Gå til innhold

Hvorfor er noen misunnelige på de som er uføretrygdet?


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ingen er misunnelig på sykdom, men jeg tror mange kjenner på misunnelse på tiden. 

Jeg er ufør, og jeg vet at ingen ønsker seg min kropp. Så mye jeg har vært gjennom siste årene med sykehus, operasjoner osv, ingen ønsker seg sånt. 

Men da jeg hadde bakt noen fine muffins til min datters bursdag kom min søster med en litt ufin kommentar om hjemmeværende "cupcakesmammaer" og at alle kunne gjort det samme om de hadde like god tid. 

Det var faktisk sårende, for jeg skulle en million gang heller vært frisk, i full jobb og bare hatt tid til å smelle sammen noen toro-muffins jeg også. 

Jeg vet at søsteren min har mye empati, at hun overhodet ikke er misunnelig på meg. Men akkurat da, i et slitent øyeblikk var hun litt misunnelig på all tiden jeg har og at jeg i slow motion kan rekke ting hun ikke rekker. Men både hun og jeg vet at det er veldig ensomt og at man omtrent kan gå på veggen av frustrasjon over å være syk. 

Anonymkode: 58312...080

Så stort av deg å tilgi søsteren din den ufine kommentaren 😊 Bra du også så at det var i et slitent øyeblikk. Veldig bra kommentar. Trur mange kan være misunnelige på «all tiden» uføre har. Ikke alltid lett å tenke at den dagen du kanskje har ork til å lage ekstra fine muffins for datteren din, så orker du kanskje ikke å bli med på et foreldremøte neste dag. 

Mye som er usynlig og jeg misunner ingen ensomheten og stigmaet. En i familien ble uføre grunnet epilepsi og hjerneskade etter operasjon. Livskvaliteten er sterkt redusert og vedkommende  har kanskje 40% av energien til et normalt menneske. Er ikke lett å fordele de 40%... 

Tiden en bruker er relativ. Jeg jobber 100% og har 3 barn. Jeg er overbevist om at jeg får mer ut av tiden med barna mine enn mange som er svært syke .. selv om de har all tid i verden. 

Så gå med hodet hevet når du bruker tiden din på å gjøre en hyggelig ting for barna dine:) Det betyr jo bare at du prioriterer riktig. 

Misunnelse er menneskelig, men trenger ikke styre oss :) 

Anonymkode: 71bf2...97e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dette er ikke en bryter hvor man enten er i superform eller dausjuk. Mange står i jobb med diagnoser. Noen som egentlig er veldig nedsatt står i jobb, og noen med bedre helse er uføre. Hvis man har redusert helse og bruker det meste av sin energi på jobb, kan det være sårt å se at uføre man kjenner har en bedre fritid. 

Anonymkode: d9124...61c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Noen har fått uføretrygd uten å være veldig syke, da ser man jo at de har «fri» og rekker masse i tillegg til at de får penger «gratis». Umulig å vite hvem dette er da siden man ikke ser personen hele tiden. De som faktisk er veldig syke synes jo ofte bare i sine friskeste perioder, og kanskje de da får gjort masse og også gjerne vil vise fram at de også faktisk får «til noe»?

Det «vi andre» gjerne ser er en person med masse «fritid» nok til å rekke alt vi i jobb ikke rekker, og at de slipper tidsklemma. 

Det vi ikke ser og føler er jo hvordan de egentlig har det, både fysisk og psykisk. Og hadde man måtte gått i deres sko hadde man nok heller ville være frisk og travel. De fleste drømmer jo om «fri» når det blåser som verst og da blir man lett litt misunnelig på de som sitter i le. 

Tror i de fleste tilfeller dette ikke er noen vonde tanker mot noen, og heller enn å føle på skam for å være den uføre som andre misunner, så kan man jo prøve å tenke at andre faktisk er misunnelig på DEG, selv om du har det slik du har det. Prøve å snu det til noe positivt i tankene selv om du drømmer om å kunne reise på jobb som dem. 

