Føler det er unaturlig at jeg er i den familien jeg er i

[Anonym bruker]

Føles rart. Ikke riktig på en måte. 

Møtte partneren min over nett, bodde langt unna hverandre. Man kan vel si at det i vårt moderne samfunn er naturlig å møtes på nett, men det føles likevel ikke sånn. 

Det var ikke på en sjekkeside. Jeg var ikke ute etter kjæreste (faktisk hadde jeg kjærlighetssorg på den tida).

Svigermor liker meg ikke. Aldri gjort det. Svigerfar liker meg bare litt. Svoger osv liker meg ikke. Ingen liker meg. Tanta til mannen min liker meg ikke! Tror den eneste som likte meg var den nå avdøde farmora til mannen. Men ingen likte henne 😅 Bortsett fra jeg og mannen.

Alltid følt motstand i svigerfamilien, jeg har "aldri vært god nok" for mannen min, alltid vært noe gærent med meg. Det har forsåvidt ikke bare vært meg, men hvis søsken av mannen har fått seg kjæreste har det også vært gnisninger der. 

Føler ikke jeg hører hjemme der, selv etter maaange år. Føles unaturlig, som om det egentlig ikke skulle være sånn. Høres kanskje rart ut, men det er sånn det føles. 

Er det noen som i det hele tatt skjønner hva jeg snakker om nå? 

Anonymkode: cecbe...050

[Anonym bruker]

Bor dere i nærheten av hans hjemsted? Hva med å flytte til dine trakter? Og hva sier mannen din når dere snakker om din mistilpassethet? 
 

Jeg kan forstå følelsen, men på er helt annet grunnlag. Jeg har en personligjetsforstyrrelse på grunn av omsorgssvikt. Det gjør at jeg er en observatør av eget liv. Altså jeg betrakter livet mit utenfra, og det som skjer føles ikke ut som mitt liv. Når jeg svarer på spørsmål at jeg er gift og har tre barn, høres ikke det ut som om jeg snakker om meg og mitt liv. Det er en rar og fremmed følelse. Jeg spiller en rolle i lin egen familie. Mannen min vet dette, og jeg har selvsagt snakket med psykolog om det. Det påvirker ikke min omsorg, kjærlighet og pliktfølelse til familien, selv om det føles ut som en utavmegsjælopplevelse. Så jeg kan godt forstå At andre også opplever fremmedfølelse. 

Anonymkode: 9a298...5ce

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Bor dere i nærheten av hans hjemsted? Hva med å flytte til dine trakter? Og hva sier mannen din når dere snakker om din mistilpassethet? 
 

Jeg kan forstå følelsen, men på er helt annet grunnlag. Jeg har en personligjetsforstyrrelse på grunn av omsorgssvikt. Det gjør at jeg er en observatør av eget liv. Altså jeg betrakter livet mit utenfra, og det som skjer føles ikke ut som mitt liv. Når jeg svarer på spørsmål at jeg er gift og har tre barn, høres ikke det ut som om jeg snakker om meg og mitt liv. Det er en rar og fremmed følelse. Jeg spiller en rolle i lin egen familie. Mannen min vet dette, og jeg har selvsagt snakket med psykolog om det. Det påvirker ikke min omsorg, kjærlighet og pliktfølelse til familien, selv om det føles ut som en utavmegsjælopplevelse. Så jeg kan godt forstå At andre også opplever fremmedfølelse. 

Anonymkode: 9a298...5ce

Nei, vi bor 1 time unna dem og sees i gjennomsnitt 1 gang i måneden. Ikke nå da!

Han sier ikke så mye. Han vet at de er "rare".

Oki, jeg har ikke den personlighetsforstyrrelsen, men skjønner hva du mener med uvirkelighetsfølelse. Det går nok ut på det samme. 

 

Anonymkode: cecbe...050

[Anonym bruker]

Ok, så tolv ganger i året ser du noen som du føler ikke liker deg. Hva er problemet? 

Anonymkode: d4a56...ce4

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ok, så tolv ganger i året ser du noen som du føler ikke liker deg. Hva er problemet? 

Anonymkode: d4a56...ce4

At jeg føler at jeg ikke hører hjemme med dem. Det blir mer enn 12 ganger. Det er bare gjennomsnittet.

Anonymkode: cecbe...050

[☆☆☆]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

At jeg føler at jeg ikke hører hjemme med dem. Det blir mer enn 12 ganger. Det er bare gjennomsnittet.

Anonymkode: cecbe...050

Er det i gjennomsnitt ein gong i mnd så er det ikkje meir enn 12 gongar i året. Eller kanskje 11-13 om vi skal vere runde i kantane.

Uansett, deira problem om du ikkje aktivt gjer det til ditt problem.

Endret 29. mars 2020 av ☆☆☆

[Anonym bruker]

Jeg har det akkurat likedan med min svigerfamilie. Heldigvis er svigermor snill. Men alle onkler og tanter overser meg totalt, hilser ikke når vi treffes og jeg blir totalt ignorert når jeg sier noe, eller avbrutt (med vilje, samboer har observert). 
Jeg har valgt å distansere meg. Holder meg fullstendig unna de. Samboer respekterer dette, da han ser hvordan de er. Han sier de er sånn mot alle kjærester av familiemedlemmer. Det er ingen unnskyldning i mine øyne, da jeg ikke aksepterer å bli behandlet sånn. Om du har selvrespekt og litt egen vilje, bør du holde deg unna de. Omgi deg KUN med mennesker som bygger deg opp.

Anonymkode: 0dcad...b04

[Anonym bruker]

Slutt å henge med dem, da. 

Anonymkode: d4a56...ce4

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Føles rart. Ikke riktig på en måte. 

Møtte partneren min over nett, bodde langt unna hverandre. Man kan vel si at det i vårt moderne samfunn er naturlig å møtes på nett, men det føles likevel ikke sånn. 

Det var ikke på en sjekkeside. Jeg var ikke ute etter kjæreste (faktisk hadde jeg kjærlighetssorg på den tida).

Svigermor liker meg ikke. Aldri gjort det. Svigerfar liker meg bare litt. Svoger osv liker meg ikke. Ingen liker meg. Tanta til mannen min liker meg ikke! Tror den eneste som likte meg var den nå avdøde farmora til mannen. Men ingen likte henne 😅 Bortsett fra jeg og mannen.

Alltid følt motstand i svigerfamilien, jeg har "aldri vært god nok" for mannen min, alltid vært noe gærent med meg. Det har forsåvidt ikke bare vært meg, men hvis søsken av mannen har fått seg kjæreste har det også vært gnisninger der. 

Føler ikke jeg hører hjemme der, selv etter maaange år. Føles unaturlig, som om det egentlig ikke skulle være sånn. Høres kanskje rart ut, men det er sånn det føles. 

Er det noen som i det hele tatt skjønner hva jeg snakker om nå? 

Anonymkode: cecbe...050

Jaaa! Jeg skjønner det veldig godt ❤️ Men jeg har ingen gode råd.

Anonymkode: 1562a...1ec