Kvinnefrigjøringen er jo bare et skalkeskjul for å tyne mest mulig arbeidskraft ut av hvert menneske

[Gjest Antarctica]

17 timer siden, Hjertefru skrev:

Nå skal jeg gi litt støtte til den anonyme her som jeg ser har fått svært mye motbør:

Hold dere fast.... det er en sammenheng mellom kvinnefrigjøringa og kapitalismen. De er ikke to sider av samme sak, men det er heller ikke slik at  du har feminisme på den ene siden og kapitalisme på den andre og de står i direkte i opposisjon til hverandre. Begge fenomener har felles røtter i europeisk kultur, i vitenskapens og opplysningstidens erobring av verdensbildet og i humanismens tro på enkeltindividets verdi og frihet. Jeg greier ikke å forklare det bedre enn dette, men Harari greier det i boka Sapiens. 

Det er derfor han sier at staten og markedet er individets far og mor. Vi tror vi er frie, men egentlig er vi små brikker i historiens gang og et stadig mer komplisert samfunnsmaskineri. 

Og det er helt greit. Bare vi er klar over det 😊

Jeg har ingen illusjon om at vi er frie. Vi ligger under for bl a kapitalens makt. Og patriarkatet lever fortsatt, det.

Men vi er friere enn dersom vi i tillegg skulle bli heltidshusmødre på andres nåde.

[Gjest Antarctica]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Hva er full frihet - anarki?

Ja, kanskje. 

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Folk er ikke noe mer fri under kommunismen. Snarere tvert i mot.

Nå er det vel sånn at kapitalen styrer også der, bare at valgene om hvordan den skal fordeles tas av noen andre i et (hypotetisk) kommunistisk samfunn. Utover det så trodde jeg at det nettopp var  i kommunistiske land man brukte konsekvent whataboutism som svar på kritikk.

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hovedsaklig i andre land, særlig i muslimske land. Selv om de vil vi ikke snakke om

Patriarkatet lever her også, det. Men jeg registerer at du ikke vil snakke om det! (Hvis du syns muslimske land blir debattert for lite og for sjelden i den offentlige diskursen i Norge, vil jeg anbefale deg en tur på internett. F eks til noen av avisene og deres kommentarfelter.)

[Anonym bruker]

På 24.9.2019 den 23.39, Pashla skrev:

Hvis du tillegger "kvinnefrigjøringen" ansvar for kapitalismen, så er du kommet til feil adresse. Kvinnebevegelsen startet allerede for 45 år siden med krav om 6-timers arbeidsdag. Og med ny økonomisk verdensordning som mål. Så ikke skyld på kvinnene eller bevegelsen - dette er hva de har oppnådd til NÅ, og det innebærer bl a at kvinner i de fleste land har mulighet til utdannelse og jobb, og dermed til å oppfostre sine barn uten å være avhengig av andres (menns) goodwill, at de kan være subjekt i sitt eget liv, at de har sikkerhet på person og helse, at de har mulighet for posisjoner og påvirkning i landets politiske system osv osv.

Så "familieslaveriet", det hadde vi her for 50, 70, 100 år tilbake - du skal ikke glorifisere det. Forskjellen var imidlertid at kun mor opplevde det som slaveri, ikke far...

Kommer an på øyet som ser. Etter at menn laget p-piller, og masseproduserte bind og tamponger kom kvinner lettere ut i arbeidslivet fordi de ikke var gravide eller ammende. Ingen lover var i mot det, men en del holdninger. Menn har alltid vært forsørgerne, men ikke alltid kommet hjem fra gruven eller fiskebåten. Akkurat som i dag dør kun menn på norske arbeidsplasser og har de farligste og mest møkkete jobbene. Å være hjemme med barn anser jeg som meningsfylt arbeid. er du helt sikker på at slaveriet var hjemme? Jeg mener slaveriet var og er på jobben. Økonomisk frihet er viktig, men du vet jo at en hver kvinner kan ta barna og dra. Mannen må ikke betale en fast sats heller. Øker han i lønn, så øker bidragene. Så kvinner har fått samme rettigheter på jobben, og menn har fått lite utenom pappaperm, som de ønsker. De ønsker det fordi det har alltid vært og er meningsfylt arbeid å være hjemme med barn, noe du ikke ser ut til å være helt enig i om jeg forstår deg rett. Skriv listen om hva kvinner har fått i arbeidslivet de siste 100 år og hva menn har fått på hjemmebane de siste 100 år. 

Anonymkode: 9e8bb...022

[Syngensang]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kommer an på øyet som ser. Etter at menn laget p-piller, og masseproduserte bind og tamponger kom kvinner lettere ut i arbeidslivet fordi de ikke var gravide eller ammende. Ingen lover var i mot det, men en del holdninger. Menn har alltid vært forsørgerne, men ikke alltid kommet hjem fra gruven eller fiskebåten. Akkurat som i dag dør kun menn på norske arbeidsplasser og har de farligste og mest møkkete jobbene. Å være hjemme med barn anser jeg som meningsfylt arbeid. er du helt sikker på at slaveriet var hjemme? Jeg mener slaveriet var og er på jobben. Økonomisk frihet er viktig, men du vet jo at en hver kvinner kan ta barna og dra. Mannen må ikke betale en fast sats heller. Øker han i lønn, så øker bidragene. Så kvinner har fått samme rettigheter på jobben, og menn har fått lite utenom pappaperm, som de ønsker. De ønsker det fordi det har alltid vært og er meningsfylt arbeid å være hjemme med barn, noe du ikke ser ut til å være helt enig i om jeg forstår deg rett. Skriv listen om hva kvinner har fått i arbeidslivet de siste 100 år og hva menn har fått på hjemmebane de siste 100 år. 

