Jump to content
Anonym bruker

Sterk savn hos barnet i fosterhjem, redusere samvær?

Recommended Posts

Anonym bruker

Som dere skriver, rus, vold og overgrep er grunner til at barn blir flyttet.

Psykiske lidelser, hvis omsorgspersoner ikke klarer å følge opp barnet for å gi det de trenger. Mener ikke da å ikke gi barnet mat, men når psyken blir så omfattende at verden der ute skremmer på en slik måte at de isolerer seg, vel - det er en grunn. 

Når barnet blir med en omsorgsperson for foresatte, det er en grunn.

Når foresatte ikke klarer å jobbe med / bearbeide sine egne problemer godt nok til å vøre der for barnet - det er en grunn 

Når omsorgspersoner har så manglende innsikt på hva som er best for barnet -det er en grunn. 

Det blir mange grå-soner her, og mange av de alene er nok ingen grunn til omsorgsovertakelse. Men flere grå-soner dammen, kan fort ende opp med at ett barn har det bedre u mer stabile og trygge omgivelser.

Anonymkode: 77b8b...740

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker
9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Som dere skriver, rus, vold og overgrep er grunner til at barn blir flyttet.

Psykiske lidelser, hvis omsorgspersoner ikke klarer å følge opp barnet for å gi det de trenger. Mener ikke da å ikke gi barnet mat, men når psyken blir så omfattende at verden der ute skremmer på en slik måte at de isolerer seg, vel - det er en grunn. 

Når barnet blir med en omsorgsperson for foresatte, det er en grunn.

Når foresatte ikke klarer å jobbe med / bearbeide sine egne problemer godt nok til å vøre der for barnet - det er en grunn 

Når omsorgspersoner har så manglende innsikt på hva som er best for barnet -det er en grunn. 

Det blir mange grå-soner her, og mange av de alene er nok ingen grunn til omsorgsovertakelse. Men flere grå-soner dammen, kan fort ende opp med at ett barn har det bedre u mer stabile og trygge omgivelser.

Anonymkode: 77b8b...740

Takk for at du gidder!

Så spørs det bare om de klarer å ta til seg informasjonen (ikke hi, men de som ikke fatter at annet enn fysisk vold er skadelig for barn). 

Anonymkode: 16e4f...3b8

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Som dere skriver, rus, vold og overgrep er grunner til at barn blir flyttet.

Psykiske lidelser, hvis omsorgspersoner ikke klarer å følge opp barnet for å gi det de trenger. Mener ikke da å ikke gi barnet mat, men når psyken blir så omfattende at verden der ute skremmer på en slik måte at de isolerer seg, vel - det er en grunn. 

Når barnet blir med en omsorgsperson for foresatte, det er en grunn.

Når foresatte ikke klarer å jobbe med / bearbeide sine egne problemer godt nok til å vøre der for barnet - det er en grunn 

Når omsorgspersoner har så manglende innsikt på hva som er best for barnet -det er en grunn. 

Det blir mange grå-soner her, og mange av de alene er nok ingen grunn til omsorgsovertakelse. Men flere grå-soner dammen, kan fort ende opp med at ett barn har det bedre u mer stabile og trygge omgivelser.

Anonymkode: 77b8b...740

Hva vil du anbefale til et barn som er hysterisk når mor og far skal gå etter samvær? Bedre å redusere samvær?

Anonymkode: dbbb2...af8

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
6 timer siden, Eksisterendemedlem skrev:

Hvilken omsorgssvikt kan det være uten at det er vold, overgrep eller rus? Eller total ignorering av barnet, ikke se barnas behov og sånne ting. Finnes det andre typer omsorgssvikt som blir avdekket i nyere tid? Før var det bare de «gode gamle» årsakene til at barna havnet i fosterhjem...

