Dette med å sette diagnose på barn

[Anonym bruker]

Jeg jobber i VGS og har lest her inne en del de siste månedene og sett at mange har den meningen at man ikke skal trenge å utrede barn for alt mulig og absolutt få en diagnose på dem. Så lenge barna er små og/eller klarer seg relativt godt, kan jeg forstå den holdningen. Problemet er når de blir eldre.

Etter snart 14 år i skolen har jeg etter hvert opparbeidet meg en ganske solid kompetanse, og jeg trenger i noen tilfeller bare å tilbringe en skoletime med enkelte elever for å skjønne at det er noe ekstra med dem. De fleste har vi mapper på, andre ikke. Flere av dem uten mappe, og diagnoser, har jeg hatt flere samtaler med og det er et fellestrekk med alle. De uttrykker frustrasjon over situasjonen sin, de merker at de skiller seg ut, men de forstår ikke hvorfor og synes ofte selv at de er dumme eller lurer på om det er noe galt med dem. Noen har gitt meg tillatelse til å snakke med de foresatte, og da har det gjerne kommet fram at de lenge har mistenkt f.eks. asbergers eller adhd eller andre ting, men valgt å ikke utrede fordi h*n klarer seg jo greit og de vil ikke at h*n skal bli satt i bås. Noen få har revurdert etter samtale og fått ungdommen utredet likevel, og det har alltid endt opp med en ungdom som er utrolig lettet fordi de endelig får en forklaring, noe å forholde seg til. Plutselig skjønner de hvorfor de f.eks. sliter sånn med å konsentrere seg og få med seg beskjeder når det virker så lett for alle vennene deres. De får mer hjelp og tilrettelegging og klarer seg ofte bedre.

Jeg vet ikke helt hva dere her inne tenker rundt dette, men fra mitt ståsted er en utredning ikke noe man gjør for å "putte noen inn i en boks", men for å forstå barnet sitt bedre og lettere kunne tilpasse og tilrettelegge, både hjemme og på skolen.

Anonymkode: eac58...b6e

[Anonym bruker]

Jeg synes det er merkelig at det skal slå ut i ungdommen, at et barn med en sånn diagnose klarer seg godt fra 0-16 år for så å plutselig mislykkes såpass at man trenger en utredning og diagnose for å forstå seg selv? 

Er det normalt? At foreldrene ikke merker at barnet ikke fungerer skikkelig? Det skjer jo ikke over natta.

Anonymkode: 0568e...498

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes det er merkelig at det skal slå ut i ungdommen, at et barn med en sånn diagnose klarer seg godt fra 0-16 år for så å plutselig mislykkes såpass at man trenger en utredning og diagnose for å forstå seg selv? 

Er det normalt? At foreldrene ikke merker at barnet ikke fungerer skikkelig? Det skjer jo ikke over natta.

Anonymkode: 0568e...498

Ja, det er ikke helt uvanlig i hvert fall. På barneskolen venter man gjerne fordi en tenker de vil vokse det av seg, samt at små barneskoler har større mulighet til å være tett på slik at de klarer seg ganske bra. I ungdomsskolen blir det nok mer merkbart for mange, men igjen, det er flere tilgjengelige ressurser og flere voksne og tettere oppfølging. I VGS forventer vi mye mer, fagene er mye tyngre, kravene mye høyere og de har gjerne 7-8 ulike lærere å forholde seg til, ingen leseplan osv. Da går det plutselig helt i oppløsning for dem som har klart seg noenlunde fram til da.

HI

Anonymkode: eac58...b6e

[Anonym bruker]

39 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det er ikke helt uvanlig i hvert fall. På barneskolen venter man gjerne fordi en tenker de vil vokse det av seg, samt at små barneskoler har større mulighet til å være tett på slik at de klarer seg ganske bra. I ungdomsskolen blir det nok mer merkbart for mange, men igjen, det er flere tilgjengelige ressurser og flere voksne og tettere oppfølging. I VGS forventer vi mye mer, fagene er mye tyngre, kravene mye høyere og de har gjerne 7-8 ulike lærere å forholde seg til, ingen leseplan osv. Da går det plutselig helt i oppløsning for dem som har klart seg noenlunde fram til da.

