeldigvis i det samme selskapet. Hun snakket om hvor sjokkert hun var over at humoren var så barnslig i den festen, at talerne brukte underbuksehumor og at det egentlig var ganske pinlig. Jeg, derimot, husket ikke en eneste tale. Jeg husker festen veldig godt, men mitt fokus var at jeg ble så rørt over alle som deltok i underholdningen. Det var mange av jubilantens venner som spilte instrumenter, og de samlet seg i ulike bandkonstellasjoner i løpet av kvelden. Det var viser, country, blues, ska og rock, hele festen var for meg en eneste lang konsert, der ung og gammel bidro. Flere av de som var til stede har også utgitt musikk og er halv- og helproffe, så jeg hadde bare lagt merke til den høye kvaliteten på dette, og hvor moro det var. Ingen av oss tar jo "feil" i bår gjenfortelling, vi var begge der og sier sannheten om festen, men vi har totalt ulikt fokuspunkt.

 

Anonymkode: f1cea...1ae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 minutter siden):

Gi eksempel på fra her inne da? 

Anonymkode: 7d3de...108

Hun som sier hun "ikke fikk være med på byen" fordi vennene dro på byen da hun selv ikke ville. Da har man forvrengt de faktiske hendelsene.

Anonymkode: f1cea...1ae

[Anonym bruker]

Denne type mennesker er vanskelige å forholde seg til. Jeg jobber med en som er glad i å lage drama, og forteller gjerne til en to og tre kollegaer om hva en eller annen på jobben har gjort. Om en av disse da sier det videre eller til den personen det gjelder, vil dramamennesket beskylde dem for å lyve, huske feil av hva hen sa, eller snu det tilbake på dem. Der tar jeg alt med en klype salt. 

Anonymkode: 3ce7f...016

[Anonym bruker]

Jeg har en slektning som er sånn. Hun har alltid en mer dramatisk historie enn andre, og om hun har vært hos legen så er legen alltid sjokkert for det er "det verste legen noen gang har sett". Historiene vokser også. Det som for noen år siden var en liten bulk i skjermen er nå totalskadd bil (selv om alle i familien vet at hun ikke fikk ny bil den gangen). Hun har også en utrolig evne til å få alle historier til å handle om seg selv. Da ektefellen hennes skadet seg i hagen, så handler hennes historie om hvordan hun heltemodig løp langt(!) etter hjelp og hvordan hun var full av blod og at hun hadde fått skryt av ambulansepersonalet om at hun hadde reddet livet hans og var den beste førstehjelperen de hadde møtt. Sannheten er at hun fikk helt panikk, ektefellen måtte ringe etter ambulanse selv og på et tidspunkt forlot hun han mens hun gikk inn i hytta og satte seg og han lå ute alene. Det er helt greit å få sjokk og bli handlingslammet, men selv om hun blir konfrontert med hva som virkelig skjedde (bekreftet av naboer som kom til), så fastholder hun at det er hennes historie som er sann. Jeg tror jo at hun har lagd seg en mer akseptabel historie og tror nå at det er det som er sannheten. Det er litt fascinerende i grunnen. 

Anonymkode: 26fde...716

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Hun som sier hun "ikke fikk være med på byen" fordi vennene dro på byen da hun selv ikke ville. Da har man forvrengt de faktiske hendelsene.

Anonymkode: f1cea...1ae

Hun er svært syk psykisk. «Alle» kjenner henne her og håper hun kan hjelpes. 

Anonymkode: 8043f...5bc

[Anonym bruker]

Har en litt annen vri her. Har ei svigerinne som liksom skal ha peiling på det meste. Men når du begynner å gå rådene og opplysningene hun kommer med i sømmene, så er det ofte mye tull og faktabrister. Om man kommenterer eller retter på ting som man vet er feil så virker det som om hun i sitt hode er helt overbevisst om at slik er det, selv om ting både kan være ulogisk og direkte feil. Ikke noe skryt med seg selv som midtpunkt slik andre nevner, bare en rar virkelighetsoppfatning.