Det kan jo være å ikke evne å se barnet i de daglige rutinene. Hygiene, mat og sosial kompetanse. Som det å være tilstede. Å ha nok klær til årstid og klær som passer. Å ikke ha barnevakt i hytt og pine fordi man skal feste selv. Masse årsaker selv om foreldrene ikke er misbrukere eller slår.....

Anonymkode: 378b2...01d

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva vil du anbefale til et barn som er hysterisk når mor og far skal gå etter samvær? Bedre å redusere samvær?

Anonymkode: dbbb2...af8

Aner virkelig ikke. Det er vanskelig å si når man ikke vet hele saken (og jeg ønsker ikke at hi skal legge det ut her!)

Hva sier fostermor? Er barn lei seg lenge etterpå, eller kun ved avskjed?

Endrer barnet adferd, eller blir det "seg selv" med en gang mor har dratt?

Men jeg ville absolutt tatt det opp med saksbehandler. Fortell hva du føler, få bv til å kontakte fostermor, hør hva de tenker. 

Er planen at barnet skal hjem til mor etter at mor har fått behandling, eller skal det bo permanent i fosterhjem?

Det er mange faktorer som spiller inn her.

Jeg kjenner ei som mistet sønnen sin, uten mulighet for å få han tilbake. Hun hadde samvær med gutten veldig lenge, men etterhvert fikk hun fortalt at han endret atferd til det negative både før og etter samvær. Dels fordi han gruet seg til samværet før de oppsto, og dels fordi han var knust av moren sorg etter samværet. Så mor besluttet at hun ikke skulle komme på besøk, heller ha sporadisk mld-kontakt om han ønsket det. Men da var gutten 10-12 år gammel.

Anonymkode: 77b8b...740

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Eksisterendemedlem

Det virker som om de fleste plasseringer varer veldig lenge selv om de skal i utgangspunktet være midlertidige. Jeg får inntrykk av at barnevernet jobber ikke nok med å få tilrettelagt muligheter for tilbakeføring. Foreldrene får ikke nok samvær og barnet blir «tilknyttet» fosterhjemmet slik at tilbakeføring blir vanskelig. Barnevernet skal jo hjelpe foreldrene å få ting på stell slik at barnet kan få flytte hjem igjen? Eller har jeg misforstått formålet med plassering i fosterhjem/beredskapshjem? Jeg får også inntrykk av at foreldrene blir overlatt til seg selv etter plassering i fosterhjem. Barnevernet gjør ikke nok for at foreldrene skal få mulighet til å barna sine hjem igjen. Virker litt sånn, nei nå har vi flyttet det barnet, nå kan vi gå til neste sak...

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Iiiiik
12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hvem er vi til å bestemme om barnet har det bra eller ikke, da? Én ting er åpenbare saker som fedre som slår ungene sine. Men depresjon liksom? 

Hvor langt gikk det; fikk ikke barnet mat? Eller var mamma litt sliten bare?

Anonymkode: 7be1d...2b0

En deprimert mor vil streve med å gi barnet det det trenger for sosial utvikling. En trist apatisk mamma vil i mindre grad smile tilbake til spedbarnet som smiler, vil i mindre grad delta i turtakingen som ligger under normal språkutvikling, vil kose barnet mindre fordi hun selv er sliten og trøtt. For små barn er det altså ikke noe som heter «bare deprimert», særlig hvis det ikke er en annen velfungerende omsorgsperson i hjemmet. 

HI - kjenn etter om det er deg selv eller barnet du ønsker å beskytte for de vanskelige følelsene. Det er klart det er vanskelig å skille, men hvis det er fordi du blir lei deg når barnet er lei seg, er det en dårligere grunn til å kutte ned på samvær. Å sjekke ut hvordan barnet har det før og etter samvær er et godt råd. Vi vet jo at barn kan gråte når foreldrene går fra barnehagen, men at det går over rett etter at døra er lukket. Hvis du ønsker tilbakeføring fra fosterhjemmet og det er en reell mulighet, er det å kutte ned på samvær en dårlig ide. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg synes det er urovekkende at du tenker løsningen på helt normale reaksjoner hos et barn er å kutte ned på samvær hi. Og at flere her hyller det og sier det er til barnets beste!

