En fremmed mann var ekkel mot sønnen min

[Anonym bruker]

Sønnen vår på 11 år har en utviklingshemming som ikke er synlig på ansiktstrekk, men som gjør at han i blant kan stirre litt på folk eller ha et litt rart kroppsspråk. Han er også mye yngre kognitivt enn han ser ut.

I går kveld var vi på apoteket, og mens jeg ble ekspedert, stod mannen min og sønnen litt bortenfor og ventet.

Så går sønnen min bortover mot meg, litt i sin egen verden, snakker litt med seg selv og ser direkte på en mann i tidlig 30-årene. Så sier denne mannen høyt og surt: "Hva er problemet?" til sønnen min. Jeg svarte automatisk "Hallo? Han er 11 år!". Fikk ikke svar fra den voksne mannen, tror ikke han forstod at moren var i nærheten. Gutten min ble forvirret og lei seg."Hva sa han? Hva gjorde jeg?". Jeg kjente at jeg ble veldig sint, ville gå bort og irettesette mannen, men var stuck i dialog med apotekeren. Fyren gikk før vi ble ferdig.

Kanskje en mann med egne problemer, men vår sønn var fortsatt sint, lei seg og forvirret helt til han skulle legge seg. For han er det vondt å ikke forstå hvorfor en fremmed plutselig er sint på ham uten grunn. Og for meg som mamma er det så vondt og sårt. 

Måtte bare si det. Håper ingen bagatelliserer dette. Tipper alle med et annerledes barn forstår hvor leit dette er.

Anonymkode: de515...24a

[Anonym bruker]

Jeg tenker far skulle reagert her. Du var opptatt, og med det, svarte du helt feil til denne mannen. Jan følte seg beglodd og reagerte ampert, du reagerte med å fortelle hvor gammelt barnet er i stedet for å forklare årsaken til at barnet stirrer mer enn normalt. Hva gjorde far når du åpenbart var opptatt med noe annet? Og mannen stoppet jo også der. Det eskalerte ikke. Det hadde det gjort om du hadde fått tak i mannen for å irettesette. Du må snakke med sønnen din om dette. Forklare hvordan verden fungerer, og at ikke alle er supersnille mennesker. Jeg måtte ta denne samtalen med sønnen min med diagnose for noen år siden. Disse barna må også få vite at verden ikke er tilrettelagt for deres diagnose. Jeg måtte rett og slett herde sønnen min litt, og det var mye vanskeligere med han enn med de andre barna mine. For de forstår mitt bedre. 

Anonymkode: 06c04...afa

[Anonym bruker]

Alle barn, diagnose eller ikke, blir forvirret og lei seg innimellom, det er sånn verden er, og det er ikke farlig å bli lei seg eller forvirret. Du forklarer sønnen din hva som skjedde (ingen liker å bli stirret på), trøster og går videre på livets landevei.

Anonymkode: ceba8...edd

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (13 minutter siden):

Jeg tenker far skulle reagert her. Du var opptatt, og med det, svarte du helt feil til denne mannen. Jan følte seg beglodd og reagerte ampert, du reagerte med å fortelle hvor gammelt barnet er i stedet for å forklare årsaken til at barnet stirrer mer enn normalt. Hva gjorde far når du åpenbart var opptatt med noe annet? Og mannen stoppet jo også der. Det eskalerte ikke. Det hadde det gjort om du hadde fått tak i mannen for å irettesette. Du må snakke med sønnen din om dette. Forklare hvordan verden fungerer, og at ikke alle er supersnille mennesker. Jeg måtte ta denne samtalen med sønnen min med diagnose for noen år siden. Disse barna må også få vite at verden ikke er tilrettelagt for deres diagnose. Jeg måtte rett og slett herde sønnen min litt, og det var mye vanskeligere med han enn med de andre barna mine. For de forstår mitt bedre. 

Anonymkode: 06c04...afa

Far fikk det ikke med seg, dessverre. Jeg reagerte ikke feil. Det er lov å gi beskjed når folk er lite trivelige mot et barn.

