Jump to content
Anonym bruker

Hva er det som feiler mannen min? Det er umulig å leve med han (?) 😥

Recommended Posts

Anonym bruker

Dette oser av diagnoser.

Anonymkode: e2aa2...3e4

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

Har han selv opplevd omsorgssvikt kanskje? Hva vet du om hans barndom og hvordan er hans foreldre? 

Han kan ha fått denne atferden som et resultat av omsorgssvikt, da symptomene på det er svært like asperger. I såfall trenger han jo hjelp til å forstå og få behandling for det. Det kan gjøres jo noe med, men er nok litt værre å forandre seg hvis han har asperger. 

Det kan jo også hende han rett og slett bare er en ufin egoist også. Men som flere poengterer tar barn etter sine foreldre. Han har vel lært et sted at dette er riktig atferd da (med mindre noe annet feiler han) 

Anonymkode: 1c487...bf9

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Han kan ha fått denne atferden som et resultat av omsorgssvikt, da symptomene på det er svært like asperger

Dette er et veldig godt poeng.

Det er faktisk så pass lite som skiller mellom de to diagnosene at det er flere som har opplevd å bli diagnostisert med asperger syndrom, når de i virkeligheten lider av omsorgssvikt. Det handler om hvordan man reagerer på ulike hendelser, både med tanke på hvor sliten man blir, men også med tanke på hvor sosialt hensiktsmessig man reagerer.

Anonymkode: 88b44...d24

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det kan gjøres jo noe med, men er nok litt værre å forandre seg hvis han har asperger. 

Ikke nødvendigvis. Endring er endring. Tror det har mer med alder og motivasjon å gjøre. Det er ikke nødvendigvis snakk om å endre seg som person heller, men å finne mer hensiktsmessige løsninger, som f.eks. at mor bevisst har mer med barna å gjøre og far er bevisst mer for seg selv og lader opp. Ikke nødvendigvis det mest ønskelige i utgangspunktet, men langt bedre enn sinneutbrudd og stress. 

Anonymkode: 88b44...d24

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Hei Hi! 
Man skal ikke slenge rundt seg med diagnoser, men det ringer noen bjeller innenfor autismespekteret her. 
Det er fullt mulig å be fastlegen om en utredning, men det er vanskelig å fastsette en ASD-diagnose i voksen alder, fordi man ofte er såpass intelligent at man opparbeider seg gode mestringsstrategier, og at «symptomene» derfor ikke vises like godt, kanskje med unntak av i -nettopp- nære relasjoner. 
Jeg stilte mannen min til veggs, han ba om utredning. Parallellt gikk vi til parterapi, hos en med noe kompetanse, men hovedsaklig interesse, innenfor feltet. Det utgjorde milevis forskjell i vår relasjon. Han ble mye mer bevisst på hvordan kan oppførte seg og kommuniserte. Også jeg har tatt mange grep mtp kommunikasjon. Jeg bruker ikke ironi, jeg forventer ikke at han skal lese noe som helst mellom linjene, men sier ting rett ut, jeg er ekstremt bevisst på kroppsspråk etc. I tillegg har jeg nok svelget er par kameler fler enn jeg gjorde før. 
Med hånda på hjertet - vi har aldri hatt det bedre. Det finnes mye god litteratur om å leve med noen med ASD, bl.a walking on eggshells. 


Lykke til! 😊

Anonymkode: 3297e...820

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er et veldig godt poeng.

Det er faktisk så pass lite som skiller mellom de to diagnosene at det er flere som har opplevd å bli diagnostisert med asperger syndrom, når de i virkeligheten lider av omsorgssvikt. Det handler om hvordan man reagerer på ulike hendelser, både med tanke på hvor sliten man blir, men også med tanke på hvor sosialt hensiktsmessig man reagerer.

Anonymkode: 88b44...d24

Interessant! Kan du si noe mer om dette? 

