Er jeg kald eller er jeg bare ærlig med meg selv og omgivelsene.

[Anonym bruker]

1 time siden, Nyttårs barn skrev:

De kan jo møtes hjemme hos hverandre og "bo" sammen når barna er på samvær. Slik får de det beste av begges liv. Får all kosen og slipper hverdagen.

Du høres ikke kald ut men derimot fornuftig HI. Tror alle mine venninner som har lappeteppefamilier opplever det som til dels svært krevende.

Hi har jo barna sine 80%. Skjønner mannen blir oppgitt når hun har barna så mye og vil ha så kraftig skille på de to livene. Da blir det ikke mye igjen til noe forhold. Men tommel opp for at du var så ærlig HI. Da vet han hva han eventuelt går videre med

Anonymkode: e4491...92c

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er singel, to barn 80%. 

Nå har jeg møtt en mann. Helt super fyr og jeg vil si jeg er forelska. Han har to barn, yngre enn mine. 

I dag sa jeg til han at for meg er det uaktuelt å trekke en mann helt inn (flytte sammen) i livene til mine barn, og at jeg ikke har noen ønsker om å bo med andre barn enn mine egne. Det ligger ikke for meg å være en moderne familie, og jeg ELSKER å bo alene og bare ha meg og barna å passe på. Han syntes dette var rart og ble litt sur/oppgitt. Han lirte av seg noe om at om jeg ikke likte barna hans så var det dumt da de var endel av han. Det handler jo ikke om å like ikke like (jeg har ennå ikke møtt de så han mente like, som i det faktum at han har barn).

Det ble en lang diskusjon da, ikke krangling. Men jeg fikk sagt at jeg er forelska i HAN men at noe samboerskap finnes ikke i vår horisont. Nå vet jeg ikke hvor dette ender, men bare tanken på å bli en moderne familie byr meg i mot. Han hadde problemer med å forstå at man kan være forelsket samtidig som man ikke vil bo med noen, og mellom linjene sa han at jeg måtte være litt kald/kynisk som hadde bestemt meg for dette og ikke endrer mening når jeg «angivelig er forelsket».

Hva tenker dere?

Anonymkode: d5998...871

Tenker vel at det er stoltheten hans som er såret. Eller hans romantiske forestillinger. Hvis han tenker seg om skjønner han sikkert at det å være forelska i HAM ikke automatisk avføder et behov for å bli kjent med nye barn, skaffe seg samboer, bli stemor og leve i mosaikkfamilie: Der er millioner av forelskede mennesker som aldri noensinne opplever en trang til disse tingene, samme hvor forelska de er.

Jeg har også møtt en topp fyr etter å ha vært singel i 3 år. Men både mine barn og hans barn har så mye bagasje at det er uaktuelt å se for seg å blande disse familiene. Det endrer ikke på at jeg er forelska i HAM.

Anonymkode: e5ea0...5d1

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

De fleste voksne folk vil jo ikke bare ha en kjæreste, man vil jo leve sammen i samme hus. Hva er ellers vitsen med å ha kjæreste? Møtes to ganger i uka på date liksom? I hans øyne har vel ikke de to en framtid.

Anonymkode: 35b74...285

"De fleste"…? Hva vet vel du om det?

For øvrig er de fleste voksne heterofile også. Betyr det at homsene må skjerpe seg og finne en av det motsatte kjønn, ellers er det ingen vits? At et flertall liker noe, endrer jo ikke på MIN eller DIN preferanse. Og det er jo den hver enkelt må gå etter. 

Anonymkode: e5ea0...5d1

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

De fleste voksne folk vil jo ikke bare ha en kjæreste, man vil jo leve sammen i samme hus. Hva er ellers vitsen med å ha kjæreste? Møtes to ganger i uka på date liksom? I hans øyne har vel ikke de to en framtid.

Anonymkode: 35b74...285

Hva ellers som er vitsen med å ha kjæreste...? Er eneste årsaken til å ha en kjæreste at man har noen å dele bopel med?

Det å bo sammen er i seg selv ikke et kvalitetsstempel altså.

Anonymkode: 62bb5...bab

[Anonym bruker]

Når du kaller kjæresten din for omgivelsene, så tenker jeg nok at du er litt avstumpet ja.

