Gå til innhold

18 års aldersforskjell i parforholdet. Ønsker barn, men..


MD52

Anbefalte innlegg

Hei folkens. Dette ble en lang avhandling ser jeg, hehe-  håper noen vil ta seg tid til å lese likevel! :D 

Jeg er 22 år og har vært sammen med verdens herligste fyr i litt over ett år nå. Han er 18 år eldre enn meg, og vi har det supert! Vet at det finnes endel fordommer der ute angående aldersforskjell i seg selv, men håper folk kan holde seg for god til å slenge unødvendige kommentarer rundt akkuratt DET. Setter pris på om dere kan komme med tips og råd rundt det jeg lurer på slik at jeg får sortert tankene litt bedre :P 😄

Jeg studerer siste året på fysioterapi. Det vil si at jeg er ferdig i juni og deretter venter en turnusperiode på ett år. ( fom august, lønnet) Kjæresten min har gjort litt forskjellig; jobbet i bedrifter ang produksjon og salg og driver for seg selv i samme retning nå om dagen. Ved siden av tar han opp fag for å komme inn på  en skole og ta en ettårsutdanning for å skifte litt retning i arbeidslivet. Jeg har også en deltidsjobb vedsiden av studiene hvor jeg i utgangspunktet jobber 37 timer i mnd. Det er med andre ord hektiske hverdager for oss begge to. 

I det siste har vi snakket endel om barn og hvordan man skal ta for seg en slik prosess oppi det hele. Jeg har utrolig lyst på barn samtidig som jeg ser at livssituasjonen for øvrig kunne vært enda mer gunstig mtp økonomi for oss begge, samtidig er vi begge enige om at dette er noe vi ikke burde vente for lenge med ( om jeg/vi er så heldige å kunne få barn) ettersom han er såpass mye eldre enn meg. 

Jeg har endel dilemmaer og spørsmål rundt hvordan dette i alle dager kan løses sånn logistikk-messig.. Og vi prater jevnlig om det, men tenkte også å høre her siden jeg vet det er mange kloke fornuftige hoder her inne på kvinneguiden 😄

Merker det er vanskelig å organisere alt mtp hva jeg lurer på, men jeg prøver.

Jeg er veldig ydmyk overfor kvinners naturlige evne til å bli gravid, og mannens evne til å kunne gjøre dette og nettopp det, og at en prosess som det ikke er en "enkelt" for alle. Det tar jeg fullt høyde for, og derfor har eg også skjønt at man må sette av endel tid til såkalt "prøveperiode". Mtp at man aldri vet når det eventuelt klaffer så ser jeg for meg at om jeg skal bli ferdig med turnusåret mitt, så vil ikke dette kunne starte før mot slutten av 2021. Og så er det andre uforutsette ting rundt nettopp turnusen som også er vanskelig å si noe om, feks hvor det er, og  om man skulle være så heldig å fått tilbudt jobb på samme sted i etterkant, eller lignende. Derfor har jeg lurt endel på hvordan dette med å være gravid og jobbsøkende er? er det sånn at man så og si ikke søker jobb fordi man uansett må ut i permisjon senere, og at folk ikke vil ansette deg da? Denne delen av det er virkelig ikke min sterkeste side, hehe... Isåfall ville jo det beste vært å blitt ferdig med turnusen og evt starte å prøve litt før den er ferdig? jeg veeetikkeeee... Vil jo gjerne også oppfylle kravene for foreldrepenger som vel er å ha jobb de 6 av siste 12 mnd? 

Uansett så ville det å fullføre turnusåret være det mest gunstige mtp økonomien, da jeg har en god mulighet til å opptjene litt penger. Men turnusperioden kan også utsettes om man søker om det. Noen ganger føles det også som det mest ideelle sånn overall sånn rent logistikkmessig, men igjen så vet man jo ikke hvor lenge man må prøve før man eventuelt blir gravid, så synes denne situasjonen er utrolig vanskelig. Jeg vet at jeg også har krav på foreldrepenger sånn det er nå, med tanke på at jeg har deltidsjobb- men det er dog ikke så veldig mye penger det er snakk om. 

Vi bor for øvrig ikke sammen for øyeblikket. Men han eier og bor i en leilighet ca en time unna der hvor jeg bor. 