Anonymkode: f51c1...9a1

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
17 timer siden, Anonym bruker skrev:

Man kan fint gå et helt liv uten å forstå at det er asbergers! Man kjenner at man er annerledes, at man kanskje ikke føler seg godtatt eller at ting (ofte sosiale) går lettere for alle andre. Man oppfatter at man må skjule sitt egentlige jeg for å passe inn. Ekstremt vanskelig til tider, og det skal ikke mye til før begeret renner over, fordi det er nesten fullt hele tiden. At din mann ikke kan dra på ferie fordi det blir for mye, sklir rett inn i diagnosen... Det er faktisk veldig trist for oss asbergere at vi blir sett på slik vi gjør. Folk blir ofte sinte og irriterte på oss, selv om vi virkelig strekker oss langt og prøver veldig veldig hardt. Har han noe han ofte gjør, som en fysisk uvane, Gnisse fingre, klø seg mye i hodet, kremte veldig ofte eller noe? 

Anonymkode: c1ac7...6be

Ja. Er akkurat det jeg har merket. Han føler at han VIRKELIG GIR ALT!  Men er bare til å innse at han klarer ikke alt. Han sier også at han blir veldig stresset av å passe barna alene. Jeg kan aldri dra på shopping alene fordi han takler ikke ungene alene. Han husker ikke på å bytte bleie på de f.eks.  Han trenger masse masse egentid for å fungere. Nok søvn. Han tåler omtrent ingenting. Blir sur og sint hvis jeg spør om en liten tjeneste osv.

Han blir også veldig sur hvis han spør meg om hva vi skal ha til middag og jeg ikke svarer det han tenkte opp i hodet. Jeg kan aldri være uenig med han på noe da blir han også sur. Han takler ikke at jeg kommer med en annen løsning på ting enn hva han i utgangspunktet tenkte.  

Han biter negler og kremter hele tiden. Guri.. Er det virkelig sant..at han kanskje sliter med en diagnose...? 

 

HI

Anonymkode: 11961...cd2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har han selv opplevd omsorgssvikt kanskje? Hva vet du om hans barndom og hvordan er hans foreldre? 

Han kan ha fått denne atferden som et resultat av omsorgssvikt, da symptomene på det er svært like asperger. I såfall trenger han jo hjelp til å forstå og få behandling for det. Det kan gjøres jo noe med, men er nok litt værre å forandre seg hvis han har asperger. 

Det kan jo også hende han rett og slett bare er en ufin egoist også. Men som flere poengterer tar barn etter sine foreldre. Han har vel lært et sted at dette er riktig atferd da (med mindre noe annet feiler han) 

Anonymkode: 1c487...bf9

Jeg har lurt på det selv. Tenkt og tenkt og teeeenkt.. på hva som kan være problemet. Men nei. Foreldrene er greie. Og søsknene hans er ok.

Han er ikke egoistisk. Han gjør alt han kan for oss. Han gråter ofte når han føler at han ikke strekker til (Han viser det ikke. Men jeg kjenner han) dette er når jeg har spurt om 1 ting og det var dråpen for han. Han har da vært veldig sliten og holdt på med middagen 1 time f.eks. 

Jeg har prøvd å oppdra mannen min, oppmuntret han, forteller at jeg er glad i han. Rose han.. men han gjør så mye rart enda. Det går virkelig ikke inn.... Han blir fremdeles sint på 1 åringen hvis 1 åringen er "krevende"...

 

HI

Anonymkode: 11961...cd2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Er akkurat det jeg har merket. Han føler at han VIRKELIG GIR ALT!  Men er bare til å innse at han klarer ikke alt. Han sier også at han blir veldig stresset av å passe barna alene. Jeg kan aldri dra på shopping alene fordi han takler ikke ungene alene. Han husker ikke på å bytte bleie på de f.eks.  Han trenger masse masse egentid for å fungere. Nok søvn. Han tåler omtrent ingenting. Blir sur og sint hvis jeg spør om en liten tjeneste osv.

Han blir også veldig sur hvis han spør meg om hva vi skal ha til middag og jeg ikke svarer det han tenkte opp i hodet. Jeg kan aldri være uenig med han på noe da blir han også sur. Han takler ikke at jeg kommer med en annen løsning på ting enn hva han i utgangspunktet tenkte.  

