Ville du vært/er du imot 50/50 fordelt omsorg?

[Anonym bruker]

Om far er skikket til å ha barna? Jeg har litt vanskelig for å forstå hvorfor noen kvinner setter seg sånn på bakbena når det kommer til omsorgsfordeling når barna faktisk er så heldige å ha en god pappa? Er så mange fedre der ute som ikke er i bildet, gjør en elendig jobb med barna, man nærmest må tvinge dem til å ha samvær for barnets skyld osv. Og så har man disse fantastiske fedrene som må gjennom retten for å få 50/50.

Kjenner til 2 fantastiske fedre som begge måtte gjennom retten for å få 50/50 pga x’en satte seg på bakbena.

Jeg skal jo ærlig innrømme at jeg gladelig ville hatt en 50/50 ordning om jeg og mannen gikk fra hverandre. 

Anonymkode: bd03f...e04

[Anonym bruker]

Tenker at det ikke er så nøye hva hverken far eller mor vil. Det viktigste er hvordan det påvirker barna. Det fungerte greit for mine stesøsken, foreldrene deres var naboer og de hadde alle vennene sine i samme krets. Men det hadde aldri fungert for min sønn på 10 år. Jeg og far bor på hver vår side av byen, han har alle vennene sine her, og han har et enormt behov for stabilitet. Han trenger å ha tingene sine, han trenger senga og bamsene sine, og han trenger mammaen sin (i følge han selv er han 55% glad i mamma og 45% glad i pappa). Nå har vi ca 70/30 fordeling. Vi prøvde 60/40 en periode, men det funket dårlig; ungen ble sint, lei seg, stresset, sov dårlig og kranglet mye. Det løste seg da vi gikk tilbake til 70/30, og vi har hatt det sånn siden. 

Jeg og far har alltid samarbeidet godt og er veldig nære venner. Han er en kjempegod pappa og det hadde sikkert passet oss begge med 50/50, men det hadde aldri i livet fungert for ungen vår, så da blir det ikke sånn. 

Anonymkode: d9d1c...00c

[Anonym bruker]

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker at det ikke er så nøye hva hverken far eller mor vil. Det viktigste er hvordan det påvirker barna. Det fungerte greit for mine stesøsken, foreldrene deres var naboer og de hadde alle vennene sine i samme krets. Men det hadde aldri fungert for min sønn på 10 år. Jeg og far bor på hver vår side av byen, han har alle vennene sine her, og han har et enormt behov for stabilitet. Han trenger å ha tingene sine, han trenger senga og bamsene sine, og han trenger mammaen sin (i følge han selv er han 55% glad i mamma og 45% glad i pappa). Nå har vi ca 70/30 fordeling. Vi prøvde 60/40 en periode, men det funket dårlig; ungen ble sint, lei seg, stresset, sov dårlig og kranglet mye. Det løste seg da vi gikk tilbake til 70/30, og vi har hatt det sånn siden. 

Jeg og far har alltid samarbeidet godt og er veldig nære venner. Han er en kjempegod pappa og det hadde sikkert passet oss begge med 50/50, men det hadde aldri i livet fungert for ungen vår, så da blir det ikke sånn. 

Anonymkode: d9d1c...00c

Dette:) ser ikke problemet med 50/50 om det passer for barnet. For broren min sitt barn funket det overhode ikke, så det endte faktisk med at han har barnet mer enn mor. De var da enige at det var det beste, siden moren har en jobb som krever mye reising

Anonymkode: deeeb...76e

[Anonym bruker]

Jeg er verken for eller mot, men tenker at man må se an barna. Våre hadde ikke taklet det, det ville blitt for ustabilt (barn med adhd som trenger forutsigbarhet og klare rammer).

Anonymkode: 3c5c6...8f8

[Anonym bruker]

Når var han mindre så var det uaktuelt med 50/50 far så overhodet ikke barnets behov og fulgte han dårlig opp. Nå er barnet vårt blitt 8 år å far har forbedret seg så nå hadde jeg sagt ja til 50/50 om far ønsket det. Vet sønnen vår ønsker å være mer hos far enn bare annenhver helg,dessverre virker ikke far så intressert i å ha noe mer enn annhver helg.