Her var det mye "surr". Haha, men fint om noen har noen gode eller konstruktive ord å dele med meg...

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Mitt råd er å flytte sammen og bo sammen i minst et år før dere får barn. 

Den innkjøringsperioden sammen er mest ideell å ha uten barn. 

Det er i den fasen man virkelig blir kjent med hverandre, tilpasser seg hverandre, krangler litt, elsker litt osv. Man ser gjerne de tingene hos hverandre som ikke er like rosenrødt også, og om det er ting som overhodet ikke er kompanibelt. 

Så flytt sammen, bo sammen en stund. Alt annet går greit. 

Anonymkode: d7961...c4e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Må henge meg på det forrige svaret. Er veldig stor forskjell på å være kjærester, og å bo sammen. Jeg ville også ha bodd sammen med ham en god stund før jeg hadde vurdert å få barn. 

Anonymkode: 67120...f78

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Er veldig enig i at vi burde bo sammen først. Eneste som er vanskelig da er at prosessen også kan ta lengre tid. Jeg kan havne i turnusperioden i steder som vil være for langt å pendle til og fra. ( får vite sted i mars/april) Jeg bodde hos han i sommer, det var jo kun et par mnd så det er jo for lite til å vurdere om det går fint som samboere men... 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fyren er bare 40 år så hvorfor så hastverk? Gjør unna alt pluss flytt sammen før dere begynner prøvingen. 

Anonymkode: fae07...d8e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg ville ventet til jeg var i full jobb før jeg ville startet prøvingen. Du er ung, sannsynligheten for å bli raskt gravid øker. Det er så mye kjekkere å ha permisjon når den økonomiske delen er der og. Jeg skjønner godt ønske om å få barn, men sørg for at livene dere passer til det. Fikk første barn når jeg var 26 og hadde jobbet i noen år. Disse årene var utrolig fine! Kun mannen og meg😊 Vi har det fint no og, travelt men likevel fint! 

Anonymkode: d2701...540

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Vent til du er helt ferdig og har bodd med mannen minst ett år. Mannen har ikke hastverk og du er bare et barn. ❤️ Nyt tiden du har nå, som ung og relativt fri, den får du ikke tilbake. 

Anonymkode: 42a29...410

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg henger meg på de andre - ikke få barn med denne mannen før du har bodd sammen med ham et års tid.

Jeg var selv sammen med en mann som det var nesten like mange år sammen med for mange år siden. Alderen i seg selv var ikke noe problem, det var den aldri. Og jeg ville nok ha blånektet da jeg hadde vært sammen med ham et år, men etter tre år begynte jeg å innse at vi utviklet oss i veldig forskjellige retninger. Dvs. jeg utviklet meg langt mer enn det han gjorde, og det ble rett og slett for stor forskjell på oss til at det ville ha fungert i lengden. Så ta deg tid! Ikke gå for fort frem! Nå er du ung, og du tror fullt og fast på dette forholdet. Og kanskje har du rett. Men du vil utvikle deg enormt de neste to årene ettersom du blir ferdig med utdanningen, turnusen og forhåpentligvis får jobb etterpå. Om forholdet dere har tåler den utviklingen som du uvergelig vil gå gjennom, det kan dere ikke vite enda. Og gjør dere det, da har dere også tid til å vente et par år til med å få barn! Gjør det det ikke, da slipper i hvert fall et uskyldig barn alt rotet som følger i fremtiden.

Anbefaler deg ikke å utsette turnusen. Det er nå når du er ferdig du har alt det faglige ferskt. Et år uten fag gjør at det blir langt tyngre å begynne på nytt når du er så fersk i faget som du er nå. Og ikke minst - det er vanskelig nok som det er å få jobb som fysioterapeut, så du bør bruke turnustiden din godt og søke jobber aktivt for å øke dine sjanser for å få fast jobb. Tar du et permisjonsår etter turnus, da stiller du fort litt lenger bak i køen igjen. Det får da følger ikke bare for økonomien, men også for forholdet deres, som da også vil ha flere utfordringer midt oppi ev. våkenetter og slitne foreldre.

Gjør deg ferdig med studiet og turnusen, få deg jobb, bo med mannen en stund - så kan dere ev. få barn!

Anonymkode: aa847...b39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, MD52 skrev:

 

You do you! 