Han biter negler og kremter hele tiden. Guri.. Er det virkelig sant..at han kanskje sliter med en diagnose...? 

 

HI

Anonymkode: 11961...cd2

Jeg tenker at dersom han har Asbergers (som det het før) så vil det nok være en lettelse for han selv å forstå hvorfor han er slik han er, og føler som han gjør. Jeg kan også gå en hel dag uten å tenke på at barna ikke har spist, fordi jeg selv ikke er sulten, og derfor ikke tenker på mat. Og jeg kunne også glemme å skifte bleie. Men jeg har selvsagt lært å tenke på det, og sørge for det etter jeg fikk barn. Din mann høres ut som at han sliter voldsomt, ettersom han tåler så lite. Du kan Google aspie meltdown og aspie burnout. Er han veldig smart på noe område? Liksom veldig «på», ser løsning/mønster veldig fort? Og det med kremtingen/bite negler, Google aspie stim/Asberger stim. Det er små tegn, og ikke lett å oppdage. Kanhende gjør han det også ofte hjemme men skjerper seg ute blant andre? 

Anonymkode: c1ac7...6be

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg har ikke svart før i tråden, men ser du har fått mange gode svar, Hi.

Hvis jeg har forstått deg rett, Hi, så blir mannen din fortvilt innimellom fordi han ikke takler hverdagsting. Forstår han at andre (du, andre fedre osv.) får til eller tåler ting som han ikke får til eller tåler? Du skriver at han innimellom blir veldig lei seg av å ikke mestre ting og strekke til. Jeg tenker at dette er situasjoner hvor han kanskje kan være mottakelig for forslag ang. at de hadde vært lurt med en utredning ang. en mulig diagnose? Ikke for å gi ham et stempel eller gi ham skyld, men heller fokusere på hvor bra det hadde vært å finne ut hvorfor han sliter så mye med slike vanlige ting. Og også fokusere på at hvis det er en årsak bak (som i en diagnose) så vil det være til stor hjelp for å forstå hvorfor han har det som han har det, hvorfor han reagerer som han gjør, hvorfor han kan fungere så bra på noen områder, men ikke på andre. Og ikke minst fokusere på at hvis det skulle ligge noe slikt bak så vil det være langt enklere å finne mestringsstrategier og jobbe målrettet med dette for ham (og deg).

Det bare slo meg at hvis det blir vinklet som noe positivt, ikke som et angrep på ham eller for å gi ham skylden, så kanskje han vil være mer åpen for å diskutere muligheten for en utredning med f.eks. legen sin, og til og med med fvk og bv.

Men før du tar det opp med ham, les deg litt opp, se om du kjenner igjen ting med visse diagnoser. Og vurder også å snakke med din egen lege, fvk eller bv alene om dette, hvis du føler at det treffer veldig på hans symptomer. Da kan det være at du kan få mer konkrete tips av fagpersoner for hvordan ta det opp med ham på en mest mulig positiv måte, eller kanskje de kan gjøre det også.

Anonymkode: d308e...412

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Interessant! Kan du si noe mer om dette? 

Anonymkode: f51c1...9a1

Kort fortalt er det snakk om to hovedgrupper av symptomer som sammenfaller mellom asperger syndrom og traumelidelser.

Det ene er at man tåler stress veldig dårlig.

Det andre er at man ikke vet hvordan man skal reagere sosialt og emosjonelt hensiktsmessig på noe.

Når det gjelder asperger syndrom så regnes dette som medfødte problemer. Mens når det gjelder traumelidelser så tenker man at det skyldes påkjenninger etter fødsel. 

Hvis man henvender seg til en person uten verken traumer eller autisme, med et spørsmål, så vil denne personen tenke og svare på en bestemt måte som er typisk for friske. Dette er ikke nødvendigvis riktig svar, men de svarer ofte lettvint og uten store problemer med å finne svar, fordi de tenker at samtalen er en positiv del av et sosialt samvær, mer enn en «test».