Dette er jo helt normale reaksjoner hos et barn! Og hvis det er gjengs oppfatning hos det norske barnevern at man da burde kutte ytterligere på samvær er det dårligere stilt enn jeg fryktet!!

Anonymkode: 0bcbf...f3d

Share this post


Link to post
Share on other sites
Guest Eksisterendemedlem
13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes det er urovekkende at du tenker løsningen på helt normale reaksjoner hos et barn er å kutte ned på samvær hi. Og at flere her hyller det og sier det er til barnets beste!

Dette er jo helt normale reaksjoner hos et barn! Og hvis det er gjengs oppfatning hos det norske barnevern at man da burde kutte ytterligere på samvær er det dårligere stilt enn jeg fryktet!!

Anonymkode: 0bcbf...f3d

Det er for at barnet skal få ro. Dersom plasseringen er ment å være langsiktig. Helt forståelig det. Ser ikke noe galt i det. 

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg er jurist. I Norge har vi en god tradisjon i barnevernet om at barnets beste skal komme først. Problem er at det alltid skilles mellom barnets beste og biologi. Resten av Europa har som utgangspunkt at barnets beste m.a i utgangspunktet er å være hos biologiske foreldre. (Så er der også selvsagt tilfeller der barnet likevel ikke kan være hos foreldre, men det skal mye mer til enn i Norge). Det henger nok også sammen med samfunnet i Norge som er mye mer systemorientert (tenk barnehage, omsorgsboliger, gamlehjem osv.) enn i Sentral-Europa, der systemet tilsier at familien er den sentrale omsorgsgiveren. 

Med lys i hvordan vi vet at barns hjerneutvikling blir påvirket av å bli skilt fra primære omsorgspersoner særlig i tidlig barndom, så mener JEG helt klart at Norge burde vektlegge biologi mer. 

Og for å ikke avspore helt, så tror jeg at barnets beste i dette tilfelle ikke kan skilles fra hvordan det vil føles for et lite barn å se sine foreldre enda mindre. (Med mindre det er primær omsorgssvikt eller mishandlig som ligger til grunn).

Som voksen, oppegående mor med tre barn så kan jeg faktisk ikke forstå at vårt system ikke bruke ressursene på flere hjelpetiltak heller enn omsorgsovertakelse som er EKSTREMT ressurskrevende. Vi snakker opp mot millioner i året for enkelte barn. Og så blir de likevel så skadet at de ikke fungerer som voksne, fordi omsorgsovertakelse faktisk er med på å gi traumer og alvorlige hjerneskader. 

Jeg er på ingen måte en fanatisk motstander av barnevernet  i Norge. Barnevern må vi ha. De redder tusenvis av barn fra alvorlig omsorgssvikt hvert år. Men lovgivingen og praksis  i Norge må endres. Det har EMD også sagt. 

 

Anonymkode: dda51...43e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er jurist. I Norge har vi en god tradisjon i barnevernet om at barnets beste skal komme først. Problem er at det alltid skilles mellom barnets beste og biologi. Resten av Europa har som utgangspunkt at barnets beste m.a i utgangspunktet er å være hos biologiske foreldre. (Så er der også selvsagt tilfeller der barnet likevel ikke kan være hos foreldre, men det skal mye mer til enn i Norge). Det henger nok også sammen med samfunnet i Norge som er mye mer systemorientert (tenk barnehage, omsorgsboliger, gamlehjem osv.) enn i Sentral-Europa, der systemet tilsier at familien er den sentrale omsorgsgiveren. 

Med lys i hvordan vi vet at barns hjerneutvikling blir påvirket av å bli skilt fra primære omsorgspersoner særlig i tidlig barndom, så mener JEG helt klart at Norge burde vektlegge biologi mer. 