Anonymkode: 9f43b...092

[Anonym bruker]

Jeg har det motsatte problemet. Jeg har en super pappa, sier alle. Men jeg ser feilene grove feil! Min datter er nå så gammel at hun ser feilene  hun ønsker å bo primært hos meg men far lar henne ikke. Under noen omstendigheter han prøver også grovt å manipulere henne til å endre mening lang tid i forveien. Gutten vår blir mobbet på skolen og har det helt grusomt for tiden. Jeg prøver mitt beste for å snakke med far men han overkjører meg totalt! Jeg har prøvd å fortelle sannheten i retten, jeg prøvde hos fvk men han sjarmerer alle i senk og lyver, det nytter ikke. Vi har 50/50 ordning han ville ha mye mer noe han også hinter om i massevis om at dette ikke er bra for barna osv. Når jeg da etter gjentatte hint sier at nå holder det du tar ikke fra meg barna så blir han helt sånn jeg??? Jeg gjør jo ikke slikt det er jeg som sier til barna at de må til deg🙄🙄. Løgn løgn løgn og atter løgn. Utvendig er han den perfekte pappa... alle synes han gjør en sååå flott jobb. Unntatt de som kjenner han og meg 

Anonymkode: fc852...d34

[Anonym bruker]

50/50 er for foreldrene, og ikke barna. Selvfølgelig kan begge foreldre være like gode og trygge omsorgspersoner, men å måtte flytte bosted en gang i uken, 4 ganger i mnd er veldig ustabilt og til tider frustrerende for barn å måtte forholde seg til. Å ha en fast base er viktig. 

Anonymkode: d2145...754

[Anonym bruker]

35 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tenker at det ikke er så nøye hva hverken far eller mor vil. Det viktigste er hvordan det påvirker barna. Det fungerte greit for mine stesøsken, foreldrene deres var naboer og de hadde alle vennene sine i samme krets. Men det hadde aldri fungert for min sønn på 10 år. Jeg og far bor på hver vår side av byen, han har alle vennene sine her, og han har et enormt behov for stabilitet. Han trenger å ha tingene sine, han trenger senga og bamsene sine, og han trenger mammaen sin (i følge han selv er han 55% glad i mamma og 45% glad i pappa). Nå har vi ca 70/30 fordeling. Vi prøvde 60/40 en periode, men det funket dårlig; ungen ble sint, lei seg, stresset, sov dårlig og kranglet mye. Det løste seg da vi gikk tilbake til 70/30, og vi har hatt det sånn siden. 

Jeg og far har alltid samarbeidet godt og er veldig nære venner. Han er en kjempegod pappa og det hadde sikkert passet oss begge med 50/50, men det hadde aldri i livet fungert for ungen vår, så da blir det ikke sånn. 

Anonymkode: d9d1c...00c

Håper du sa at sønnen kan være glad i mamma 100% og pappa 100 %. Man trenger ikke ta prosent fra den andre forelderen. 

Anonymkode: 27ca1...a09

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

50/50 er for foreldrene, og ikke barna. Selvfølgelig kan begge foreldre være like gode og trygge omsorgspersoner, men å måtte flytte bosted en gang i uken, 4 ganger i mnd er veldig ustabilt og til tider frustrerende for barn å måtte forholde seg til. Å ha en fast base er viktig. 

Anonymkode: d2145...754

Og hvor mye mer stabilitet gir en 60/40 ordning? To dager mer hos ene og så flytting over på en onsdag f.eks? 
 

50-50 er ikke for foreldrene. Hvilken foreldre er det som ønsker å se sitt barn så lite? Jeg hater det men ser barna trives med det og ønsker ikke noe annet. Vi bor 2 min unna hverandre, er gode venner og barna har aldri pakket en bag. 