Hvis man henvender seg til noen med austismelidelser eller traumelidelser, så vil denne personen i langt større grad lete etter hva de tror du mener, og hva de tror vil være riktig svar. De vil ikke nødvendigvis oppleve dette som noe positivt eller noe de ønsker å være del av, og opplever seg i større grad fremmed for situasjonen og utsatt for en test de må svare «riktig» på. 

Den store forskjellen er at en person med en autismespekterforstyrrelse i utgangspunktet er frisk som en fisk, han eller hun har gjerne bare et indre liv de synes er mer viktig enn det å være sosial med andre, ofte spesifikke og snevre interesser, mens en med traumelidelser er i utgangspunktet syk, han eller hun har ikke et indre liv de synes er mer viktig enn det å være sosial, men bearbeider store påkjenninger, flashbacks, mareritt og stress. 

Anonymkode: 88b44...d24

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er et veldig godt poeng.

Det er faktisk så pass lite som skiller mellom de to diagnosene at det er flere som har opplevd å bli diagnostisert med asperger syndrom, når de i virkeligheten lider av omsorgssvikt. Det handler om hvordan man reagerer på ulike hendelser, både med tanke på hvor sliten man blir, men også med tanke på hvor sosialt hensiktsmessig man reagerer.

Anonymkode: 88b44...d24

👆 Dette. Traumer og omsorgssvikt kan ligne veldig på autisme. Man burde få en full utredning og avdekke eventuelle traumer for å kunne gå videre og se på mulige diagnoser. 

Anonymkode: 2ab11...d17

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lurt på det selv. Tenkt og tenkt og teeeenkt.. på hva som kan være problemet. Men nei. Foreldrene er greie. Og søsknene hans er ok.

Han er ikke egoistisk. Han gjør alt han kan for oss. Han gråter ofte når han føler at han ikke strekker til (Han viser det ikke. Men jeg kjenner han) dette er når jeg har spurt om 1 ting og det var dråpen for han. Han har da vært veldig sliten og holdt på med middagen 1 time f.eks. 

Jeg har prøvd å oppdra mannen min, oppmuntret han, forteller at jeg er glad i han. Rose han.. men han gjør så mye rart enda. Det går virkelig ikke inn.... Han blir fremdeles sint på 1 åringen hvis 1 åringen er "krevende"...

 

HI

Anonymkode: 11961...cd2

Har to søsken med en diagnose i autismespekteret. Broren min og jeg har aldri hatt noe godt forhold. Han har ofte vært veldig lite tolerant, aggressiv, sagt stygge ting til meg, hever stemmen sin osv. Det har gjort at jeg sliter veldig med min relasjon den dag i dag. Han skriver ofte veldig mye rart på nett uten å tenke og sier også mye uten å tenke over hvordan det påvirker andre og konsekvenser av det. Han nærmer seg 30 år og for 1,5 år siden fikk han diagnosen asperger syndrom. Plutselig falt alle brikkene på plass med han fra barndommen og til nå. Jeg forstår han bedre nå, men samtidig ikke. Før han fikk diagnosen har det vært noen ganger han har hylgrint og sagt at han ikke forstår hvorfor han alltid feiler, aldri strekker til forventninger og alle bare kritiserer han. Nå tror jeg han også forstår seg selv bedre, men samtidig så virker det som at etter han endelig fikk diagnosen så ble han plutselig «kjempe asperger» hvis det er lov å si? Diagnosen ble altså veldig tydelig. Jeg blir ofte oppgitt hvis jeg har en løsning på et problem, så kommer han med unnskyldninger og sier det ikke funker, så surrer han mye og klarer ikke å bestemme seg og evner seg ikke å forstå at folk ikke kan vente i mange timer på at han skal bestemme seg osv. Som igjen gjør folk sliten og irritert. Poenget mitt er, at når noen får en slik diagnose så kan det påvirke kjernefamilien også. Man må på en måte bli kjent med diagnosen og lære seg å forstå personen helt på nytt. Hvertfall sånn det føles for meg. 