Og for å ikke avspore helt, så tror jeg at barnets beste i dette tilfelle ikke kan skilles fra hvordan det vil føles for et lite barn å se sine foreldre enda mindre. (Med mindre det er primær omsorgssvikt eller mishandlig som ligger til grunn).

Som voksen, oppegående mor med tre barn så kan jeg faktisk ikke forstå at vårt system ikke bruke ressursene på flere hjelpetiltak heller enn omsorgsovertakelse som er EKSTREMT ressurskrevende. Vi snakker opp mot millioner i året for enkelte barn. Og så blir de likevel så skadet at de ikke fungerer som voksne, fordi omsorgsovertakelse faktisk er med på å gi traumer og alvorlige hjerneskader. 

Jeg er på ingen måte en fanatisk motstander av barnevernet  i Norge. Barnevern må vi ha. De redder tusenvis av barn fra alvorlig omsorgssvikt hvert år. Men lovgivingen og praksis  i Norge må endres. Det har EMD også sagt. 

 

Anonymkode: dda51...43e

Og som psykolog vet jeg at det biologiske prinsipp alltid har vært sterkt i Norge også, selv om betydningen av blodsbånd er tonet ned i den nåværende utgaven av barnevernsloven. Med lys i hvordan vi vet at barns hjerneutvikling påvirkes av gode og trygge relasjoner de første leveårene, er det vanskelig å finne balansepunktet for hvor mange hjelpetiltak en familie skal tilbys. Slik jeg vurderer det, kan barneverntjenesten gå i to feller - de kan vente altfor lenge med å sette inn hjelp, og de kan være altfor kjappe med å flytte et barn fra foreldrene sine. Begge deler er selvfølgelig store feil, men redselen for den ene feilen kan ikke bety at man skal unngå å gjøre noe. 

Jeg synes det er interessant at du som jurist mener deg berettiget til å kunne noe om barns utvikling, og at omsorgsovertakelsen i seg selv var det som ga traumer og alvorlige hjerneskader. Dette er jo ikke noe en-til-en-regnskap der den ene faktoren enkelt kan skilles fra den andre. Hvordan omsorgsovertakelsen ble gjennomført, hvordan foreldrene reagerte på den, hvor mye barnet var utsatt for i forkant, kvaliteten på det nye omsorgsssystemet, kvaliteten på samvær med biologiske foreldre, hvor gammelt barnet var, hvor stor grad av ro barnet får i sine nye omgivelser, barnets genetikk, barnets kognitive kapasitet, barnets evne til mentaliseringevne og emosjonsregulering osv osv er jo med på å bestemme barnets livsmuligheter

Anonymkode: 93a75...66f

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og som psykolog vet jeg at det biologiske prinsipp alltid har vært sterkt i Norge også, selv om betydningen av blodsbånd er tonet ned i den nåværende utgaven av barnevernsloven. Med lys i hvordan vi vet at barns hjerneutvikling påvirkes av gode og trygge relasjoner de første leveårene, er det vanskelig å finne balansepunktet for hvor mange hjelpetiltak en familie skal tilbys. Slik jeg vurderer det, kan barneverntjenesten gå i to feller - de kan vente altfor lenge med å sette inn hjelp, og de kan være altfor kjappe med å flytte et barn fra foreldrene sine. Begge deler er selvfølgelig store feil, men redselen for den ene feilen kan ikke bety at man skal unngå å gjøre noe. 

Jeg synes det er interessant at du som jurist mener deg berettiget til å kunne noe om barns utvikling, og at omsorgsovertakelsen i seg selv var det som ga traumer og alvorlige hjerneskader. Dette er jo ikke noe en-til-en-regnskap der den ene faktoren enkelt kan skilles fra den andre. Hvordan omsorgsovertakelsen ble gjennomført, hvordan foreldrene reagerte på den, hvor mye barnet var utsatt for i forkant, kvaliteten på det nye omsorgsssystemet, kvaliteten på samvær med biologiske foreldre, hvor gammelt barnet var, hvor stor grad av ro barnet får i sine nye omgivelser, barnets genetikk, barnets kognitive kapasitet, barnets evne til mentaliseringevne og emosjonsregulering osv osv er jo med på å bestemme barnets livsmuligheter