Anonymkode: e2026...f72

[Anonym bruker]

Jeg synes det er fi t at du sier fra til ham om hva du føler og mener, men at du selvfølgelig må være forberedt på at han dumper deg til fordel for noen som ønsker å bli samboere og å bli en del av barnas liv. Hvis jeg var i hans sko ville jeg blitt veldig lei meg og forsøkt å finne en an en som ønsket mer det samme som meg for fremtiden. 

Anonymkode: 7bcd9...f3e

[Anonym bruker]

Jeg har gjort som deg. Vi, og alle andre, betrakter oss som par/sambo/ gift , men vi har aldri bodd sammen. Da vi var nyforelskede , var det først helt ubegripelig for han at jeg ikke ønsket at vi skulle bo sammen. Men etterhvert, ønsket han det ikke annerledes han heller . Vi har vært på ferier sammen alle sammen, og det går helt fint. Men vi bor hver for oss i dagliglivet, så får vi se når barna blir voksne, om vi flytter sammen. Jeg tviler faktisk på det.  

Anonymkode: 41815...de1

[Anonym bruker]

Jeg tenker at han synes det er krevende med to små barn som han tydeligvis har en del og at han er skuffet over at han ikke fikk en reserve-mor til dem. Da må han gjøre all jobben selv. 

Tror derfor det ligger mer bak reaksjonen hans enn sårede romantiske følelser. 

Anonymkode: 2f5a9...2cd

[Anonym bruker]

Nå er jeg godt gift og uten planer om brudd, men skulle jeg blitt singel og deretter fått kjæreste hadde jeg også valgt som HI. I hvert fall om han hadde små barn og så lenge barna mine bodde hjemme. Jeg kjenner for mange som har blitt stormende forelsket og dermed stuper inn i nye samboerskap i et virvar av mine og dine barn og gjerne krydret med et «kjærlighetsbarn».

Det er jo ok å fortelle ham hvor du står. Hvis det er en dealbreaker for han så kan han gå videre. Det er jo også helt greit og noe HI ikke kan holde mot ham.

Anonymkode: e4e97...ebf

[Anonym bruker]

Jeg tenkte som deg, at jeg aldri mer skulle bo med en mann, helt til jeg traff mannen min. For oss kunne vi ikke gjort det på noen annen måte, vi er en familie og vi trenger å bo og sove sammen. Hadde en av oss ville særbo hadde den andre av oss ikke følt at det var nok kjærlighet og et sterkt nok ønske om å være sammen.

Jeg ser hva du mener, men jeg forstår også at ikke alle ser det som deg, og du burde kanskje hatt en kjæreste som delte ditt syn.

Anonymkode: 41ee7...d8c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at han synes det er krevende med to små barn som han tydeligvis har en del og at han er skuffet over at han ikke fikk en reserve-mor til dem. Da må han gjøre all jobben selv. 

Tror derfor det ligger mer bak reaksjonen hans enn sårede romantiske følelser. 

Anonymkode: 2f5a9...2cd

Støtter!

Anonymkode: 16da6...660

[Anonym bruker]

Høres ut som at du har tenkt nøye gjennom dette. Jeg er uenig med de som sier du bør finne deg en uten barn, en uten barn vil fort kunne ønske seg felles barn etterhvert. Jeg er i forhold, ett barn fra før og ett felles, men jeg savner virkelig å være alene til tider. Hadde jeg blitt singel igjen, ville jeg gjort det på samme måte som deg hvis jeg fant en ny. Det krever så mye å bo sammen. Om han er uenig, så er dere kanskje ikke de som bør være sammen? Men kald er du ikke.

Anonymkode: 4acbd...1aa

[Anonym bruker]

Hadde jeg blitt alene nå etter 15 år og 2 barn med min mann ville jeg valgt helt likt som deg. Når man kjenner på utfordringene med å oppdra barn selv med den andre foreldren, hvordan blir det da med dine og mine barn under samme tak? Kjenner også til par som flyttet sammen men så flyttet fra hverandre for å være særboere da kombinasjonen av små barn og tenåringer ikke fungerte. Du må forklare godt for kjæresten hvorfor du ønsker denne løsningen, kanskje må tanken modnes hos han. 

https://www.kk.no/samliv/flere-par-velger-saerbo-fremfor-sambo/68613246

Anonymkode: c4113...0ce

[Anonym bruker]

15 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er singel, to barn 80%. 