Anonymkode: 3df34...42f

[Anonym bruker]

Vi har fordeling 90/10. Det er det som passer best i vår situasjon. Far er en helt ok pappa. 
 

Jeg er ikke mot noen fordeling av samvær, men det skal ALLTID være den optimale løsningen for barnet/barna, aldri fordi foreldrene bestemmer det. Man skal heller ikke høre så mye på hva barnet selv sier, men se på hvordan det mentalt takler fordelingen, for de kan ofte ønske en ting, men fungere bedre i en annen situasjon. En annen viktig faktor er foreldrene og deres evne til å sette seg selv til side og fremsnakke den andre forelderen og la det negative ligge om barnet er i nærheten. 

Anonymkode: e5784...d7c

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Håper du sa at sønnen kan være glad i mamma 100% og pappa 100 %. Man trenger ikke ta prosent fra den andre forelderen. 

Anonymkode: 27ca1...a09

Å herre min hatt, det var nå også noe å henge seg opp i. 

Anonymkode: d9d1c...00c

[Anonym bruker]

Det er farlig å si at de pappaene du kjenner er fantastiske pappaer når de måtte gjennom retten for å få samvær. Jeg tenker de fleste nok har en grunn til å ønske samværsfordelingen som de ønsker. Da mine foreldre ble skilt var alle skeptiske til hvorfor min mor fikk mer samvær enn min far, men ingen visste at det meste av samværet hos han endte med krangling, psykisk vold, trusler om fysisk vold og manglende oppfølging. Utad er min far en fin pappa. Mange tror enda han er en veldig fin får og mener vi kommer fra et trygt og godt hjem. Sannheten var en helt annen. Selv nå i dag sliter jeg med å forholde meg til ham pga måten han har behandlet oss og hans personlighet. Jeg har diverse problemer knyttet til atferden han utviste da jeg var barn som forøvrig ble langt verre etter mamma ikke var der for å beskytte oss.

Jeg hadde også et par venninner hvor fedrene gikk rettens vei og fikk samvær. Ingen av de fedrene var godt egnet heller. Det er mye som foregår innenfor husets fire vegger. Jeg vet også om tilfeller der far har fått fullt samvær fordi mor virkelig har vært uegnet, så dette går begge veier. 

Hvis jeg noen gang skulle gått fra min mann hadde jeg kjempet for mest mulig samvær. Ikke fordi han er en uskikket pappa, men fordi nå som vi bor sammen ser jeg hvor lite han forstår hva slags ansvar det er å ha barn. Det er mye tv, tannpuss skippes, de er ikke ute, han har ingen økonomisk sans, han klarer ikke følge opp klær/mat/aktiviteter og han har mer enn nok med seg selv. Siden jeg er her for å betale regninger, mase, legge frem klær, pusse tenner, slå av TVen osv så går det bra. Uten meg hadde de sittet hele samværet foran tv med godteri, lagt seg uten tannpuss i barnehageklærne i senger som ikke ble skiftet på og de ville ikke fått med seg nødvendige klær i barnehagen. 

Alle sier jeg har en fantastisk mann som er tålmodig, snill og flink med barna. Vel, det er han når de er rundt, og ofte her hjemme også. Det holder bare ikke når hverdagen er her og det krever litt mer enn å bygge lego med barna. 

Anonymkode: 9c3e5...14b

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er farlig å si at de pappaene du kjenner er fantastiske pappaer når de måtte gjennom retten for å få samvær. Jeg tenker de fleste nok har en grunn til å ønske samværsfordelingen som de ønsker. Da mine foreldre ble skilt var alle skeptiske til hvorfor min mor fikk mer samvær enn min far, men ingen visste at det meste av samværet hos han endte med krangling, psykisk vold, trusler om fysisk vold og manglende oppfølging. Utad er min far en fin pappa. Mange tror enda han er en veldig fin får og mener vi kommer fra et trygt og godt hjem. Sannheten var en helt annen. Selv nå i dag sliter jeg med å forholde meg til ham pga måten han har behandlet oss og hans personlighet. Jeg har diverse problemer knyttet til atferden han utviste da jeg var barn som forøvrig ble langt verre etter mamma ikke var der for å beskytte oss.

