Mannen min er kronisk syk - og det går utover relasjonen vår

[Anonym bruker]

Sykdommen påvirker seksualdriften rent fysisk. Det påvirker også mentalt, siden det er mye smerter - og for min del at det er så mye fokus på smerter og sykdom når vi er alene sammen. Vi har nå ikke hatt sex på rundt 8 mnd. 

Relasjonen vår er også «tung». Hverdagen går sin gang så lenge barna er oppe. Men når de er i seng - og vi har den stunden som tidligere har vært positiv og en lomme der hvor man kan hente seg inn.. da kommer de tunge tankene. Det er som en skumring har lagt seg over tilværelsen

Jeg bekymrer meg over hvordan fremtiden blir, og opplever en sorg over å ha mistet noe av det vi hadde, og over å miste forutsigbarheten. Dersom dette er mine år fremover så syns jeg at det virker uoverkommelig

Jeg er konstant trøtt og uopplagt. Det kan hende det har en sammenheng med det jeg opplever som nærperson til en som er syk. Men jeg har fått dødsangst av det. Er så redd for å finne ut at jeg er alvorlig syk og kommer til å dø fra en mann som er redusert. Så jeg utsetter å gå til lege, forsøker å få sove godt og å finne tid til aktivitet.

Er det noen som har liknende situasjon, og kjenner seg igjen? 

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

Er det ikke så lenge siden han ble syk?

Det med kronisk sykdom er en sorg, og sorgprosessen er noe både den syke selv og partneren må gå gjennom.

Jeg er kronisk syk selv, ble syk da jeg var 35 år og det er klart min sykdom påvirker forholdet. Det er ikke bare jeg som må akseptere at fremtiden ikke ble som jeg hadde tenkt, det må mannen også. Tror det ofte kan være verre for den som ikke er syk selv, for de kjenner jo ikke begrensningene på kroppen, men må bare akseptere at de fikk "katta i sekken" på en måte.

Det tar tid og jeg tror nok at mange forhold ryker i prosessen, mange klarer ikke å akseptere eller leve med endringene som kom.

Gi deg selv tid til å både sørge og rase over skjebnen, du ba ikke om å bli nærmeste pårørende til en kronisk syk person. Men så må du velge om du kan tilpasse livet ditt og leve med det, eller om du vil gå fra han. Ikke bestem deg første året, men gi det litt tid så både han og du kan gå gjennom fasene med sorg og sinne før du tar en avgjørelse.

Mannen min gikk ikke, men det er også noe en må fordøye litt. For jeg hadde skjønt godt om han gjorde det, og selvtilliten blir helt elendig når du ser at du påfører andre begrensninger også, når familien og partneren må tilpasse seg ditt handikap.

Du kan stille krav, greit at mannen din er syk, men livet handler om mer enn hans sykdom, så han kan ikke bare bøtte ut av seg om den, han må også være der for deg, lytte til deg, ta seg av deg, peppe deg, kose med deg osv. Han kan ikke bare ta og ta, han må gi han også for at forholdet skal overleve.

Anonymkode: 82db3...3d1

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det ikke så lenge siden han ble syk?

Det med kronisk sykdom er en sorg, og sorgprosessen er noe både den syke selv og partneren må gå gjennom.

Jeg er kronisk syk selv, ble syk da jeg var 35 år og det er klart min sykdom påvirker forholdet. Det er ikke bare jeg som må akseptere at fremtiden ikke ble som jeg hadde tenkt, det må mannen også. Tror det ofte kan være verre for den som ikke er syk selv, for de kjenner jo ikke begrensningene på kroppen, men må bare akseptere at de fikk "katta i sekken" på en måte.

Det tar tid og jeg tror nok at mange forhold ryker i prosessen, mange klarer ikke å akseptere eller leve med endringene som kom.