 

Anonymkode: 34b8f...079

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er misunnelig på min tante og hennes kjæreste. De er i tidlig femtiårene, uføretrygdet og bor i Spania hele året og bruker dagene på å spille golf. Hun er ikke så veldig syk, har litt vondter her og der, og det har vært litt psykisk sykdom. Han vet jeg ikke. De legger ut bilder på fb om sin hverdag i Spania som består av strand, sol, shopping, pub og golf. Jeg kjenner at jeg er misunnelig når jeg står midt i hverdagskaos, mas, tidsklemme, tøffe jobbkrav og iskald vinter.

Anonymkode: 876fb...602

Lenke til kommentar
Del på andre sider

15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Dette er ikke en bryter hvor man enten er i superform eller dausjuk. Mange står i jobb med diagnoser. Noen som egentlig er veldig nedsatt står i jobb, og noen med bedre helse er uføre. Hvis man har redusert helse og bruker det meste av sin energi på jobb, kan det være sårt å se at uføre man kjenner har en bedre fritid. 

Anonymkode: d9124...61c

Hvis man har redusert helse, og velger å snyte sine barn for kontakt med mamma fordi man prioriterer å trumpe seg på jobb istedet, har man helt, helt feil verdisett. Uføretrygd og andre ytelser finnes for at man skal kunne leve et mest mulig normalt liv. Og det innebærer å stå i sine forpliktelser overfor dem man har satt til verden. Så de som er syke, sliter seg ut på jobb og ikke har krefter til ungene om ettermiddagen, får ingen medalje av meg. Som ansatt er man erstattelig. Som mor/far er man uerstattelig.

Anonymkode: 435ea...625

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er misunnelig på min tante og hennes kjæreste. De er i tidlig femtiårene, uføretrygdet og bor i Spania hele året og bruker dagene på å spille golf. Hun er ikke så veldig syk, har litt vondter her og der, og det har vært litt psykisk sykdom. Han vet jeg ikke. De legger ut bilder på fb om sin hverdag i Spania som består av strand, sol, shopping, pub og golf. Jeg kjenner at jeg er misunnelig når jeg står midt i hverdagskaos, mas, tidsklemme, tøffe jobbkrav og iskald vinter.

Anonymkode: 876fb...602

Du får gå til legen og lyve på deg vondter, da. Og se om du greier å skrape til deg uføretrygd. Og flytte til Spania deretter.

Anonymkode: 435ea...625

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Dette er mennesker jeg kjenner veldig godt. Noen i nærmeste familie andre som gode venner jeg møter daglig. Vi har selv sittet og diskutert dette. De er klar over selv at de var veldig heldige og hvor mye andre sliter. I tillegg så er det ikke til å stikke under en stol at legevitenskapen og legemiddelindustrien har kommet langt på 30-20 år så det utgjør en enorm forskjell. Som jeg sa der var det legene som foreslo uføre og de tok det og fikk det innvilget. Dette er ikke i Oslo men ut på bygda, hvor jeg har inntrykk av at mange fler (prosentvis) er uføretrygdet enn i storbyene.

Anonymkode: 73e6a...af4

Det inntrykket syns jeg du bør understøtte med litt statistikk, for legene går etter samme retningslinjer i hele Norge, og NAV er også statlig.

Anonymkode: 435ea...625

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg er ikke misunnelig på de iføre, men jeg blir litt irritert når jeg har en fridag og stikker bortom den lokale kafeen og damene der forteller meg hvor deilig det er å være ufør og de anbefaler meg å bli det (det er ikke sååååå vanskelig nemlig). De har alle høyere inntekt enn meg, er alene med flere barn (de får tillegg på 3000 i mnd per barn under 18 år) og sitter på kafé hele dagen. Ei av de har 5 barn under 18 år og for dermed 15 000 i mnd i tillegg for barna. Hun forteller at hennes inntekt inkludert barnetrygd og bidrag er på hele 45 000 i mnd. 

