Jump to content
Anonym bruker

Dere som av ulike årsaker ikke er i jobb eller under utdanning; hvordan klarer dere å føle dere som verdige mennesker?

Recommended Posts

Anonym bruker

Jeg sliter virkelig med dette. Har alltid slitt psykisk og etterhvert en god del fysisk også. Har noen diagnoser og har gått på NAV i evigheter. Følges opp av lege og psykolog. 

Alle maser på meg hele tiden. Skal du jobbe snart? Har du tenkt til å begynne med noen utdanning? Du gjør vel noe? 

Nei! Jeg sitter hjemme og koser meg i sofaen med Netflix og sjokolade hver dag og godter meg over at jeg slipper å jobbe men får penger kastet etter meg av NAV. Eller ikke... Jeg har virkelig prøvd. Og jeg har hatt så lyst til å klare. Men det siste året har jeg mistet all lyst, motivasjon og ork til å prøve å komme tilbake til en vanlig hverdag igjen. Jeg orker ikke livet mer. Jeg føler meg så mislykket og sett ned på av alle rundt meg. Som MÅ spørre om det ikke skjer noe snart hver gang de treffer meg. Og jeg klarer ikke være ærlig med alt og alle om diagnosene og at jeg faktisk er under behandling. Orker ikke fortelle om alle utplasseringene på forskjellige arbeidsplasser på grunn av skuffelsen når det ikke går. 

Hvorfor er det ingen som vil snakke om noe annet? Eneste folk rundt meg snakker om er jobb, hele tiden! Min søster er også lei av dette. Hun både jobber og utdanner seg men hver gang det er familietreff eller annen samling av folk får hun rene intervjuet om jobb og studie, og så er ikke folk interessert i å snakke med henne om mer enn det. Er ikke mennesker mer enn yrket sitt lengre? 

 

Anonymkode: 46c8d...d3e

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

Jeg er ufør, og skjønner hva du mener, men det er nå sånn samfunnet er...

Jeg har aldri opplevd at folk ser ned på meg eller ikke forstår, jeg er syk, og jeg klarer ikke jobbe, folk forstår det. Men jeg føler meg ensom, jeg er jo litt utenfor samfunnet.

Jeg opplever også at folk snakker om jobb, og jeg skjønner det. De tilbringer timevis hver eneste dag på jobb, det er en stor del av livet deres, de opplever, har en stor del av sin sosiale arena der osv, det er klart de snakker om hva de opplever der.

Jeg tror nok det er enda verre å være psykisk syk, folk forstår ikke helt at man ikke bare kan ta seg sammen og jobbe. Jeg er fysisk syk og opplever nok litt større forståelse, folk har medfølelse og forståelse for mine sykehusinnleggelser, operasjoner osv og jeg får stadig gode kommentarer på hvor tøff jeg er osv, men så snakker folk videre om jobb og opplevelser og jeg har ikke så mye å bidra med. Hva jeg opplever her hjemme blir litt snevert og uinteressant, ikke at jeg ønsker å prate om sykdom og elendighet heller altså, når jeg er sammen med andre vil jeg gjerne ha fri fra det og snakker minst mulig om det.

Men det er vi som er syke som må tilpasse oss samfunnet rundt, ikke samfunnet som må tilpasse seg oss. Jeg har på en måte bare innfunnet meg med at sånn er det. Jeg har familien min, jeg har noen få gode venner, og ellers lever jeg et ganske ensomt liv, det er sånn det er å være kronisk syk.

Anonymkode: b93a9...c05

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg skjønner deg, jeg er på aap og det ser dårlig ut for at jeg kommer tilbake til jobb, hvertfall 100% og "alle" maser og graver. Jeg svarer overfladisk og kort, sier at det tar den tiden det tar, og når det er snakk om hva som feiler meg svarer jeg at det er komplekst. Jeg har kptsd, adhd og en kronisk tarmsykdom, jeg har vært i full jobb, har høyskole og alle mener jeg har jo det så bra..

Jeg vil ikke snakke om dette til alle, det er ufint å få meg til å føle meg stilt til veggen i selskaper. Jeg har forståelse fra mann og foreldre, men resten forventer at jeg skal legge ut og forklare meg.

Anonymkode: a3546...9b1

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg føler meg ikke som det :(

Anonymkode: 30e80...7a9

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg sliter virkelig med dette. Har alltid slitt psykisk og etterhvert en god del fysisk også. Har noen diagnoser og har gått på NAV i evigheter. Følges opp av lege og psykolog. 

Alle maser på meg hele tiden. Skal du jobbe snart? Har du tenkt til å begynne med noen utdanning? Du gjør vel noe? 