Gi deg selv tid til å både sørge og rase over skjebnen, du ba ikke om å bli nærmeste pårørende til en kronisk syk person. Men så må du velge om du kan tilpasse livet ditt og leve med det, eller om du vil gå fra han. Ikke bestem deg første året, men gi det litt tid så både han og du kan gå gjennom fasene med sorg og sinne før du tar en avgjørelse.

Mannen min gikk ikke, men det er også noe en må fordøye litt. For jeg hadde skjønt godt om han gjorde det, og selvtilliten blir helt elendig når du ser at du påfører andre begrensninger også, når familien og partneren må tilpasse seg ditt handikap.

Du kan stille krav, greit at mannen din er syk, men livet handler om mer enn hans sykdom, så han kan ikke bare bøtte ut av seg om den, han må også være der for deg, lytte til deg, ta seg av deg, peppe deg, kose med deg osv. Han kan ikke bare ta og ta, han må gi han også for at forholdet skal overleve.

Anonymkode: 82db3...3d1

Dette er viktig! Du er fremdeles den samme personen, og dine tanker, følelser, gleder og bekymringer forsvinner ikke fordi han har det verre. Han må eventuelt be om timer til terapi, ikke bruke deg som mental søppelbøtte. Dere skal fortsatt være kjærester, selv om ting utviklet seg i en retning dere ikke så for dere. Også enig i at dere må gi alt det nye tid, og forsøke å finne en ny balanse i livet, før dere avgjør om dere skal fortsette sammen eller gå hver deres vei. 

Anonymkode: c11f4...531

[Anonym bruker]

Jeg tenker dere begge trenger noen å snakke med, få lufta litt tanker og følelser. Kanskje det er noen pårørende grupper så du kan snakke med folk som er i samme situasjon med en syk partner

Anonymkode: d0446...7b6

[Anonym bruker]

Takk for svar, alle sammen.

Han fikk diagnosen for et år siden, men har vært i dårlig form lengre enn det.

Det er ikke aktuelt å gå fra hverandre. Vi var sammen når vi hadde en enkel hverdag - og vi skal være sammen når vi har fått tøffere dager. 

Men som dere sier. Vi må finne en balanse mellom syk og frisk. At det ikke blir sånn som det har vært så langt - at jeg aldri har god nok grunn for å vær sliten - for han har det alltid et hakk verre. Jeg tror det handler om sorgprosessen hans.

en.. vi kommer sannsynligvis til å få enda tyngre dager, mht. fysisk form, og det kommer til å påvirke økonomien vår. Jeg ser eldre ektepar som traver avgårde på tur i skog og mark - nyter late dager i sommerhuset og bare senker skuldrene med tilbakeblikk på livet - og jeg vet at det ikke blir oss. Det er jo et malerisk bilde av livet, som helt sikkert ikke stemmer med virkeligheten i de fleste tilfeller - men det er liksom det bildet jeg naivt har hatt i hodet - så det tar litt tid å forene seg med tanken om at det ikke blir slik, etter all sannsynlighet. 

Han er ikke der nå at han aksepterer helt det som skjer med ham, så da er det også vanskeligere å ta opp utfordringer knyttet til det. Jeg regner med at det blir bedre. Men jeg opplever at han skyver ting foran seg heller enn å ta kontakt med dem som kunne hjulpet ham til å sortere tankene

Også er det jo det at jeg ikke ønsker å leve i et sånt aseksuelt forhold som vi gjør nå. Men lysten er drept både fra min og hans side fordi sykdommen er så sterk tilstedeværende. 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det ikke så lenge siden han ble syk?

Det med kronisk sykdom er en sorg, og sorgprosessen er noe både den syke selv og partneren må gå gjennom.

Jeg er kronisk syk selv, ble syk da jeg var 35 år og det er klart min sykdom påvirker forholdet. Det er ikke bare jeg som må akseptere at fremtiden ikke ble som jeg hadde tenkt, det må mannen også. Tror det ofte kan være verre for den som ikke er syk selv, for de kjenner jo ikke begrensningene på kroppen, men må bare akseptere at de fikk "katta i sekken" på en måte.

