Vanskelig relasjon til 8-åringen :/

[Anonym bruker]

Jeg har vært alene med ham siden han var 3 år. Han har hatt samvær med far annenhver helg og jeg og gutten har alltid vært veldig nære. Særlig det siste året er det imidlertid snudd, vi har rett og slett ikke en god relasjon lengre. Han har fått nye søsken på begge sider, flyttet og hatt masse ballast i livet. Han er snill, rolig og pliktoppfyllende på skolen og får de beste skussmål, alle vil leke med ham og han et aldri i konflikt. Hjemme har vi gradvis havnet i en sirkel hvor jeg kjefter betydelig mere på ham enn noen andre. Han får en beskjed om å feks ta på underbukse, han gjør det ikke, jeg sier det på nytt med mild stemme, han svarer ikke og åttende gang blir jeg irritabel, selv om jeg står opp hver eneste morgen og bestemmer meg for at dette skal være en dag uten gnissninger. Han sier jeg er en dårlig mamma fordi jeg er så mye sint og har «sånn stemme», altså den irritable. Han griner ofte, tramper inn på rommet, lukker seg og har plutselig begynt å skulle flytte til far, hvor han tidligere har blånektet å gå så mange samvær har måttet utgå. Jeg blir ikke sint eller mister besinnelsen, altså, jeg blir tydelig, etterhvert irritabel og så stresset, fordi vi aldri rekker skolen selv om jeg siste halvår har satt klokken på 2 t og 15 min før skolestart og vi har tre minutt med kjøring til skolen. Alt han gjør går i sniletempo og alle beskjeder gis først med mild og varm stemme, til den sjuende gangen, og jeg må si det irritabelt og oppgitt og spisst med «den stemmen» for at det skal skje. Da griner han ofte. Dette er en drittsirkel og jeg er fortvilet fordi jeg er fullstendig klar over at dette er min feil, at han har hatt og har mye i livet sitt, jeg føler meg som en elendig mamma og det er så kjipt og skadelig sikkert, for før var jeg en god mamma og vi var et sunt og harmonisk team. Å ta det opp med far ber han meg tynt om å la være og far er dessuten aldri en del av en eneste hverdag hvor man skal rekke noe, spise fisk fremfor pizza, rydde rommet og kjedelige snti-begivenheter som hører hverdagen til. Altså, jeg vil frem til at jeg tror på at dette ikke er en problemstilling der, da dagene der inneholder festivitas og lite motstand. Vurderer å bare la han flytte, da må han skifte by og nærmiljø, vi bor en time unna. Skal selvsagt ikke det, jeg står i hans følelser og skal være den voksne som rommer også dette i og med ham. Men jeg vil han skal være lykkelig og harmonisk og jeg vil dra lasset den vei og jeg mislykkes til felles ulykke hver eneste dag. 

 

Ut over dette har vi selvsagt gode stunder, masse klemmer, jeg sier hver dag at jeg elsker ham uansett og alltid. Vi har snakket en haug ganger fint i en annen setting om at vi må samarbeide om å ha gode morgener og stunder, jeg trenger at han tar beskjeder (han tar seriøst ingen lengre og jeg innså i dag at jeg lurer på om det er med vilje uten at jeg forstår agendaen og da føler jeg meg sykt mislykka) fordi jeg ikke liker å «ha den stemmen». Han sier ja, griner igjen, og sier han bare glemmer det. Det er ikke add, demens osv fordi problemstillingen kun er mellom oss og hverken på skole eller besøk. Svigermor påpekte det i sommer, og sa det til ham, at nå har mamma gitt deg en beskjed fire ganger og du hører ikke, nå blir jeg ganske irritert jeg også. Hun er barneskolelærer. Jeg er ungdomsskolelærer med ti års arbeidserfaring... God på jobb, mislykka privat:/  Jeg vil ha oss ut av den negative spiralen!

 

Tips? Takk 🙏🏻

Anonymkode: 78fca...c91

[Anonym bruker]

Har de et familieteam i kommunen? 

Jeg tok meg i å ha dårlig kommunikasjon med min 8 åring så jeg tok kontakt med de for å få litt veiledning slik at vi skulle få det bedre sammen og det har hjulpet. Ser ting på en annen måte enn jeg gjorde før. Noen ganger er de litt for pedagogiske men ser j at det er meg selv jeg må endre og det er ikke gjort over natten. 

Anonymkode: c6bf1...d88

[Anonym bruker]

Du må rett og slett endre deg og hvordan du kommuniserer med barnet ditt. Er mange bøker å lese.  Hjerteforeldre og Hva er det jeg føler. 

Også må du snakke med kommunen.  Skal ofte ikke så mye til 😊❤

Anonymkode: 98cb4...bb9

[Anonym bruker]

Ta kontakt med helsestasjonen og hør om de har kurs for de litt eldre også, tilsvarende De utrolige årene.

Anonymkode: d3be3...c22

[Anonym bruker]

Samme her. Jeg tok kontakt med barne- og familietjenesten i kommunen og fikk mange gode tips. Godt å bare prate med en tredjepart også. Jeg er 100 % alene med 8åringen da pappan er død.

