Snart samboer, og nå er jeg redd.. Tidligere voldelig forhold og PTSD

[Anonym bruker]

Åh det er så lenge siden jeg var samboer med noen at jeg er så redd for at jeg har blitt sær og rar 😂

Jeg har alltid vært i forhold. Bodd sammen med flere menn og trodde aldri jeg ville trives alene..
For 5 år siden kom jeg meg ut fra et voldelig forhold og jeg fikk i etterkant av det forholdet PTSD, noe jeg merker lite til den dag i dag
selv om det hender at jeg får flashbacks og kan bli trigget av situasjoner og lyder. Selv om jeg aldri trodde jeg skulle finne meg noen var det nettopp det jeg gjorde etter noen år, og nå skal vi flytte sammen.

Vi har hatt avstandsforhold i 2 år og vært mye, og lenge sammen  til tross for det. Han er en suveren mann på alle måter, og for første gang har jeg tenkt tanken på at vi faktisk skal vare. At vi skal få barn, hus, hytte på fjellet og gifte oss. Men jeg er så redd for at det ikke skal fungere - kanskje fordi vi har vært sammen så lenge og hatt det så fint at jeg er redd for at vi ødelegger det på mål linja. Men vi kan jo ikke ha avstandsforhold lengre heller, for forholdet må beveges seg i en eller annen retning nå. 

Er redd for at han flytter hit, og at jeg ikke takler forholdet. Redd for at det skal skje situasjoner som trigger meg, fordi det kan skje i også "lekende" situasjoner som jo er helt ufarlig. Han vet om min tidligere samboer, og han vet at han var voldelig. Jeg har nevnt noe av det, men jeg har aldri fortalt alt som skjedde. Jeg har aldri fortalt om alt som skjedde i etterkant til noen. Tror aldri han har tenkt tanken på hvor ille det faktisk var fordi jeg ikke klarer å snakke om det på en måte som er seriøst nok til at en skal forstå. Det har blitt min forsvarsmekanisme. 

Jeg skulle ønske jeg snakket med han om alt dette tidligere men jeg var også redd for å vise et svakt punkt. For svake punkt kan misbrukes senere, så jeg ville helst ikke vise at jeg har noen til noen heller. Som jo egentlig er helt feil tankegang, men det er vel blitt en forsvarsgreie, fordi jeg vet at de som er utsatt for vold gjerne opplever det i flere forhold. Er også redd at han skal tro at jeg tror han er voldelig, for det tror jeg absolutt ikke. Men det er klart jeg er redd for alt sånt, fordi jeg trodde jo ikke det om daværende samboer heller. 

Noen som har noen gode råd til meg? Jeg vil jo bo sammen med ham, starte neste kapittel, og fortsette å ha det bra sammen med ham, jeg tror bare jeg for første gang (!) er redd for at et forhold skal gå dukken, fordi jeg vet ikke om jeg klarer et forhold til som går til helvete.. 
 

Anonymkode: add87...9b8

[Anonym bruker]

Hi igjen..

Samtidig... jeg skjønner jo at jeg egentlig trenger en psykolog. 
Det bare føles så teit ut å komme 5 år etterpå til legen for å få en henvisning til psykolog for et forhold som er over. 

Og er ikke psykolog svindyrt? 

Anonymkode: add87...9b8

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi igjen..

Samtidig... jeg skjønner jo at jeg egentlig trenger en psykolog. 
Det bare føles så teit ut å komme 5 år etterpå til legen for å få en henvisning til psykolog for et forhold som er over. 

Og er ikke psykolog svindyrt? 

Anonymkode: add87...9b8

Jeg fikk henvisning 6 år etter. De første årene gikk det gradvis bedre og bedre, men så var det noe som trigget det igjen og jeg ble mye værre. Til slutt måtte jeg innse at jeg var nødt å gå til legen. Skjønte det slik at det ikke er uvanlig at slike ting henger i i åresvis og at man må oppsøke hjelp lenge etterpå. Men ja, jeg kviet meg veldig for å søke hjelp for noe jeg burde være ferdig med for lenge siden (syntes jeg selv). Men jeg var jo ikke ferdig med det! - og det er du kanskje heller ikke? Jeg tror du gir ditt nye forhold de beste sjangser om du tar kontakt med fastlegen og ber om hjelp. Akkurat hva som kan hjelpe deg best vet jeg ikke, og ikke hva det koster heller. Men det vet legen din sikkert mye mer om, så det er en god plass å starte. Lykke til med det hele!