Anonymkode: 6a25d...bb8

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Jeg har alltid interessert meg for psykologi. Litt inspirert av noen tråder her inne kom jeg til å tenke på noe mennesker jeg har truffet på opp igjennom gjennom frivillig arbeid. Det er personer som tilsynelatende er helt vanlige; de har jobber, partner, barn, fritidssysler etc. Det som skiller dem er at når man blir litt kjent med dem og personene rundt dem og har vært i en del situasjoner sammen med dem så oppdager man at de er ekstremt selvsentrerte og at man kan ikke stole på alt de sier. Ofte gjenforteller de historier riktig, men ganske ofte ser de også helt annerledes på en situasjon/hendelse enn andre. Da er de gjerne midtpunktet når de forteller uansett hvor perifer de egentlig var. Noen av historiene er bare helt vanlig og det har ikke noen betydning at de skriver om (og litt uforståelig også da det ikke utgjør en egentlig forskjell). Utfordringen til de rundt er når de da stjeler æren fra andre i noen tilfelle og forteller om dårlige handlinger fra andre som da ikke har skjedd. De setter seg ikke nødvendigvis i et bedre lys. De kan også fortelle historier der andre var stygge mot dem eller ydmyket dem og som ikke har skjedd slik det blir fortalt. 

Jeg tror mange av disse ikke lyver bevist, men etter en hendelse gjenforteller de den i sitt eget hodet slik at de kan bli hovedpersonen og så tror de på dette selv. Kanskje var det noe de tenkte de burde sagt eller gjort, men ikke kom på det før etterpå? Da gjorde de dette når de gjenforteller. På en måte lever de i en dagdrømverden der de "drømmer" handlingene og forteller dette som om det var slik det hendte. Da jeg diskuterte dette med noen, mente de fleste at slike mennesker lyver bevist og at de selv vet at det de sier ikke er sant. Jeg mener de gjenforteller historiene så ofte til seg selv at de tror på det etterhvert. Muligens litt likt slik man skaper falske minner. 
 
Mulig dere synes dette er et kjempekjedelig tema, men om noen av dere har et synspunkt på dette hadde det vært artig å høre. Tror dere slike mennesker lyver bevist eller tror dere de tilslutt tror på sine egne historier?  

Anonymkode: 12ede...0be

Alle mennesker er hovedperson i sitt eget liv.  

Du har ikke begrunnet hvorfor er du er så sikker på at det de menneskene du sikter til sier ikke stemmer.  Hva baserer du det på? 

Anonymkode: 455f0...b22

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Alle forteller en historie ut fra sitt eget perspektiv. Deg selv inkludert. En historie kan være 10 forskjellige om 10 personer forteller den. 

Anonymkode: 134f9...eae

Nettopp. Og en historie vil også ha forskjellig innhold avhengig av når den blir fortalt, fordi tidspress, humør og situasjon påvirker hva som huskes og vektlegges der og da. 
 

Studier har vist at folk som gjenforteller en historie helt likt fra gang til gang lyver, mens de som endrer noe på den og husker litt ulike ting fra gang til gang sannsynligvis forteller sannheten. 

Anonymkode: 455f0...b22

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 timer siden):

Jeg gjenkjenner det du sier. Og jeg tenker at sånne folk faller i 3 ulike kategorier.

Den ene er den klassiske "mytomanen", altså lystløgneren. Hun/han har alltid en versjon som er litt mer oppblåst enn det som skjedde, og tar æren for ting som de ikke selv har gjort. Og ikke minst skal de alltid toppe forrige taler: Har du vondt i magen, så har de blindtarmbetennelse. Har du skrapet opp bilen, så var de i en frontkollisjon samme ettermiddag. Og har du fått ny jobb, så er de blitt oppringt av statsministeren for å bli statsråd. 

Den andre er den sykelige varianten; der gjenfortellingen baserer seg på en "syk" fortolkning. Det er jo forsket på at f eks personer med depresjoner antar at andres initiativ og kontakt er negativt, og at både de negative, de nøytrale og en god del av de positive henvendelsene som tas overfor dem, blir tolket som negative. Et eksempel her på forum er jo den alltid tragiske "Tussi", som finner en fornærmelse i hver eneste setning og blir lei seg når andre har det morsomt. Det er jo klart at alle disse kontaktpunktene ville ha blitt besvart på en annen måte hvis personen ikke var depressiv og brukte det depressive filteret på alt.