Heldigvis vet jeg at min inntekt gir meg bedre pensjon enn de og så fort barna deres er 18, så har de mistet en masse inntekt. Jeg vet også at de færreste av de har evnen til å spare

Anonymkode: db3c3...f07

Lenke til kommentar
Del på andre sider

33 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvis man har redusert helse, og velger å snyte sine barn for kontakt med mamma fordi man prioriterer å trumpe seg på jobb istedet, har man helt, helt feil verdisett. Uføretrygd og andre ytelser finnes for at man skal kunne leve et mest mulig normalt liv. Og det innebærer å stå i sine forpliktelser overfor dem man har satt til verden. Så de som er syke, sliter seg ut på jobb og ikke har krefter til ungene om ettermiddagen, får ingen medalje av meg. Som ansatt er man erstattelig. Som mor/far er man uerstattelig.

Anonymkode: 435ea...625

Hvis alle tenker slik; hvem skal ta regningen da? Jeg jobber med en med chrons, en med revmatoid artritt, en med fibromyalgi og en med sterke fødselsskader. Sikkert andre også med diagnoser jeg ikke kjenner til. Alle dyktige og flotte medarbeidere. Min mor jobbet livet gjennom med angst som holdt henne hjemme når hun ikke var på jobb. Veldig, veldig mange mennesker har ett eller annet. Alle kan ikke være så privilegerte og egoistiske at de tenker at hvis jobben går litt ut over familien må man være hjemme. Hvordan skulle dette fungere globalt? Alle ville hatt mer tid og overskudd til å være foreldre om de ikke brukte åtte timer daglig på jobb. Hvordan blir samfunnet etter hvert når ingen har yrkesstolthet? Når det å bidra ikke lenger er noe å føle stolthet over? Hva med å være et forbilde for barna? De som er syke men allikevel bretter opp ermene og gjør så godt de kan fortjener all ære! (Og med dette mener jeg selvfølgelig ikke å disse de som er for syke til å arbeide). Vi kan ikke bli så bortskjemte her oppe i NAV-himmelen at vi mener vi fortjener å gå hjemme til det beste for familien. 

Anonymkode: d9124...61c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det inntrykket syns jeg du bør understøtte med litt statistikk, for legene går etter samme retningslinjer i hele Norge, og NAV er også statlig.

Anonymkode: 435ea...625

Ja nå så gjør de det men veldig mange er innvilget uføretrygd lenge før det fantes noe nav. Den gangen var det lokale kontorer på en helt annen måte en nå. Det er jo grunnen til at det  i det hele tatt ble nav. Er jo ikke voldsomt lenge siden nav oppsto. Men den dag i dag selv om man har nav så forholder man seg til enkelt mennesker. Og mennesker tar forskjellige valg uansett om de går etter de samme retningslinjene. 

Anonymkode: 73e6a...af4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det inntrykket syns jeg du bør understøtte med litt statistikk, for legene går etter samme retningslinjer i hele Norge, og NAV er også statlig.

Anonymkode: 435ea...625

https://www.kommuneprofilen.no/Profil/Helse/Bench/helse_ufore_bench.aspx

sånn der har jeg undersøkt det. Er bare å klikke på linken og scrolle nedover. Oslo er omtrent på bånn mens mange mange småkommuner har over 20% uføretrygdede.

Anonymkode: 73e6a...af4

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

https://www.kommuneprofilen.no/Profil/Helse/Bench/helse_ufore_bench.aspx

sånn der har jeg undersøkt det. Er bare å klikke på linken og scrolle nedover. Oslo er omtrent på bånn mens mange mange småkommuner har over 20% uføretrygdede.

Anonymkode: 73e6a...af4

Det er jo ikke så rart det. Uføre har lavere inntekt og Oslo har høye boutgifter. De uføre har ikke råd til å bo i Oslo.

Anonymkode: db3c3...f07

Lenke til kommentar
Del på andre sider

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er jo ikke så rart det. Uføre har lavere inntekt og Oslo har høye boutgifter. De uføre har ikke råd til å bo i Oslo.

Anonymkode: db3c3...f07

Du får omtrent samme resultat hvis du tar utgangspunkt i hvilken kommune du er født i.