Anonymkode: 6c87e...03d

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg fikk henvisning 6 år etter. De første årene gikk det gradvis bedre og bedre, men så var det noe som trigget det igjen og jeg ble mye værre. Til slutt måtte jeg innse at jeg var nødt å gå til legen. Skjønte det slik at det ikke er uvanlig at slike ting henger i i åresvis og at man må oppsøke hjelp lenge etterpå. Men ja, jeg kviet meg veldig for å søke hjelp for noe jeg burde være ferdig med for lenge siden (syntes jeg selv). Men jeg var jo ikke ferdig med det! - og det er du kanskje heller ikke? Jeg tror du gir ditt nye forhold de beste sjangser om du tar kontakt med fastlegen og ber om hjelp. Akkurat hva som kan hjelpe deg best vet jeg ikke, og ikke hva det koster heller. Men det vet legen din sikkert mye mer om, så det er en god plass å starte. Lykke til med det hele!

Anonymkode: 6c87e...03d

Tusen takk for svar Syns du det hjalp å gå til psykolog? 

Anonymkode: add87...9b8

[Anonym bruker]

Jeg er enig med 03d - det er ikke uvanlig at mange må få behandling lenge etter slike traumer. Kjenner selv til to som har fått det som godt voksne pga. traumer påført dem i barndommen, ting som de hadde fortrengt, men som likevel skapte problemer for dem og til slutt begynte å komme opp.

Jeg tenker også at det viktigste du gjør for ditt nye forhold er å søke hjelp. For det vil skje situasjoner som trigger noe i deg, og det kan være vanskelig for din kjære å forstå og forholde seg til hvis han ikke vet om hva som trigger deg og forstår hvordan du da får det, og hvordan han best kan hjelpe deg. Du må ikke fortelle ham alt, men jeg tror han kanskje trenger å vite litt mer enn han vet nå, i hvert fall om hva som kan trigge deg og hva som da skjer med deg. Så kan du heller vurdere sammen med en psykolog hvor mye mer du ev. forteller ham.

De to jeg kjenner - den ene trengte psykologen til å sette ord på ting, få snakket seg gjennom alt som kom opp. Den andre hadde ikke så mye behov for å snakke om det som hadde skjedd, men hadde bedre effekt av kognitiv terapi for å endre eget tankemønster og hvordan hun forholdt seg til fortiden og reaksjoner i nåtiden. Så hva som fungerer best kan variere fra person til person.

Start hos legen din

Anonymkode: b4f9d...fdd

[Anonym bruker]

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er enig med 03d - det er ikke uvanlig at mange må få behandling lenge etter slike traumer. Kjenner selv til to som har fått det som godt voksne pga. traumer påført dem i barndommen, ting som de hadde fortrengt, men som likevel skapte problemer for dem og til slutt begynte å komme opp.

Jeg tenker også at det viktigste du gjør for ditt nye forhold er å søke hjelp. For det vil skje situasjoner som trigger noe i deg, og det kan være vanskelig for din kjære å forstå og forholde seg til hvis han ikke vet om hva som trigger deg og forstår hvordan du da får det, og hvordan han best kan hjelpe deg. Du må ikke fortelle ham alt, men jeg tror han kanskje trenger å vite litt mer enn han vet nå, i hvert fall om hva som kan trigge deg og hva som da skjer med deg. Så kan du heller vurdere sammen med en psykolog hvor mye mer du ev. forteller ham.

De to jeg kjenner - den ene trengte psykologen til å sette ord på ting, få snakket seg gjennom alt som kom opp. Den andre hadde ikke så mye behov for å snakke om det som hadde skjedd, men hadde bedre effekt av kognitiv terapi for å endre eget tankemønster og hvordan hun forholdt seg til fortiden og reaksjoner i nåtiden. Så hva som fungerer best kan variere fra person til person.

Start hos legen din

Anonymkode: b4f9d...fdd

Tusen takk for svar

Etter samlivsbrudd med barnefaren for endel år siden var vi en periode på familievernkontoret, den ene terapauten her plukket tydeligvis opp noe og ønsket at jeg og hun tok noen timer sammen. Hun var veldig direkte, og jeg følte at hun så tvers gjennom meg. Hun hadde masse utdannelse innen nettopp vold i familien. Jeg forsøkte å snakke om det, men det ble jo som vanlig i en spøkete tone. På time nummer to senere sa hun på slutten at hun ikke kunne hjelpe meg om jeg ikke snakket om det, og jeg var nødt til å snakke om det alvorlig fordi det var alvorlig- ikke som om jeg satt å leste fra et donald blad. Da var det ikke vits i å komme. Jeg reiste meg, takket for hjelpen og tok henne i hånda og dro hjem. Hun ble satt ut, det var tydelig ikke responsen hun ventet 😂 Men jeg ser jo at jeg tydelig ikke var klar heller 😅

Det tror jeg ikke at jeg er nå heller. Du har helt rett når det kommer til kognitiv terapi, det hadde jeg ikke tenkt på!
Tenkte bare at hos pyskologen må jeg nesten si hva jeg har opplevd, ellers blir det jo som hun på familievernkontoret. Men du har helt rett

Hi

 

Anonymkode: add87...9b8