Anonymkode: 9e8bb...022

Poenget er at ein uavhengig om ein er mann eller kvinne eller skal kunne leve livet som man sjølv finn mest verdifullt. Sjølv om kvinner framleis ligger etter på td økonomisk likestilling, og en del andre område har mannen større problemer med å forsvare og muligjære det å ere meir heime med ungar. Og her er mangelen på likestilling problemet. Ikkje at kvinnene har frigjort seg. For 50 år sidan var det at ein mann skulle vere omsorgsperson i heimen og kvinna ha jobb og forsørge endå meir utenkeleg enn i dag. Elles er det betenkelig å sjå på lønna arbeid som slaveri. Alle må bidra for at verda skal gå rundt. 

[Gjest Antarctica]

På 27.9.2019 den 14.08, Anonym bruker skrev:

Etter at menn laget p-piller, og masseproduserte bind og tamponger kom kvinner lettere ut i arbeidslivet fordi de ikke var gravide eller ammende.

Øøøhhh… Det var ikke tamponger og p-piller som fikk kvinner ut i arbeid... Det var strukturelle endringer.

På 27.9.2019 den 14.08, Anonym bruker skrev:

Akkurat som i dag dør kun menn på norske arbeidsplasser og har de farligste og mest møkkete jobbene. 

Ikke riktig. Kvinner dør også på jobben. Og de meste møkkete jobbene er i helsevesenet. Der er smittefaren størst.

På 27.9.2019 den 14.08, Anonym bruker skrev:

 Å være hjemme med barn anser jeg som meningsfylt arbeid. er du helt sikker på at slaveriet var hjemme? Jeg mener slaveriet var og er på jobben.

Det er ikke slaveri dersom det er reelt selvvalgt, og dersom det kompenseres for på en måte som man selv finner tilstrekkelig. Ditt "slavearbeid" kan være en annens største glede. 

På 27.9.2019 den 14.08, Anonym bruker skrev:

Mannen må ikke betale en fast sats heller. Øker han i lønn, så øker bidragene.

Ja, og? Det å ha barn koster jo ikke en konstant sum for alle, barnas forbruk står jo alltid i forhold til foreldrenes.

På 27.9.2019 den 14.08, Anonym bruker skrev:

Så kvinner har fått samme rettigheter på jobben, og menn har fått lite utenom pappaperm, som de ønsker.

Så når menn hadde disse rettighetene fra før, mener du de har "fått" for lite, fordi kvinnene endelig har tatt dem igjen og "fått" samme rettigheter? Det betyr jo at de står likt nå, i alle fall juridisk, men du mener det er for lite for mennene? Hvilken logikk er egentlig det, da?

På 27.9.2019 den 14.08, Anonym bruker skrev:

De ønsker det fordi det har alltid vært og er meningsfylt arbeid å være hjemme med barn, noe du ikke ser ut til å være helt enig i om jeg forstår deg rett.

Jeg har ikke uttalt meg om dette spørsmålet, så her dikter du nok inn en helt egen fortolkning.

På 27.9.2019 den 14.08, Anonym bruker skrev:

Skriv listen om hva kvinner har fått i arbeidslivet de siste 100 år og hva menn har fått på hjemmebane de siste 100 år. 

Anonymkode: 9e8bb...022

Ja, det skal jeg. Når du har skrevet listen over kampanjene kvinner har ført siste 100 år, hvilke saker de gjaldt, hvilke aktivister som ledet disse, hva motstanden var og fra hvem, og hvor mange som døde i prosessen. Men likeledes må du også skrive listen over menns kampanjer, underskriftsaksjoner og demonstrasjonstog, alle deres aktiviteter for å få mer å si i hjemmet. Så kan du måle de to listene med målestokk og regne ut hvor mange mil lenger den ene er...

[Anonym bruker]

Helt enig med deg HI. Men slik samfunnet er lagt opp nå så taper kvinnene på å være hjemme med barn. Den rollen burde vært kompensert, f eks med borgerlønn og ikke minst pensjonspoeng slik at man ikke ødela for sin egen fremtid ved å ta vare på barna sine. 

Slik det er nå så har man ikke valgfrihet for man trues av påstander om minstepensjon, økonomisk avhengighet og risikofylt framtid. Da får bare barna stå opp fra ettårsalder og haste avgårde i barnehagen slik at mor og far kommer seg på jobb i tide....til de blir så utslitt at sykepenger står for døren. 

Hvis man er hjemme med barn i flere år så faller man utenfor arbeidslivet og blir sett på med øyne som sier "verdiløs". Selv om alle vet at man ikke er det, så oppfører man seg som om....