Anonymkode: 2ab11...d17

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kort fortalt er det snakk om to hovedgrupper av symptomer som sammenfaller mellom asperger syndrom og traumelidelser.

Det ene er at man tåler stress veldig dårlig.

Det andre er at man ikke vet hvordan man skal reagere sosialt og emosjonelt hensiktsmessig på noe.

Når det gjelder asperger syndrom så regnes dette som medfødte problemer. Mens når det gjelder traumelidelser så tenker man at det skyldes påkjenninger etter fødsel. 

Hvis man henvender seg til en person uten verken traumer eller autisme, med et spørsmål, så vil denne personen tenke og svare på en bestemt måte som er typisk for friske. Dette er ikke nødvendigvis riktig svar, men de svarer ofte lettvint og uten store problemer med å finne svar, fordi de tenker at samtalen er en positiv del av et sosialt samvær, mer enn en «test».

Hvis man henvender seg til noen med austismelidelser eller traumelidelser, så vil denne personen i langt større grad lete etter hva de tror du mener, og hva de tror vil være riktig svar. De vil ikke nødvendigvis oppleve dette som noe positivt eller noe de ønsker å være del av, og opplever seg i større grad fremmed for situasjonen og utsatt for en test de må svare «riktig» på. 

Den store forskjellen er at en person med en autismespekterforstyrrelse i utgangspunktet er frisk som en fisk, han eller hun har gjerne bare et indre liv de synes er mer viktig enn det å være sosial med andre, ofte spesifikke og snevre interesser, mens en med traumelidelser er i utgangspunktet syk, han eller hun har ikke et indre liv de synes er mer viktig enn det å være sosial, men bearbeider store påkjenninger, flashbacks, mareritt og stress. 

Anonymkode: 88b44...d24

Veldig merkelig ting å si, at Asbergers "regnes som medfødte problemer"...  Og at vi med Asberger har et indre liv vi syns er viktigere enn å være sosial med andre?!? Mulig det stemmer for noen du kjenner som er autistisk, men jeg kjenner jeg blir irritert. Jeg setter ikke mitt egne indre liv som VIKTIGERE enn å være sosial med andre. 

Anonymkode: c1ac7...6be

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Veldig merkelig ting å si, at Asbergers "regnes som medfødte problemer"...  Og at vi med Asberger har et indre liv vi syns er viktigere enn å være sosial med andre?!? Mulig det stemmer for noen du kjenner som er autistisk, men jeg kjenner jeg blir irritert. Jeg setter ikke mitt egne indre liv som VIKTIGERE enn å være sosial med andre. 

Anonymkode: c1ac7...6be

Ja, autisme regnes som medfødt.

Det å ikke vise gjensidig interesse for sosialt samspill, er en av kjerne-symptomene for autismespekterforstyrrelser. Dersom du har stor glede av sosialt samvær, så kan det skyldes at du aldri har hatt noen diagnose, har utviklet deg slik at du ikke lengre oppfyller diagnosen, eller at du har feil diagnose.

Anonymkode: 88b44...d24

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lurt på det selv. Tenkt og tenkt og teeeenkt.. på hva som kan være problemet. Men nei. Foreldrene er greie. Og søsknene hans er ok.

Han er ikke egoistisk. Han gjør alt han kan for oss. Han gråter ofte når han føler at han ikke strekker til (Han viser det ikke. Men jeg kjenner han) dette er når jeg har spurt om 1 ting og det var dråpen for han. Han har da vært veldig sliten og holdt på med middagen 1 time f.eks. 

Jeg har prøvd å oppdra mannen min, oppmuntret han, forteller at jeg er glad i han. Rose han.. men han gjør så mye rart enda. Det går virkelig ikke inn.... Han blir fremdeles sint på 1 åringen hvis 1 åringen er "krevende"...

 

HI

Anonymkode: 11961...cd2

Kan det være en mulighet for at han sliter med traumer fra en dårlig oppvekst eller at han har en diagnose så BØR han oppsøke hjelp og få seg utredet, eventuelt profesjonell hjelp. For selv om man har en diagnose så skal ikke og kan ikke det brukes som en unnskyldning til å være en dårlig forelder. Man må ta seg sammen. Hvis han sliter så mye som han gjør og ikke klarer å være en forelder så er det skadelig og ofte en grunn for barnevernet å ta barna og flytte de til et hjem som er stabilt, forutsigbart og deres behov blir dekket. 

