Ensomt å være syk? Ensomt å være pårørende?

[Anonym bruker]

Eller hva tenker du om dette? Har du det sånn? Jeg kan tenke meg at de som går gjennom sykdom, at det er litt ensomt på et vis.Men det å være pårørende, kjæreste, med en som er veldig syk føles ensomt synes jeg.. 

Anonymkode: d472e...6b5

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Eller hva tenker du om dette? Har du det sånn? Jeg kan tenke meg at de som går gjennom sykdom, at det er litt ensomt på et vis.Men det å være pårørende, kjæreste, med en som er veldig syk føles ensomt synes jeg.. 

Anonymkode: d472e...6b5

Jeg har det sånn. Er syk og har ingen utenom mamma som tar kontakt

Anonymkode: 53c75...ed1

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Jeg har det sånn. Er syk og har ingen utenom mamma som tar kontakt

Anonymkode: 53c75...ed1

Samme her. ❤

Jeg føler meg veldig ensom 🙁 Føler jeg ikke kan si noe om hvordan jeg har det til mannen. Hadde det vært motsatt, vet jeg at jeg hadde hjulpet han. 

Anonymkode: bcbb5...7ba

[Anonym bruker]

Begge deler kan være veldig ensomt! Ingen tvil om det. Folk som ikke står i det eller har stått i det, kan kun på en overfladisk måte forstå det, men ikke fullt ut hvor krevende det er å stå midt i det over lang tid.

Det er vanskelig nok å være syk, og i tillegg til sykdommen så får man gjerne isolasjonen. Så får man kanskje skyldfølelse overfor sine nærmeste fordi man vet det hemmer deres liv, kanskje pålegger dem større belastninger, livet ble ikke som dere trodde det skulle bli, kanskje blir økonomien også dårligere.

Som pårørende får man jo en del motsatte problemer. Man kan få problemer fordi man føler man ikke kan hjelpe nok. Innimellom får man kanskje skyldfølelse fordi man føler man ikke orker mer, blir kanskje irritert på den syke når den ikke kan stille så mye opp. Men man lever gjerne også med frykt for den andre, hvordan livet blir.

Selv unngår jeg f.eks. fb-sider som grupper med sykdom har, fordi jeg føler det blir for mye fokus på sykdom. Andre finner støtte og lettelse av å være med i en slik gruppe. (jeg er syk)

Det finnes en del støttetiltak for pårørende til syke, så er du pårørende så kan det være noe for deg? Jeg tror det kan være godt for pårørende å få lufte tanker med andre i samme situasjon. Ellers har også noen kommuner tilbud som du kanskje kan forhøre deg om, om du føler for å snakke med noen.

Nå er jeg enslig, men hadde jeg vært i et forhold ville jeg lagt stor vekt på ordentlig kommunikasjon i forholdet. Gjerne også bedt om hjelp fra f.eks. familievernkontoret, for å forebygge større problemer på sikt. For det er en belastning på et forhold om den ene er syk, sånn er det bare. Skal man holde sammen så krever det at man er villig til å jobbe med det, tror jeg.

Anonymkode: 14d91...130

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Begge deler kan være veldig ensomt! Ingen tvil om det. Folk som ikke står i det eller har stått i det, kan kun på en overfladisk måte forstå det, men ikke fullt ut hvor krevende det er å stå midt i det over lang tid.

Det er vanskelig nok å være syk, og i tillegg til sykdommen så får man gjerne isolasjonen. Så får man kanskje skyldfølelse overfor sine nærmeste fordi man vet det hemmer deres liv, kanskje pålegger dem større belastninger, livet ble ikke som dere trodde det skulle bli, kanskje blir økonomien også dårligere.

Som pårørende får man jo en del motsatte problemer. Man kan få problemer fordi man føler man ikke kan hjelpe nok. Innimellom får man kanskje skyldfølelse fordi man føler man ikke orker mer, blir kanskje irritert på den syke når den ikke kan stille så mye opp. Men man lever gjerne også med frykt for den andre, hvordan livet blir.

Selv unngår jeg f.eks. fb-sider som grupper med sykdom har, fordi jeg føler det blir for mye fokus på sykdom. Andre finner støtte og lettelse av å være med i en slik gruppe. (jeg er syk)

Det finnes en del støttetiltak for pårørende til syke, så er du pårørende så kan det være noe for deg? Jeg tror det kan være godt for pårørende å få lufte tanker med andre i samme situasjon. Ellers har også noen kommuner tilbud som du kanskje kan forhøre deg om, om du føler for å snakke med noen.

