Godt skjult bak anonymknappen: Hva er du bitter for?

[Anonym bruker]

12 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er bitter for at mamma ødela barndommen min. Jeg er bitter for at pappa gjorde det samme. Jeg er bitter fordi jeg har latt meg selv bli underkua og aldri satt egne behov foran mine egne. Jeg er ikke en god mamma fordi jeg hele tiden går på akkord med meg selv. Jeg er bitter for at jeg har kjempa så hardt for å være i et forhold som ikke var liv laga fra start. 

Og du. Du kan flytte nå. Det går helt fint!

Anonymkode: cc4fb...d63

Fikk varmt hjerte for deg her. Syns du virker som et flott menneske som har lært av dine ufrivillige påkjenninger og at du nå har styrke til å stå i deg selv og gi av din innsikt til dine nærmeste. De er heldige :-) 

Jentene er hos sin far ig hans nye familie annenhver helg. Han ville blitt rasende over flytting. Jeg hadde et valg en gang som reelt ville gjort livet bedre for meg og jentene men jeg var ikke sterk og voksen nok til å se det da. Jeg mente å gjøre det beste. Nå må jeg stå i valget mitt og være den voksne som fjerner egen bitterhet og overdøver min egen rivende mistrivsel. Jeg kan gi dem en bedre hverdag, som jo er viktigst, et annet sted men kostnaden med enorm konflikt og gudene vet hvor langt det ville gå, er for stor, for jentene, tror jeg. Min bitterhet er altså at jeg valgte det selv selv om jeg ikke valgte bruddet og situasjonen. Kan bare klandre meg selv egentlig. Mente hele tiden å være den beste mammaen og gjøre det beste for tvillingene. Men livet har vært for røft uten nettverk og men dårlige bo og jobbmuligheter som ville bært gode dette andre stedet. Nå er situasjonen en annen enn for disse etterhvert mange år siden. 

 

Hi

Anonymkode: 1b9a8...a83

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er bitter for at jeg ventet på at mannen endelig fant ut av dette med hans vilje til å få barn. Han ville ikke, så da fikk jeg et barn alene på Maigaard. Men jeg skulle gjerne hatt to, noe det hadde blitt hadde jeg ikke ventet på han. Nå er jeg nesten mannevond, jeg anbefaler andre å få barn alene, uten mann. For det er så mye lettere, så mange fordeler, med det. Jeg hater ikke menn, jeg har datet noen. Men jeg ser ikke lenger på en mann som nødvendig for å få barn. Tvert imot synes jeg det er bedre om en får barn uten mann nå.

Hver gang noen jeg kjenner eller jeg hører om noen som tar valget å bli solomor så føler jeg en liten glede inni meg. Jeg håper det blir mer vanlig, også blant yngre kvinner. Noe det ser ut til at det gjør. Ikke så rart, slik menn er idag, vil ikke ha barn før de er over 50. Men da har de plutselig bestemt seg!

Jeg er glad for datteren min altså, jeg elsker henne virkelig høyere enn alt. Men jeg skulle så gjerne gitt henne et søsken. Det stikker litt inni meg når jeg ser søsken som leker og har det moro sammen.

Jeg vet dette ikke er et alvorlig problem altså, vi har det jo godt ellers. Det er mange som ikke har det. Men det gjør meg litt bitter.

Anonymkode: 8a53c...59e

Menn i dag er ikke «slik» bare fordi du og noen andre har opplevd det. Jeg har en fantastisk mann som er verdens beste far til våre barn. Han ville egentlig vente litt til, men jeg ville ha barn og da gikk han med på det (for han ville ha barn).

Jeg synes det er helt ok at folk gjør det alene, men å være to om foreldrerollen er i mine øyne fortsatt å anbefale.

Anonymkode: edace...395

[Anonym bruker]

7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har prøvd å forklare her inne, men vaksiner er et så ømt tema at det kanskje er best å ikke utdype noe mer, for da får jeg bare spydigheter tilbake. Men kan si det slik at det går veldig sjeldent en dag jeg ikke tenker på vaksiner, og barna er nå 14 og 17. Men kan i alle fall fastslå at det ikke blir satt noen vaksine mer her, hverken på barn eller voksne.

Anonymkode: d45ae...233

Barna dine er snart voksne, og da velger de for seg selv.

Min 18-åring skal ut å reise for første gang alene denne høsten, og sånn vil det etterhvert bli for dine barn også. Verden har blitt liten, men den er full at sykdommer som vi drar med oss hit og dit med reisingen vår, og faren for å bli smittet blir større. 

Da vil barna dine måtte ta et valg for seg selv og sine barn. 

Du er skremt, kanskje pga bivirkninger, men den neste generasjonen vil måtte veie fordeler og ulemper opp mot hverandre og da slipper du ta mer ansvar for dette.