HI

Anonymkode: eac58...b6e

Akkurat dette skjedde med meg. Jeg har aspergers syndrom og fikk toppkarakterer på ungdomsskolen og første halvåret på videregående. Så gikk det brått nedover, og siste året bestod jeg såvidt. Hadde egentlig for mye fravær til å få karakterer, men hadde heldigvis en lærer som så at jeg slet med noe og fikk de andre lærerne med på å gi meg karakterer basert på ekstra prøver. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var 30.

Anonymkode: a8b5c...76d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Akkurat dette skjedde med meg. Jeg har aspergers syndrom og fikk toppkarakterer på ungdomsskolen og første halvåret på videregående. Så gikk det brått nedover, og siste året bestod jeg såvidt. Hadde egentlig for mye fravær til å få karakterer, men hadde heldigvis en lærer som så at jeg slet med noe og fikk de andre lærerne med på å gi meg karakterer basert på ekstra prøver. Jeg fikk ikke diagnosen før jeg var 30.

Anonymkode: a8b5c...76d

Skulle du ønske du fikk diagnosen din tidligere?

HI

Anonymkode: eac58...b6e

[Anonym bruker]

Jenta mi har vært til utredning og var på tampen til å få ADHD diagnose. Så ville BUP vente noen mnd for å se hvordan hun taklet å begynne i 1 klasse.  Enda på visen ble at skolen som hadde 2 assistenter i klassen meldte at jenta klarte seg fint så BUP avsluttet saken uten diagnose. Jenta har vært til utredning siden hun var 3 år.  Nå går hun i 2 klasse og sliter. Jeg er kjempe frustrert.. 

Anonymkode: bfa81...049

[Anonym bruker]

For barn med autismediagnoser er det helt essensielt å få satt en diagnose så tidlig som mulig. TIOBA/eibi bør igangsettes før fylte tre år. Hvert eneste tapte år er massevis av tapt hjelp. 
Vi er enormt glade og takknemlige for at vårt barn fikk sin diagnose tidlig. Han har fått god og riktig hjelp og fungerer nå (9 år) veldig godt. 

Anonymkode: 8dafe...084

[Anonym bruker]

Som regel foreldrene som har skylapper for de nekter å godta at ungen ikke er A4. Uansett om det går på bekostning av ungen. Opplevd det mange ganger at foreldre enten nekter for oppmelding eller at de hopper av før diagnosen er satt. Ekstremt frustrende å se ungene sliter, men foreldre er «merkelappen» mere viktig. Er selv mor av ett diagnose barn og vi har som mål å gjøre alt vi kan for å hjelpe barnet vårt. Er veldig åpne om at det er vanskelig og tar i mot all hjelp vi kan få

Anonymkode: e4870...a7c

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som regel foreldrene som har skylapper for de nekter å godta at ungen ikke er A4. Uansett om det går på bekostning av ungen. Opplevd det mange ganger at foreldre enten nekter for oppmelding eller at de hopper av før diagnosen er satt. Ekstremt frustrende å se ungene sliter, men foreldre er «merkelappen» mere viktig. Er selv mor av ett diagnose barn og vi har som mål å gjøre alt vi kan for å hjelpe barnet vårt. Er veldig åpne om at det er vanskelig og tar i mot all hjelp vi kan få

Anonymkode: e4870...a7c

Det er ikke rart i det hele tatt. Så lenge vi har et samfunn som ekskluderer eller setter begrensninger for dem som har med seg en diagnose - så vil mange foreldre la «tvilen komme barnet til gode»

Dersom det settes en diagnose i tidlig alder vil barnet blant annet slite ned å få forsikringer, og vil kunne risikere å bli ført inn i et bestemt spor mht utdanning og arbeidsliv.. 

Så her må det skje holdningsarbeid på systemnivå

Anonymkode: d715a...f49

[Anonym bruker]

Enig med deg hi. 

