Jeg merker at jeg irriterer meg fryktelig over andre mennesker for tiden...

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (4 minutter siden):

HI

Jeg mener ikke at man ikke skal tenke positivt. Det gjør jeg også faktisk. Jeg er ikke langt langt nede - jeg kommer meg opp om morgenen, spiser og ser tilsynelatende ut til å ha det veldig bra. Du SER ikke på meg at jeg noen dager er fryktelig langt nede, eller redd kan vi kanskje kalle det. Redd for fremtiden. Redd for at jeg ikke får meg jobb, og at jeg havner helt utenfor - ennå mer enn i dag. At ingen bryr seg. At livet går sin gang, at alle får leke unntatt meg. 
Det er vonde tanker, og det er ikke bare å tenke at det går bra. 

Jeg hadde et lite sammenbrudd for noen uker siden, var så lei så lei. Skrev til en god venninne at jeg bare gråt og gråt og ikke klarte å slutte. Som svar fikk jeg at hun syntes jo det var trist, men sa til meg at det går sikkert over. Hun spurte ikke så mye om hvorfor eller hva, kanskje hun hadde nok å tenke på selv. Men jeg satt igjen med en følelse av å være fryktelig alene her i verden. Når du har det så vondt, men at ingen reagerer, da skjønte jeg fort at dette er ensomhetens verste side.

Ps. jeg føler meg forsåvidt ganske ressurssterk, men jeg må grave litt dypere hver gang for å finne krefter. Er redd for den dagen jeg ikke ser noen grunn til å grave mer, eller ikke orker.

Anonymkode: e5d4e...ee5

Åhh, nå ble jeg lei meg. Det blir som at man ikke blir sett. For å gi deg et eksempel på hva jeg har opplevd da jeg ble syk: Jeg visste ikke hva som feilte meg, jeg hadde katastrofetanker herfra til månen, jeg var skikkelig skikkelig langt nede. De rundt meg sa ting som Det går nok bra, Det er sikkert ikke farlig, bla bla. Hvordan kunne de vite det? Plutselig en dag, var det en som sa Jeg skjønner at du er redd. Hun visste like lite om det jeg var gjennom som alle andre,  men hun bare skjønte hva hun skulle si. Det var så godt å møte forståelse. Og det er vel i bunn og grunn det som er viktig her, at man møter forståelse for det man står i. At man ikke blir avfeid. 

Anonymkode: d11b6...eca

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (18 minutter siden):

For det første: HI nevnte aldri "Alt blir bra". 

For det andre: Trøst, uttrykk for sympati er akkurat det det er. Som regel så er de fleste i en situasjon der de ikke kan fikse og der gode ord er det man kan gi. Synes du at man heller skal la være å si noe? 

Er dette

- Jeg har det så tungt fortida.

- 

bedre enn dette:

- Jeg har det så tungt fortida.

- Så leit å høre. Det går nok bra skal du se. 

Jeg skulle gjerne ha vært i en posisjon der jeg kunne si til de jeg kjenner som har det tungt at her er penger til å dekke lånet, vil du ha en stilling i bedriften min, jeg har en superkur mot absolutt alt som du kan få, men der er jeg ikke, og det er vel kanskje ikke du heller. Så hva sier du om noen kommer til deg og sier at de har det tungt?

Trøsten bør være personlig og uttrykke at man faktisk har lyttet. "Det blir bra skal du se" er upersonlig og noe man bare kan slenge ut uten å lytte til vedkommende. Hva som blir bra? Hvordan blir det bra? Når? 

Når noen kommer til meg og sier at det er tungt, så spør jeg hva som er tungt? Er det noe jeg kan hjelpe med? Hvis ikke - hva er problemet? Si at venninna har blitt forlatt av mannen og tar det veldig tungt. Hun synes at det ikke er noe mening med livet og at det å stå opp på morgenen er helt hinsides trist. Da vil jeg spørre om hun har noen interesser, prøve å spørre hvorfor hun ble dumpet - om han i det hele tatt var noe å samle på, hvis ikke, så er det lettere å akseptere at det ikke er noe tap likevel. Ta henne med på tur i skogen, bake sammen eller gjøre noe annet hyggelig. Ikke bare si "det blir bra skal du se" og glemme hele greia. 