Jeg har vært hjemme med barn i mange år, og faller helt utenom arbeidslivet. Jeg har kjørt mitt eget løp og vet jeg har vært i tvil mang en gang. Jeg har ingen rik ektemann, og er singel som bare det. Men jeg har vært der for barna mine, fulgt dem opp med lekser og aktiviteter - men jeg vet at det kun er de og jeg som får noe personlig ut av det. Ikke har jeg jobbet opp pensjon, ikke har jeg en diger sparekonto. Men jeg har fulgt mitt hjerte, og jeg vet at jeg er i stand til sååååå mye selv om jeg ikke har vært en del av arbeidslivet. Men det er det ingen andre som ser, foreløpig.

Jeg har slitt og jeg har investert tid i mine barn, jeg har ikke jaget etter penger og har en veldig begrenset livsstil. Det har vært delvis eget valg, men det gjør vondt å bli betraktet som uattraktiv i en jobbsituasjon. Men det er greit, jeg har så altfor mange gode minner fra barnas barndom, det kan ikke måles mot travle dager og dyre feriereiser. 

Barna mine setter pris på hverdagshelter, det være seg vafler midt i uka, spillettermiddag eller tur på café. De har ikke overflod av "dyre" opplevelser, men de har meg. Og det tror jeg teller veldig mye i lengden.

Så samfunnet burde få en helomvending der hver og én blir satt pris på for de valgene de tar, og for kreditt for den jobben de gjør. Jeg har tre flotte barn som skal en gang i tiden gi tilbake til samfunnet, og denne verdien får sjelden noe oppmerksomhet. Det rottekjøret som pågår nå i samfunnet, med sykemeldinger, uførhet, psykiske lidelser m.m. er et varseltegn på at ikke alt handler eller burde handle om penger. Folk kjører seg fast og møter veggen, og om det ikke er jobben som får lide, så er det familien eller en selv. 

Hvordan har vi blitt sånn? Hvis folk hadde fått velge selv, hvordan hadde de valgt da? 

 

 

Anonymkode: 0de0c...cbd

[Anonym bruker]

28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Helt enig med deg HI. Men slik samfunnet er lagt opp nå så taper kvinnene på å være hjemme med barn. Den rollen burde vært kompensert, f eks med borgerlønn og ikke minst pensjonspoeng slik at man ikke ødela for sin egen fremtid ved å ta vare på barna sine. 

Slik det er nå så har man ikke valgfrihet for man trues av påstander om minstepensjon, økonomisk avhengighet og risikofylt framtid. Da får bare barna stå opp fra ettårsalder og haste avgårde i barnehagen slik at mor og far kommer seg på jobb i tide....til de blir så utslitt at sykepenger står for døren. 

Hvis man er hjemme med barn i flere år så faller man utenfor arbeidslivet og blir sett på med øyne som sier "verdiløs". Selv om alle vet at man ikke er det, så oppfører man seg som om....

Jeg har vært hjemme med barn i mange år, og faller helt utenom arbeidslivet. Jeg har kjørt mitt eget løp og vet jeg har vært i tvil mang en gang. Jeg har ingen rik ektemann, og er singel som bare det. Men jeg har vært der for barna mine, fulgt dem opp med lekser og aktiviteter - men jeg vet at det kun er de og jeg som får noe personlig ut av det. Ikke har jeg jobbet opp pensjon, ikke har jeg en diger sparekonto. Men jeg har fulgt mitt hjerte, og jeg vet at jeg er i stand til sååååå mye selv om jeg ikke har vært en del av arbeidslivet. Men det er det ingen andre som ser, foreløpig.

Jeg har slitt og jeg har investert tid i mine barn, jeg har ikke jaget etter penger og har en veldig begrenset livsstil. Det har vært delvis eget valg, men det gjør vondt å bli betraktet som uattraktiv i en jobbsituasjon. Men det er greit, jeg har så altfor mange gode minner fra barnas barndom, det kan ikke måles mot travle dager og dyre feriereiser. 

Barna mine setter pris på hverdagshelter, det være seg vafler midt i uka, spillettermiddag eller tur på café. De har ikke overflod av "dyre" opplevelser, men de har meg. Og det tror jeg teller veldig mye i lengden.

Så samfunnet burde få en helomvending der hver og én blir satt pris på for de valgene de tar, og for kreditt for den jobben de gjør. Jeg har tre flotte barn som skal en gang i tiden gi tilbake til samfunnet, og denne verdien får sjelden noe oppmerksomhet. Det rottekjøret som pågår nå i samfunnet, med sykemeldinger, uførhet, psykiske lidelser m.m. er et varseltegn på at ikke alt handler eller burde handle om penger. Folk kjører seg fast og møter veggen, og om det ikke er jobben som får lide, så er det familien eller en selv. 

Hvordan har vi blitt sånn? Hvis folk hadde fått velge selv, hvordan hadde de valgt da? 

 

 

Anonymkode: 0de0c...cbd

Hvordan forsørger du deg og barna dine da? Hvis du ikke jobber og ikke har partner med inntekt? 

Anonymkode: e4bfe...8c2

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvordan forsørger du deg og barna dine da? Hvis du ikke jobber og ikke har partner med inntekt? 