Anonymkode: de515...24a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Alle barn, diagnose eller ikke, blir forvirret og lei seg innimellom, det er sånn verden er, og det er ikke farlig å bli lei seg eller forvirret. Du forklarer sønnen din hva som skjedde (ingen liker å bli stirret på), trøster og går videre på livets landevei.

Anonymkode: ceba8...edd

Ja, det gjorde vi. Det går nok over, men dette er livet til min sønn. Han blir misforstått daglig, og det er vondt og forvirrende.

Anonymkode: de515...24a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (7 minutter siden):

Far fikk det ikke med seg, dessverre. Jeg reagerte ikke feil. Det er lov å gi beskjed når folk er lite trivelige mot et barn.

Anonymkode: de515...24a

Du kunne sagt 100 andre ting enn «hallo! Han er 11 år». Men det er etterpåklokskap. Det viktigste er at du snakker med barnet så det lærer seg å forholde seg til «resten av verden». Man har sjelden kontroll på andre mennesker, så derfor er det viktig å starte der man kan. Vet baret om at det har en utviklingshemming? 

Anonymkode: 06c04...afa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (5 minutter siden):

Ja, det gjorde vi. Det går nok over, men dette er livet til min sønn. Han blir misforstått daglig, og det er vondt og forvirrende.

Anonymkode: de515...24a

Det forstår jeg, men det kommer til å fortsette å være vondt og forvirrende for din sønn når han har en ikke-synlig utviklingshemming. Ingen liker å bli beglodd, og jo eldre sønnen din blir, jo mer kommer folk til å konfrontere ham med stirringen. 

Anonymkode: ceba8...edd

[Tante Hufsa]

Du sa fra og det er ok. Skjønner du ble lei deg, man vil beskytte barna sine. Men…. Ikke alle i verden har barn, forstår barn osv. Kanskje han har utfordringer? Ikke vet hvordan man oppfører seg osv. 

Du sa fra og det holder. Det aller viktigste er å forklare din sønn hva som skjedde og hvorfor. Ikke alle i verden er tolerante og forstår at mennesker er forskjellig. 
Jeg har en niese med autisme. Ganske godt fungerende men hun har selvsagt endel ting. Utseendemessig er hun normal, og adferdsmessig er hun bare svært reservert og stille ute blant folk. Og noen ganger oppstår situasjoner hun takler dårlig og da kan det skje at omverdenen ser rart på henne. Det min bror og svigerinne har jobbet mye med er at hun er bra nok slik hun er og at verden er som den er. Du vil møte mennesker som ikke forstår, som tror at du er sånn og slik basert på hva de selv har erfaring med. Dette får du ikke gjort noe med, men du må være trygg på at du er nok. 
Hun er nå 18 år, mentalt ca 10-11, hun har nok nådd toppen på sin mentale alder. 
Skjønner situasjonen er lei for alle og at du kjenner på masse følelser. Fokuser likevel på sønnen din, bygg han opp som best du kan. Snakk om det, ufarliggjør og trygge han med at han gjorde ikke noe galt. 
Jeg regner med dere jobber med feks adferd og stirre, slik ALLE med barn må. Min bror måtte øve leeeenge med sin datter husker jeg. Det tok mye lengre tid for å klare det rett og slett. For selv om din sønn har en diagnose så må man jo forsøke å øve inn adferd som ikke setter han i slike situasjoner. For hans egen skyld. Mange mennesker synes stirring er ubehagelig, og kanskje skjer dette en gang din sønn er alene. 
Verden er et brutalt sted. 
Personlig spotter jeg raskt disse spesielle barna som trenger et vennlig hei og et smil ekstra. Dere var uheldig i går. Stort sett synes jeg folk er tolerante. 

[Anonym bruker]

Han var ikke ekkel mot sønnen din. Han reagerte surt fordi han ble stirret på. 
 