Anonymkode: 6ef9e...ffd

[Anonym bruker]

Jeg er bitter fordi jeg har slitt psykisk i 10 år nå, ser ikke ut til å bli bedre. Bitter for at det psykiske stopper meg i å leve mitt liv normalt, ha barn, jobb.. Jeg er bitter fordi jeg er som luft for familien min. Jeg gir hele tiden av meg selv men får ingenting tilbake. Mine foreldre bor rett over gata, og faren min har ikke kommet på besøk på en mnd. Mamma kommer bare fort innom, hvis det er noe hun skal si eller hente, ikke engang 5 min. 😓

De er ofte hos min bror, han er noen få meter unna meg. De er alltid med familien hans. Svigerinna mi får mer av min mor enn jeg. Her om dagen ble vi kjent med noen nye folk, og de trodde svigerinna mi var datteren og jeg svigerinnen. Flaut for meg:(

Jeg er bitter for at jeg må bare forholde meg til at det er sånn det er.

 

 

Anonymkode: 70c33...e27

[Anonym bruker]

Jeg har vært bitter, men det spiste meg opp innvendig. Jeg er glad jeg er ferdig med den perioden. 

Jeg var bitter på barnefar, fordi han sviktet sin sønn, og meg. Han tok ikke ansvar og lot meg være alene med barnet 24/7. Han jobbet ikke, satt hjemme med PCen, mens jeg var i full jobb og alenemor. Nå er jeg ikke lenger alene, og barnet er 18 år gammelt. Jeg har klart å bearbeide bitterheten og har det mye bedre. 

Anonymkode: d8a74...bce

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært bitter, men det spiste meg opp innvendig. Jeg er glad jeg er ferdig med den perioden. 

Jeg var bitter på barnefar, fordi han sviktet sin sønn, og meg. Han tok ikke ansvar og lot meg være alene med barnet 24/7. Han jobbet ikke, satt hjemme med PCen, mens jeg var i full jobb og alenemor. Nå er jeg ikke lenger alene, og barnet er 18 år gammelt. Jeg har klart å bearbeide bitterheten og har det mye bedre. 

Anonymkode: d8a74...bce

Tusen takk for at du delte dette. Det ga kjempemotivasjon og en bevissthet igjen på hvor pinlig det er å henge fast i en bitterhet. Målet er å jobbe det bort.

 

Hi

Anonymkode: 1b9a8...a83

[Anonym bruker]

Jeg er bitter på det såkalte hjelpeapparatet. Har et barn med autisme og to andre alvorlige diagnoser. Er bitter fordi jeg har kjempet i årevis for å få hjelp til barnet mitt. Resultatet er fremdeles ikke hjelp og jeg har blitt alvorlig syk selv. Er bitter for at det er så store forskjeller fra kommune til kommune. 

Anonymkode: d7337...f33

[Anonym bruker]

Jeg er bitter fordi jeg er stygg. Har aldri opplevd ekte interesse fra menn, aldri noen som var virkelig tiltrukket av meg seksuelt. Jeg har fire barn med to menn som utnyttet meg økonomisk og praktisk og lot som de var forelsket i meg. Jeg får nok aldri oppleve kjærlighet, fordi utseende betyr så mye her i landet. Ikke kan jeg flytte til et annet land for å finne kjærlighet, fordi jeg ikke kan ta barna mine vekk fra far.

Anonymkode: 3762b...11f

[Anonym bruker]

Jeg er bitter fordi jeg ikke tok utdannelse som ung for jeg var veldig flink på skolen, nå er det ikke økonomisk mulig pga lån, barn osv. Har en ok betalt jobb. Men gruer meg hver dag og misunner andre som har min drømmejobb. Er også bitter fordi jeg ikke har vært mer fornuftig med penger i voksenlivet, sliter ikke, men nå er vi i alderen hvor vi kunne sittet fint i det, i stedet så gjør vi ikke det. Heldigvis har jeg snudd nå og håper jeg skal bli flinkere.

Anonymkode: f3951...08e

[Anonym bruker]

Jeg er bitter fordi søsknene mine har ødelagt livet mitt

Anonymkode: c7848...74b

[Anonym bruker]

At jeg  foreldrene mine ikke presset meg til å gå  på skolen og  få meg en utdannelse. 

 

 

Anonymkode: 4b3c1...6c1

[Anonym bruker]

Skjønner ikke at dere gidder å bruke opp livet på å være bitter. Totalt bortkastet. Godta livet som det er. EMBRACE THE SUCK!

Anonymkode: 6dbef...fae

[Anonym bruker]

Foreldrene mine ble skilt, og dermed mistet jeg min "beskyttelse" i bygdesamfunnet i og med at pappa flyttet. Jeg ble fritt vilt og opplevde mange former for seksuelt misbruk fra jeg var ca 8 til jeg var 15. Men det gjør meg ikke bitter. Det var leit, og i ettertid kan jeg synes synd på den 8-åringen, men bitter er jeg ikke.

Foreldrene mine lå i konflikt i 10 år og gjorde livet ubehagelig for oss barn, og faren min hadde en gjennomgående hang til å drikke heller enn å være far. Jeg er ikke bitter på det heller - mamma kjente jo lusa på gangen og sørget for at vi slapp å ha altfor tett kontakt med ham i de årene han drakk. Det var jo hell i uhell, og den dag i dag syns jeg bare synd på ham, som er blitt pensjonist og som kjemper for å stable et forhold på beina med de barna han har mistet så mye tid med. 