Anonymkode: 0ab27...0e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (15 minutter siden):

Åhh, nå ble jeg lei meg. Det blir som at man ikke blir sett. For å gi deg et eksempel på hva jeg har opplevd da jeg ble syk: Jeg visste ikke hva som feilte meg, jeg hadde katastrofetanker herfra til månen, jeg var skikkelig skikkelig langt nede. De rundt meg sa ting som Det går nok bra, Det er sikkert ikke farlig, bla bla. Hvordan kunne de vite det? Plutselig en dag, var det en som sa Jeg skjønner at du er redd. Hun visste like lite om det jeg var gjennom som alle andre,  men hun bare skjønte hva hun skulle si. Det var så godt å møte forståelse. Og det er vel i bunn og grunn det som er viktig her, at man møter forståelse for det man står i. At man ikke blir avfeid. 

Anonymkode: d11b6...eca

Det er nettopp dette - forståelse, at folk bryr seg og lytter. Hvem som helst kan si "tenk positive tanker" og "alt blir bra". Det koster ikke en kalori å si det. Uten at man mener noen ting - det blir som å gi en pose hvite telys fra Nille til ti kroner i bursdagsgave. Man har på en måte gitt noe, men samtidig så bryr man seg ikke noe særlig om bursdagsbarnet. Upersonlig og kaldt. 

Det verste jeg vet er disse som kommenterer til kreftsyke og andre alvorlig syke at "dette er sikkert ikke så farlig, du blir fort frisk", "det kommer til å gå bra". Tror de at den syke ikke har snakket med legen, sett resultater fra prøver, lest epikriser osv? Når man sier at "alt kommer til å gå bra", så lover man på en måte det, uten å kunne holde det. For meg for eksempel hjelper det å snakke om forskjellige utfall, alternativer, hva man gjør hvis dette og dette skjer - da får jeg mer pragmatisk tilnærming til det hele, og det er mye lettere å takle problemet. 

Anonymkode: 0ab27...0e9

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 minutter siden):

Trøsten bør være personlig og uttrykke at man faktisk har lyttet. "Det blir bra skal du se" er upersonlig og noe man bare kan slenge ut uten å lytte til vedkommende. Hva som blir bra? Hvordan blir det bra? Når? 

Når noen kommer til meg og sier at det er tungt, så spør jeg hva som er tungt? Er det noe jeg kan hjelpe med? Hvis ikke - hva er problemet? Si at venninna har blitt forlatt av mannen og tar det veldig tungt. Hun synes at det ikke er noe mening med livet og at det å stå opp på morgenen er helt hinsides trist. Da vil jeg spørre om hun har noen interesser, prøve å spørre hvorfor hun ble dumpet - om han i det hele tatt var noe å samle på, hvis ikke, så er det lettere å akseptere at det ikke er noe tap likevel. Ta henne med på tur i skogen, bake sammen eller gjøre noe annet hyggelig. Ikke bare si "det blir bra skal du se" og glemme hele greia. 

Anonymkode: 0ab27...0e9

Huff!!! Jeg vil heller ha fraser som «det går nok bra», enn en jæ... utspørring om ditt og datt. «Hvorfor ble du dumpet?!» Yaiks!

 

Av og til trengs det bare en utblåsing, ikke et avhør. 

Anonymkode: d6ca9...be4

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (9 minutter siden):

Huff!!! Jeg vil heller ha fraser som «det går nok bra», enn en jæ... utspørring om ditt og datt. «Hvorfor ble du dumpet?!» Yaiks!

 

Av og til trengs det bare en utblåsing, ikke et avhør. 

Anonymkode: d6ca9...be4

Og her inne kan man ikke ha utblåsning uten at man får beskjed om å slutte å syte og skjerpe seg. "Hvorfor ble du dumpet" er jo veldig greit spørsmål - hvis kjæresten dumpet henne fordi han synes hun ikke er pen nok, interessant nok osv, så er han jo en taper som det ikke er verdt å sørge over. Hvis hun ble dumpet fordi hun var utro eller slem mot ham på en eller annen måte, så nytter det ikke å si "det går nok bra". Det vil ikke gå bra hvis hun ikke endrer oppførselen sin i sitt neste forhold. 

Anonymkode: 0ab27...0e9

[Anonym bruker]

Oj, blir helt satt ut jeg av hvordan man behandler folk her inne som har det vanskelig. 

Jeg skulle ønske alle kunne være litt rausere. 

HI, håper du finner noen som kan lytte til deg med åpent sinn. Kanskje du skulle prøve familien din selv om du skriver at de har andre problemer selv. 