Mange kommuner med lite jobber har ekstremt mange uføretrygdede. 

Anonymkode: 34024...2d0

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du får omtrent samme resultat hvis du tar utgangspunkt i hvilken kommune du er født i.

Mange kommuner med lite jobber har ekstremt mange uføretrygdede. 

Anonymkode: 34024...2d0

Er en del i kommunen jeg bor i, men de jeg kjenner til har flyttet hit etter de ble uføre pga økonomi. De som er født i Oslo har ikke råd til å bo der fordi prisene er for høye både på leie og eie.

Anonymkode: db3c3...f07

Lenke til kommentar
Del på andre sider

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er ikke misunnelig på de iføre, men jeg blir litt irritert når jeg har en fridag og stikker bortom den lokale kafeen og damene der forteller meg hvor deilig det er å være ufør og de anbefaler meg å bli det (det er ikke sååååå vanskelig nemlig). De har alle høyere inntekt enn meg, er alene med flere barn (de får tillegg på 3000 i mnd per barn under 18 år) og sitter på kafé hele dagen. Ei av de har 5 barn under 18 år og for dermed 15 000 i mnd i tillegg for barna. Hun forteller at hennes inntekt inkludert barnetrygd og bidrag er på hele 45 000 i mnd. 

Heldigvis vet jeg at min inntekt gir meg bedre pensjon enn de og så fort barna deres er 18, så har de mistet en masse inntekt. Jeg vet også at de færreste av de har evnen til å spare

Anonymkode: db3c3...f07

Deltidsmødre kan lire av seg samme. Bare å begynne og jobbe redusert. Da får du så mye bedre tid. Men når pensjonsalderen kommer (de har fått pensjonspoeng, men ikke opptjening i penger) og blir dermed minstepensjonister. Ikke alle sparer til egen pensjon

Anonymkode: 90a73...7a8

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Min eks var altid misunnelig på de som var ufør. Han sa det rett ut at det var urettferdig. Han innrømte og at det var hans store drøm. Vet at han fremdeles jobber med saken. 😂 

Så noen er faktisk det. 

Anonymkode: 2b270...ea3

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Mia_73 skrev:

Ingen er misunnelig på uføre men noen i lavlønnsyrker syns kanskje at det er utrettferdig at noen (ytterst få) som får maksimal uførepensjon fra staten og muligens privat i tillegg har det samme eller mer enn dem. Grunnen til uførheten ønsker ingen ha.

Det var da en merkelig påstand.

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis alle tenker slik; hvem skal ta regningen da? Jeg jobber med en med chrons, en med revmatoid artritt, en med fibromyalgi og en med sterke fødselsskader. Sikkert andre også med diagnoser jeg ikke kjenner til. Alle dyktige og flotte medarbeidere. Min mor jobbet livet gjennom med angst som holdt henne hjemme når hun ikke var på jobb. Veldig, veldig mange mennesker har ett eller annet. Alle kan ikke være så privilegerte og egoistiske at de tenker at hvis jobben går litt ut over familien må man være hjemme. Hvordan skulle dette fungere globalt? Alle ville hatt mer tid og overskudd til å være foreldre om de ikke brukte åtte timer daglig på jobb. Hvordan blir samfunnet etter hvert når ingen har yrkesstolthet? Når det å bidra ikke lenger er noe å føle stolthet over? Hva med å være et forbilde for barna? De som er syke men allikevel bretter opp ermene og gjør så godt de kan fortjener all ære! (Og med dette mener jeg selvfølgelig ikke å disse de som er for syke til å arbeide). Vi kan ikke bli så bortskjemte her oppe i NAV-himmelen at vi mener vi fortjener å gå hjemme til det beste for familien. 

Anonymkode: d9124...61c

👏🏻👏🏻👏🏻

Anonymkode: 37fa7...95e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror helt seriøst at mye av den misunnelsen noen har overfor uføre rett og slett bunner i ganske store kunnskapshull og trolig også mangler på sosial intelligens/empati.