Nå er jeg enslig, men hadde jeg vært i et forhold ville jeg lagt stor vekt på ordentlig kommunikasjon i forholdet. Gjerne også bedt om hjelp fra f.eks. familievernkontoret, for å forebygge større problemer på sikt. For det er en belastning på et forhold om den ene er syk, sånn er det bare. Skal man holde sammen så krever det at man er villig til å jobbe med det, tror jeg.

Anonymkode: 14d91...130

Det var fine ord, sitter her og gråter når jeg leser det..jeg har barn fra før, og den nye kjæresten som jeg har vært sammen med i to år er alvorlig syk. Så syk at jeg er redd han kan dø. 

Det som er litt vanskelig er at siden vi bare har vært sammen i to år så blir det litt annerledes på et vis. Det er liksom ensomt, fordi vennene mine kjenner ikke han så godt, har fordommer til han. Familie bor langt unna. 

Anonymkode: d472e...6b5

[Anonym bruker]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det var fine ord, sitter her og gråter når jeg leser det..jeg har barn fra før, og den nye kjæresten som jeg har vært sammen med i to år er alvorlig syk. Så syk at jeg er redd han kan dø. 

Det som er litt vanskelig er at siden vi bare har vært sammen i to år så blir det litt annerledes på et vis. Det er liksom ensomt, fordi vennene mine kjenner ikke han så godt, har fordommer til han. Familie bor langt unna. 

Anonymkode: d472e...6b5

Ja, sykdom kommer sjelden når det passer 😕

Selv om dere "bare" har vært sammen i to år, så er det likevel to år, og følelsene er jo ikke noe mindre selv om årene er færre. Hvis det er kreft han har fått vet jeg at kreftforeningen ofte har godt tilbud til både de syke og til pårørende. Sykehus og kommuner bruker å ha egne kreftsykepleiere som også er gode å snakke med. Ellers kan du/dere høre på sykehuset og med kommunen om du/han/dere kan få samtaler om situasjonen dere er i.

Jeg tenker at både den som er syk og den som er pårørende kan trenge å snakke med noen på egen hånd, få lufte tanker og frykt og frustrasjoner uten å være redd for å belaste den andre for mye.

Når du er såpass alene i dette, ta kontakt med legen din i morgen, bestill en time og fortell der hva du og kjæresten står i. Ring også kommunen og hør hvilket tilbud de ev. har. Sjekk om det finnes pårørendegrupper hvor du kan få hjelp, for da kan du få snakke med andre i samme situasjon som du er i, eller personer som har vært i samme situasjon.

Klem ❤️

Anonymkode: 14d91...130

[Anonym bruker]

Begge deler er ensomt. 

Man er syk og vil ikke belaste andre med å klage.

Man er pårørende og vil ikke gjøre det verre for den syke ved å snakke om det med andre. 

Anonymkode: 4d376...56c

[Anonym bruker]

Ja, jeg tror det hadde vært godt å pratet med noen. Prate om frykten og prate om hvor en skal legge forventning til seg selv. 

Jeg merker jeg blir sliten, og mister meg selv litt.. men vil stille opp og være der for han også. 

Takk for fine tilbakemeldinger ❤️

Anonymkode: d472e...6b5

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, jeg tror det hadde vært godt å pratet med noen. Prate om frykten og prate om hvor en skal legge forventning til seg selv. 

Jeg merker jeg blir sliten, og mister meg selv litt.. men vil stille opp og være der for han også. 

Takk for fine tilbakemeldinger ❤️

Anonymkode: d472e...6b5

Hopp i det og undersøk hvilke tilbud som finnes rundt deg, og bestill en time til legen din. Søk heller hjelp nå enn senere, for det er tungt å gå slik du gjør nå.

Lykke til videre ❤️

Anonymkode: 14d91...130

[Anonym bruker]

Tusen takk ❤️ 

Og lykke til til deg også 

Anonymkode: d472e...6b5

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Tusen takk ❤️ 

Og lykke til til deg også 

Anonymkode: d472e...6b5

Takk

Anonymkode: 14d91...130