Kanskje legen kan henvise deg til psykolog. Noen få timer til psykolog hjalp meg over en kneik for mange år siden. 

Slik jeg har forstått det, kan man i noen tilfeller nå ta utdanning mens man fortsatt mottar støtte fra Nav, kanskje det kan være en mulighet? 

 

Anonymkode: 1e4e0...6c0

[Anonym bruker]

Anonym bruker skrev (12 timer siden):

Det er nok fordi jeg har det fryktelig vondt. Jeg mistet jobben min, som jeg hadde fått etter mange års arbeidsledighet, pga corona i fjor sommer, og har ikke hatt jobb siden. Jeg bor langt unna mine nærmeste og har et litt dårlig nettverk rundt meg.
Jeg har en venninne som sliter med deprimert mann og tunge stunder og jeg føler ikke at jeg kan komme drassende med mitt til henne. En annen venninne lever i en helt annen verden enn meg, sånn økonomisk, jeg tror faktisk ikke hun klarer å ta stilling til mine problemer annet enn å si "så synd".

Min familie har sitt og stri med - og jeg vet ikke helt hvordan jeg skal få sagt til dem at "hør her, jeg tror jeg sliter med depresjon som er mer alvorlig enn jeg klarer å forstå" - for de kan jo ikke hjelpe meg.

Folk snakker så mye om at det hjelper å ha noen rundt seg som man kan snakke med, men jeg er helt på randen av håpløshet nå.

Så når jeg hører folk som klager over sjefen eller kollegaer så blir jeg irritert. Når folk klager over at de ikke får dratt på ferietur i påsken så blir jeg irritert. Alt jeg hører hvor folk klager over små problemer (som i og for seg er store nok) så orker jeg ikke å høre på det.

Jeg ønsker ikke å være sånn, men jeg blir så paff når jeg hører hva noen mennesker sliter med - og når jeg prøver å nevne noe om min situasjon så har jeg ofte fått høre bare å ja, uff, det er kjipt.

Hvorfor skulle jeg lufte mine problemer når jeg bare får sånne svar tilbake..."det går nok over, det blir bra skal du se, ja, det var skikkelig leit" osv. 
Skal jeg gå til legen så får jeg vel bare tilbud om noe anti-depressiva for å glatte over det hele.

Og problemet er, jo mer jeg blir irritert over andre, jo mer trekker jeg meg bort. Klassisk eksempel på depresjon - jeg ser det så klart og tydelig, likevel har jeg ikke peiling på hva jeg skal gjøre med det, som vil hjelpe meg.

Anonymkode: e5d4e...ee5

Dette er ikke irritasjon, men bitterhet. Du er bitter. 

Anonymkode: f51fa...643

[Anonym bruker]

Himmel og hav skrev (9 timer siden):

For det første: HI nevnte aldri "Alt blir bra". 

For det andre: Trøst, uttrykk for sympati er akkurat det det er. Som regel så er de fleste i en situasjon der de ikke kan fikse og der gode ord er det man kan gi. Synes du at man heller skal la være å si noe? 

Er dette

- Jeg har det så tungt fortida.

- 

bedre enn dette:

- Jeg har det så tungt fortida.

- Så leit å høre. Det går nok bra skal du se. 

Jeg skulle gjerne ha vært i en posisjon der jeg kunne si til de jeg kjenner som har det tungt at her er penger til å dekke lånet, vil du ha en stilling i bedriften min, jeg har en superkur mot absolutt alt som du kan få, men der er jeg ikke, og det er vel kanskje ikke du heller. Så hva sier du om noen kommer til deg og sier at de har det tungt?

Hva med:

- Jeg har det så tungt for tiden.

- Det var leit å høre. Hva er det som skjer i livet ditt nå da? Vil du prate om det?

HI: Har du en annen venn eller familiemedlem du kan betro deg til? Det kan jo være at denne venninnen din har det tøft for tiden selv og ikke hadde overskudd til å ta innover seg dine problemer akkurat nå. Dumt at du tenker at det gjør deg alene i verden.

Husk at verden ikke er svart-hvitt, og at det er nettopp slike tanker du har nå som er typisk for en begynnende depresjon.

Har du en venn du kan invitere med ut på tur? Kombinasjonen frisk luft og venninneprat er bra for hodet.

Klem❤️

 

Anonymkode: 4cec8...49b