Ang. de som er i lavtlønnsyrker som ev. er misunnelige på uføre som får det samme utbetalt som de selv... igjen kunnskapsløshet. De velger å se helt bort fra at de som har høyere uførestønad også har tatt høy utdanning og/eller hatt jobber som har gitt dem høyere lønn. Dvs. de har faktisk jobbet for det de i dag har utbetalt.

Og det kunnskapsløse går jo også på det å bare sammenligne lønn og jobb. Javel, de er lavtlønte, de jobber kanskje åtte timer fem dager i uken. De uføre er syke 24 timer i døgner 7 dager i uken...

Og alltid når slike diskusjoner kommer opp, så er det alltid flere som skriver "er ikke misunnelig på de som er uføre, MEN...". Dette men'et følges da gjerne med en kommentar om de som eeeeegentlig (iflg. den som skriver) ikke er syk, men har visstnok lurt seg til uføretrygd. Javel - det er i så fall trygdesvindel, og det er i så fall noe som den som påstår å VITE bør melde fra om til rette etater. Men pussig nok så gjøres ikke det av de som hevder de VET at folk snyter til seg uføretrygd. Det er ansvarsfraskrivelse, for om man virkelig vet, da plikter man å melde fra. Slutt å rakke ned på en hel gruppe og gjør heller noe selv for å rette opp i det som i så fall er ulovlig og straffbart. Men det er jo så mye enklere å bare rakke ned på en hel gruppe istedenfor å handle selv...

Det er et problem at syke og uføre liksom ikke skal få bevege seg normalt i samfunnet. Har man fått stempelet så bør man tilsynelatende oppføre seg "riktig", dvs. man bør alltid se syk og lidende ut, man bør helst ikke ta vare på egen hygiene, og man bør for all del ikke sminke seg eller kle seg ordentlig. Man bør heller ikke gjøre kulturelle ting. Man skal selvfølgelig ikke være sosial. Og man skal i hvert fall aldri noensinne trene, for det er det jo bare friske som gjør... Slike holdninger florerer, og det bunner kun i store kunnskapsmangler og manglende sosial forståelse hos de som har disse holdningene! Hvis man er reelt syk så ønsker man jo å holde seg friskest mulig. Noen har også håp om å komme seg tilbake i jobb, eller i det minste fungere noenlunde normalt ellers. Ingen blir friske nok til å jobbe igjen om de parkerer seg selv varig i en sofa! Skal man bli sterkere, utholdende nok, smertefri nok til å kanskje på sikt kunne jobbe igjen, da MÅ man først tåle de belastningene det er å gjøre normale hverdagsaktiviteter, man MÅ trene seg opp igjen. Og skal man det så MÅ man også kunne gjøre disse tingene. At man da skal møtes med mistro og fordømmelse er sykt - men da er det ikke den uføre som er syk...

Jeg tror oppriktig at mange flere kunne kommet seg tilbake i jobb hvis man hadde sluppet unna disse holdningene. For disse holdningenen finnes ikke bare hos vanlige folk, den finnes også hos Nav og i helsevesenet. Man må først bruke mange år på å bli mistrodd og bevise at man faktisk er så syk som man reelt er, for kun slik får man noe å leve av mens man er syk. Alt fokus går på hvor syk man er, hvor lite funksjon man har. Som syk får man ikke ro til å bruke tiden på det som kanskje kunne snudd sykdommen og utviklingen. Og har man først blitt uføretrygdet og man kanskje får den roen sykdommen krever for å ev. kunne bli bedre, da skal man jammen mistros da også. De som er syke, enten de har måttet over på uføretrygd eller ikke, de burde heies frem om de blir mer aktive igjen, om de begynner å trene. De bør oppmuntres til å fortsette, de bør gis håp om at de kanskje kan komme seg ut i noe jobb igjen, og de bør støttes på veien dit. Og for de som er så syke at det aldri vil gå, de bør også heies frem når de likevel er aktive og ev. trener, for når de holder seg i mer aktivitet og trener det de greier, da sparer de samfunnet for større merutgifter, fordi de da holder seg friskere enn de eller ville gjort, blir ikke så pleietrengende som de ellers kunne blitt.