Det tar tid og jeg tror nok at mange forhold ryker i prosessen, mange klarer ikke å akseptere eller leve med endringene som kom.

Gi deg selv tid til å både sørge og rase over skjebnen, du ba ikke om å bli nærmeste pårørende til en kronisk syk person. Men så må du velge om du kan tilpasse livet ditt og leve med det, eller om du vil gå fra han. Ikke bestem deg første året, men gi det litt tid så både han og du kan gå gjennom fasene med sorg og sinne før du tar en avgjørelse.

Mannen min gikk ikke, men det er også noe en må fordøye litt. For jeg hadde skjønt godt om han gjorde det, og selvtilliten blir helt elendig når du ser at du påfører andre begrensninger også, når familien og partneren må tilpasse seg ditt handikap.

Du kan stille krav, greit at mannen din er syk, men livet handler om mer enn hans sykdom, så han kan ikke bare bøtte ut av seg om den, han må også være der for deg, lytte til deg, ta seg av deg, peppe deg, kose med deg osv. Han kan ikke bare ta og ta, han må gi han også for at forholdet skal overleve.

Anonymkode: 82db3...3d1

Tusen takk for svar. jeg håper det ikke er vanskelig for deg å lese det jeg skriver som ektefelle, når du selv er syk. Dette er jo så forskjellig fra par til par.. Det virker som om at du har et reflektert forhold til din situasjon og hvordan det er for din partner - det tror jeg betyr veldig mye,

Lykke til ❤️ 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar, alle sammen.

Han fikk diagnosen for et år siden, men har vært i dårlig form lengre enn det.

Det er ikke aktuelt å gå fra hverandre. Vi var sammen når vi hadde en enkel hverdag - og vi skal være sammen når vi har fått tøffere dager. 

Men som dere sier. Vi må finne en balanse mellom syk og frisk. At det ikke blir sånn som det har vært så langt - at jeg aldri har god nok grunn for å vær sliten - for han har det alltid et hakk verre. Jeg tror det handler om sorgprosessen hans.

en.. vi kommer sannsynligvis til å få enda tyngre dager, mht. fysisk form, og det kommer til å påvirke økonomien vår. Jeg ser eldre ektepar som traver avgårde på tur i skog og mark - nyter late dager i sommerhuset og bare senker skuldrene med tilbakeblikk på livet - og jeg vet at det ikke blir oss. Det er jo et malerisk bilde av livet, som helt sikkert ikke stemmer med virkeligheten i de fleste tilfeller - men det er liksom det bildet jeg naivt har hatt i hodet - så det tar litt tid å forene seg med tanken om at det ikke blir slik, etter all sannsynlighet. 

Han er ikke der nå at han aksepterer helt det som skjer med ham, så da er det også vanskeligere å ta opp utfordringer knyttet til det. Jeg regner med at det blir bedre. Men jeg opplever at han skyver ting foran seg heller enn å ta kontakt med dem som kunne hjulpet ham til å sortere tankene

Også er det jo det at jeg ikke ønsker å leve i et sånt aseksuelt forhold som vi gjør nå. Men lysten er drept både fra min og hans side fordi sykdommen er så sterk tilstedeværende. 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

Er dere gift?

Anonymkode: 7072e...83c

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Er dere gift?

Anonymkode: 7072e...83c

Nei, samboere.. hvordan det?

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Nei, samboere.. hvordan det?

HI

Anonymkode: 0ba47...111

Jeg ser at jeg omtaler meg selv som ektefelle over her - men det er bare fordi jeg ikke helt opplever forskjellen på ektefelle og samboer når man har barn sammen - så vi sier "kona mi" og mannen min" uten å være gift

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

Er sex virkelig så viktig oppe i dette? Et ekteskap er jo så mye mer. 

Anonymkode: 33cb6...905

[Anonym bruker]

Jeg synes du har fått gode svar over her, HI.