Nei! Jeg sitter hjemme og koser meg i sofaen med Netflix og sjokolade hver dag og godter meg over at jeg slipper å jobbe men får penger kastet etter meg av NAV. Eller ikke... Jeg har virkelig prøvd. Og jeg har hatt så lyst til å klare. Men det siste året har jeg mistet all lyst, motivasjon og ork til å prøve å komme tilbake til en vanlig hverdag igjen. Jeg orker ikke livet mer. Jeg føler meg så mislykket og sett ned på av alle rundt meg. Som MÅ spørre om det ikke skjer noe snart hver gang de treffer meg. Og jeg klarer ikke være ærlig med alt og alle om diagnosene og at jeg faktisk er under behandling. Orker ikke fortelle om alle utplasseringene på forskjellige arbeidsplasser på grunn av skuffelsen når det ikke går. 

Hvorfor er det ingen som vil snakke om noe annet? Eneste folk rundt meg snakker om er jobb, hele tiden! Min søster er også lei av dette. Hun både jobber og utdanner seg men hver gang det er familietreff eller annen samling av folk får hun rene intervjuet om jobb og studie, og så er ikke folk interessert i å snakke med henne om mer enn det. Er ikke mennesker mer enn yrket sitt lengre? 

 

Anonymkode: 46c8d...d3e

Hva tror du på i livet, da

De du omgir deg med, de tror ikke på noenting. Menneskeverd finner du i religioner, der har man egenverdi uavhengig av hva man gjør på dagtid, eller nattestid. Det er dét du må tro på, og omgi deg med; DU har en egenverdi, du er verdifull, uansett hva du jobber med eller ikke jobber med.

Du er ikke jobben din, arbeidet definerer deg ikke som menneske, og en doktor er like viktig som en ufør. De er nøyaktig like mye verdt! 

Jeg, som kristen, tror på dette. Alle er verdifulle. Noen tar feil, noen har rett, men vi er verdifulle mennesker.

Anonymkode: 91331...86c

Share this post


Link to post
Share on other sites
sug lut
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hva tror du på i livet, da

De du omgir deg med, de tror ikke på noenting. Menneskeverd finner du i religioner, der har man egenverdi uavhengig av hva man gjør på dagtid, eller nattestid. Det er dét du må tro på, og omgi deg med; DU har en egenverdi, du er verdifull, uansett hva du jobber med eller ikke jobber med.

Du er ikke jobben din, arbeidet definerer deg ikke som menneske, og en doktor er like viktig som en ufør. De er nøyaktig like mye verdt! 

Jeg, som kristen, tror på dette. Alle er verdifulle. Noen tar feil, noen har rett, men vi er verdifulle mennesker.

Anonymkode: 91331...86c

Du, dette overgår vel det meste av piss her inne. Folk uten religiøs overbevisning har ingen oppfatning av menneskeverd? Virkelig?

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

sug lut

Jeg vet at min uføre venninne finner mening og sosial arena på dagtid gjennom ulike brukerdrevne aktiviteter i bydelen innrettet mot folk som av forskjellige grunner faller utenfor arbeidslivet. Det begynte med at hun var deltaker/bruker, men ettersom årene har gått nå er hun tildels sterkt involvert driften av tiltakene, i den grad hun har kapasitet til enhver tid. Jeg vet dette har vært veldig viktig for henne. Det gir mulighet til å bruke de evnene, ferdighetene og talentene og den kunnskapen hun har, så hun har balanse mot alt hun ikke kan eller kan få. Hun har også opprettholdt kontaktflate via hobbyer, der hun har hatt mulighet til å avpasse kontaktmengden til formen.

Edited by sug lut

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Lykken og friheten kommer når du forstår at du har nøkkelen til begge deler inni deg. Det er ikke avhengig av jobb eller, som noen nevnte her, religion.

Man leter etter lykken. Tenker, hadde jeg hatt det eller det hadde jeg blitt lykkelig. Om jeg bare får barn/får meg jobb/får meg hus/får nytt bad/tar en utdanning.

mye av det nevnte kan være både fint og meningsfylt, misforstå meg ikke. Men ingen av delene er nødvendig for å ha det bra. Du kan lage deg en pause, et pusterom, fra samfunnets og omgivelsenes og til og med egne forventinger, mas og press. Mas og skam er de verste motivasjonene. De fører ikke noe godt med seg.

Prøv å være her og nå, se det slik det er, uten å dømme. Prøv å akseptere situasjonen slik du er. Tenk hver dag på noe du er takknemlig for, noe som er fint. Ikke la tankene spinne rundt og rundt på det som er dumt og som du ikke får gjort noe med. Pust, mediter, kom deg ut på tur om du klarer, eller ut i sola når det er sol, eller bare på en kafé og kjøp noe godt å drikke eller spise.

Ikke tenk på hva du fortjener eller ikke fortjener. Ingen får det de fortjener. Vi må gjøre det beste ut av det vi har.