Det er da ikke rart at barn som har "klart seg bra" med mye støtte hjemmefra får mer vansker fordi kravene til selvstendig og hva man skal håndtere selv øker veldig gjennom ungdomstiden. Om barn strever i en slik grad at de legger merke til det selv eller det gjør livet vanskelig så bør de utredes. Har fulgt mange barn gjennom utredning i bup og jeg tenker at det er forebyggende at de vet hvorfor ting blir som de blir. Økt forståelse av seg selv med de styrker og svakheter man har forebygger andre vansker senere og da særlig angst og depresjon. MANGE ungdommer som kommer inn med angst/depresjon og som har kræsjet litt rundt ungdomsskolen/vgs har "noe i bunn". Når vi begynner å se tilbake har det gjerne "vært noe" hele veien, men ingen har sett det store bildet. 

Anonymkode: 0921e...325

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ikke rart i det hele tatt. Så lenge vi har et samfunn som ekskluderer eller setter begrensninger for dem som har med seg en diagnose - så vil mange foreldre la «tvilen komme barnet til gode»

Dersom det settes en diagnose i tidlig alder vil barnet blant annet slite ned å få forsikringer, og vil kunne risikere å bli ført inn i et bestemt spor mht utdanning og arbeidsliv.. 

Så her må det skje holdningsarbeid på systemnivå

Anonymkode: d715a...f49

Mye rett i det du skriver, men på en annen side utløser det endel hjelp og stønader også. Men enig i det du skriver

Anonymkode: e4870...a7c

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Skulle du ønske du fikk diagnosen din tidligere?

HI

Anonymkode: eac58...b6e

Absolutt! Gjennom hele grunnskolen fikk jeg kjeft fordi jeg ikke var som de andre. Jeg stod på utsiden av et fellesskap og prøvde å late som jeg passet inn. Jeg regner med at hvis jeg i stedet hadde fått forståelse og hjelp, og kanskje fått møte andre "som meg", så hadde ting blitt ganske annerledes.

Anonymkode: a8b5c...76d

[Anonym bruker]

Enig - derfor jeg kjemper veldig for å gå jenta mi utredet på nytt. Hun ble kjempeskuffet da hun ikke fikk noen diagnose etter ett møte hos BUP fordi hun føler seg (og er) annerledes enn de andre. Jeg mistenker Asberger/ADHD. Hun gikk rett inn i en form for depresjon/likegyldighet etter dette. For henne ville det vært en lettelse å få en diagnose i stedet for å framstå som den vanskelige og spesielle som ikke klarer å regulere seg selv som jevnaldrende klarer og ikke forstå de sosiale kodene. Og jeg er enig fra oss som foreldre sitt ståsted også. Nå er hun bare hun uoppdragne og sære, det hadde vært enklere for oss også å ha noe å kalle det. For søsteren har fått akkurat samme oppdragelse og er høflig og kommer overens med alle, så det går faktisk ikke på oppdragelsen her...

Anonymkode: e24af...244

[Anonym bruker]

Min sønn fikk ikke ADHD diagnose før han var i 7.trinn, selv om  jeg ønsket utredning fra 3.trinn.Vi skulle alltid "se det an", "la han modne" osv. På tur hjem fra BUP etter at han fikk diagnosen tar gutten min til tårene og sier til meg:"Jammen Mamma!Da er jeg jo ikke dum,da!". 

Anonymkode: 6977b...694

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min sønn fikk ikke ADHD diagnose før han var i 7.trinn, selv om  jeg ønsket utredning fra 3.trinn.Vi skulle alltid "se det an", "la han modne" osv. På tur hjem fra BUP etter at han fikk diagnosen tar gutten min til tårene og sier til meg:"Jammen Mamma!Da er jeg jo ikke dum,da!". 

Anonymkode: 6977b...694

Uff, sånn skal det jo ikke være! Jeg har selv en gutt med adhd, og jeg kommer aldri til å glemme en utviklingssamtale mot slutten av 3.klasse med stort fokus på alt som ikke fungerte. Da vi gikk ut ser gutten opp på meg med sårhet i blikket og spør: "Er det ingenting som er bra med meg, mamma?". Herregud jeg kunne slått ned den læreren, men nøyde meg med å klage på henne (av flere grunner også). Vår fikk diagnosen noen år senere.