Det jeg tenker i tillegg, det er at jeg tror du må få frem til mannen at du har mange av de samme følelsene som han rundt hans sykdom, sjokk, sorg, frustrasjon, frykt... At alt dette er normalt, men at det også er noe dere må forholde dere konstruktivt til hvis det ikke skal ødelegge forholdet dere. Fortell ham at dere to er sammen, nå har tilfeldighetene gjort at hverdagen og fremtiden deres blir annerledes enn det dere trodde og håpet og ønsket, men at da må dere også begge to omstille dere til den nye virkeligheten. Dere må finne gode løsninger for hverdagen, dere må ta vare på dere selv (fysisk og mentalt), dere må finne gode løsninger for familien. Og ikke minst må dere finne gode løsninger for forholdet deres i den nye situasjonen. Fortell ham at du er redd for at dere skal skli fra hverandre hvis dere ikke finner bedre måter å forholde dere til den nye situasjonen.

Og så flett inn et pent innpakket krav om at han må søke hjelp for sine tunge tanker, at det er helt normalt når han har fått en ny og begrenset virkelighet, men at han må ta ansvar for sin egen mentale helse, at din oppgave er å være en støtte for ham, en kjærest for ham, den som er der for ham - men at det ikke betyr at du kan være hans psykolog fordi han ikke søker hjelp for sine tunge tanker. Fortell ham at dette er tungt for deg også, men at du er innstilt på at dette vil dere greie sammen, men at du tror dere begge trenger hjelp for å finne en bedre måte å håndtere det fremover. Si ham at du savner at dere støtter hverandre, at dere lo sammen, at dere så hverandre og satte pris på hverandre.

Jeg tenker du bør kunne stille krav til ham om å hjelpe seg selv med å få hjelp for sine tunge tanker, for dette går utover forholdet og det vil da også kunne gå utover barna på sikt. Og så synes jeg kanskje dere bør gå i parterapi, for dere må finne tilbake til kjæresteforholdet oppi dette, hvis ikke vil dere ikke holde som par. Du kan sikkert også ha nytte av å ha en nøytral fagperson å snakke med, en som kan støtte deg også. Noen sykdommer har gode tilbud til pårørende og syke mtp. støtte og ev. kurs. Sjekk det ut, det kan også hende kommunen dere bor i har tilbud som kan være til hjelp for deg eller ham. Nav og kommune har ofte livsmestringskurs som kan være veldig nyttig for å få snudd tankegangen når man har fått begrensninger pga. sykdom, så det kan også være til hjelp. Det kan også være godt fordi man ser at det er flere som har samme problemer, samme tanker. Som syk kan man da føle seg litt mer normal, ikke så ensom.

Det virker som om din mann trenger hjelp til å ikke bare håndtere alle følelsene og utfordringene med sykdommen, men også hjelp til å huske og innse at han fremdeles er akkurat samme mannen som han var før, selv om han nå har fått noen begrensninger og ting han må ta hensyn til. Han er fremdeles den mannen som greide å sjarmere deg i senk, han er fremdeles den mannen du er glad i - men det må han trolig ha hjelp til å både huske og tro på og se selv.

 

Anonymkode: fa68c...3df

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er sex virkelig så viktig oppe i dette? Et ekteskap er jo så mye mer. 

Anonymkode: 33cb6...905

Manglende sex gir manglende nærhet om paret ikke finner andre måter å være intime på. Manglende nærhet gir mindre tilknytningshormoner hos begge, og med mye ekstra belastninger ellers kan det føre til at forholdet blir for stor belastning. Problemet her er jo ikke bare sexen, men heller alt det andre, bl.a. at mannen ikke har tatt ansvar for egen helse i form av å skaffe seg hjelp og behandling både mentalt og for sine fysiske plager, noe som ville gjort at han fikk et bedre funksjonsnivå - noe som igjen ville påvirket forholdet postitivt. Det er få som orker sex om man blir så deprimert som det HIs mann nå trolig er. Om han tar ansvar for egen psykiske og fysiske helse og gjør det beste ut av situasjonen han og de nå har kommet i, da kan det være at han og de igjen kan ha et intimt forhold som også innebærer sex. Det Hi etterlyser er jo i all hovedsak alt det andre som ligger i det du sier med "et ekteskap er jo så mye mer" - manglende sex er her mer et symptom, tror jeg.