Motsatt fins det folk som gjenforteller ting som grandiost og flott, og ser på alle henvendelser som ros og hyllest - dem har jeg kjent personlig. Da snakker vi narsissistisk personlighetsforstyrrelse eller noe annet, der selvbildet og verdensbildet hele tiden forskjønnes, og vedkommende antar at alle andre digger ham/henne. Noen blir sånn når de er inne i en manisk periode; da kan de tro at alle misunner dem og de kan føle seg som verdensmester. Men uansett om fortegnet er negativt eller positivt, så tilhører jo alle disse den kategorien som ser verden gjennom de brillene som sykdommen har gitt dem.

Den tredje varianten ble jeg oppmerksom på ganske nylig. Jeg satt sammen med noen kjenninger og pratet, og en av dem tok opp en fest hun hadde vært på for 5-6 år siden. Det var en 40-årsdag, og jeg var tilfeldigvis i det samme selskapet. Hun snakket om hvor sjokkert hun var over at humoren var så barnslig i den festen, at talerne brukte underbuksehumor og at det egentlig var ganske pinlig. Jeg, derimot, husket ikke en eneste tale. Jeg husker festen veldig godt, men mitt fokus var at jeg ble så rørt over alle som deltok i underholdningen. Det var mange av jubilantens venner som spilte instrumenter, og de samlet seg i ulike bandkonstellasjoner i løpet av kvelden. Det var viser, country, blues, ska og rock, hele festen var for meg en eneste lang konsert, der ung og gammel bidro. Flere av de som var til stede har også utgitt musikk og er halv- og helproffe, så jeg hadde bare lagt merke til den høye kvaliteten på dette, og hvor moro det var. Ingen av oss tar jo "feil" i bår gjenfortelling, vi var begge der og sier sannheten om festen, men vi har totalt ulikt fokuspunkt.

 

Anonymkode: f1cea...1ae

Godt skrevet, helt enig!

Anonymkode: 455f0...b22

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (10 timer siden):

Nettopp. Og en historie vil også ha forskjellig innhold avhengig av når den blir fortalt, fordi tidspress, humør og situasjon påvirker hva som huskes og vektlegges der og da. 
 

Studier har vist at folk som gjenforteller en historie helt likt fra gang til gang lyver, mens de som endrer noe på den og husker litt ulike ting fra gang til gang sannsynligvis forteller sannheten. 

Anonymkode: 455f0...b22

Men selv når den samme historien fortelles av flere ulike personer, så vil den alltid ha noen fellestrekk. Om kjernen i historien er f.eks at man er på telttur i nydelig klarvær og ser nordlys, så vil nok de fleste ha med både telt, nordlys og noe sånt i historien sin. Når det da kommer en fra dette følget som forteller at det på den samme turen regnet hele tiden, ble oversvømmelse og vedkommende berget de andre fra å drukne, så er jo ikke det en annen vinkel eller en personlig oppfatning. Det er ren dikting og fantasi. Personen jeg har i slekta forteller slike historier der ingen av de andre tilstedeværende gjenkjenner seg. Det er ikke snakk om å endre noen detaljer men å endre hele historien og da særlig betydningen av egen rolle. 

Anonymkode: 26fde...716

[Anonym bruker]

Noen er nok "lystløgnere" og lyver / pynter bevisst på historier for å gjøre seg mer interessante enn de egentlig er.

Noen lager opp historier helt oppdiktet eller bygd på fakta for å kunne delta i samtaler og føle at de også har noe å bidra med. En form for lystløgn det også eller at man bruker andres historier. Ikke nødvendigvis for være så interessant, men rett og slett for å "være med".