Barnet deres er bare 1 (!!!) år og det blir faktisk ikke bedre. Senere kommer barnet til å komme i selvstendighetsfasen (mellom 2-4 år), så kommer skoleårene og prepubertet, så kommer tenåringstider med hormoner, pubertet og mye forandringer, ergo mer utfordrende tider for foreldre med frustrasjon, bekymringer og tålmodighet. Hvis han ikke takler en helt normal 1 åring, hvordan skal han takle å være en trygg, stabil og tålmodig forelder senere? Han kan rett og slett ikke bli sint på et lite barn for at det er krevende for barn krever mye av oss, sånn er det bare. Så han må oppsøke hjelp for å finne ut om det er en grunn til at han er som han er og hvis ikke, så er det bedre for barna at dere flytter fra hverandre så hvertfall du kan gi barna en stabil og trygg miljø hjemme. Jeg ser at etter flere her nevnte diagnose så heller du mer mot det og lener det virkelig på det og for meg virker det som at du heller ønsker det skal være en diagnose så du skal ha en unnskyldning til å bli. Men å leve med en forelder med en slik diagnose kan skadelig det også. Det finnes mange foreldre som er gode foreldre selv med diagnoser, men det du beskriver her er ikke bra for barna. Da må far ta tak i seg selv og du må skjerme barna. 

Anonymkode: 2ab11...d17

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

For selv om man har en diagnose så skal ikke og kan ikke det brukes som en unnskyldning til å være en dårlig forelder. Man må ta seg sammen. Hvis han sliter så mye som han gjør og ikke klarer å være en forelder så er det skadelig og ofte en grunn for barnevernet å ta barna og flytte de til et hjem som er stabilt, forutsigbart og deres behov blir dekket. 

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser at etter flere her nevnte diagnose så heller du mer mot det og lener det virkelig på det og for meg virker det som at du heller ønsker det skal være en diagnose så du skal ha en unnskyldning til å bli.

Gode poenger!

Anonymkode: 88b44...d24

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, autisme regnes som medfødt.

Det å ikke vise gjensidig interesse for sosialt samspill, er en av kjerne-symptomene for autismespekterforstyrrelser. Dersom du har stor glede av sosialt samvær, så kan det skyldes at du aldri har hatt noen diagnose, har utviklet deg slik at du ikke lengre oppfyller diagnosen, eller at du har feil diagnose.

Anonymkode: 88b44...d24

Autisme er medfødt ja, men å kalle det "medfødte problemer"?? Vi er ikke automatisk problemer, selv om vi er annerledes. Mange av oss har mye glede av sosialt samvær, og setter ikke vårt eget indre liv som VIKTIGERE enn å være sosial. Men det er krevende for oss å være sosiale på den måten som er vanlig for andre, for det blir for mye rett og slett. Når du sier det slik du gjør, høres det ut som at vi aller helst vil sitte mutters alene i vår helt egne verden det meste av tiden.

Anonymkode: c1ac7...6be

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Autisme er medfødt ja, men å kalle det "medfødte problemer"?? Vi er ikke automatisk problemer, selv om vi er annerledes. Mange av oss har mye glede av sosialt samvær, og setter ikke vårt eget indre liv som VIKTIGERE enn å være sosial. Men det er krevende for oss å være sosiale på den måten som er vanlig for andre, for det blir for mye rett og slett. Når du sier det slik du gjør, høres det ut som at vi aller helst vil sitte mutters alene i vår helt egne verden det meste av tiden.

Anonymkode: c1ac7...6be

Mitt poeng var å sammenligne grovt mellom autismespekterforstyrrelser og traumelidelser, ikke gå i dybden på noen av disse. Kan bare beklage hvis jeg har beskrevet det på er vis som oppleves som støtende, det var ikke det som var min mening.