Jeg hadde også et par venninner hvor fedrene gikk rettens vei og fikk samvær. Ingen av de fedrene var godt egnet heller. Det er mye som foregår innenfor husets fire vegger. Jeg vet også om tilfeller der far har fått fullt samvær fordi mor virkelig har vært uegnet, så dette går begge veier. 

Hvis jeg noen gang skulle gått fra min mann hadde jeg kjempet for mest mulig samvær. Ikke fordi han er en uskikket pappa, men fordi nå som vi bor sammen ser jeg hvor lite han forstår hva slags ansvar det er å ha barn. Det er mye tv, tannpuss skippes, de er ikke ute, han har ingen økonomisk sans, han klarer ikke følge opp klær/mat/aktiviteter og han har mer enn nok med seg selv. Siden jeg er her for å betale regninger, mase, legge frem klær, pusse tenner, slå av TVen osv så går det bra. Uten meg hadde de sittet hele samværet foran tv med godteri, lagt seg uten tannpuss i barnehageklærne i senger som ikke ble skiftet på og de ville ikke fått med seg nødvendige klær i barnehagen. 

Alle sier jeg har en fantastisk mann som er tålmodig, snill og flink med barna. Vel, det er han når de er rundt, og ofte her hjemme også. Det holder bare ikke når hverdagen er her og det krever litt mer enn å bygge lego med barna. 

Anonymkode: 9c3e5...14b

Hva gjøres for å endre dette, da?

Familievernkontor? Veiledning fra bv? Foreldrekurs?

Anonymkode: 4f873...985

[Anonym bruker]

Jeg er imot fordi jeg selv måtte bo slik som barn

Anonymkode: 118f2...818

[gale damen]

50/50 er for foreldrene, ikke for barna.

Barn bør ha ett hjem, en base. Om det er hos mor eller far spiller ingen rolle, men å flytte en gang i uken fordi "barnet har rett på" 50 % hos hver av foreldrene er hårreisende.

[Anonym bruker]

44 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er imot fordi jeg selv måtte bo slik som barn

Anonymkode: 118f2...818

Enig. Jeg hadde to gode foreldre. Og de var naboer. Men å ikke ha noen base er veldig slitsomt og gjør at man på en måte blir helt rotløs. 

Jeg klarte ikke å si fra før jeg ble ungdom.  Da begynte jeg å bo mest hos mamma.  

Anonymkode: 9e09c...fc1

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Og hvor mye mer stabilitet gir en 60/40 ordning? To dager mer hos ene og så flytting over på en onsdag f.eks? 
 

50-50 er ikke for foreldrene. Hvilken foreldre er det som ønsker å se sitt barn så lite? Jeg hater det men ser barna trives med det og ønsker ikke noe annet. Vi bor 2 min unna hverandre, er gode venner og barna har aldri pakket en bag. 

Anonymkode: 3df34...42f

Det gir mer stabilitet å ha fast base. Og jo, det er for foreldrene. Det er en egoistisk løsning. 

Anonymkode: d2145...754

[Anonym bruker]

Det handler ikke om å sette seg på bakbeina, «mot» gode fedre, Hi. Det handler som nevnt over å evaluere situasjonen til barnets beste og lage en struktur rundt barnets liv som ut fra forholdene synes å være til barnets fordel. Ihht hvordan man setter samværsordning kommer praktiske forhold som bosituasjon, arbeidssituasjon, barnets alder etc. 50/50 er ikke aktuelt om man ikke deler skolekrets og barnet er gammelt nok, fortrinnsvis skolebarn (her er fagfolk uenige). Mødre «mot» fedre er feil. Syns snart man kan ta en kollektiv skål for alle mødre som i alle tider har strukket seg så langt de har kunnet for barnet, ikke «mot» pappaen. Disse kvinnene og mennene er det så utrolig mye flere av enn psykohistoriene om alenemoren som forsøker å eliminere far fra barnets liv uten grunn. 50/50 som utfall av rettsbehandlet samværssak tror jeg må være en misforståelse. Retten dømmer ikke 50/50. Av den innlysende grunn at skal det foreligge en 50/50-fordeling må samarbeidsklimaet være godt, altså motsatsen av å stevne eller være stevnet. 