Jeg håper det kommer en dag hvor mye av de karakteristikkene om denne gruppen, slik HI skrev, vil bli snudd helt om. Det ligger mye ubrukte muligheter i uføre. Det gagner ingen, hverken enkeltpersoner eller samfunnet å stigmatisere en gruppe som ubrukelig eller mindreverdig. Det gagner alle å snu holdningene, oppmuntre til aktivitet, motivere til å bidra, støtte ved trening, støtte når den uføre har kommet seg på en fjelltopp - eller kanskje fjelltoppen er så enkel som å handle mat eller støvsuge. Man får frem ressurser i personer ved å støtte og heie frem, ikke ved å rakke ned på og stigmatisere.

 

Anonymkode: fb297...2fd

Lenke til kommentar
Del på andre sider

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis alle tenker slik; hvem skal ta regningen da? Jeg jobber med en med chrons, en med revmatoid artritt, en med fibromyalgi og en med sterke fødselsskader. Sikkert andre også med diagnoser jeg ikke kjenner til. Alle dyktige og flotte medarbeidere. Min mor jobbet livet gjennom med angst som holdt henne hjemme når hun ikke var på jobb. Veldig, veldig mange mennesker har ett eller annet. Alle kan ikke være så privilegerte og egoistiske at de tenker at hvis jobben går litt ut over familien må man være hjemme. Hvordan skulle dette fungere globalt? Alle ville hatt mer tid og overskudd til å være foreldre om de ikke brukte åtte timer daglig på jobb. Hvordan blir samfunnet etter hvert når ingen har yrkesstolthet? Når det å bidra ikke lenger er noe å føle stolthet over? Hva med å være et forbilde for barna? De som er syke men allikevel bretter opp ermene og gjør så godt de kan fortjener all ære! (Og med dette mener jeg selvfølgelig ikke å disse de som er for syke til å arbeide). Vi kan ikke bli så bortskjemte her oppe i NAV-himmelen at vi mener vi fortjener å gå hjemme til det beste for familien. 

Anonymkode: d9124...61c

Du vet det finnes ulike grader av sykdommer.

jeg har crohns opererer flere ganger i året, inn og ut av sykehus og har holdt på i 8 år. Er ufør og har ikke sjans å jobbe. Mitt største mareritt var når jeg måtte si opp jobben og ble ufør.

 

jeg kjenner flere ned crohns som klarer å jobbe. Noen er nesten helt friske på medisiner, andre klarer jibbe med tilrettelegging.

Anonymkode: e5376...b0c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror helt seriøst at mye av den misunnelsen noen har overfor uføre rett og slett bunner i ganske store kunnskapshull og trolig også mangler på sosial intelligens/empati.

Ang. de som er i lavtlønnsyrker som ev. er misunnelige på uføre som får det samme utbetalt som de selv... igjen kunnskapsløshet. De velger å se helt bort fra at de som har høyere uførestønad også har tatt høy utdanning og/eller hatt jobber som har gitt dem høyere lønn. Dvs. de har faktisk jobbet for det de i dag har utbetalt.

Og det kunnskapsløse går jo også på det å bare sammenligne lønn og jobb. Javel, de er lavtlønte, de jobber kanskje åtte timer fem dager i uken. De uføre er syke 24 timer i døgner 7 dager i uken...

Og alltid når slike diskusjoner kommer opp, så er det alltid flere som skriver "er ikke misunnelig på de som er uføre, MEN...". Dette men'et følges da gjerne med en kommentar om de som eeeeegentlig (iflg. den som skriver) ikke er syk, men har visstnok lurt seg til uføretrygd. Javel - det er i så fall trygdesvindel, og det er i så fall noe som den som påstår å VITE bør melde fra om til rette etater. Men pussig nok så gjøres ikke det av de som hevder de VET at folk snyter til seg uføretrygd. Det er ansvarsfraskrivelse, for om man virkelig vet, da plikter man å melde fra. Slutt å rakke ned på en hel gruppe og gjør heller noe selv for å rette opp i det som i så fall er ulovlig og straffbart. Men det er jo så mye enklere å bare rakke ned på en hel gruppe istedenfor å handle selv...