Anonymkode: fa68c...3df

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg ser at jeg omtaler meg selv som ektefelle over her - men det er bare fordi jeg ikke helt opplever forskjellen på ektefelle og samboer når man har barn sammen - så vi sier "kona mi" og mannen min" uten å være gift

HI

Anonymkode: 0ba47...111

Jeg bare lurte, på hvor bundet du er. 

Dere kommer gjennom dette, helt klart. Jeg og mannen har hatt mange, mange, mange kriser. Jeg kan f.eks. ikke bruke prevensjon så vi har sjelden sex for å si det sånn (han kan heller ikke bla.a. fordi jeg ikke kan!). 

Hverdagen består i unormal hygiene (alt må være rent), og det er et enormt stress. Vi har hatt så mange krangler, så mange kriser, og store og alvorlige problemer, men om man bare holder ut og retter fokus vekk fra det innimellom blir man sterkere for hver gang! Dere, sammen, må finne ut av hva dere kan gjøre sammen. Hva kan han være med på? Om det så er å spille Ticket to ride og kose seg med en øl og en kopp freia melkesjokolade lørdags kveld, så gjør dere det. Finn ut hva dere begge liker, for han du ble sammen med, han er jo fortsatt inni der. Det er nå du må vise at du faktisk er der for ham, selv om han ikke kan ha sex enda.

Anonymkode: 7072e...83c

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er sex virkelig så viktig oppe i dette? Et ekteskap er jo så mye mer. 

Anonymkode: 33cb6...905

Ja.. det er viktig.. sex, nærhet, følelser.. det betyr selvsagt noe.. Vårt forhold er mer enn det, men at det er et savn, det er det.. 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg synes du har fått gode svar over her, HI.

Det jeg tenker i tillegg, det er at jeg tror du må få frem til mannen at du har mange av de samme følelsene som han rundt hans sykdom, sjokk, sorg, frustrasjon, frykt... At alt dette er normalt, men at det også er noe dere må forholde dere konstruktivt til hvis det ikke skal ødelegge forholdet dere. Fortell ham at dere to er sammen, nå har tilfeldighetene gjort at hverdagen og fremtiden deres blir annerledes enn det dere trodde og håpet og ønsket, men at da må dere også begge to omstille dere til den nye virkeligheten. Dere må finne gode løsninger for hverdagen, dere må ta vare på dere selv (fysisk og mentalt), dere må finne gode løsninger for familien. Og ikke minst må dere finne gode løsninger for forholdet deres i den nye situasjonen. Fortell ham at du er redd for at dere skal skli fra hverandre hvis dere ikke finner bedre måter å forholde dere til den nye situasjonen.

Og så flett inn et pent innpakket krav om at han må søke hjelp for sine tunge tanker, at det er helt normalt når han har fått en ny og begrenset virkelighet, men at han må ta ansvar for sin egen mentale helse, at din oppgave er å være en støtte for ham, en kjærest for ham, den som er der for ham - men at det ikke betyr at du kan være hans psykolog fordi han ikke søker hjelp for sine tunge tanker. Fortell ham at dette er tungt for deg også, men at du er innstilt på at dette vil dere greie sammen, men at du tror dere begge trenger hjelp for å finne en bedre måte å håndtere det fremover. Si ham at du savner at dere støtter hverandre, at dere lo sammen, at dere så hverandre og satte pris på hverandre.