Anbefaler virkelig meditasjon, finnes mange bra meditajsonsapper til mobil.

du er akkurat bra nok, slik som du er. Klem til deg fra en anonym du ikke kjenner men som vet godt hvordan du har det og som har det mye bedre nå. Det blir bedre 

Anonymkode: 6ed9a...ca3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

En annen ting, du behøver ikke være sammen med eller prate med folk som snakker om ting du ikke vil snakke om. Om enkelte familiemedlemmer BARE snakker om jobb, så treff dem sjeldnere.

Anonymkode: 6ed9a...ca3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hva tror du på i livet, da

De du omgir deg med, de tror ikke på noenting. Menneskeverd finner du i religioner, der har man egenverdi uavhengig av hva man gjør på dagtid, eller nattestid. Det er dét du må tro på, og omgi deg med; DU har en egenverdi, du er verdifull, uansett hva du jobber med eller ikke jobber med.

Du er ikke jobben din, arbeidet definerer deg ikke som menneske, og en doktor er like viktig som en ufør. De er nøyaktig like mye verdt! 

Jeg, som kristen, tror på dette. Alle er verdifulle. Noen tar feil, noen har rett, men vi er verdifulle mennesker.

Anonymkode: 91331...86c

Og jeg tror på det samme og har det fint uten noen gudstro eller religion :)

Anonymkode: 6ed9a...ca3

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg ser på meg selv som et verdig og verdifullt menneske selv om jeg ikke er i stand til å jobbe.

Jeg har høy utdanning og var i full jobb som jeg elsket. Det å ikke kunne jobbe er en sorg. Mye av min oppfatning av min egen identitet var bundet rundt min jobb, det jeg gjorde, den rollen jeg hadde der. Når det forsvant måtte jeg gå i meg selv. Jeg fant ut at jeg i bunn og grunn ikke er annerledes selv om jeg ikke jobber. Jeg er akkurat samme person, selv om jeg ikke lenger kan gå på jobb. Jeg føler meg som den samme, selv om jeg nå selvfølgelig også har en god del begrensninger. Noen ganger kan jeg føle at jeg mister meg selv, men da må jeg minne meg selv på at jeg er den samme, at det at jeg ikke har en jobb å gå til, oppgaver å gjøre, kolleger å forholde meg til, så har jeg ikke mistet meg selv.

Jeg fant også ut at folk graver etter informasjon. Noen spør fordi de bryr seg oppriktig. Men veldig mange spør og graver kun av nysgjerrighet. Og noen av disse igjen er blant de som gjerne er de som senere gjengir ting på en helt annen måte for å få andre til å betvile at man er så syk som man er.

Det finnes ingen fasit på hvordan man bør håndtere dette. Jeg valgte åpenhet etterhvert, mye fordi jeg da styrer informasjonen og samtalen selv. Jeg er bevisst hva jeg forteller til hvem, og også hvordan jeg forteller ting. Det har gjort at jeg nå får langt færre spørsmål enn jeg gjorde tidligere.

Jeg er fysisk syk, men det synes ikke på meg. Det er veldig konkret og det vises på div. prøver, men så langt har ikke legene greid å sette en diagnose på det, de bare vet ut fra prøvene at jeg er så syk. Det at jeg ikke har en diagnose gjør at folk gjerne blir mer mistenkelig. Så jeg har bare sagt at jeg er i utredning, at jeg følges opp av spesialister. Så slenger jeg gjerne på en kommentar "men du vet jo hvordan det er i helsevesenet, ting tar dessverre altfor lang tid" - når jeg sier det så vris samtalen ofte. Noen kommer med mer og mindre gode råd for hva jeg bør gjøre overfor helsevesenet, men veldig mange kommer da med en historie om hva de selv har opplevd av venting i helsevesenet, eller hva noen de står nær har opplevd. Når samtalen vris slik har jeg sett at folk i ettertid ofte spør mindre senere, eller kanskje bare spør om det har vært noen fremgang i det som skjer. Da kan jeg svare nei, og så er vi liksom ferdige med det.

Mitt råd til deg, Hi, det er å tenke gjennom hvordan du ønsker å svare folk. For det er ulike svar å gi. De som står deg virkelig nær får helt andre svar enn en perifer bekjent eller en tidligere klassevenn du ikke ser for ofte, eller en tidligere kollega eller andre i nærmiljøet ditt. Og hvis du tenker gjennom svar på forhånd, da blir du mindre "overrumplet" når du blir spurt, for da er du forberedt. Så lag deg noen standardsvar som du kan gi i ulike situasjoner.