Men ja, for at man i det hele tatt skal få en diagnose, så forutsettes det jo at man har problemer av noe slag. Det betyr ikke at alle med autismespekterforstyrrelser er like, det er tross alt en grunn til at det heter spekter - og man kan i tillegg vokse seg ut av dette - men avvik når det gjelder gjensidighet i sosiale situasjoner er og blir et av kjernesymptomene for autisme. 

Anonymkode: 88b44...d24

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Autisme er medfødt ja, men å kalle det "medfødte problemer"?? Vi er ikke automatisk problemer, selv om vi er annerledes. Mange av oss har mye glede av sosialt samvær, og setter ikke vårt eget indre liv som VIKTIGERE enn å være sosial. Men det er krevende for oss å være sosiale på den måten som er vanlig for andre, for det blir for mye rett og slett. Når du sier det slik du gjør, høres det ut som at vi aller helst vil sitte mutters alene i vår helt egne verden det meste av tiden.

Anonymkode: c1ac7...6be

Å herregud. Greit at du har det selv, men ikke påta deg å snakke på vegne av alle andre på autismespekteret. Og dropp krenkoramaet, klart det er et medfødt PROBLEM. Jeg er så inderlig lei av at alt skal omskrives til å hete utfordring...  Klart det er et problem, hvis det er krevende å interagere slik resten av verden interagerer. På samme måte som jeg har et medfødt problem dersom hørselen min fra fødselen av er for svak til å høre det alle andre hører. Det er ikke alle andre som skal rope høyere, det løser ikke problemet.

Anonymkode: 18a0e...cee

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
19 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette er et veldig godt poeng.

Det er faktisk så pass lite som skiller mellom de to diagnosene at det er flere som har opplevd å bli diagnostisert med asperger syndrom, når de i virkeligheten lider av omsorgssvikt. Det handler om hvordan man reagerer på ulike hendelser, både med tanke på hvor sliten man blir, men også med tanke på hvor sosialt hensiktsmessig man reagerer.

Anonymkode: 88b44...d24

Det har heldigvis blitt en del av utredningen, vår sønn ble utredet og det var temaer/tester som var lagt opp for å avdekke andre forhold bak utfordringen. Litt ubehagelig å være forelder når du sitter på sidelinjen og forstår bakgrunnen, selv om du vet alt er som det skal være på hjemmebane. Men det er viktig, så man må bare tåle at de kartlegger alle potensielle sider. 

Anonymkode: 3b131...89a

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan det være en mulighet for at han sliter med traumer fra en dårlig oppvekst eller at han har en diagnose så BØR han oppsøke hjelp og få seg utredet, eventuelt profesjonell hjelp. For selv om man har en diagnose så skal ikke og kan ikke det brukes som en unnskyldning til å være en dårlig forelder. Man må ta seg sammen. Hvis han sliter så mye som han gjør og ikke klarer å være en forelder så er det skadelig og ofte en grunn for barnevernet å ta barna og flytte de til et hjem som er stabilt, forutsigbart og deres behov blir dekket. 

Barnet deres er bare 1 (!!!) år og det blir faktisk ikke bedre. Senere kommer barnet til å komme i selvstendighetsfasen (mellom 2-4 år), så kommer skoleårene og prepubertet, så kommer tenåringstider med hormoner, pubertet og mye forandringer, ergo mer utfordrende tider for foreldre med frustrasjon, bekymringer og tålmodighet. Hvis han ikke takler en helt normal 1 åring, hvordan skal han takle å være en trygg, stabil og tålmodig forelder senere? Han kan rett og slett ikke bli sint på et lite barn for at det er krevende for barn krever mye av oss, sånn er det bare. Så han må oppsøke hjelp for å finne ut om det er en grunn til at han er som han er og hvis ikke, så er det bedre for barna at dere flytter fra hverandre så hvertfall du kan gi barna en stabil og trygg miljø hjemme. Jeg ser at etter flere her nevnte diagnose så heller du mer mot det og lener det virkelig på det og for meg virker det som at du heller ønsker det skal være en diagnose så du skal ha en unnskyldning til å bli. Men å leve med en forelder med en slik diagnose kan skadelig det også. Det finnes mange foreldre som er gode foreldre selv med diagnoser, men det du beskriver her er ikke bra for barna. Da må far ta tak i seg selv og du må skjerme barna. 