Anonymkode: e4bfe...8c2

Jeg er selvstendig næringsdrivende, jobber omtrent 10-15 timer/uka nå når barna begynner å bli store. Barnetrygd og bidrag fra far. Jeg har valgt bort mange goder og lever et relativt stille og rolig liv. Det har vært et valg, og noe ofrer jeg jo på veien. Men det har vært verdt det. Saken er at det er fullt mulig. Men jeg eier ingenting. Jeg trygger ikke min egen fremtid. Men det er jo ikke sånn at det kun er én måte å leve på...jeg har valgt utradisjonnelt i våre dager og er full klar over den risiko det innebærer. Men livet mitt lever jeg nå, ikke når jeg er 75 og er pensjonert. Og jeg vil velge uavhengig av samfunnets mas om pensjon og dyre ferier og fine hus. Noe kjipt er det innimellom, for jeg har jo venner som oser penger og som shopper og drar på turer hit og dit mens jeg er på tur i skogen. Jeg har liten kjøpekraft men stor indre lykke. Sånn er det. Passer ikke for alle, og det er greit. Men JEG, vil velge for meg.

Anonymkode: 0de0c...cbd

[Anonym bruker]

Har ikke lest hele tråden, men fra det jeg HAR lest, så er jeg VELDIG enig med deg, HI!!!

Anonymkode: f27dd...5ba

[Anonym bruker]

Eg blir jo berre lei meg, tenk at det finnes kvinner som meinar kvinnefrigjering er noko negativt!!! Korleis i all vidaste verden kan de finne på å meine at det er betre at alle kvinner er heime?? Det er det frekkaste eg har høyrt på lenge. Kven er de til å ta eit slikt val på mine, og andre kvinner sine vegne? Korleis i all vidaste verda klarar de å argumentere for at kvinner skal ha eit val her i livet, bli heime med borna eller få jobb, medan alle menn fritt kan velje yrke etter interesse samstundes som dei får born???? Sint blir eg. 

 

Og eg fekk med meg poenget om at ein kan leve på ei løn, og at vi brukar for mykje ressursar. Men å sette dette opp mot likestilling og kvinnefrigjering er usakeleg og usmakeleg. Og irrasjonelt og dumt. 

Anonymkode: 3cc37...e05

[Iiiiik]

Det er jo selvfølgelig mulig at alle som gjør som «alle andre» er bevisstløse høns som ikke reflekterer over egne valg og verdier. Det er også mulig at det bare er en liten intellektuell elite som skjønner at «alle andre» har latt seg lure, og at de - eliten - har fasiten. Det er mulig at du, HI, har opplevde en annen virkelighet enn andre. I min tilværelse er det få grå hverdager med gråtende og institusjonaliserte barn. Det er langt flere dager enn den iskalde februartirsdagen og den øspøsvåte novemberdagen. Det er selvfølgelig slik at vi alle blir preget av samfunnets diskurser, og at vi alle har godt av å tenke over hva som er viktig for oss, og hva vi lar oss presse til uten å ta stilling til det. Jeg synes dog det er interessant at du, HI, ønsker å beholde godene ved det kapitalistiske samfunnet. Du ønsker friheten, kjøpekraften, godene og selvstendigheten, men ikke pliktene og ansvaret. Mine unger gikk ikke i barnehagen mer enn fem år. Selv fikk jeg tre barn, noe som betød at jeg fikk ni år med barnehagebarn, jeg vil tro jeg hadde ti-tjue dager der jeg leverte slappe grinete unger i barnehagen fordi jeg måtte prioritere noen andres barn. De øvrige dagene i den perioden leverte jeg glade barn, og trivdes med å jobbe med andres barn. Jeg er muligens hjernevasket når jeg sier at jeg trives med jobben min, at jeg liker selvrealiseringen, mestringen og fellesskapet det gir meg. Men tankeløs og ureflektert er jeg på ingen måte av den grunn! Jeg er faktisk fullt ut i stand til å gjøre mine egne vurderinger og til å stoppe opp innimellom og finne ut hva som er viktig for meg og min familie. 

[Syngensang]

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Eg blir jo berre lei meg, tenk at det finnes kvinner som meinar kvinnefrigjering er noko negativt!!! Korleis i all vidaste verden kan de finne på å meine at det er betre at alle kvinner er heime?? Det er det frekkaste eg har høyrt på lenge. Kven er de til å ta eit slikt val på mine, og andre kvinner sine vegne? Korleis i all vidaste verda klarar de å argumentere for at kvinner skal ha eit val her i livet, bli heime med borna eller få jobb, medan alle menn fritt kan velje yrke etter interesse samstundes som dei får born???? Sint blir eg. 

 

Og eg fekk med meg poenget om at ein kan leve på ei løn, og at vi brukar for mykje ressursar. Men å sette dette opp mot likestilling og kvinnefrigjering er usakeleg og usmakeleg. Og irrasjonelt og dumt. 

Anonymkode: 3cc37...e05

Skulle jo ikkje vere anonym!!! 

[Anonym bruker]

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Helt enig med deg HI. Men slik samfunnet er lagt opp nå så taper kvinnene på å være hjemme med barn. Den rollen burde vært kompensert, f eks med borgerlønn og ikke minst pensjonspoeng slik at man ikke ødela for sin egen fremtid ved å ta vare på barna sine. 