Jeg tenker du bør kunne stille krav til ham om å hjelpe seg selv med å få hjelp for sine tunge tanker, for dette går utover forholdet og det vil da også kunne gå utover barna på sikt. Og så synes jeg kanskje dere bør gå i parterapi, for dere må finne tilbake til kjæresteforholdet oppi dette, hvis ikke vil dere ikke holde som par. Du kan sikkert også ha nytte av å ha en nøytral fagperson å snakke med, en som kan støtte deg også. Noen sykdommer har gode tilbud til pårørende og syke mtp. støtte og ev. kurs. Sjekk det ut, det kan også hende kommunen dere bor i har tilbud som kan være til hjelp for deg eller ham. Nav og kommune har ofte livsmestringskurs som kan være veldig nyttig for å få snudd tankegangen når man har fått begrensninger pga. sykdom, så det kan også være til hjelp. Det kan også være godt fordi man ser at det er flere som har samme problemer, samme tanker. Som syk kan man da føle seg litt mer normal, ikke så ensom.

Det virker som om din mann trenger hjelp til å ikke bare håndtere alle følelsene og utfordringene med sykdommen, men også hjelp til å huske og innse at han fremdeles er akkurat samme mannen som han var før, selv om han nå har fått noen begrensninger og ting han må ta hensyn til. Han er fremdeles den mannen som greide å sjarmere deg i senk, han er fremdeles den mannen du er glad i - men det må han trolig ha hjelp til å både huske og tro på og se selv.

 

Anonymkode: fa68c...3df

Takk for veldig godt svar ❤️

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Manglende sex gir manglende nærhet om paret ikke finner andre måter å være intime på. Manglende nærhet gir mindre tilknytningshormoner hos begge, og med mye ekstra belastninger ellers kan det føre til at forholdet blir for stor belastning. Problemet her er jo ikke bare sexen, men heller alt det andre, bl.a. at mannen ikke har tatt ansvar for egen helse i form av å skaffe seg hjelp og behandling både mentalt og for sine fysiske plager, noe som ville gjort at han fikk et bedre funksjonsnivå - noe som igjen ville påvirket forholdet postitivt. Det er få som orker sex om man blir så deprimert som det HIs mann nå trolig er. Om han tar ansvar for egen psykiske og fysiske helse og gjør det beste ut av situasjonen han og de nå har kommet i, da kan det være at han og de igjen kan ha et intimt forhold som også innebærer sex. Det Hi etterlyser er jo i all hovedsak alt det andre som ligger i det du sier med "et ekteskap er jo så mye mer" - manglende sex er her mer et symptom, tror jeg.

Anonymkode: fa68c...3df

Riktig ❤️

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg bare lurte, på hvor bundet du er. 

Dere kommer gjennom dette, helt klart. Jeg og mannen har hatt mange, mange, mange kriser. Jeg kan f.eks. ikke bruke prevensjon så vi har sjelden sex for å si det sånn (han kan heller ikke bla.a. fordi jeg ikke kan!). 

Hverdagen består i unormal hygiene (alt må være rent), og det er et enormt stress. Vi har hatt så mange krangler, så mange kriser, og store og alvorlige problemer, men om man bare holder ut og retter fokus vekk fra det innimellom blir man sterkere for hver gang! Dere, sammen, må finne ut av hva dere kan gjøre sammen. Hva kan han være med på? Om det så er å spille Ticket to ride og kose seg med en øl og en kopp freia melkesjokolade lørdags kveld, så gjør dere det. Finn ut hva dere begge liker, for han du ble sammen med, han er jo fortsatt inni der. Det er nå du må vise at du faktisk er der for ham, selv om han ikke kan ha sex enda.

Anonymkode: 7072e...83c

Takk ❤️ Gode råd!

Jeg vil bare si at sex ikke er så viktig for meg i det store og det hele.. men tanken på at den delen av livet skulle vært over permanent er vanskelig.. 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

At dere ikke er gift har absolutt betydning. Ikke på det fysiske forholdet mellom dere, men på det juridiske forholdet. 

Anonymkode: aad96...e2d

[Anonym bruker]

Er han blitt uføretrygdet?