Anonymkode: 2ab11...d17

Hi her. Tusen takk for svar. Jeg ser den ang diagnose. Jeg ble bare veldig overrasket over at han faktisk kanskje kunne ha en diagnose. Og som jeg skrev lengre oppe så hvis det ikke blir en endring på oppførselen hans så må han gå uansett diagnose eller ikke. Jeg ser at oppførselen hans til tider skader barna ! Han nekter å snakke om det med meg og han ønsker ikke å ta imot hjelp hos familievernkontoret... Han ser ikke poenget. Det blir for mye sier han. 

Anonymkode: 11961...cd2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har to søsken med en diagnose i autismespekteret. Broren min og jeg har aldri hatt noe godt forhold. Han har ofte vært veldig lite tolerant, aggressiv, sagt stygge ting til meg, hever stemmen sin osv. Det har gjort at jeg sliter veldig med min relasjon den dag i dag. Han skriver ofte veldig mye rart på nett uten å tenke og sier også mye uten å tenke over hvordan det påvirker andre og konsekvenser av det. Han nærmer seg 30 år og for 1,5 år siden fikk han diagnosen asperger syndrom. Plutselig falt alle brikkene på plass med han fra barndommen og til nå. Jeg forstår han bedre nå, men samtidig ikke. Før han fikk diagnosen har det vært noen ganger han har hylgrint og sagt at han ikke forstår hvorfor han alltid feiler, aldri strekker til forventninger og alle bare kritiserer han. Nå tror jeg han også forstår seg selv bedre, men samtidig så virker det som at etter han endelig fikk diagnosen så ble han plutselig «kjempe asperger» hvis det er lov å si? Diagnosen ble altså veldig tydelig. Jeg blir ofte oppgitt hvis jeg har en løsning på et problem, så kommer han med unnskyldninger og sier det ikke funker, så surrer han mye og klarer ikke å bestemme seg og evner seg ikke å forstå at folk ikke kan vente i mange timer på at han skal bestemme seg osv. Som igjen gjør folk sliten og irritert. Poenget mitt er, at når noen får en slik diagnose så kan det påvirke kjernefamilien også. Man må på en måte bli kjent med diagnosen og lære seg å forstå personen helt på nytt. Hvertfall sånn det føles for meg. 

Anonymkode: 2ab11...d17

Takk for erfaring. Jeg skjønner at det lett kan bli sånn når noen får en diagnose. Etter å ha lest mye nå så føler jeg at mannen min kanskje ikke har asperger. Da evt veldig mildt. Jeg tviler på omsorgssvikt.. Men er trist hvis han bare er egoistisk og slem! 

H.i.

Anonymkode: 11961...cd2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hi her. Tusen takk for svar. Jeg ser den ang diagnose. Jeg ble bare veldig overrasket over at han faktisk kanskje kunne ha en diagnose. Og som jeg skrev lengre oppe så hvis det ikke blir en endring på oppførselen hans så må han gå uansett diagnose eller ikke. Jeg ser at oppførselen hans til tider skader barna ! Han nekter å snakke om det med meg og han ønsker ikke å ta imot hjelp hos familievernkontoret... Han ser ikke poenget. Det blir for mye sier han. 

Anonymkode: 11961...cd2

Hvis han både nekter å snakke om problemene sine (som skader ungene!) og han nekter å ta imot hjelp fra fvk, da tenker jeg at du ikke bør utsette barna dine for ham lenger.

Da ville jeg heller ha kontaktet barnevernet på egen hånd og bedt om råd for hvordan du best kan beskytte dine barn når du går fra ham. For å bli i et forhold du så tydelig ser skader barna dine, det er ikke lenger et alternativ.

Anonymkode: d308e...412

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...