Anonymkode: 198c6...c86

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva gjøres for å endre dette, da?

Familievernkontor? Veiledning fra bv? Foreldrekurs?

Anonymkode: 4f873...985

Hva som gjøres for å endre far til mine barn? 

Han er voksen. Hva mener du jeg skal gjøre for å lære ham grunnleggende omsorg? Vi har vært på foreldrekurs og familievernkontoret, men det endrer ikke hans væremåte. Han forstår ikke hvordan det angår ham. Jeg har forsøkt å forklare hvorfor tv og godteri ikke er greit eller hvorfor barnas tenner må pusses, men det synker ikke inn. Hva mer kan jeg gjøre? 50/50 hadde uansett vært utelukket fordi jeg vet barna har behov for mer enn tv og lek inne i ny og ne. 

Anonymkode: 9c3e5...14b

[Anonym bruker]

56 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig. Jeg hadde to gode foreldre. Og de var naboer. Men å ikke ha noen base er veldig slitsomt og gjør at man på en måte blir helt rotløs. 

Jeg klarte ikke å si fra før jeg ble ungdom.  Da begynte jeg å bo mest hos mamma.  

Anonymkode: 9e09c...fc1

Jeg klarte aldri si fra. Ville ikke såre noen av dem. Flyttet på hybel da jeg var 16 år. Kom inn på vgs. i en annen by og flyttet. Hybelen ble mitt første stabile hjem.

Var alltid misunnelig på foreldrene mine som hadde sitt hjem og som slapp å måtte flytte hver uke. 

Anonymkode: 118f2...818

[Anonym bruker]

Går vi noensinne fra hverandre, blir barna boende fast/mest hos far. 

Anonymkode: 2b15d...c0e

[Anonym bruker]

Er prinsipielt imot 50/50, men ser absolutt at det kan funke for noen. Da tenker jeg at foreldre burde bo innen gangavstand fra hverandre og ha et meget godt og positivt samarbeid. 

Min eks og jeg er enige om at 50/50 ikke ville fungert for vårt barn. Pappaen bor ca 40 min unna og han og kona har til sammen 4 barn som da skal leveres på 4 ulike steder på morgenen. Det er en kabal som er vanskelig å få til å gå opp. Barnet vårt sovner også i bilen på vei hjem til far og sovner da svært seint på kvelden og sliter dagen etter på skolen (førsteklassing). Vi er dog åpne for å utvide samværet når barnet ikke sovner i bilen lenger. 50/50 blir det nok aldri, det er vi ganske enige om. Men mulig å gjøre annenhver helg til langhelg. 

Anonymkode: 6e5dd...c7f

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva som gjøres for å endre far til mine barn? 

Han er voksen. Hva mener du jeg skal gjøre for å lære ham grunnleggende omsorg? Vi har vært på foreldrekurs og familievernkontoret, men det endrer ikke hans væremåte. Han forstår ikke hvordan det angår ham. Jeg har forsøkt å forklare hvorfor tv og godteri ikke er greit eller hvorfor barnas tenner må pusses, men det synker ikke inn. Hva mer kan jeg gjøre? 50/50 hadde uansett vært utelukket fordi jeg vet barna har behov for mer enn tv og lek inne i ny og ne. 

Anonymkode: 9c3e5...14b

Jeg blir alltid så overrasket over scenarioer som dette. Klart han kan endre seg! Dersom sjefen hans på jobb hadde innført en ny rutine, vedder jeg på at han hadde lært seg den med en gang, hvis ikke får han jo sparken. Å pusse tennene på barna hver kveld blir det samme, bare mye enklere enn de fleste personers jobb. Han driter jo i både barna, og deg. Det er noe annet hvis han er dypt deprimert, ikke klarer å holde på en jobb osv. Da kan jeg tro på at han faktisk ikke "får det til". Men her gidder han ikke, fordi du uansett svinser rundt og tar alle drittjobbene/oppdragerjobbene.