Nå har jeg møtt en mann. Helt super fyr og jeg vil si jeg er forelska. Han har to barn, yngre enn mine. 

I dag sa jeg til han at for meg er det uaktuelt å trekke en mann helt inn (flytte sammen) i livene til mine barn, og at jeg ikke har noen ønsker om å bo med andre barn enn mine egne. Det ligger ikke for meg å være en moderne familie, og jeg ELSKER å bo alene og bare ha meg og barna å passe på. Han syntes dette var rart og ble litt sur/oppgitt. Han lirte av seg noe om at om jeg ikke likte barna hans så var det dumt da de var endel av han. Det handler jo ikke om å like ikke like (jeg har ennå ikke møtt de så han mente like, som i det faktum at han har barn).

Det ble en lang diskusjon da, ikke krangling. Men jeg fikk sagt at jeg er forelska i HAN men at noe samboerskap finnes ikke i vår horisont. Nå vet jeg ikke hvor dette ender, men bare tanken på å bli en moderne familie byr meg i mot. Han hadde problemer med å forstå at man kan være forelsket samtidig som man ikke vil bo med noen, og mellom linjene sa han at jeg måtte være litt kald/kynisk som hadde bestemt meg for dette og ikke endrer mening når jeg «angivelig er forelsket».

Hva tenker dere?

Anonymkode: d5998...871

Jeg tenker at et ønske om særboerskap er veldig ok. Og det bør kommuniseres til den andre parten tidlig i forholdet, slik st denne ikke går urealistiske forventninger.

Men i mine øyne re det langt fra et særboerskap til å ikke ville trekke en partner inn i livene til barna. 

Å ønske seg et eller annet form for felleskap er vel ganske naturlig for de fleste. Hvis ditt liv med han skal være helt separat fra livet ditt med barna, kan det i mine øyne by på store utfordringer. Skal dere ikke møte hverandres barn? Skal ikke sine barn bli kjent med din kjæreste? Skal ikke barna bli kjent med hverandre? Osv. 

Å lukke han og barna helt ute dra ditt liv og hverdag med barn (og omvendt) høres både slitsomt og lite fremtidsrettet ut. Det er jo flest hverdager i livet tross alt. Og du har barna 80%

På den måten utelukker du ikke barn han og hans barn fra din hverdag men du utelukker også barna dine fra å bli kjent med en (potensielt) stor del av deg og ditt liv. Tror du ikke dine barn på sikt vil synes det er rart at du aldri involverer din kjæreste i de settingen de er?

å bo hver for seg kan for mange fungere helt topp. Men det er langt fra å bo alene til å ikke involvere partner i dagliglivet. 

Dere bør ha en ordentlig diskusjon om hva særboerskap egentlig betyr og hvor grensene for involvering av den andre parten i hverandres dagligliv går.

Anonymkode: 5f398...126

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker at et ønske om særboerskap er veldig ok. Og det bør kommuniseres til den andre parten tidlig i forholdet, slik st denne ikke går urealistiske forventninger.

Men i mine øyne re det langt fra et særboerskap til å ikke ville trekke en partner inn i livene til barna. 

Å ønske seg et eller annet form for felleskap er vel ganske naturlig for de fleste. Hvis ditt liv med han skal være helt separat fra livet ditt med barna, kan det i mine øyne by på store utfordringer. Skal dere ikke møte hverandres barn? Skal ikke sine barn bli kjent med din kjæreste? Skal ikke barna bli kjent med hverandre? Osv. 

Å lukke han og barna helt ute dra ditt liv og hverdag med barn (og omvendt) høres både slitsomt og lite fremtidsrettet ut. Det er jo flest hverdager i livet tross alt. Og du har barna 80%

På den måten utelukker du ikke barn han og hans barn fra din hverdag men du utelukker også barna dine fra å bli kjent med en (potensielt) stor del av deg og ditt liv. Tror du ikke dine barn på sikt vil synes det er rart at du aldri involverer din kjæreste i de settingen de er?

å bo hver for seg kan for mange fungere helt topp. Men det er langt fra å bo alene til å ikke involvere partner i dagliglivet. 