Slik det er nå så har man ikke valgfrihet for man trues av påstander om minstepensjon, økonomisk avhengighet og risikofylt framtid. Da får bare barna stå opp fra ettårsalder og haste avgårde i barnehagen slik at mor og far kommer seg på jobb i tide....til de blir så utslitt at sykepenger står for døren. 

Hvis man er hjemme med barn i flere år så faller man utenfor arbeidslivet og blir sett på med øyne som sier "verdiløs". Selv om alle vet at man ikke er det, så oppfører man seg som om....

Jeg har vært hjemme med barn i mange år, og faller helt utenom arbeidslivet. Jeg har kjørt mitt eget løp og vet jeg har vært i tvil mang en gang. Jeg har ingen rik ektemann, og er singel som bare det. Men jeg har vært der for barna mine, fulgt dem opp med lekser og aktiviteter - men jeg vet at det kun er de og jeg som får noe personlig ut av det. Ikke har jeg jobbet opp pensjon, ikke har jeg en diger sparekonto. Men jeg har fulgt mitt hjerte, og jeg vet at jeg er i stand til sååååå mye selv om jeg ikke har vært en del av arbeidslivet. Men det er det ingen andre som ser, foreløpig.

Jeg har slitt og jeg har investert tid i mine barn, jeg har ikke jaget etter penger og har en veldig begrenset livsstil. Det har vært delvis eget valg, men det gjør vondt å bli betraktet som uattraktiv i en jobbsituasjon. Men det er greit, jeg har så altfor mange gode minner fra barnas barndom, det kan ikke måles mot travle dager og dyre feriereiser. 

Barna mine setter pris på hverdagshelter, det være seg vafler midt i uka, spillettermiddag eller tur på café. De har ikke overflod av "dyre" opplevelser, men de har meg. Og det tror jeg teller veldig mye i lengden.

Så samfunnet burde få en helomvending der hver og én blir satt pris på for de valgene de tar, og for kreditt for den jobben de gjør. Jeg har tre flotte barn som skal en gang i tiden gi tilbake til samfunnet, og denne verdien får sjelden noe oppmerksomhet. Det rottekjøret som pågår nå i samfunnet, med sykemeldinger, uførhet, psykiske lidelser m.m. er et varseltegn på at ikke alt handler eller burde handle om penger. Folk kjører seg fast og møter veggen, og om det ikke er jobben som får lide, så er det familien eller en selv. 

Hvordan har vi blitt sånn? Hvis folk hadde fått velge selv, hvordan hadde de valgt da? 

 

 

Anonymkode: 0de0c...cbd

Dette var fint skrevet. Slike som deg, som har tatt valg med hjertet, har nok en annen ro og et mer nyansert syn på dette temaet. 

Det er ikke lett for karrierekvinner med ‘alt på stell’ å visualisere hvordan de ellers skulle levd livet. Det er nok skremmende for de å tenke på at deres valg er følge av indoktrinering, og det de kaller ‘frihet’ egentlig er et usynlig fengsel, og da er det lettere å gå i forsvarsposisjon og argumentere med ‘hvordan skulle ellers samfunnet fungert’. Det de ikke forstår, er at samfunnet er så gjennomsyret av forbruk og utnyttelse, og vi er kun brikker som skal brukes til fortjeneste. Derfor MÅ vi stille spørsmålstegn ved, og ta stilling til æ, hvordan livene våre leves og tilbringes, uten å dra inn samvittighet/ansvarsfølelse ovenfor samfunnet og staten. Ikke nødvendigvis for å kritisere eller gjøre opprør, men for å være årvåkne i fremtiden. Om vi ikke er våkne og protesterer hver gang vi blir pålagt nye plikter/krav/avgifter, er vi slaver til slutt. Vi er på god vei allerede. 

Og til slutt; å argumentere med ‘JEG har det veldig fint, JEG elsker jobben min, barna MINE har aldri grått i barnehagen’, er symptomatisk på hvor selvsentrert dette samfunnet har blitt. De færreste er i noen som helst stand til å se det større bildet eller til å forutse konsekvenser av kapitalismen. Sånn sett skremmer mange av svarene meg. 

HI

 

Anonymkode: fadda...754

[Gjest Antarctica]

På 25.9.2019 den 0.14, Anonym bruker skrev:

Okey, hvis du klarer det så klarer alle det. Ikke sant? 

Konspirasjonsteorier driver jeg ikke med. Men det å kunne stille spørsmålstegn ved den oppleste og vedtatte og forutbestemte samfunnsformen vi lever i, er vel sett på som radikalt og litt skremmende for deg i din lille, trygge verden?

Anonymkode: fadda...754

Duehhh… i mitt innlegg fortalte jeg at jeg lever eksakt som Anonym cbd, som du nå lovpriser. Men i mitt tilfelle var det ikke et prisverdig valg "med hjertet", kan jeg forstå ut i fra ditt svar? Bare noe du kunne latterliggjøre?

Endret 30. september 2019 av Pashla

[the amazing spidermamma]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette var fint skrevet. Slike som deg, som har tatt valg med hjertet, har nok en annen ro og et mer nyansert syn på dette temaet. 