Det er et problem at syke og uføre liksom ikke skal få bevege seg normalt i samfunnet. Har man fått stempelet så bør man tilsynelatende oppføre seg "riktig", dvs. man bør alltid se syk og lidende ut, man bør helst ikke ta vare på egen hygiene, og man bør for all del ikke sminke seg eller kle seg ordentlig. Man bør heller ikke gjøre kulturelle ting. Man skal selvfølgelig ikke være sosial. Og man skal i hvert fall aldri noensinne trene, for det er det jo bare friske som gjør... Slike holdninger florerer, og det bunner kun i store kunnskapsmangler og manglende sosial forståelse hos de som har disse holdningene! Hvis man er reelt syk så ønsker man jo å holde seg friskest mulig. Noen har også håp om å komme seg tilbake i jobb, eller i det minste fungere noenlunde normalt ellers. Ingen blir friske nok til å jobbe igjen om de parkerer seg selv varig i en sofa! Skal man bli sterkere, utholdende nok, smertefri nok til å kanskje på sikt kunne jobbe igjen, da MÅ man først tåle de belastningene det er å gjøre normale hverdagsaktiviteter, man MÅ trene seg opp igjen. Og skal man det så MÅ man også kunne gjøre disse tingene. At man da skal møtes med mistro og fordømmelse er sykt - men da er det ikke den uføre som er syk...

Jeg tror oppriktig at mange flere kunne kommet seg tilbake i jobb hvis man hadde sluppet unna disse holdningene. For disse holdningenen finnes ikke bare hos vanlige folk, den finnes også hos Nav og i helsevesenet. Man må først bruke mange år på å bli mistrodd og bevise at man faktisk er så syk som man reelt er, for kun slik får man noe å leve av mens man er syk. Alt fokus går på hvor syk man er, hvor lite funksjon man har. Som syk får man ikke ro til å bruke tiden på det som kanskje kunne snudd sykdommen og utviklingen. Og har man først blitt uføretrygdet og man kanskje får den roen sykdommen krever for å ev. kunne bli bedre, da skal man jammen mistros da også. De som er syke, enten de har måttet over på uføretrygd eller ikke, de burde heies frem om de blir mer aktive igjen, om de begynner å trene. De bør oppmuntres til å fortsette, de bør gis håp om at de kanskje kan komme seg ut i noe jobb igjen, og de bør støttes på veien dit. Og for de som er så syke at det aldri vil gå, de bør også heies frem når de likevel er aktive og ev. trener, for når de holder seg i mer aktivitet og trener det de greier, da sparer de samfunnet for større merutgifter, fordi de da holder seg friskere enn de eller ville gjort, blir ikke så pleietrengende som de ellers kunne blitt.

Jeg håper det kommer en dag hvor mye av de karakteristikkene om denne gruppen, slik HI skrev, vil bli snudd helt om. Det ligger mye ubrukte muligheter i uføre. Det gagner ingen, hverken enkeltpersoner eller samfunnet å stigmatisere en gruppe som ubrukelig eller mindreverdig. Det gagner alle å snu holdningene, oppmuntre til aktivitet, motivere til å bidra, støtte ved trening, støtte når den uføre har kommet seg på en fjelltopp - eller kanskje fjelltoppen er så enkel som å handle mat eller støvsuge. Man får frem ressurser i personer ved å støtte og heie frem, ikke ved å rakke ned på og stigmatisere.