Ingen liker å bli stirret på. Og jo eldre sønnen din blir jo mer kommer folk til å reagere. At han er kognitivt yngre eller blir lei seg fordi han ikke forstår, er jo ikke noe andre fremmede vet. Derfor vil han få reaksjoner. 
 

Dere må snakke med han om hvordan andre mennesker reagerer og at han kan få ubehageligheter. Det kan bli vondt og vanskelig jo eldre han blir. Dere må snakke med han om utviklingshemmingen. Og dere må være der for å støtte når livet butter imot. 

Anonymkode: 57107...f46

[Tante Hufsa]

Anonym bruker skrev (29 minutter siden):

Jeg tenker far skulle reagert her. Du var opptatt, og med det, svarte du helt feil til denne mannen. Jan følte seg beglodd og reagerte ampert, du reagerte med å fortelle hvor gammelt barnet er i stedet for å forklare årsaken til at barnet stirrer mer enn normalt. Hva gjorde far når du åpenbart var opptatt med noe annet? Og mannen stoppet jo også der. Det eskalerte ikke. Det hadde det gjort om du hadde fått tak i mannen for å irettesette. Du må snakke med sønnen din om dette. Forklare hvordan verden fungerer, og at ikke alle er supersnille mennesker. Jeg måtte ta denne samtalen med sønnen min med diagnose for noen år siden. Disse barna må også få vite at verden ikke er tilrettelagt for deres diagnose. Jeg måtte rett og slett herde sønnen min litt, og det var mye vanskeligere med han enn med de andre barna mine. For de forstår mitt bedre. 

Anonymkode: 06c04...afa

Vet du hva. Mennesker med diagnose har IKKE opplysningsplikt om dette. Ja det er ubehagelig å bli stirret på. Det er selvsagt lov å si fra at man ikke liker det, og hi var i sin fulle rett å si fra slik hun gjorde. Godt mulig hennes respons var formulert dårlig, det var likevel en respons på en idiotisk kommentar fra en lite tolerant mann. 
Jeg blir faktisk irritert på folk som deg som mener at private diagnoser er offentlig informasjon i enhver situasjon. Jeg er enig i at man med åpenhet ofte kommer lengre, samtidig så er det en merkelig tankegang at man må utlevere alt for å få aksept. 
At mannen var grinete er jo hevet over enhver tvil, kanskje han skulle hente «sinna-pillene» sine. 
 

[Anonym bruker]

Som flere påpeker, så er det nok best å snakke med sønnen din og gjøre ham mer "tykkhudet" framfor å tro at andre plutselig endrer seg.

Jeg har selv to diagnosebarn, bl.a. med tics, og du kan trygt si at vi har opplevd vår andel med både stirring og kommentarer. Vår jobb har jo blitt å trygge barna om at det ikke er dem som er problemet, men de som stirrer og kommenterer. Jeg har også forklart dem at kanskje disse også har sine egne problemer, kanskje mannen sønnen din møtte har adhd og veldig lav impulskontroll og reagerte før han rakk å tenke? Poenget er bare at man kan dessverre ikke endre andre, men man kan jobbe med hvordan man håndterer andres reaksjoner. 

Anonymkode: c0d72...7aa

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

Sønnen vår på 11 år har en utviklingshemming som ikke er synlig på ansiktstrekk, men som gjør at han i blant kan stirre litt på folk eller ha et litt rart kroppsspråk. Han er også mye yngre kognitivt enn han ser ut.

I går kveld var vi på apoteket, og mens jeg ble ekspedert, stod mannen min og sønnen litt bortenfor og ventet.

Så går sønnen min bortover mot meg, litt i sin egen verden, snakker litt med seg selv og ser direkte på en mann i tidlig 30-årene. Så sier denne mannen høyt og surt: "Hva er problemet?" til sønnen min. Jeg svarte automatisk "Hallo? Han er 11 år!". Fikk ikke svar fra den voksne mannen, tror ikke han forstod at moren var i nærheten. Gutten min ble forvirret og lei seg."Hva sa han? Hva gjorde jeg?". Jeg kjente at jeg ble veldig sint, ville gå bort og irettesette mannen, men var stuck i dialog med apotekeren. Fyren gikk før vi ble ferdig.