Anonymkode: eaca7...29f

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det handler ikke om å sette seg på bakbeina, «mot» gode fedre, Hi. Det handler som nevnt over å evaluere situasjonen til barnets beste og lage en struktur rundt barnets liv som ut fra forholdene synes å være til barnets fordel. Ihht hvordan man setter samværsordning kommer praktiske forhold som bosituasjon, arbeidssituasjon, barnets alder etc. 50/50 er ikke aktuelt om man ikke deler skolekrets og barnet er gammelt nok, fortrinnsvis skolebarn (her er fagfolk uenige). Mødre «mot» fedre er feil. Syns snart man kan ta en kollektiv skål for alle mødre som i alle tider har strukket seg så langt de har kunnet for barnet, ikke «mot» pappaen. Disse kvinnene og mennene er det så utrolig mye flere av enn psykohistoriene om alenemoren som forsøker å eliminere far fra barnets liv uten grunn. 50/50 som utfall av rettsbehandlet samværssak tror jeg må være en misforståelse. Retten dømmer ikke 50/50. Av den innlysende grunn at skal det foreligge en 50/50-fordeling må samarbeidsklimaet være godt, altså motsatsen av å stevne eller være stevnet. 

Anonymkode: 198c6...c86

Selvfølgelig, er helt enig med deg når det kommer til det jeg har uthevet av teksten din. At foreldre ikke bosetter seg i nærheten av hverandre slik at barna fortsatt er rundt sine trygge vante omgivelser når det gjelder området og venner, det kan ikke jeg forstå. Men det er kanskje også en annen diskusjon?🤷🏻‍♀️
 

Det 2 jeg kjenner til måtte faktisk rettens vei fordi mødrene satte seg på bakbena slik at de ikke kom noen vei. Nektet å møte opp på fvk osv. Begge fedrene endte med 50/50. De bosatte seg begge to i nabolaget (begge mødrene overtok hus) rett i nærheten av mødrene. Den ene av de kjenner jeg veldig godt. Han dropper absolutt alt for å være med ungene sine. Om det er hans uke med barna blir det ikke barnevakt for å dra på julebord eller andre festligheter. Han har til og med sittet «barnevakt» flere ganger for ekskona slik at hun har kunnet dra på julebord og fester, når det har vært hennes uke. Når han ikke har barna så har han ingen liv. Alt han gjør og eksisterer for er barna og de forguder ham. Så hvorfor prøve å ta fra både barna og far dette? Det er dette jeg ikke forstår.

Anonymkode: bd03f...e04

[Anonym bruker]

57 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg blir alltid så overrasket over scenarioer som dette. Klart han kan endre seg! Dersom sjefen hans på jobb hadde innført en ny rutine, vedder jeg på at han hadde lært seg den med en gang, hvis ikke får han jo sparken. Å pusse tennene på barna hver kveld blir det samme, bare mye enklere enn de fleste personers jobb. Han driter jo i både barna, og deg. Det er noe annet hvis han er dypt deprimert, ikke klarer å holde på en jobb osv. Da kan jeg tro på at han faktisk ikke "får det til". Men her gidder han ikke, fordi du uansett svinser rundt og tar alle drittjobbene/oppdragerjobbene.

Anonymkode: eaca7...29f

Tror du ikke jeg har prøvd? Leste du den delen om familievernkontoret og foreldrekurs? Jeg har faktisk ikke kapasitet til å være mamma for et voksent barn som liksom skal være min partner. Jeg har prøvd forgjeves over mange år. Når barna blir eldre kommer jeg til å gå fra ham. Da vet jeg de kan ivareta seg selv når de er hos far. 

Anonymkode: 9c3e5...14b