Dere bør ha en ordentlig diskusjon om hva særboerskap egentlig betyr og hvor grensene for involvering av den andre parten i hverandres dagligliv går.

Anonymkode: 5f398...126

Var jo ikke det jeg skrev. Jeg skrev trekke HELT INN, som i samboerskap. Selvsagt vil vi bli involvert i hverandres liv og barn på sikt. Jeg vil bare ikke delta i dagliglivet med full pakke. 

Om det blir oss vil vi sikkert være sammen både med og uten barn, men jeg vil ha muligheten til å trekke meg tilbake. Da mest med tanke på egne barn. DE er jo ikke forelsket i denne mannen. Samme med hans barn, de er ikke forelsket i meg. 

Anonymkode: d5998...871

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hva ellers som er vitsen med å ha kjæreste...? Er eneste årsaken til å ha en kjæreste at man har noen å dele bopel med?

Det å bo sammen er i seg selv ikke et kvalitetsstempel altså.

Anonymkode: 62bb5...bab

Jo, det er faktisk det som voksen. Kjæreste har man som tenåring. Når man er voksen vil man dele livene, det gjør man ikke i hvert sitt hus med hver sine luv og familier altså. Om man ikke er interessert i å bli kjent med noens barn så har man jo ingen framtid med dette mennesket. Det blir bare for sært og for egoistisk! Man skal liksom bare ha det gode i «på godt og vondt». 

Anonymkode: 35b74...285

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jo, det er faktisk det som voksen. Kjæreste har man som tenåring. Når man er voksen vil man dele livene, det gjør man ikke i hvert sitt hus med hver sine luv og familier altså. Om man ikke er interessert i å bli kjent med noens barn så har man jo ingen framtid med dette mennesket. Det blir bare for sært og for egoistisk! Man skal liksom bare ha det gode i «på godt og vondt». 

Anonymkode: 35b74...285

Vel, nå viser vel denne tråden med all tydelighet at ditt syn på dette ikke er fasiten for alle.

Anonymkode: 62bb5...bab

[Anonym bruker]

Det blir mer og mer vanlig å være særboere når man har hvert sitt sett med barn.

Jeg hadde valgt akkurat det samme.

Mange som nå blir voksne har selv vokst opp i lappeteppefamilier og vil ikke utsette barna sine for det, mange har sett hvordan venner strever i lappeteppefamilier og vil ikke selv ende i den klemma. Det er ikke en dans på roser å ha en familie med dine og mine, og som særboere slipper man mange av disse problemstillingene.

Helt greit å bli kjent med hverandres barn, gjøre ting sammen også, men man trenger ikke bo sammen og ha hverdagen sammen.

Jeg kjenner flere som er særboere, som en motvekt til den anonyme i denne tråden som ikke kjenner noen

Jeg har fire barn (med samme mann) og skal ikke ha flere, jeg ønsker å oppdra de selv og jeg ønsker ikke at hverken de eller jeg skal ha en ny mann i hverdagen. Så jeg hadde helt klart vært særboer frem til ungene var ute av huset (og kanskje enda lenger, tanten til mannen min er fremdeles særboer selv om barna er ute av huset. De reiser på ferie sammen, besøker hverandre og er mye sammen, men de bor hver for seg og nyter den friheten)

 

Anonymkode: 81652...88f

[Anonym bruker]

46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Var jo ikke det jeg skrev. Jeg skrev trekke HELT INN, som i samboerskap. Selvsagt vil vi bli involvert i hverandres liv og barn på sikt. Jeg vil bare ikke delta i dagliglivet med full pakke. 

Om det blir oss vil vi sikkert være sammen både med og uten barn, men jeg vil ha muligheten til å trekke meg tilbake. Da mest med tanke på egne barn. DE er jo ikke forelsket i denne mannen. Samme med hans barn, de er ikke forelsket i meg. 

Anonymkode: d5998...871

Er du så sikker på at din definisjon av HELT INN og hans definisjon er sammenfallende da? For det er jo DET dere bør diskutere. Hva innebærer din tanke om særboerskap? Hvor mye tenker du at dere skal involveres i hverandres hverdag, barn,aktiviteter osv. Skal særboerskap kun bety at du og dine barn kan trekke dere tilbake alene når DERE ønsker det? Skal dere være sammen i hverdagen ellers? Skal dere «bo» hos hverandre når dere ikke har barna? Skal dere være sammen på dagtid i hverdagen men kun sove i hvert deres hus osv. 