Det er ikke lett for karrierekvinner med ‘alt på stell’ å visualisere hvordan de ellers skulle levd livet. Det er nok skremmende for de å tenke på at deres valg er følge av indoktrinering, og det de kaller ‘frihet’ egentlig er et usynlig fengsel, og da er det lettere å gå i forsvarsposisjon og argumentere med ‘hvordan skulle ellers samfunnet fungert’. Det de ikke forstår, er at samfunnet er så gjennomsyret av forbruk og utnyttelse, og vi er kun brikker som skal brukes til fortjeneste. Derfor MÅ vi stille spørsmålstegn ved, og ta stilling til æ, hvordan livene våre leves og tilbringes, uten å dra inn samvittighet/ansvarsfølelse ovenfor samfunnet og staten. Ikke nødvendigvis for å kritisere eller gjøre opprør, men for å være årvåkne i fremtiden. Om vi ikke er våkne og protesterer hver gang vi blir pålagt nye plikter/krav/avgifter, er vi slaver til slutt. Vi er på god vei allerede. 

Og til slutt; å argumentere med ‘JEG har det veldig fint, JEG elsker jobben min, barna MINE har aldri grått i barnehagen’, er symptomatisk på hvor selvsentrert dette samfunnet har blitt. De færreste er i noen som helst stand til å se det større bildet eller til å forutse konsekvenser av kapitalismen. Sånn sett skremmer mange av svarene meg. 

HI

 

Anonymkode: fadda...754

Igjen denne nedlatende holdningen til de som et uenige med deg. De skjønner rett og slett ikke bedre eller er livredde for å tenke annerledes. 

Jeg synes du har en underlig argumentasjon, der du beskylder kvinnefrigjøringen og staten for å utnytte kvinner. Det er jo å snu ting på hodet, i og med at det vel er uten kvinnefrigjøringen og en stat som legger føringer at mange ville ha vært utnyttet. 

Du har ikke helt fått med deg at mange kvinner VIL jobbe. De får glede og tilfredsstillelse av å gjøre jobben sin. Og de ønsker ikke å være avhengig av lommepenger fra en evt mann. 

Det er jo flere som har påpekt at hvis man vil jobbe mindre, så må forbruket ned, men tidligere i tråden ønsket du vel ikke å redusere forbruket ditt, såvidt jeg husker. 

Det er jo hyggelig at det er mulig å påvirke virkelighetsoppfatningen din noe. 

[the amazing spidermamma]

Og en ting til: De færreste her forsvarer kapitalismen. De er bare uenige i at løsningen er å sende kvinnen tilbake til kjøkkenbenken. 

[Espen10]

På 24.9.2019 den 21.29, Anonym bruker skrev:

Så vidt jeg vet tar du feil når det gjelder reallønsveksten som jo er hovedargumentet ditt. Jeg har ikke sjekket for de siste 50 årene, men de siste 35 årene har reallønsveksten vært på i gjennomsnitt ca 1,5% per år. Det vil si at om vi hadde fortsatt å ha den samme sysselsettingen som den gangen ville vi likevell hatt større kjøpekraft. Levekostnadene har faktisk gått ned i forhold til lønningene. Det som faktisk har skjedd er at vi har økt vårt forbruk noe helt enormt i perioden og at svært få vil gi avkall på goder som tv, bil, feriereiser, eget rom for barna, oppvaskmaskin, foreldrepenger, oppkjørte skiøyper osv. Det er et valg vi tar selv.

I tillegg lever vi i et demokrati. "Staten" styres av de menneskene vi velger. Det er veldig lenge siden det bare var dem med eiendom som hadde stemmerett. Det finnes ikke noen ond stat styrt av kapitalistene som forsøker å tyne arbeiderene mest mulig. Vi har derimot en stat styrt av folket som forsøker å legge til rette for at livet skal bli best mulig for flest mulig.

Anonymkode: 3dce6...f51

Staten er derimot IKKE styrt av kapitalistene, men  politikerne (og de har ikke peiling på penger). Kapitalistene skaffer arbeideplasser slik at alle kan prøve å komme i arbeide. Det er vårt skyhøye forbruk som er grunnen til alt stresset. Hadde sluttet på dagen i min jobb hadde vi hatt råd til det, UTEN å ha de godene vi har i dag (ferier, biler, god restaurantmat etc)

[Anonym bruker]

På 30.9.2019 den 10.15, Anonym bruker skrev:

Helt enig med deg HI. Men slik samfunnet er lagt opp nå så taper kvinnene på å være hjemme med barn. Den rollen burde vært kompensert, f eks med borgerlønn og ikke minst pensjonspoeng slik at man ikke ødela for sin egen fremtid ved å ta vare på barna sine. 

Slik det er nå så har man ikke valgfrihet for man trues av påstander om minstepensjon, økonomisk avhengighet og risikofylt framtid. Da får bare barna stå opp fra ettårsalder og haste avgårde i barnehagen slik at mor og far kommer seg på jobb i tide....til de blir så utslitt at sykepenger står for døren. 

Hvis man er hjemme med barn i flere år så faller man utenfor arbeidslivet og blir sett på med øyne som sier "verdiløs". Selv om alle vet at man ikke er det, så oppfører man seg som om....