Jeg har gått med kroniske smerter i mange år og det har tært på forholdet for når jeg kom hjem fra jobb orket jeg ingenting, men etter jeg fikk uføretrygd har jeg kunne lagt opp dagen etter hvordan formen er og vi har også kommet mye nærmere hverandre når jeg kan bruke den tiden jeg orker på familien og ikke bare jobb og sofa.

Anonymkode: ab0f6...319

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Er han blitt uføretrygdet?

Jeg har gått med kroniske smerter i mange år og det har tært på forholdet for når jeg kom hjem fra jobb orket jeg ingenting, men etter jeg fikk uføretrygd har jeg kunne lagt opp dagen etter hvordan formen er og vi har også kommet mye nærmere hverandre når jeg kan bruke den tiden jeg orker på familien og ikke bare jobb og sofa.

Anonymkode: ab0f6...319

Han er det ikke enda, men det går muligens den veien slik det ser ut nå. Jeg er usikker på hva det gjør, da en stor del av hans egenfølelse og stolthet ligger i å kunne jobbe.. Det vil kongsgård føre med seg redusert økonomi, og han kan legge det på seg selv.. 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Han er det ikke enda, men det går muligens den veien slik det ser ut nå. Jeg er usikker på hva det gjør, da en stor del av hans egenfølelse og stolthet ligger i å kunne jobbe.. Det vil kongsgård føre med seg redusert økonomi, og han kan legge det på seg selv.. 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

Kongsgård? 🙄🙄😂 Det vil det garantert ikke føre med seg 😊

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han er det ikke enda, men det går muligens den veien slik det ser ut nå. Jeg er usikker på hva det gjør, da en stor del av hans egenfølelse og stolthet ligger i å kunne jobbe.. Det vil kongsgård føre med seg redusert økonomi, og han kan legge det på seg selv.. 

HI

Anonymkode: 0ba47...111

Er han ikke forsikret?

Da jeg ble ufør fikk jeg utbetalt en god forsikringspremie så vi kunne betale ned mye av gjelden vår, så den daglige økonomien ble ikke så endret selv om min inntekt gikk ned.

Anonymkode: 82db3...3d1

[Anonym bruker]

34 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er han ikke forsikret?

Da jeg ble ufør fikk jeg utbetalt en god forsikringspremie så vi kunne betale ned mye av gjelden vår, så den daglige økonomien ble ikke så endret selv om min inntekt gikk ned.

Anonymkode: 82db3...3d1

Han har ikke fått uføreforsikring pga. at han har vært under utredning for det ene og andre så lenge. Han har ulykkes og livsforsikring, men det hjelper ikke.

❤️ Forsikringsbransjen ❤️

HI

Anonymkode: 0ba47...111

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Han har ikke fått uføreforsikring pga. at han har vært under utredning for det ene og andre så lenge. Han har ulykkes og livsforsikring, men det hjelper ikke.

❤️ Forsikringsbransjen ❤️

HI

Anonymkode: 0ba47...111

Det er jo forståelig at de ikke vil forsikre noen som er under utredning, men det gjør det ekstra viktig å forsikre barna da. Mye er jo arvelig og har man litt dårlige gener er det viktig å være forsikret fra tidlig av. 

Anonymkode: 82db3...3d1

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo forståelig at de ikke vil forsikre noen som er under utredning, men det gjør det ekstra viktig å forsikre barna da. Mye er jo arvelig og har man litt dårlige gener er det viktig å være forsikret fra tidlig av. 

Anonymkode: 82db3...3d1

Vi har god barneforsikring.

Jeg er av den oppfatning at forsikringsbransjen bør være nettopp det - en forsikring. Og dersom ikke overskudd og profitt skal være ledestjerner så bør forsikringsselskapene også ta egen risiko for at alle skal få mulighet til en god forsikring. Veldig mange mennesker betaler store beløp uten å ha behov for hjelp fra forsikringen.. og da kunne de ha overlevd å ta ansvar for å forsikre dem som har en forhøyet risiko

Men det er en annen debatt som jeg lar ligge 😊

HI

Anonymkode: 0ba47...111