Kanskje en mann med egne problemer, men vår sønn var fortsatt sint, lei seg og forvirret helt til han skulle legge seg. For han er det vondt å ikke forstå hvorfor en fremmed plutselig er sint på ham uten grunn. Og for meg som mamma er det så vondt og sårt. 

Måtte bare si det. Håper ingen bagatelliserer dette. Tipper alle med et annerledes barn forstår hvor leit dette er.

Anonymkode: de515...24a

Jeg syns DU reagerte helt feil. Du kunne opplyst denne mannen, så kanskje han lærte noe av dette. Men nei. Du var sur, han går hjem og tenker at det var du som var veldig rar. 

Du kunne istedenfor forklart hvorfor han stirret.

Det jeg er enig med deg i, er at denne mannen burde skjønt at det var noe.. Så han kunne istedenfor sagt:"Hei. 😊" men folk er forskjellige. 

Anonymkode: 0fe31...7e4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (34 minutter siden):

Far fikk det ikke med seg, dessverre. Jeg reagerte ikke feil. Det er lov å gi beskjed når folk er lite trivelige mot et barn.

Anonymkode: de515...24a

Da kan jo vi si :" Hvis folk stirrer på deg så har man lov til å si ifra at det ikke er greit."

Dere to er jo dønn like! 

Anonymkode: 0fe31...7e4

[Anonym bruker]

Tante Hufsa skrev (19 minutter siden):

Vet du hva. Mennesker med diagnose har IKKE opplysningsplikt om dette. Ja det er ubehagelig å bli stirret på. Det er selvsagt lov å si fra at man ikke liker det, og hi var i sin fulle rett å si fra slik hun gjorde. Godt mulig hennes respons var formulert dårlig, det var likevel en respons på en idiotisk kommentar fra en lite tolerant mann. 
Jeg blir faktisk irritert på folk som deg som mener at private diagnoser er offentlig informasjon i enhver situasjon. Jeg er enig i at man med åpenhet ofte kommer lengre, samtidig så er det en merkelig tankegang at man må utlevere alt for å få aksept. 
At mannen var grinete er jo hevet over enhver tvil, kanskje han skulle hente «sinna-pillene» sine. 
 

Man velger så klart om man sier det eller ikke. Men å bare si det HI sa hjelper så lite. Ved å fortelle eller forklare kan man til og med hjelpe til slik at personen tenker seg om to ganger ved en annen anledning. Vi er så opptatt av at alt skal være privat samtidig som vi forventer forståelse. Du må gjerne bli irritert, det er helt greit for meg. Men det er ikke spesielt tolerant av deg..

Anonymkode: 06c04...afa

[Tante Hufsa]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Man velger så klart om man sier det eller ikke. Men å bare si det HI sa hjelper så lite. Ved å fortelle eller forklare kan man til og med hjelpe til slik at personen tenker seg om to ganger ved en annen anledning. Vi er så opptatt av at alt skal være privat samtidig som vi forventer forståelse. Du må gjerne bli irritert, det er helt greit for meg. Men det er ikke spesielt tolerant av deg..

Anonymkode: 06c04...afa

Lite tolerant? Lær deg hva det betyr. 
Å si fra at en mening er irriterende for meg har ikke noe med å ikke være tolerant. Det er en saklig tilbakemelding på at jeg er fundamentalt uenig med deg. 
Hadde jeg skjelt deg ut i lengre tid, kommet med usakligheter kunne jeg kanskje bikket over i den kategorien. 
Eller mener du virkelig at om noen er uenig med noen og begrunner hvorfor så er man lite tolerant?

Med din argumentasjon så er du jo lite tolerant som sier at HI reagerte feil. 