Anonymkode: 70c96...b85

[Anonym bruker]

Jeg  tenker (uten å være ekspert) at det første du bør gjøre, er å justere forventningene dine. Han er ditt eldste barn, og jeg forstår det slik at du også har fått flere etterpå. Kanskje trenger han å bli "sett" og få litt service slik som småsøsken på begge sider får, ikke bare være den eldste som må klare alt selv. Jeg ville i stedet for å gi 8-9 beskjeder, hjelpe han med påkledning etter en-to beskjeder. Gi han en klem, og hjelp han med å kle på. Kanskje finner han ikke alt han trenger? Min 7-åring er en vims, og glemmer seg av, og med han hjelper det å spørre om han trenger hjelp, hvis det går tregt, eller å stå og vente ved siden av han (uten å være irritert, heller mens man prater hyggelig) til han er ferdig. Kanskje føler han seg ikke klar til å ta ansvar for alle oppgaver du gir han, og føler at alt smelter sammen til en uhåndterlig smørje av beskjeder) 

Anonymkode: 3b82d...805

[Den perfekte mor, påan igjen]

Jeg anbefaler pmto-kurs på det varmeste. Ellers så stusser jeg på at du gir samme beskjeden hele åtte ganger! Det er ikke nødvendig. En åtte-åring bør heller ikke trenge å få instruks om at underbuksen må på, kan han føle seg behandlet som et mindre barn? 

Har du prøvd å skrive en liste med morgens gjøremål for han? Kle seg, spise, pusse tenner og dra? Si at nå er han stor, dette klarer han uten at du trenger å mase. Han får velge middag om det går bra. Ikke mas på han, gi han påminnelse Max en gang. Får han ikke spist før skolen, nei da får han ikke det denne dagen. Pass på at han har god niste, men han overlever en dag uten frokost.

Når du ellers gir han beskjeder, er du da påpasselig med å faktisk gi den beskjeden? Ser du han? Pakker du inn budskapet ditt? Gir du for mange beskjeder på en gang? 

[Anonym bruker]

Hva med å la han ta ansvar selv?

Vi sleit også med at vår var treig om morgenen i den alderen. Løsningen ble å la han ta ansvar selv. Satte på ringeklokke når han skulle dra på skolen. Da måtte han selv ta ansvar for å være påkledt og klar til alarmen gikk. Jeg la ned matpakke i sekken og la fram passende yttertøy etc. Jeg reiste på jobb litt før alarmen hans ringte. Han kom aldri forseint og har vokst på å ta ansvar selv.

Syns også du er hard mot deg selv. Vi er alle bare mennesker som gjør så godt vi kan. Du virker som en sympatisk mamma for gutten din.

Anonymkode: 2322b...b1a

[Anonym bruker]

Mye nyttig her:

https://www.foreldremestring.no/

Anonymkode: f6e90...478

[Anonym bruker]

Hei.

Tusen takk for gode, konkrete og rause svar. Setter enormt pris på at dere tok dere tid. Her fikk jeg en god pekepinn på det jeg selv egentlig vet. Godt å få det formulert. Emosjonsfokusert foreldreveiledning er en del av det jeg jobber med med hensyn til ungdom som har «falt utenfor», så relativt pinlig å plutselig være blind amatør hjemme . Har kjøpt og lest halve «Hjerteforeldre» (som er langt bedre enn sin tittel) og er helt enig med deg som foreslår at han drukner i «beskjeder» og må være alt for stor og sette seg mye til side for andre. Den er han på skolen og overfor søsken. Han tar alt ut på meg hjemme og jeg tenker at det i og fir seg er en kompliment. Tar kontakt med øvrige instanser om ikke «selvhjelp» via endret tankegang selv fører til bråendring. Vi hadde en super ettermiddag og kveld i går, jeg var rolig og krevde lite prestasjon, bare «var der», resultatet var en harmonisk ikke-protesterende gutt. 

Hi

Anonymkode: 78fca...c91

[Mostly Harmless]

Veldig banalt, men tar du deg tid til å forsikre deg om at du har oppmerksomheten hans før du gir beskjedene?

Jeg opplevde å bli «bakgrunnsstøy» for min syvåring, og at det ikke hjalp å gi åtte beskjeder som ble like herlig ignorert som den første. Opplevde også oftere og oftere å ha «den» stemmen, men min gutt ble mer sinna enn sår.

Det som har hjulpet for oss, har vært at han har fått mer tid med bare meg uten lillebror, og at jeg passer på at han ser på meg og er oppmerksom før jeg gir beskjeder. Noen ganger betyr det at jeg må gå helt bort til ham og legge en hånd på skulderen hans.

Og så har jeg justert ned forventningene til modenhet litt. Han kan en masse sånn rent fysisk, men han er fortsatt ikke moden nok til å fokusere og bare gjøre seg ferdig.

[Anonym bruker]

4 minutter siden, Mostly Harmless skrev:

Veldig banalt, men tar du deg tid til å forsikre deg om at du har oppmerksomheten hans før du gir beskjedene?

Jeg opplevde å bli «bakgrunnsstøy» for min syvåring, og at det ikke hjalp å gi åtte beskjeder som ble like herlig ignorert som den første. Opplevde også oftere og oftere å ha «den» stemmen, men min gutt ble mer sinna enn sår.

Det som har hjulpet for oss, har vært at han har fått mer tid med bare meg uten lillebror, og at jeg passer på at han ser på meg og er oppmerksom før jeg gir beskjeder. Noen ganger betyr det at jeg må gå helt bort til ham og legge en hånd på skulderen hans.

Og så har jeg justert ned forventningene til modenhet litt. Han kan en masse sånn rent fysisk, men han er fortsatt ikke moden nok til å fokusere og bare gjøre seg ferdig.

Takk!!!!!! Så godt at flere viser at de har stått i noe av de samme skoene og har gode løsningsforslag. 

Hi

Anonymkode: 78fca...c91