Anonymkode: 93a75...66f

Jeg forstod når jeg skrev at jeg kunne få et slikt svar. Og jeg forstår hva du mener. Det var også derfor jeg var veldig tydelig på hva som var min egen mening og at jeg skrev «bidrar» med traumer når det gjelder omsorgsovertakelse. At barn kan få  traumer av selve omsorgsovertakelsen er likevel uproblematisk. Jeg har selv vært på traumekurs for fosterforeldre i regi av bv. Bv sier det rett frem selv. Og det er umulig å si hvilke barn som får det og hvorfor. Det er klart de har en dårlig bagasje i utgangspunktet. Bare så det er sagt. 

Men helt klart en uprofesjonell sammenblanding som skjer på et uprofesjonelt forum. 

Jeg står likevel for det jeg sier. At det biologiske prinsipp er adskilt fra vurderingen om hva som er barnets beste er ikke så greit som Norge vil ha det til. Det er ikke internasjonal enighet i at Norge gjør det mest riktige. Norge er til og med dømt for det i EMD. 

Anonymkode: dda51...43e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Ville bedt om en samtale med barnevernet, for å drøfte dette der, pluss å høre hva de tenker er best for barnet. De vet noe om hvordan psykologien bak slike reaksjoner er og hva som kan være best for barnet. Synes som noen ovenfor her skriver, at lengre samvær, men sjeldnere kunne vært en løsning. Tenker at å bare be om mindre samvær kan se negativt ut for dere. Om dere derimot viser at dere ser barnet, er bekymret og ønsker å finne en løsning, så vil det se bedre ut.

Masse lykke til videre. Og mange gode tanker til dere, dette høres ikke ut som en lett situasjon

Anonymkode: 0f6e9...b6b

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker
9 timer siden, Eksisterendemedlem skrev:

Det virker som om de fleste plasseringer varer veldig lenge selv om de skal i utgangspunktet være midlertidige. Jeg får inntrykk av at barnevernet jobber ikke nok med å få tilrettelagt muligheter for tilbakeføring. Foreldrene får ikke nok samvær og barnet blir «tilknyttet» fosterhjemmet slik at tilbakeføring blir vanskelig. Barnevernet skal jo hjelpe foreldrene å få ting på stell slik at barnet kan få flytte hjem igjen? Eller har jeg misforstått formålet med plassering i fosterhjem/beredskapshjem? Jeg får også inntrykk av at foreldrene blir overlatt til seg selv etter plassering i fosterhjem. Barnevernet gjør ikke nok for at foreldrene skal få mulighet til å barna sine hjem igjen. Virker litt sånn, nei nå har vi flyttet det barnet, nå kan vi gå til neste sak...

Jeg tror nok du har en ganske rett forståelse av dette. Enig 

Anonymkode: dbbb2...af8

Share this post


Link to post
Share on other sites
Snartvinter

Fikk helt vondt i meg av å lese tråden din Hi! Håper du får barnet ditt hjem så fort som bare det! Håper alt er bra med deg❤️🌸

Dette må være helt forferdelig

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Takk alle sammen.

 

 

Anonymkode: dbbb2...af8

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
På 16.11.2019 den 21.03, Anonym bruker skrev:

Jeg spurte for å lufte tankene og høre andre meninger og innspill om dette her, selv om det er sikkert ikke så mange her inne som har erfaring med dette. 

Anonymkode: dbbb2...af8

Men innspill blir vanskelig når vi ikke engang vet hvorfor barnet ditt er i fosterhjem.

Anonymkode: 35c76...968

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg står likevel for det jeg sier. At det biologiske prinsipp er adskilt fra vurderingen om hva som er barnets beste er ikke så greit som Norge vil ha det til. Det er ikke internasjonal enighet i at Norge gjør det mest riktige. Norge er til og med dømt for det i EMD. 