[prekæs]

Sikkert en mann med egne problemer. Ta en prat med gutten din om at noen bare er sånn og ufinheter de lirer av seg, ikke er gutten din sin skyld. Mao. Sørg for at han stiller forberedt på at likt kan skje igjen. 

[Anonym bruker]

For alt du vet sp kan den mannen og ha en usynlig diagnose som påvirker han sosialt og kognitivt,

Anonymkode: 1be60...b82

[Anonym bruker]

Tante Hufsa skrev (15 minutter siden):

Lite tolerant? Lær deg hva det betyr. 
Å si fra at en mening er irriterende for meg har ikke noe med å ikke være tolerant. Det er en saklig tilbakemelding på at jeg er fundamentalt uenig med deg. 
Hadde jeg skjelt deg ut i lengre tid, kommet med usakligheter kunne jeg kanskje bikket over i den kategorien. 
Eller mener du virkelig at om noen er uenig med noen og begrunner hvorfor så er man lite tolerant?

Med din argumentasjon så er du jo lite tolerant som sier at HI reagerte feil. 

Det er forskjell på å respektere andres meninger, si at man mener noen har reagert feil og å si «sånne som deg irriterer meg». Det oppfattes ikke saklig. «Lær deg hva det betyr» er heller ikke saklig. Å være uenig uten toleranse for andres meninger, er lite tolerant.

Anonymkode: 06c04...afa

[Anonym bruker]

Din sønn blir også voksen en gang og kan ha mindre heldig oppførsel overfor barn pga. dette. Om ingen kan se din sønns utfordringer når han er voksen vil han jo også trenge forståelse om han hadde reagert som denne voksne mannen gjorde. Du vet jo ikke om denne mannen har tilsvarende utfordringer, er vant med å bli stirret på og mumlet sleivbemerkninger til osv. Mest sannsynlig følte han seg veldig utilpass og trodde sønnen din stirret på og snakket til/om han. 

Forstår at du reagerte raskt, var opptatt og dermed ikke fikk tenkt deg om denne gangen. Da blir ikke svaret det beste. Dette er nok situasjoner sønnen din vil komme borti flere ganger. Adferden hans kan f.eks. missforståes til at han gjør narr av andre noe som kan være sårt for andre som opplever dette og da misforstår. Sønnen din kan da bli utsatt for reaksjoner han ikke forstår fra ellers hyggelige mennesker som ikke vet om hans utfordringer og misforstår. I tillegg finnes det mennesker som generelt er sur og grinete mot alle og de som er det mot folk som oppfører seg annerledes. 

I tillegg til å prøve å lære sønnen din at slike situasjoner kan oppstå, bør du gjerne tenke ut et svar du er komfortabel med å gi som forklarer situasjonen. Om mannen opplevde at sønnen din stirret og trodde sønnen din mumlet nedsettende kommentarer, forklarer det ingenting at han er 11 år. Mannen gikk kanskje derfra og trodde at sønnen din plaget han og at du forsvarte det ved å godta slik oppførsel ettersom han var 11 år. Det å da i tillegg gå bort etterpå for å irettesette, som du ønsket å gjøre, er jo ikke veldig tolerant. Du vet jo like lite om denne mannen som han vet om dere. Neste gang mannen møter sønnen din kan han fortsatt tro at sønnen din er ute etter å plage han om det var slik han oppfattet situasjonen og det skjer igjen. Du bør nok gjerne finne et svar som du er komfortabel med i slike situasjoner som ivaretar det dere ønsker skal være privat samtidig som du forklarer adferden til sønnen din/fjerner misforståelsen. Er mannen/den neste dere opplever det med fortsatt vrang etter dette, kan du vurdere å irettesette, men først etter dette. 