Var jeg deg ville jeg f.eks. laget noen diffuse svar som å si at det er komplisert, men at du følges godt opp av lege og at du går i behandling og at pr. nå vet ingen hvor lang tid dette vil ta, bare at det trolig tar en god del tid til. Så kan du fortsette å si noe som at du gjør i hvert fall alt du blir anbefalt og alt du greier selv, og sånn er det, det tar den tiden det tar. Og så bytter du tema - "men hvordan går det med deg?", eller du spør om noe konkret, hva som helst - hvordan det går med barna, om de har pusset opp slik de vurderte å gjøre sist dere snakket sammen, om de skal på ferie, om du kan få oppskrift på den kaka de serverte sist... hva som helt, bare du tar styringen over samtalen på en god måte. Da kan du styre både hvor mye du deler og hva du vil snakke om. Hvis noen er så uhøflig at de fortsetter å spørre og grave, da er det bare å si helt saklig at du ikke ønsker å snakke om det, og så bytte tema igjen, si gjerne at det er så mye kjekkere å snakke om andre ting enn sykdom.

Og så tør å stå støtt i de grensene du setter for deg selv i disse samtalene. Det er helt ok å sette grenser for deg selv. Folk respekterer ofte de som setter grenser mer enn de som ikke greier å sette grenser for seg selv. Så ros deg selv når du setter grenser for deg selv. Det er en treningssak, og det kan virke litt skummelt første gangene du styrer samtalene slik på hva du vil fortelle og ikke og når du snur samtalene, men du blir bedre på det. Hver gang du tør å prøve, ros deg selv. Fikk du det ikke helt til så prøvde du likevel, og da kan du tenke hva du kan si neste gang, for da lærte du noe av forsøket. Det blir lettere og mer naturlig å gjøre det etterhvert, jeg lover!

Ellers så får jeg inntrykk av at du nå også er deprimert over situasjonen din, så jeg synes du skal snakke med noen om dette, enten det er legen din, psykolog, psykiatrisk sykepleier eller andre fagfolk.

Og forsøk å finne noe som kan gi deg litt glede i hverdagen. Ikke sammenligne deg selv med noen, bare finn noe som kan gi deg litt glede, noe du liker å gjøre, hva som helst. Se om du kommer deg litt ut hver dag mens det er lyst, gå en liten tur. Jeg har funnet mye glede i å hilse på hunder jeg møter - spør hundeeier om det er greit selvfølgelig. Hunder er nesten alltid glad for å se deg, og samtalen går da om hunden (spør f.eks. om rase, alder osv.), eller kanskje det bare er å si at "hunden din ser så glad ut" - da får du alltid et takknemlig smil tilbake. Slike små ting gir noe i hverdagen. Eller bare en sånn ting som å si hei og takk i kassa på butikken - med et smil. Kanskje komme med en liten kommentar "er det travelt for dere i dag/nå i julestria". Det er uforpliktende, men de ansatte setter pris på det, og du får et smil tilbake. Nå på vinteren kan du ofte se på eldre mennesker som kommer seg sjeldnere ut at de er "tyngre", prøv å smile og ev. si hei til dem - de blomstrer opp når de føler at du ser dem, og det gir deg en god følelse av å ha betydd noe positivt for en annen. For du er viktig, Hi, du kan bidra med mye, selv om du ikke greier det friske gjør nå.

Jeg ville også sjekket med kommunen/nav der du bor hvilke tilbud som finnes. Aktiv på dagtid er en fin plass å være litt aktiv, og det er ikke noen konkurranse, alle som går der sliter med sitt, man trenger ikke fortelle noe. De har også ofte ulike livsmestringskurs som er veldig positive for mange.

Anonymkode: 0e838...ab9

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Det er mer uvanlig å ikke jobbe enn å jobbe. Det er ikke et rart spørsmål og en enkel ice breaker når man møter nye mennesker.

Når det er sagt, har jeg hørt at det finnes mange andre land hvor jobben ikke er en så stor del av identiteten til mennesker, som i Norge. I Norge så er det første spørsmålet hva du heter, det andre spørsmålet er hva du jobber med (hvis du er over student-alder). Jeg forstår at det kan være vanskelig når man ikke kan jobbe eller er under utredning og ikke har lyst til å utlevere seg. 

Anonymkode: 9d993...e3f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Hi, skjønner følelsene dine og at du trenger og fortjener oppreisning og bekreftelse. Men overskriften på innlegget ditt er så stygt at mennesker nettopp i tilsvarende situasjon kan rives ned i å føle seg annenrangs pga fordommer du her bidrar til å opprettholde. Idiotisk spørsmål.  Man er ikke mere verdig enn andre pga utdannelse eller mindre uten. Reis ryggen, det du sier om deg selv gjelder nemlig også alle i dine sko. Back opp gjengen din. Ikke riv dere ned i søla av helt meningsløse og uriktige årsaker. 

Anonymkode: a58c2...451

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Admin

Tråden er ryddet for avsporinger og brukerdebatt.

Admin

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...