Hvorfor er noen misunnelige på de som er uføretrygdet?

[Anonym bruker]

Jeg er veldig glad jeg kan jobbe. Og har vært heldig så langt og unngått sykdommer og skader. Men jeg har minimalt med tid med barna mine. Og har hatt det siden fødselspermisjonen var over og jeg stod klar i barnehagen i det den åpnet kl. 0645 for å kjøre til jobb en time. Siden har det ikke bedret seg, ungene er ni timer på SFO og jeg må jobbe etter de har lagt seg og ha konstant dårlig samvittighet fordi jeg ikke får gjort det jeg skal på jobb (jobber 100% men stillingens innhold er ca 160%). Men er da vel ikke misunnelig på de som er ufør. Valget er lett. Jeg vil være frisk. Jeg vil jobbe. Jeg vil bidra. Og barna mine lærer at hardt arbeid lønner seg. 

Men jeg er glad vi har de ordninger vi har. Har alvorlig syke venner og kollegaer. Og de burde fått mer enn de får, da de ikke kan noe for situasjonen sin. 

Snyltere derimot. De liker jeg svært dårlig. 

Anonymkode: 9ba7c...616

[Anonym bruker]

Tror nok at ikke det nødvendigvis er misunnelse, men kanskje handler mer om som ei skriver at man knapt får endene til å møtes i en lavtlønnet jobb. Med vakter som kanskje treffer med store dager og derfor krever jobben at man ofrer noe som betyr mye for penger man knapt nok kan leve på. Tror kanskje mange er så overveldet av eget kjør at av og til virker det jo litt lettere å ikke måtte forholde seg til alle kravene der ute. Og så er det jo faktisk uføre som har tid og overskudd til å gjøre noe de ønsker i løpet av en dag, da treffer det nok en nerve for de som knapt rekker å ta en dusj i løpet av dagen. Jeg kjenner også flere som sliter med helsen selv om de jobber fulltid. Null overskudd til noe som helst annet enn det du må i løpet av en dag. Det er ikke nødvendigvis et tilfredsstillende liv for alle å være i jobb heller. 

Så har du selvfølgelig de som ikke ønsker å jobbe også da.....

Anonymkode: bfc4e...227

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Tror nok at ikke det nødvendigvis er misunnelse, men kanskje handler mer om som ei skriver at man knapt får endene til å møtes i en lavtlønnet jobb. Med vakter som kanskje treffer med store dager og derfor krever jobben at man ofrer noe som betyr mye for penger man knapt nok kan leve på. Tror kanskje mange er så overveldet av eget kjør at av og til virker det jo litt lettere å ikke måtte forholde seg til alle kravene der ute. Og så er det jo faktisk uføre som har tid og overskudd til å gjøre noe de ønsker i løpet av en dag, da treffer det nok en nerve for de som knapt rekker å ta en dusj i løpet av dagen. Jeg kjenner også flere som sliter med helsen selv om de jobber fulltid. Null overskudd til noe som helst annet enn det du må i løpet av en dag. Det er ikke nødvendigvis et tilfredsstillende liv for alle å være i jobb heller. 

Så har du selvfølgelig de som ikke ønsker å jobbe også da.....

Anonymkode: bfc4e...227

Men det er jo ikke de uføretrygdede sin skyld at andre har dårlig betalte jobber, tunge jobber, har for lite tid, lite overskudd eller er lei av jobben sin. Uføretrygdede må få lov til å leve selv om de ikke jobber, de må jo få lov til å gjøre noe de ønsker i løpet av en dag uten at andre skal være misunnelige av den grunn., det er jo nok av ting de ikke kan gjøre.

Hi

Anonymkode: bcedf...df7

[Anonym bruker]

Jeg tror de som er misunnelige er veldig farget av den lille delen av uføre som stikker seg ut og glemmer å tenke på at de fleste uføre har reelle sykdommer/skader og vanlige liv. 

F.eks. uføre som får veldig mye utbetalt, uføre som utfører krevende hobbyer og uføre som kritisere andre for å ikke rekker over det de selv rekker provosere nok mange og for enkelte til å bli provosert av/misunnelig på. Og så glemmer de at de aller fleste uføre har plager som de aldri kunne tenke seg å ha selv. For de aller fleste er jo helsen noe av det viktigste man har. 

Det er flere saker jeg har sett har provosert flere og som gir uføre et unødvendig dårlig rykte. 

En av dem er en ufør mor med interiør som sin hobby. Alle synes hun hadde et fint hjem og var glad på hennes vegne i starten. Så begynte hun å kritisere alle andre for å bruke for lite tid på hjemmene sine. Det var synd på barna som vokste opp i hus som ikke alltid var ryddet og som ikke var oppusset på lenge. Når hun som var ufør klarte å holde et plettfritt, nyoppusset hjem, burde alle andre klare det også. Etter hun startet med denne kritikken har folk mistet litt av sin sympati. Nå lurer de heller på hvor syk hun egentlig er som klarer alt dette når de ikke rekker over det selv. Og de lurer på hvor mye hun får utbetalt som kan pusse opp så ofte når de ikke har råd til det selv. Andre uføre blir også sett mer kritisk på etter dette.    

En annen dame hadde fra hun var liten en enorm lyst til å jobbe med en hobby/lidenskap. Problemet var at det er omtrent umulig å ha dette som levebrød uten å være ekstremt dyktig noe hun ikke var. Dette er et veldig krevende yrke i tillegg. Da hun forstod at dette ikke var et yrke hun kunne leve av gikk hun all inn for uføretrygd. Hun gjorde først et fremstøt og fikk avslag, men gjorde et nytt forsøk noen år senere med annen årsak. Denne gangen lyktes hun. Etter at dette var i orden har hun drevet for fullt med hobbyen sin. Ettersom dette er et veldig krevende yrke er det mange som virkelig lurer på hvordan hun klarer dette/hvor syk hun egentlig er og er misunnelig på henne for å kunne drive med hobbyen sin fulltid (noe de færreste har mulighet til) og ha en trygg økonomi i et yrke der økonomien er vanskelig. 

I media for noen år siden var det en familie med 7 barn som klagde da barnetillegget ble redusert. De ville miste 100 000 i året. Flere av barna hadde de fått etter at mor ble ufør og sier at hadde de visst at kuttet ville komme hadde det ikke vært økonomisk forsvarlig å få så mange barn. Med andre ord var det naturlig for dem at staten skulle forsørge deres økende barneflokk. Disse burde aldri fått lov til å fronte denne saken for uføre som gruppe led nok en del under dette. Spesielt familier i lavt-lønnsarbeid som ønsket seg flere barn uten å ha råd til det synes dette var urettferdig. De fikk jo ikke en krone mer i lønn selv om de fikk flere barn.     

Slike saker som dette for veldig stor plass i folks bevissthet. Og så "glemmer" man de som er reelt syke, har redusert livskvalitet og som mister det sosiale og alle de andre godene det er ved å stå i arbeid. Det er jo ingen som ønsker å være uføre egentlig, for det betyr jo at man har kraftig redusert helse.

Anonymkode: f4280...355