Jeg har vært hjemme med barn i mange år, og faller helt utenom arbeidslivet. Jeg har kjørt mitt eget løp og vet jeg har vært i tvil mang en gang. Jeg har ingen rik ektemann, og er singel som bare det. Men jeg har vært der for barna mine, fulgt dem opp med lekser og aktiviteter - men jeg vet at det kun er de og jeg som får noe personlig ut av det. Ikke har jeg jobbet opp pensjon, ikke har jeg en diger sparekonto. Men jeg har fulgt mitt hjerte, og jeg vet at jeg er i stand til sååååå mye selv om jeg ikke har vært en del av arbeidslivet. Men det er det ingen andre som ser, foreløpig.

Jeg har slitt og jeg har investert tid i mine barn, jeg har ikke jaget etter penger og har en veldig begrenset livsstil. Det har vært delvis eget valg, men det gjør vondt å bli betraktet som uattraktiv i en jobbsituasjon. Men det er greit, jeg har så altfor mange gode minner fra barnas barndom, det kan ikke måles mot travle dager og dyre feriereiser. 

Barna mine setter pris på hverdagshelter, det være seg vafler midt i uka, spillettermiddag eller tur på café. De har ikke overflod av "dyre" opplevelser, men de har meg. Og det tror jeg teller veldig mye i lengden.

Så samfunnet burde få en helomvending der hver og én blir satt pris på for de valgene de tar, og for kreditt for den jobben de gjør. Jeg har tre flotte barn som skal en gang i tiden gi tilbake til samfunnet, og denne verdien får sjelden noe oppmerksomhet. Det rottekjøret som pågår nå i samfunnet, med sykemeldinger, uførhet, psykiske lidelser m.m. er et varseltegn på at ikke alt handler eller burde handle om penger. Folk kjører seg fast og møter veggen, og om det ikke er jobben som får lide, så er det familien eller en selv. 

Hvordan har vi blitt sånn? Hvis folk hadde fått velge selv, hvordan hadde de valgt da? 

 

 

Anonymkode: 0de0c...cbd

Hvor lenge tror du AS Norge kommer til å gå rundt hvis du får det som du vil? Vi har ikke ubegrenset med penger..

Anonymkode: eb317...1b6

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette var fint skrevet. Slike som deg, som har tatt valg med hjertet, har nok en annen ro og et mer nyansert syn på dette temaet. 

Det er ikke lett for karrierekvinner med ‘alt på stell’ å visualisere hvordan de ellers skulle levd livet. Det er nok skremmende for de å tenke på at deres valg er følge av indoktrinering, og det de kaller ‘frihet’ egentlig er et usynlig fengsel, og da er det lettere å gå i forsvarsposisjon og argumentere med ‘hvordan skulle ellers samfunnet fungert’. Det de ikke forstår, er at samfunnet er så gjennomsyret av forbruk og utnyttelse, og vi er kun brikker som skal brukes til fortjeneste. Derfor MÅ vi stille spørsmålstegn ved, og ta stilling til æ, hvordan livene våre leves og tilbringes, uten å dra inn samvittighet/ansvarsfølelse ovenfor samfunnet og staten. Ikke nødvendigvis for å kritisere eller gjøre opprør, men for å være årvåkne i fremtiden. Om vi ikke er våkne og protesterer hver gang vi blir pålagt nye plikter/krav/avgifter, er vi slaver til slutt. Vi er på god vei allerede. 

Og til slutt; å argumentere med ‘JEG har det veldig fint, JEG elsker jobben min, barna MINE har aldri grått i barnehagen’, er symptomatisk på hvor selvsentrert dette samfunnet har blitt. De færreste er i noen som helst stand til å se det større bildet eller til å forutse konsekvenser av kapitalismen. Sånn sett skremmer mange av svarene meg. 

HI

 

Anonymkode: fadda...754

Hvorfor er du den eneste som har rett her? Jeg har et fint liv, datteren min har et fint liv og det har faktisk mannen min også. Jeg kommer ikke til å leve livet mitt annerledes, fordi du har problemer med å like ditt liv. Det må være kjekt å legge skylden på samfunnet i stedet for å ta et blikk på deg selv.

Anonymkode: eb317...1b6

[Anonym bruker]

53 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvorfor er du den eneste som har rett her? Jeg har et fint liv, datteren min har et fint liv og det har faktisk mannen min også. Jeg kommer ikke til å leve livet mitt annerledes, fordi du har problemer med å like ditt liv. Det må være kjekt å legge skylden på samfunnet i stedet for å ta et blikk på deg selv.

Anonymkode: eb317...1b6

Det er jo ikke snakk om at du skal måtte gjøre om på livet ditt. Hvis du er fornøyd med det, bra! Men det er snakk om at man skal ha valgfrihet og kunne gjøre det man selv føler blir riktig, og så ikke bli straffet senere, av samfunnet, for at man ikke har valgt riktig. 

Om du har det bra, så er det fint, men det er ikke bare deg det handler om. Det er andre mennesker som kanskje ikke har det så bra. Det er press fra arbeidsgiver, press på hjemmefronten, press på barna - man må jobbe heltid men kanskje fram til barna er store så er det bedre å jobbe deltid. Kanskje det hadde gjort noe med det presset vi har på oss selv, og land sykemeldingene hadde vært færre. Men det er ikke sånn at det må være kvinner som skal være hjemme. Det kan like godt være mannen.