Hva er «hverdagslivet med full pakke» for deg og hva betyr det for han?

jeg synes som sagt ikke særboerskap er en dårlig ide. Men man må definere hva man mener med å være særboere, involvere barn, involvering i hverdagen osv. 

Anonymkode: 5f398...126

[Englenemine]

Du er smart hi. Ikke kald. Ville gjort det samme. 

[Anonym bruker]

Da jeg ble separert for 3 år siden sa jeg til meg selv at dette er deilig, vil ikke ha ny mann i hus igjen. Etter en god stund følte jeg meg ensom og bega meg utpå dating. Tok raskt en beslutning om å luke ut de med små barn for jeg orker ikke andres småbarn så tett på meg. For jeg vil helt klart ha samboer, vil dele alt med kjæresten min. 

Fikk full klaff med en som har voksne utflyttede barn, og vi skal nå flytte sammen før årets slutt. 

Hadde jeg falt skikkelig for en mann med småbarn likevel, så vet jeg sannelig ikke hva jeg ville gjort. Godt mulig hadde jeg smeltet tilslutt og gitt etter, men hatt klare regler på at de barna ikke er mitt ansvar. 

Menn som vil ha ny kvinne i hus slik at han kan få gjort hobbyene sine og leve ungkarslivet, nei takk! 

 

Anonymkode: f8b9f...fa8

[Anonym bruker]

30 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Vel, nå viser vel denne tråden med all tydelighet at ditt syn på dette ikke er fasiten for alle.

Anonymkode: 62bb5...bab

Denne tråden kan godt være full av umodne egoister den. 

Anonymkode: 35b74...285

[Anonym bruker]

36 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Denne tråden kan godt være full av umodne egoister den. 

Anonymkode: 35b74...285

Umodne?

Jeg vil nå heller si det motsatte, at det er ganske modent og sette barnas behov foran sine egne. Barna har ikke behov for en steforelder og stesøsken i livet sitt, det er forelderen og bare forelderen sitt behov som dekkes ved å dra de inn i huset.

Anonymkode: 81652...88f

[Anonym bruker]

Tror ikke definisjonen på modenhet er å flytte sammen med ny partner med barn og starte hele kostebinderiet opp på nytt anonym 285..

Det modne er vel å først ta vare på de barna en allerede har. Og jeg tipper også at HIs date egentlig ønsker en dame som kan avlaste ham litt med de små barna hans.

Slik det blir for alle damer som går inn i forhold med en mann med barn fra før. De ender opp som omsorgsperson for disse barna inntil de begynner å skrive frustrerte innlegg her inne

Anonymkode: 39b9c...39d

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Er du så sikker på at din definisjon av HELT INN og hans definisjon er sammenfallende da? For det er jo DET dere bør diskutere. Hva innebærer din tanke om særboerskap? Hvor mye tenker du at dere skal involveres i hverandres hverdag, barn,aktiviteter osv. Skal særboerskap kun bety at du og dine barn kan trekke dere tilbake alene når DERE ønsker det? Skal dere være sammen i hverdagen ellers? Skal dere «bo» hos hverandre når dere ikke har barna? Skal dere være sammen på dagtid i hverdagen men kun sove i hvert deres hus osv. 

Hva er «hverdagslivet med full pakke» for deg og hva betyr det for han?

jeg synes som sagt ikke særboerskap er en dårlig ide. Men man må definere hva man mener med å være særboere, involvere barn, involvering i hverdagen osv. 

Anonymkode: 5f398...126

Jeg ønsker å bo hver for oss og at vi møtes/er sammen når det passer begge. Slik ukedagene ser ut for egen del så er det klart at i fire/fem år til vil jeg være mye på farta med ungene. Selvsagt vil det bli slik at om ungene og jeg har behov for å være alene så vil jeg si nei til å være med han. Jeg kan ikke forutse hvordan det vil bli. Alle ting har vi ikke diskutert på den første praten om det men som sagt, med 100% jobb og to store barn så er hverdagen såpass hektisk at det blir lite tid til å treffes i ukedagene. 

Anonymkode: d5998...871