Gjør deg ferdig med utdannelsen din før du gjør noe som helst annet. Du har all verdens med tid! 

Anonymkode: 385c1...c86

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg henger meg på de andre - ikke få barn med denne mannen før du har bodd sammen med ham et års tid.

Jeg var selv sammen med en mann som det var nesten like mange år sammen med for mange år siden. Alderen i seg selv var ikke noe problem, det var den aldri. Og jeg ville nok ha blånektet da jeg hadde vært sammen med ham et år, men etter tre år begynte jeg å innse at vi utviklet oss i veldig forskjellige retninger. Dvs. jeg utviklet meg langt mer enn det han gjorde, og det ble rett og slett for stor forskjell på oss til at det ville ha fungert i lengden. Så ta deg tid! Ikke gå for fort frem! Nå er du ung, og du tror fullt og fast på dette forholdet. Og kanskje har du rett. Men du vil utvikle deg enormt de neste to årene ettersom du blir ferdig med utdanningen, turnusen og forhåpentligvis får jobb etterpå. Om forholdet dere har tåler den utviklingen som du uvergelig vil gå gjennom, det kan dere ikke vite enda. Og gjør dere det, da har dere også tid til å vente et par år til med å få barn! Gjør det det ikke, da slipper i hvert fall et uskyldig barn alt rotet som følger i fremtiden.

Anbefaler deg ikke å utsette turnusen. Det er nå når du er ferdig du har alt det faglige ferskt. Et år uten fag gjør at det blir langt tyngre å begynne på nytt når du er så fersk i faget som du er nå. Og ikke minst - det er vanskelig nok som det er å få jobb som fysioterapeut, så du bør bruke turnustiden din godt og søke jobber aktivt for å øke dine sjanser for å få fast jobb. Tar du et permisjonsår etter turnus, da stiller du fort litt lenger bak i køen igjen. Det får da følger ikke bare for økonomien, men også for forholdet deres, som da også vil ha flere utfordringer midt oppi ev. våkenetter og slitne foreldre.

Gjør deg ferdig med studiet og turnusen, få deg jobb, bo med mannen en stund - så kan dere ev. få barn!

Anonymkode: aa847...b39

Utrolig fint perspektiv du har, tusentakk for belysende og fint innspill! 

Innser jo at det er lurest og vente... men det er også vanskelig at han liksom skal nærme seg  bortimot45 før vi da eventuelt har et barn på plass..  

Endret av MD52
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, MD52 skrev:

Utrolig fint perspektiv du har, tusentakk for belysende og fint innspill! 

Innser jo at det er lurest og vente... men det er også vanskelig at han liksom skal nærme seg  bortimot45 før vi da eventuelt har et barn på plass..  

Hvorfor må dere ha barn "på plass" så tidlig? 45 er ikke gammelt, altså... 

Anonymkode: 385c1...c86

Lenke til kommentar
Del på andre sider

12 minutter siden, MD52 skrev:

Utrolig fint perspektiv du har, tusentakk for belysende og fint innspill! 

Innser jo at det er lurest og vente... men det er også vanskelig at han liksom skal nærme seg  bortimot45 før vi da eventuelt har et barn på plass..  

Det tror jeg bare er noe dere må akseptere for å være mer sikre på at det vil fungere mellom dere. Selv om et forhold med så stor aldersforskjell godt kan fungere veldig bra, så er det unektelig en del ekstra utfordringer også, fordi man har så ulike livserfaringer og ståsteder. Hvis dere nå er utålmodige og får barn for raskt, da risikerer dere at det kan ryke fordi dere ikke har blitt godt nok etablert som par før dere får økonomiske problemer/bekymringer på toppen av nattevåk osv.

Du må også tenke strategisk mtp. på egen situasjon. Nå håper jeg at dere holder sammen, om det er det rette for dere. Men for å være realistisk - tenk om du får et barn i løpet av neste par årene og forholdet ryker forholdsvis raskt. Da står du der som alenemor, kanskje ikke ferdig med turnusen, eller kanskje uten jobb etter turnusen, og langt større problemer med å få jobb fordi du da kanskje blir mindre flyttbar osv. Da risikerer du å slite i årevis fremover.