 

Anonymkode: fb297...2fd

:klappe::klappe::klappe:

Hi

Anonymkode: bcedf...df7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis alle tenker slik; hvem skal ta regningen da? Jeg jobber med en med chrons, en med revmatoid artritt, en med fibromyalgi og en med sterke fødselsskader. Sikkert andre også med diagnoser jeg ikke kjenner til. Alle dyktige og flotte medarbeidere. Min mor jobbet livet gjennom med angst som holdt henne hjemme når hun ikke var på jobb. Veldig, veldig mange mennesker har ett eller annet. Alle kan ikke være så privilegerte og egoistiske at de tenker at hvis jobben går litt ut over familien må man være hjemme. Hvordan skulle dette fungere globalt? Alle ville hatt mer tid og overskudd til å være foreldre om de ikke brukte åtte timer daglig på jobb. Hvordan blir samfunnet etter hvert når ingen har yrkesstolthet? Når det å bidra ikke lenger er noe å føle stolthet over? Hva med å være et forbilde for barna? De som er syke men allikevel bretter opp ermene og gjør så godt de kan fortjener all ære! (Og med dette mener jeg selvfølgelig ikke å disse de som er for syke til å arbeide). Vi kan ikke bli så bortskjemte her oppe i NAV-himmelen at vi mener vi fortjener å gå hjemme til det beste for familien. 

Anonymkode: d9124...61c

Men du skjønner vel at det finnes forskjellige grader av hvor dårlig man er, og hvordan man fungerer i samfunnet? Alle med  revmatoid artritti er jo ikke like. At dine kollegaer kan jobbe er jo kjempeflott, men det sier ingenting om andre med samme sykdom. Man får ikke uføretrygd pga diagnose, men pga arbeidsevne.

Hi

Anonymkode: bcedf...df7

Lenke til kommentar
Del på andre sider

13 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvem misunner uføre? 

Anonymkode: cf092...37e

Mis-unne betyr, "unner ikke".

"Sjalu", betyr, "ønsker jeg kunne oppnå det samme", sjalusi motiverer.

Det er mange som misunner uføre deres økonomiske trygghet. Det er mange som ønsker uføre en virkelig smertefull og forferdelig tilværelse.

Det de glemmer er at velferden er ikke bare til for at de syke skal ha en trygg tilværelse, trass i deres sykdommer. Den er også til for at vi ikke skal forsette folk i situasjoner hvor den eneste måten de kan overleve på er ved å begå innbrudd, stjele fra folk, og i verste fall, begå vold mot folk, for å overleve. Nei, det er ikke noe en ønsker, det er slik at når du er trett, fordi du ikke får sovet skikkelig, sulten fordi du ikke får i deg nok mat, så går kroppen, og hjernen, over i overlevelsesmodus. Det er massevis av ting du ALDRI ville kunne se for deg å gjøre når du har tak over hodet og mat i magen, som du plutselig gjør nettopp fordi du ikke fått søvn, ikke fått mat, på lang tid. Da blir du gal.

Anonymkode: 168f9...661

Lenke til kommentar
Del på andre sider

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hvis alle tenker slik; hvem skal ta regningen da? Jeg jobber med en med chrons, en med revmatoid artritt, en med fibromyalgi og en med sterke fødselsskader. Sikkert andre også med diagnoser jeg ikke kjenner til. Alle dyktige og flotte medarbeidere. Min mor jobbet livet gjennom med angst som holdt henne hjemme når hun ikke var på jobb. Veldig, veldig mange mennesker har ett eller annet. Alle kan ikke være så privilegerte og egoistiske at de tenker at hvis jobben går litt ut over familien må man være hjemme. Hvordan skulle dette fungere globalt? Alle ville hatt mer tid og overskudd til å være foreldre om de ikke brukte åtte timer daglig på jobb. Hvordan blir samfunnet etter hvert når ingen har yrkesstolthet? Når det å bidra ikke lenger er noe å føle stolthet over? Hva med å være et forbilde for barna? De som er syke men allikevel bretter opp ermene og gjør så godt de kan fortjener all ære! (Og med dette mener jeg selvfølgelig ikke å disse de som er for syke til å arbeide). Vi kan ikke bli så bortskjemte her oppe i NAV-himmelen at vi mener vi fortjener å gå hjemme til det beste for familien. 

Anonymkode: d9124...61c

Leste du hva jeg skrev? 

For hvis du gjorde det, hvorfor svarer du på noe helt urelatert da, og tar eksempler som ikke ligner på det jeg brukte?

Anonymkode: 435ea...625

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...