Jeg er forresten sikker på at om mannen hadde vært hjemmeværende i mange år, så hadde det vært lovfestet pensjonspoeng for den jobben i så så mange år. 

Disse forskjellene og den urettferdigheten som regjerer i verden/Norge angående disse temaene gjør at man presser seg selv ut i jobb for å kunne henge med i arbeidslivet. Hvordan tror man at man etter fire-fem år hjemme ikke har det som trengs for å komme seg tilbakemelding i arbeidslivet? Hvorfor tror man at alle mennesker over 50 er slitne og har dårligere yteevne? Hvorfor er en 25 åring  bedre kvalifisert fordi h*n er ung? Kanskje unge personer har dårligere arbeidsmoral enn eldre? Kanskje kvinner som har vært hjemme med barn har en annen innstilling til jobben sin og utfører den effektivt? 

Kanskje mye av det vi tror om andre er helt feil, men vi baserer et helt samfunn på det og påstår hardnakket at det er den måten som er best. Og den eneste. Hvorfor er det kun én gjøremåte? Vi vet jo at det ikke er sant. Men tør vi egentlig stille spørsmål ved det livet vi har valgt (???) å leve? Tør vi rikke ved de fundament som vi har lagt i grunnen, med tro på at det var det eneste rette? 

Jeg tror vi har utviklet oss raskt men ikke nødvendigvis tenkt over konsekvensene dette har for oss, enkeltpersoner og samfunn. Vi har bare gjort, krevd, lagt til rette.    Men hvilken motivasjon har vi brukt? Økonomisk???

Personlig??

Enkeltmennesket?

Fellesskapet?

Helse?

Utvikling?

Frigjøring?

Likestilling?

Har vi kjempet for rettigheter, men godtatt kompromisser? 

Har vi fått det vi ville ha...og blitt kvitt det vi ikke ville ha? Som kvinner?

Jeg vet ikke hvor løsningen er men det aner meg at vi har sett oss blind på økonomiske fordeler og makt til fordel for menneskelig verd og samhold.

 

 

Anonymkode: 0de0c...cbd

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hvor lenge tror du AS Norge kommer til å gå rundt hvis du får det som du vil? Vi har ikke ubegrenset med penger..

Anonymkode: eb317...1b6

Norge er et SA, ikke et AS. Og nettopp! Nettopp fordi vi ikke har ubegrenset med penger burde vi tette alle skattehullene som er, slutte å gi de mest bemidlede i bøtter og spann. Da får vi råd til velferd til alle. Da får vi råd til skole, til fritidsordninger, til alle barna. Men sløser vi alle pengene på at noen få skal få sitte med nesten alt... Da klarer ikke et SA å gå rundt.

Anonymkode: f11e5...5f5

[Iiiiik]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Dette var fint skrevet. Slike som deg, som har tatt valg med hjertet, har nok en annen ro og et mer nyansert syn på dette temaet. 

Det er ikke lett for karrierekvinner med ‘alt på stell’ å visualisere hvordan de ellers skulle levd livet. Det er nok skremmende for de å tenke på at deres valg er følge av indoktrinering, og det de kaller ‘frihet’ egentlig er et usynlig fengsel, og da er det lettere å gå i forsvarsposisjon og argumentere med ‘hvordan skulle ellers samfunnet fungert’. Det de ikke forstår, er at samfunnet er så gjennomsyret av forbruk og utnyttelse, og vi er kun brikker som skal brukes til fortjeneste. Derfor MÅ vi stille spørsmålstegn ved, og ta stilling til æ, hvordan livene våre leves og tilbringes, uten å dra inn samvittighet/ansvarsfølelse ovenfor samfunnet og staten. Ikke nødvendigvis for å kritisere eller gjøre opprør, men for å være årvåkne i fremtiden. Om vi ikke er våkne og protesterer hver gang vi blir pålagt nye plikter/krav/avgifter, er vi slaver til slutt. Vi er på god vei allerede. 

Og til slutt; å argumentere med ‘JEG har det veldig fint, JEG elsker jobben min, barna MINE har aldri grått i barnehagen’, er symptomatisk på hvor selvsentrert dette samfunnet har blitt. De færreste er i noen som helst stand til å se det større bildet eller til å forutse konsekvenser av kapitalismen. Sånn sett skremmer mange av svarene meg. 

HI

 

Anonymkode: fadda...754

Din argumentasjon skremmer meg. Eller den irriterer meg i hvert fall. Det var du som la opp diskusjonen om kalde februarmorgener og det var du som påstod at den enkelte som ønsker det travle arbeidslivet er hjernevasket. Altså inviterte ikke du til en prinsipiell og overordnet diskusjon. Om noe så basalt som hvordan den enkelte anretter livet sitt er nok også prinsipielt urealistisk. Opprøret blir ikke mere ekte enn slaveriet hvis det enten er sånn at vi skal følge staten eller vi skal følge deg. Begge deler fordrer lydighet. Sånn sett blir din argumentasjon nokså paradoksal og jeg lurer på om det er kaldt i glasshuset dtt. Å rope på fri vilje er fint, men da kan du ikke latterliggjøre og stakkarsliggjøre dem som velger noe annet enn deg.