Men det er også sånn at hukommelsen vår ofte kan spille oss et puss. Vi tror, ja er helt sikre på at ting er på en bestemt måte, men så er det ikke sånn likevel. Vi kan til og med være helt sikre på at vi forteller en sann historie om noe vi har opplevd eller sett eller hørt, men så har vi ikke det likevel. Falske minner er mer vanlig enn vi tror. Det gjør blant annet det å avhøre vitner veldig vanskelig. Vi kan være helt overbeviste om at ting er akkurat SÅNN - "Jeg så det med egne øyne", men så er det ikke sånn i det hele tatt.  "Ikke diskuter med meg, jeg husker veldig godt at bestemor sitt hus var knallgult da jeg var liten, det ble malt hvitt senere. Det husker jeg veldig godt, for da ble jeg så lei meg" Det kan være så enkelt som det, ikke noe å imponere med, bare noe som har oppstått i hodet gjerne en kombinasjon av andre minner som er blandet inn, drømmer og ønsker. 

Så det med løgn og sannhet, er ikke så enkelt som det høres ut som.  Men ja, det er slitsomt med folk som lyver bare for å gjøre seg interessante. 

Anonymkode: e3dd0...3fa

[Anonym bruker]

Slektningen til anonym 716 er nok veldig lik de jeg har truffet. Det er akkurat slike historier jeg tenker på. Når jeg tenker på flere av dem jeg har møtt som er slik så har flere av dem noe til felles. Det er at de enten har mer fritid/tid uten forpliktelser enn gjennomsnittet (pensjonister, uføre, hjemmeværende etc.) eller de er veldig opptatt på ett område (f.eks. jobb, hobby) og har mindre tid til andre ting (der de gjerne forsaker ting andre synes er viktig - som f.eks. familie). Så tror jeg rett og slett personen overfor seg selv dikter hendelser der denne personen har en større rolle i situasjoner for at vedkommende skal være mer deltagende - ta en større rolle. Det trenger ikke bare være positive situasjoner. Det kan være vedkommende forteller i vei om situasjoner der denne var midtpunkt, men opplevde urett. Så blir situasjonene spilt av som en film i vedkommendes hjerne så mange ganger at det blir et minne. Vedkommende har dermed gjort seg mer interessant for seg selv og deretter kan historien fortelles videre til andre som noe som har skjedd (og personen da tror har skjedd). Jeg tror ikke de jeg kjenner gjør dette for å være mer interessante overfor andre. 

Jeg tror også det brukes for å gjøre sin egen rolle i situasjoner bedre for seg selv. Vi har alle situasjoner der vi etterpå tenker at "Det skulle jeg sagt" eller "Det skulle jeg gjort" og så tror jeg personer som har denne tilbøyeligheten til å spille av en slik film i hodet gjør det også her. Og vips har de sagt og gjort alt riktig.

Problemer er at de ikke tenker konsekvenser dette har for andre. De kan f.eks. i situasjon tilsvarende ulykkessituasjonen til anonym 716 legge til at naboen kom til for å gjøre førstehjelp, men gjorde ALT feil og nesten drepte pasienten, når sannheten egentlig var at naboen gjorde alt riktig og reddet livet på den som var skadet. Av og til så fortelles jo slike historier til noen som kjenner de som blir snakket ned og det er jo ikke veldig hyggelig. 

Jeg tror som sagt at disse personene selv tror på historiene (etterhvert) og at de ikke bevist lyver for andre. 

Anonymkode: 12ede...0be

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Slektningen til anonym 716 er nok veldig lik de jeg har truffet. Det er akkurat slike historier jeg tenker på. Når jeg tenker på flere av dem jeg har møtt som er slik så har flere av dem noe til felles. Det er at de enten har mer fritid/tid uten forpliktelser enn gjennomsnittet (pensjonister, uføre, hjemmeværende etc.) eller de er veldig opptatt på ett område (f.eks. jobb, hobby) og har mindre tid til andre ting (der de gjerne forsaker ting andre synes er viktig - som f.eks. familie). Så tror jeg rett og slett personen overfor seg selv dikter hendelser der denne personen har en større rolle i situasjoner for at vedkommende skal være mer deltagende - ta en større rolle. Det trenger ikke bare være positive situasjoner. Det kan være vedkommende forteller i vei om situasjoner der denne var midtpunkt, men opplevde urett. Så blir situasjonene spilt av som en film i vedkommendes hjerne så mange ganger at det blir et minne. Vedkommende har dermed gjort seg mer interessant for seg selv og deretter kan historien fortelles videre til andre som noe som har skjedd (og personen da tror har skjedd). Jeg tror ikke de jeg kjenner gjør dette for å være mer interessante overfor andre. 