Anonymkode: dda51...43e

Da har du ikke lest dommene som har falt... for de baserer seg på en helt annen rettspraksis, der Norge i tilfelle må endre lovene sine hvis vi skal begynne å tilpasse oss. Maan kritiserer Norge for å basere lovene "for mye" på hva som er barnets beste, uten å ta hele familien med i betraktingen. Da mener jeg man er på ville veier - en menneskerettighetsdomstol fratar jo barna rettigheter dersom barnas beste skal føye seg innunder de voksnes behov.

Anonymkode: 35c76...968

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Da har du ikke lest dommene som har falt... for de baserer seg på en helt annen rettspraksis, der Norge i tilfelle må endre lovene sine hvis vi skal begynne å tilpasse oss. Maan kritiserer Norge for å basere lovene "for mye" på hva som er barnets beste, uten å ta hele familien med i betraktingen. Da mener jeg man er på ville veier - en menneskerettighetsdomstol fratar jo barna rettigheter dersom barnas beste skal føye seg innunder de voksnes behov.

Anonymkode: 35c76...968

Det er bare vanskelig for deg å forstå fordi du har vokst opp i Norge - individet og enestående menneskers sentrum. Tror ikke det finnes andre steder i verden hvor verdien av familien som enhet er så liten som her. Det å høre til en familie, det å være en en del av et fellesskap som et «evig» og tåler alt, er helt uforståelig for mange som har vokst opp i skillsmissehjem - kanskje andregenerasjons til og med. 

Hva med far, hva med søsken? Mor er deprimert, men hva med tanter, bestemødre? Har de ingen verdi? Blir virkelig barn skadet av å vokse opp og se at den ene foreldren syns livet er tøft? 

Står akkurat et leserinnlegg fra en 17 åring i Aftenposten, om at mange ungdommer i dag sliter med å takle livet fordi de har møtt for lite motgang. Noe å tenke på? Diamanter skapes under skyhøyt press. 

Anonymkode: e095d...3c2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er bare vanskelig for deg å forstå fordi du har vokst opp i Norge - individet og enestående menneskers sentrum. Tror ikke det finnes andre steder i verden hvor verdien av familien som enhet er så liten som her. Det å høre til en familie, det å være en en del av et fellesskap som et «evig» og tåler alt, er helt uforståelig for mange som har vokst opp i skillsmissehjem - kanskje andregenerasjons til og med. 

Hva med far, hva med søsken? Mor er deprimert, men hva med tanter, bestemødre? Har de ingen verdi? Blir virkelig barn skadet av å vokse opp og se at den ene foreldren syns livet er tøft? 

Står akkurat et leserinnlegg fra en 17 åring i Aftenposten, om at mange ungdommer i dag sliter med å takle livet fordi de har møtt for lite motgang. Noe å tenke på? Diamanter skapes under skyhøyt press. 

Anonymkode: e095d...3c2

Hjelpe meg 😳

Anonymkode: d28f0...a25

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
På 16.11.2019 den 20.34, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har vært på samvær med barnet mitt og ser at h*n blir skikkelig traumatisert når vi skal gå igjen. Det er så hjerteskjærende. Barnet gråter, trygler om å få være med hjem osv. Men det kan h*n jo ikke. Prøver å trøste så godt vi kan, men det er også vanskelig for oss. Vi skal ikke vise så mye følelser. Så dette er vanskelig. Vi vet ikke om/når barnet kan flytte hjem. Jeg vil det beste for barnet mitt. Derfor har jeg nå tenkt å be om mindre samvær slik at h*n skal få ro. Dette er veldig vondt, men jeg aner ikke hva annet jeg kan gjøre. Er redd for at dersom jeg ber for mindre samvær så taller det negativt med tanke på tilbakeføring. Jeg er helt knust av å se barnet mitt slik etter hver gang vi skal si hadet. 