Selv om det egentlig er et skrikende behov for fysioterapeuter i hele landet, så er det dessverre ikke noe som prioriteres godt nok, så det er mange fysioterapeuter som sliter med å få jobb. Ikke gjør situasjonen din vanskeligere enn den trenger å være. Kjæresten din har jo heller ingen stabil jobbsituasjon mtp. jobb/studier, så gjør livet deres litt lettere, vent med å få barn til dere er klare for det. Dere har tid til å vente, også med tanke på hans alder.

Anonymkode: aa847...b39

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tenker det er for tidlig for deg, og at hans alder er jo ikke like kritisk. Jeg ville uansett gitt forholdet to/tre år før det er aktuelt å prøve. 

Anonymkode: a27b7...aba

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Enig med de andre her: Vent! Bo sammen en stund først, og gjør deg ferdig med utdanningen!!! Alt blir mye enklere om man har det økonomiske på plass. 

Anonymkode: 6ad14...a8a

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke bli gravid før dere har bodd sammen minst et år! Du har god tid. Det har sansynlig vis han også.

Anonymkode: 8ceec...862

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de andre: Prioriter utdanningen din! Gjør deg ferdig med turnus og få fast jobb før du får barn. Om mannen er 42, 44 eller 46 er da klinkende likegyldig, han blir småbarnsfar i førtiåra uansett. 

Det jeg ville tenke nøye gjennom hvis jeg var deg, var hva denne aldersforskjellen kan gjøre med forholdet på sikt. Selv om dere har masse felles nå og vil de samme tingene, kan det komme til å endre seg de neste 10-15 årene. Jeg kjenner det i hvert fall fra meg selv; da jeg var i trettiårene, hadde jeg fremdeles masse energi selv om jeg hadde tre små barn, jeg ville gjerne på byen i helgene av og til og helst være sosial så ofte som mulig. Nå som jeg er midt i førtiårene, kjenner jeg større og større behov for å være hjemme om kveldene, jeg gidder i hvert fall ikke gå på byen mer enn én gang hvert jubelår, og er i det hele tatt mer opptatt av hjemmekos, turer i skogen og denslags jeg tidligere trodde bare var for pensjonister. Jeg sier ikke at det nødvendigvis blir vanskelig for dere, men ha det i bakhodet at han kan komme til å forandre seg i årene fremover og bli langt mer «satt», mens du fremdeles bare er i tjueårene.

Sørg i hvert fall for at dere kjenner hverandre veldig godt som samboere og har hatt en hverdag sammen et par år før du blir gravid. Et par år høres mye ut for deg fordi du er så ung, men tro meg, i det lange løp er det ingenting. 

Anonymkode: c53c6...432

Lenke til kommentar
Del på andre sider

16 timer siden, MD52 skrev:

Utrolig fint perspektiv du har, tusentakk for belysende og fint innspill! 

Innser jo at det er lurest og vente... men det er også vanskelig at han liksom skal nærme seg  bortimot45 før vi da eventuelt har et barn på plass..  

Neida, det er ikke vanskelig. Det er ikke så stor forskjell på å være 42 og 45 år altså. Men det er mye som skal skje i ditt liv på de årene, og det er faktisk ganske stor forskjell på å være 22 og 25, man utvikler seg så mye i begynnelsen av 20-årene.

Så ta dere tid, bli ferdig med utdanning og praksis, flytt sammen og få en fast jobb. Det er så utrolig mye bedre å bli mamma når man slipper å ha disse bekymringene for økonomi og fremtid over seg.

Anonymkode: d7961...c4e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Enig med de andre. Få deg jobb og bo sammen med mannen minst ett år før du blir gravid. 

Har han ikke barn fra før? Helt ærlig tenker jeg at en mann på 40 som er sammen med en på 22 er umoden. 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

47 minutes ago, HeiteH said:

Har han ikke barn fra før? Helt ærlig tenker jeg at en mann på 40 som er sammen med en på 22 er umoden

Enig her...

Men uavhengig av dette.. Å starte på jobb etter foreldrepermisjon er tøft. Du skal plutselig kombinere barnehage og jobb

Og hvis det da er du din første jobb 😨 Å være trygg i jobben er veldig bra før du må stresse med levering og henting. 