HI

Anonymkode: eac58...b6e

[Gjest Antarctica]

HI, jeg er enig - og uenig. 

Dersom en evt. diagnose gjør at man får den hjelpen man trenger, at man får undervisning i en form som gir læring, at man får verktøy til livsmestring: prima. Utred, utred, utred.

Men samtidig er jo diagnosene på alle disse barna bare én eneste stor samlediagnose: en diagnose på hele resten av samfunnet. Den burde hete «patologisk rarhetsfobi». For det å føle seg rar, annerledes og utenfor, ville jo ikke ha eksistert dersom det ikke samtidig eksisterte så smale rammer for hvordan man «skal» være? 

 

[Anonym bruker]

Blir med på tråden. Min gutt på 5 år skal nå utredes ved habilitering. Han skal gjennom to møter hvor han skal testes, i tillegg er det samtale med oss og samtale med barnehagen. Ut ifra dette skal det settes en diagnose. Dette skremmer meg. Trodde dette skulle gjøres mye mer omfattende for en diagnose er tross alt noe som følger en hele livet. Ja selvfølgelig viktig med tilrettelegging og svar hvorfor ting er som de er, men man kommer ikke unna at barnet får et stempel som følger en. 

Anonymkode: 424ab...46a

[Direkte]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Blir med på tråden. Min gutt på 5 år skal nå utredes ved habilitering. Han skal gjennom to møter hvor han skal testes, i tillegg er det samtale med oss og samtale med barnehagen. Ut ifra dette skal det settes en diagnose. Dette skremmer meg. Trodde dette skulle gjøres mye mer omfattende for en diagnose er tross alt noe som følger en hele livet. Ja selvfølgelig viktig med tilrettelegging og svar hvorfor ting er som de er, men man kommer ikke unna at barnet får et stempel som følger en. 

Anonymkode: 424ab...46a

Hvis det som er planlagt initialt ikke er nok, så blir det jo såklart gjort mer  Enten så er det ikke grunnlag for å stille noen diagnose i det hele tatt, eller så er det noe som er ganske tydelig (og da blir det lagt en plan for det), eller så trengs det mer utredning og da planlegges det. 

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Direkte skrev:

Hvis det som er planlagt initialt ikke er nok, så blir det jo såklart gjort mer  Enten så er det ikke grunnlag for å stille noen diagnose i det hele tatt, eller så er det noe som er ganske tydelig (og da blir det lagt en plan for det), eller så trengs det mer utredning og da planlegges det. 

Håper det, som mor er man livredd for at det blir gjort feilvurderinger av ulike grunner. 

Anonymkode: 424ab...46a

[Anonym bruker]

10 timer siden, Pashla skrev:

HI, jeg er enig - og uenig. 

Dersom en evt. diagnose gjør at man får den hjelpen man trenger, at man får undervisning i en form som gir læring, at man får verktøy til livsmestring: prima. Utred, utred, utred.

Men samtidig er jo diagnosene på alle disse barna bare én eneste stor samlediagnose: en diagnose på hele resten av samfunnet. Den burde hete «patologisk rarhetsfobi». For det å føle seg rar, annerledes og utenfor, ville jo ikke ha eksistert dersom det ikke samtidig eksisterte så smale rammer for hvordan man «skal» være? 

 

Enig med Pashla her. Mye mer enn mange tror er innafor normalen. Mange er bare litt rare uten at det kvalifiserer til eller er behov for en diagnose. Når det gjelder barn settes en diagnose i stor grad ut fra foreldre og læreres observasjoner og vurderinger. Det kan i verste fall føre til alvorlige feilvurderinger. Vi skal ikke glemme at ulike former for stress eller traumer kan gi symptomer som er til forveksling lik dem som ses ved ADHD eller andre diagnoser.

Anonymkode: 5ab90...df6