Sønnen din bør gjerne også lære hvordan andre kan oppfatte slik adferd og at de da kan misforstå og reagere annerledes enn sønnen din forventet. Sønnen din tenkte neppe over at mannen var der en gang. Er sønnen din høytfungerende og har usynlig handikap og en adferd som kan misforstås som provoserende kan det i tillegg få han opp i utfordrende situasjoner med andre ungdommer når han selv blir ungdom. Da er det greit at dere også har tenkt på hvordan han skal håndtere dette (trekke seg bort, forklare etc) slik at situasjonen ikke eskalerer. 

 

Anonymkode: c5c81...1de

[Anonym bruker]

Takk for alle svar. Jeg tar til meg det dere sier. Må oppklare et par ting: Jeg hadde tenkt å si noe mer utfyllende til fyren, men han forsvant før jeg rakk det. Tenker at han må ta med seg at man ikke snakker sånn til barn uansett.

Videre skrev jeg altså at jeg går utfra at han har egne problemer. Det er greit.

Vi har også snakket mye med gutten vår om slike ting før, og forsøker å lære han at folk ikke liker å bli stirret på. Men problemet her er at sønnen vår ikke egentlig ser på vedkommende, han er i sin egen verden. Det er også mye som er veldig vanskelig å kommunisere til gutten, grunnet begrenset kognitiv fungering. Men vi forsøker selvsagt å oppdra ham utfra hans forutsetninger. Vi får også familieveiledning i den forbindelse.

Jeg trengte egentlig å bli litt møtt på smerten her, så takk til dere som klarte det. Har vært på trening nå og fått ut litt gruff. Tenker nok også at mine litt sterke følelser her handler om mer enn denne situasjonen. Dette er en del av den sorgen man kan kjenne som forelder til et barn som sliter, når det oppstår ting som understreker annerledesheten. Det er vondt og ensomt.

En siste ting: jeg så faktisk på fyren at han nok skjønte at han hadde vært litt teit. Når han hørte gutten min snakke, tror jeg også han må ha forstått at dette ikke er en gjennomsnittlig 11-åring. Så kanskje han fikk litt å tenke på, og det håper jeg.

Anonymkode: de515...24a

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (3 timer siden):

Sønnen vår på 11 år har en utviklingshemming som ikke er synlig på ansiktstrekk, men som gjør at han i blant kan stirre litt på folk eller ha et litt rart kroppsspråk. Han er også mye yngre kognitivt enn han ser ut.

I går kveld var vi på apoteket, og mens jeg ble ekspedert, stod mannen min og sønnen litt bortenfor og ventet.

Så går sønnen min bortover mot meg, litt i sin egen verden, snakker litt med seg selv og ser direkte på en mann i tidlig 30-årene. Så sier denne mannen høyt og surt: "Hva er problemet?" til sønnen min. Jeg svarte automatisk "Hallo? Han er 11 år!". Fikk ikke svar fra den voksne mannen, tror ikke han forstod at moren var i nærheten. Gutten min ble forvirret og lei seg."Hva sa han? Hva gjorde jeg?". Jeg kjente at jeg ble veldig sint, ville gå bort og irettesette mannen, men var stuck i dialog med apotekeren. Fyren gikk før vi ble ferdig.

Kanskje en mann med egne problemer, men vår sønn var fortsatt sint, lei seg og forvirret helt til han skulle legge seg. For han er det vondt å ikke forstå hvorfor en fremmed plutselig er sint på ham uten grunn. Og for meg som mamma er det så vondt og sårt. 

Måtte bare si det. Håper ingen bagatelliserer dette. Tipper alle med et annerledes barn forstår hvor leit dette er.

Anonymkode: de515...24a

Hvordan skulle han vite at sønnen din ikke var normal? En 11 åring oppfører seg ikke slik, så å komme med at han er 11 er jo bare latterlig. Da burde du heller sagt at det feiler ham noe. Jeg liker heller ikke store barn som stirrer og tilsynelatende slenger kommentarer til en mens de gjør det. Men jeg kommenterer det ikke. Etter din kommentar vil jo folk bare anta dere er ufordragelige. 