Anonymkode: aa234...153

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Ikke få barn enda, selv om han pusher (er?) førti. Jeg giftet meg med en 12 år eldre mann, og tenkte veldig på ham og hans alder og at vi måtte få barn ganske fort, mest for hans del. Fikk derfor barn i løpet av studietiden. Det gikk jo bra, men jeg sr at jeg kom "bakpå" utdanningsmessig i forhold til venninner som fikk barn kanskje 4-6 år senere. de fikk også "gjor unna" med av reising, festing og bkarrierebygging før de travle småbarnsårene satte inn.

Jeg angrer jo ikke på barna mine, og mannen er mannen i mitt liv og vi har hatt et vidunderlig ekteskap, men hadde jeg gjort det igjen, hadde jeg ikke latt mannens "høye" alder være en faktor i den avgjørelsen. Du er selv pur-ung, menn kan få barn hele livet, så det haster overhodet ikke. 

Legg det på is noen år, det tenker jeg er det lureste.

Anonymkode: f0516...3e3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Gjennomfør turnusen din, skaff dere felles bolig som dere begge eier. Det er viktig for din økonomi, ikke bare bo i hans bolig uten at du får kjøpe deg inn. Så kan dere lage barn :-) Jobbsøking som gravid er jo alltid spennende, men seriøse arbeidsgivere lar seg ikke påvirke av det.

Bo gjerne en stund sammen der før dere får barn, men dere har antakelig i løpet av tiden fram til da - og gjennom prosessen med å skaffe felles bolig - blitt såpass godt kjent at dere skjønner at dere kommer til å fungere sammen.

Mannen din blir litt eldre, uten at det gjør så mye, og du står mye sterkere i livet.

Anonymkode: c19bb...70f

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Etter min mening kommer det aldri til å bli en «rett» tid å få barn på. Enten er man arbeidsløs/ufør, man er under utdanning, man starter i jobb etc. Uansett når man får barn så må man tilpasse seg. Siden du allerede er godt igang med utdanning og dere begge har jobb etc, så tenker jeg det bare hadde vært å kjøre på! Det er aldri for sent å ta utdanning/få seg jobb. Samtidig lever vi i et land at hvis det skulle vært nødvendig så får man støtte fra nav! Nå går jeg veldig i mot flere som mener du ikke skal stresse osv, men mannen din begynner jo å dra på åra. Sorry for uttrykket. Vet at mange eldre får barn osv. Men jeg ærlig talt ville ikke ventet for lenge når man ikke akkurat er i en situasjon at man er fattig, uten utdanning osv og mannen er eldre.

Men kan støtte meg på de som mener at dere bør bo sammen litt først for å se hvordan dere fungerer som samboere og i det daglige.

Jeg har barn fra tidligere forhold og da jeg fikk meg ny kjæreste ville jeg bare ha en til med èngang, så det å vente til han var klar var jo en sorg i seg selv da jeg ville ha to tette. Samt at jeg ikke ville være en av disse mødrene som får barn uten å kjenne mannen ordentlig på forhånd (fordomsfullt? Ja kanskje, men slik følte jeg det). Jeg ble gravid etter å ha bodd sammen i nesten 1 år og da hadde alt endret seg. Jeg følte meg ikke klar for barn lenger. Så det å bo sammen først er lurt. Men skader jo ikke å plante litt frø her og der. 

Anonymkode: 5d936...964

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kvinner i din alder trenger sjelden lang «prøveperiode». Tro meg. Det er vanskeligere å ikke få barn enn å få barn...

Anonymkode: d7a8d...ac4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du er jo knapt voksen, ikke hast med å få barn. Mannen kan få barn så lenge han vil, få utdannelse og jobb på plass først! Og bo sammen først! 
Du har GOD tid! 

Anonymkode: e06fe...dfd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Sjelden det er så stor enighet om noe her inne, håper du tar det til deg. Mange av de som svarer her er en del eldre enn deg og har utvilsom litt mer livserfaring...

Man føler seg veldig voksen når man er i begynnelsen av 20-årene, men om 10 år kommer du til å se tilbake og vite at du hadde ganske mye modning igjen før du var helt voksen likevel. Så vent litt, ta ferdig utdannelsen din og bo sammen en stund først.

Om dere venter i 2-3 år så har det ikke skjedd mye med mannen din, men det har skjedd mye med deg. Den balasten og tryggheten er veldig god å få med seg før man får barn. 

Anonymkode: d7961...c4e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...