Anonymkode: dbbb2...af8

Det viktigste du kan gjøre når barnet blir trist ved avskjed er å anerkjenne følelsene til barnet og hjelpe hn gjennom det, f.eks si ‘’Jeg skjønner det er vondt og at du blir lei deg - og det er helt lov. Bare få det ut’’ 
Det å ikke vise så mye følelser blir for meg fullstendig feil og gal måte å håndtere avskjeden på. Det er greit å vise følelser og vise at du også syns det er trist. Så lenge du ikke hylskriker og gjør situasjonen hundre ganger verre, men noen tårer er naturlig. Barn lærer empati og at følelsene ikke er noe man skal være redd for. Barnet trenger å se at h*n ikke er alene og du må møte barnet på følelsene sine. Du kan ta h*n inntil deg og la h*n gråte litt, så tar du farvel etter en rimelig tidsgrense. Da kan du si ‘’Nå må mamma dra, men det skal bli så godt å se deg igjen neste gang!’’ og når du først har sagt hade, så må du ikke nøle. 

Ved å gjøre dette viser du at du er i stand til å se barnets behov og møte h*n på en god måte. Å redusere samvær gjør du ikke for barnets del, men din egen. Fordi det er tungt for deg å se h*n slik. Avskjedssituasjonen bringer frem haimusikken i deg, men du må ikke være redd for de følelsene du får av å ta avskjed og barnet ditt i situasjonen, men være der for barnet ditt. Jeg tror oppriktig at det blir verre for barnet at du kutter samvær!! Tror jeg hadde følt meg forlat og overlatt for seg selv med disse vonde følelsene. Vet det er vondt å dra, men ikke kutt på samværet!

Hadde jeg vært deg så hadde jeg spurt barnevernet om å få cos kurs (circle of security/trygghetssirkelen) om du ikke har tatt det allerede og hvis de ikke kan tilby det, så undersøk mulighetene for å få kurset et annet sted f.eks helsesøster, fvk eller en nabokommune. Det kurset er gull verdt og burde være obligatorisk for alle foreldre!
 

Stor klem ❤️❤️ 

4D4CE231-681D-464A-ABED-C9D1BD6FD72F.png

DA89AAA5-8337-4215-8EE3-34B173EB993E.jpeg

Anonymkode: 969ca...528

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
På 16.11.2019 den 20.34, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre. Har vært på samvær med barnet mitt og ser at h*n blir skikkelig traumatisert når vi skal gå igjen. Det er så hjerteskjærende. Barnet gråter, trygler om å få være med hjem osv. Men det kan h*n jo ikke. Prøver å trøste så godt vi kan, men det er også vanskelig for oss. Vi skal ikke vise så mye følelser. Så dette er vanskelig. Vi vet ikke om/når barnet kan flytte hjem. Jeg vil det beste for barnet mitt. Derfor har jeg nå tenkt å be om mindre samvær slik at h*n skal få ro. Dette er veldig vondt, men jeg aner ikke hva annet jeg kan gjøre. Er redd for at dersom jeg ber for mindre samvær så taller det negativt med tanke på tilbakeføring. Jeg er helt knust av å se barnet mitt slik etter hver gang vi skal si hadet. 

Anonymkode: dbbb2...af8

Ikke be om mindre samvær. Møt heller barnet på at det er greit å savne. Det blir vondere for barnet ditt om det får erfare at mor trekker seg vekk når han/hun viser negative følelser. Stå i det, og vær der SÅ mye du kan. Barnet ditt signaliserer at det trenger deg. Ikke møt barnet ditt med tilbaketrekning. Uansett hva framtiden måtte bringe.

Anonymkode: 24c60...96d

Share this post


Link to post
Share on other sites

Create an account or sign in to comment

You need to be a member in order to leave a comment

Create an account

Sign up for a new account in our community. It's easy!

Register a new account

Sign in

Already have an account? Sign in here.

Sign In Now

Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...