Anonymkode: f0099...572

[Anonym bruker]

Tante Hufsa skrev (2 timer siden):

Vet du hva. Mennesker med diagnose har IKKE opplysningsplikt om dette. Ja det er ubehagelig å bli stirret på. Det er selvsagt lov å si fra at man ikke liker det, og hi var i sin fulle rett å si fra slik hun gjorde. Godt mulig hennes respons var formulert dårlig, det var likevel en respons på en idiotisk kommentar fra en lite tolerant mann. 
Jeg blir faktisk irritert på folk som deg som mener at private diagnoser er offentlig informasjon i enhver situasjon. Jeg er enig i at man med åpenhet ofte kommer lengre, samtidig så er det en merkelig tankegang at man må utlevere alt for å få aksept. 
At mannen var grinete er jo hevet over enhver tvil, kanskje han skulle hente «sinna-pillene» sine. 
 

Når et så stort barn nistirrer på deg og tilsynelatende slenger kommentarer så har man lov å reagere. Far er jo tydeligvis i egen  verden og følger ikke med, mor bare fyret seg opp og slenger ut feil info. Hun kunne sagt noe helt annet uten diagnose hvis hun på død og liv skulle si noe. 

Virker som mor mener sønnen er helt uten skyld? At han må få oppføre seg slik fordi han har en diagnose? Og da får han et brutalt liv. 

Anonymkode: f0099...572

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (1 time siden):

For alt du vet sp kan den mannen og ha en usynlig diagnose som påvirker han sosialt og kognitivt,

Anonymkode: 1be60...b82

Ikke sant, dette kunne vært sønnen din om 20 år. Prøver du i det hele tatt å sette deg i andres sted hi? Ville du likt at noen som def skjelte ham ut hvis det var han som voksen i den situasjonen? 

Det ER jo faktisk ufint å stirre mens man mumler ting, spesielt når man er så stor som 11.

Anonymkode: f0099...572

[Anonym bruker]

Jeg skjønner ikke dette med å skjule diagnose? Skammer du deg over ham? Hvis han feks har autisme, hadde jo mannen fått fint svar, forklaring, og kanskje en øyeåpner om du hadde svart, beklager han har autisme. DET hadde jo både satt ham på plass og utdannet ham. Neste gang han møtte på noe lignende visste han at det kunne være noe. Og han hadde sikkert også beklaget seg. 

I tillegg tenker jeg kanskje at du må koble på far... når dere faktisk er to voksne bør vel den ene kunne være i nærheten av å hjelpe gutten i slike situasjoner? 

Anonymkode: f0099...572

[Tante Hufsa]

Anonym bruker skrev (1 minutt siden):

Jeg skjønner ikke dette med å skjule diagnose? Skammer du deg over ham? Hvis han feks har autisme, hadde jo mannen fått fint svar, forklaring, og kanskje en øyeåpner om du hadde svart, beklager han har autisme. DET hadde jo både satt ham på plass og utdannet ham. Neste gang han møtte på noe lignende visste han at det kunne være noe. Og han hadde sikkert også beklaget seg. 

I tillegg tenker jeg kanskje at du må koble på far... når dere faktisk er to voksne bør vel den ene kunne være i nærheten av å hjelpe gutten i slike situasjoner? 

Anonymkode: f0099...572

Selvsagt ikke. Det handler om at det virker som om det er opplysningsplikt for å at man skal aksepteres. Og når noen svarte, du svarte feil, du burde forklart diagnose. Som om mannen reagerte korrekt. Den som reagerte feil her var jo mannen. 
Om et BARN stirrer på en voksen så vil jeg påstå at de aller fleste reagerer med, Hei, lurte du på noe? Trenger du hjelp. 
 

Selvsagt er åpenhet fint, men jeg synes spesielt barn skal få slippe å gå rundt med lapp på ryggen. Og åpenhet om diagnose gjelder jo først og fremst de som faktisk omgås barnet daglig, ikke vilt fremmede på apoteket.