Jeg tror også det brukes for å gjøre sin egen rolle i situasjoner bedre for seg selv. Vi har alle situasjoner der vi etterpå tenker at "Det skulle jeg sagt" eller "Det skulle jeg gjort" og så tror jeg personer som har denne tilbøyeligheten til å spille av en slik film i hodet gjør det også her. Og vips har de sagt og gjort alt riktig.

Problemer er at de ikke tenker konsekvenser dette har for andre. De kan f.eks. i situasjon tilsvarende ulykkessituasjonen til anonym 716 legge til at naboen kom til for å gjøre førstehjelp, men gjorde ALT feil og nesten drepte pasienten, når sannheten egentlig var at naboen gjorde alt riktig og reddet livet på den som var skadet. Av og til så fortelles jo slike historier til noen som kjenner de som blir snakket ned og det er jo ikke veldig hyggelig. 

Jeg tror som sagt at disse personene selv tror på historiene (etterhvert) og at de ikke bevist lyver for andre. 

Anonymkode: 12ede...0be

En av mine foreldre er alltid helten eller offeret. Oppveksten var preget av «gaslighting» og jeg strever fortsatt med å stole på min egen opplevelse da jeg stadig ble fortalt at jeg løy eller fantaserte. Jeg er usikker på om min forelder er bevisst at hen gjør dette. Kanskje hen gjer det når det gjelder ting som nylig har skjedd, men nå som hen er gammel forteller hen historier fra min oppvekst som snur omsorgssvikt til omsorg. Det er de mest ekstreme tilfellene hen forteller om og jeg tror det gjøres fordi hen har fortrengt hva hen gjorde men underbevisst vil bekrefte sitt konstruerte narrativ.

Vi snakker om at hen kan si «Det var så grusomt den gangen du var så syk og legene ikke hørte. Heldigvis ga jeg meg ikke, om jeg ikke hadde stått på kunne du ha dødd». Sannheten er at hen nektet å ta meg med til legevakten i mange dager fordi hen hadde andre ting å gjøre. Hen var også rasende på meg fordi huset trengte å bli vasket og jeg ikke hjalp til. Da jeg kom til legen var det rett på akuttmottaket og så på operasjonsbordet.

Jeg tror det er narsissisme.

Anonymkode: 5decf...82d

[Anonym bruker]

Personlighetsforstyrrelser, kort sagt.

Anonymkode: 90850...cb5

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (På 30.1.2023 den 7.32):

Vi snakker om at hen kan si «Det var så grusomt den gangen du var så syk og legene ikke hørte. Heldigvis ga jeg meg ikke, om jeg ikke hadde stått på kunne du ha dødd». Sannheten er at hen nektet å ta meg med til legevakten i mange dager fordi hen hadde andre ting å gjøre. Hen var også rasende på meg fordi huset trengte å bli vasket og jeg ikke hjalp til. Da jeg kom til legen var det rett på akuttmottaket og så på operasjonsbordet.

Jeg tror det er narsissisme.

Anonymkode: 5decf...82d

Dette er fryktelig å tenke på at et barn har opplevd 😞

Anonymkode: f1cea...1ae

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (8 timer siden):

Dette er fryktelig å tenke på at et barn har opplevd 😞

Anonymkode: f1cea...1ae

Jeg var nok 16.-17. år da det skjedde. Jeg kunne sikkert reist selv eller ringt ambulanse men var nok programmert med at hen alltid hadde rett og redd for konsekvensene av å trosse at hen som fortalte meg at jeg umulig kunne være så dårlig.

Anonymkode: 5decf...82d

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 timer siden):

Jeg var nok 16.-17. år da det skjedde. Jeg kunne sikkert reist selv eller ringt ambulanse men var nok programmert med at hen alltid hadde rett og redd for konsekvensene av å trosse at hen som fortalte meg at jeg umulig kunne være så dårlig.

Anonymkode: 5decf...82d

Fælt likevel... Da er du jo oppvokst uten ekte omsorg!

Anonymkode: f1cea...1ae