Jeg ble gravid som 18-åring med en egoistisk kjæreste som sjefet over meg og ville "binde" meg med et et barn, og måtte ta abort, men det er jeg ikke bitter over. Det var jo et hell at jeg tross alt kunne ta abort og slippe å være knyttet til ham. 

Jeg ble planlagt gravid med en kjæreste da jeg var 27, og gledet meg til en fremtid med han og barnet da han var utro og ble sammen med en annen. Men det gjør meg ikke bitter - i ettertid har jeg sett de to ødelegge hverandre, og er takknemlig for at jeg slapp å ha noen større andel i deres liv; og jeg har sett ham bli et vrengebilde av den han var. Arbeidsom den gangen, arbeidsnarkoman i dag. Glad i å be venner hjem, lage mat og skravle over et vinglass den gangen, men i dag en totalt gledesløs festløve som drikker mixede drinker og kjeder seg på et diskotek med kjøpekvinner rundt seg. Lett å begeistre den gangen, romantisk og full av drømmer - i dag bare en fyr med urealistiske luftslott som i hovedsak handler om penger. Han er blitt avstumpet og enkel. Så i stedet for å være bitter, regner jeg meg som heldig. 

Jeg fikk en samboer som var kjærlig og snill, god far og stefar, som døde altfor tidlig i en ulykke. Men bitterhet er det siste jeg føler i den forbindelse; jeg er jo privilegert som fikk muligheten til å nyte kjærligheten med ham. Selv om det altså ble et begrenset antall år, så er jeg uendelig takknemlig. Han fylte opp reservene inne i meg, og jeg kommer aldri til å gå tom.

Bitterhet er noe man kan dyrke eller la ligge. Alle i tråden her har berettiget grunn til å føle seg bitre. Men de får et bedre liv dersom de lar det være. Det går fint an å være lykkelig selv med mange vonde erfaringer i bagasjen.

Anonymkode: 516a4...38c

[Anonym bruker]

Jeg er litt bitter over at vi ventet så lenge med å kjøpe første bolig. Vi leide sammen i 8 år før vi kjøpte. Kunne sittet med langt mer egenkapital nå hadde vi kjøpt tidligere. Men dette er småtteri sammenlignet med mye av det dere andre har opplevd.

Anonymkode: be8db...049

[Anonym bruker]

På 22.7.2019 den 3.49, Anonym bruker skrev:

Eg er bitter fordi eg alltid følte meg som 5 hjul på vogna i ungdomen, tørde aldri å vise at eg var forelska i nokon, var aldri nokon som viste dei var interesserte i meg heller (det var nok min eigen feil, kamuflerte dårleg sjølvtillit bak ei bajasmaske, tøff i trynet og skarp i kommentaren). Følte alltid at dei andre jentene var betre venner med kvarandre enn med meg. Fekk ikkje kjæreste før eg var 24 år, og då vart eg mest forelska i han fordi han var interessert i meg har eg innsett i ettertid, men så var det trygt og godt og stabilt. No har vi 4 born, og eg er 39 år og innser at eg nok aldri får oppleve å vere stormforelska og at det blir gjengjeld. At eg aldri kjem til å få ein livspartner som eg føler ekte samhørighet til og som ser kven eg eigentleg er. For eg har det bra nok med den mannen eg har. Og eg har tatt eit val. Sjølv om det ka skje ikkje var det aller beste valet.

Og alt dette er ikkje nokon sin feil eigentleg. Ingen var slemme med meg, det var nok berre slik eg var då eg var ung. 

Anonymkode: 9139f...d78

Åååå, det er som å lese om meg selv i barndom/ungdom! Dersom jeg likte noen, var det om å gjøre at jeg ikke viste det. Gjerne ved å late som jeg ikke likte dem. Likte noen meg? Ja, da var jeg tøff i trynet og avvisende (selv om jeg kanskje også likte dem eller ble smigret). 

Jeg er ikke bitter for det, men undrer meg over hvorfor jeg var slik. Lav selvfølelse skjønner jeg som voksen at jeg hadde (og fremdeles har), men kan det også være tilknytningsvansker? 

Anonymkode: 7fc56...a0a

[Anonym bruker]

At skolen aldri forsto eller tok sitt ansvar for at jeg ble mobbet.  De bare la det på at det var litt erting, noe som alle barn vissnok skulle kunne håndtere. Jeg ble utsatt for slag, spark, truet med kniv, og verbalt mobbing. Det var vissnok bare noe jeg innbilte meg. Han sto der med kniven foran meg og sa han ville stikke kniven i meg! Jeg forsøkte på selvmord flere ganger på grunn av mobbingen. Det var alltid min feil, jeg måtte jo forstå at de som mobbet meg kunne ha det vondt selv....

Anonymkode: f945d...cf1

[Anonym bruker]

6 timer siden, Anonym bruker skrev:

Åååå, det er som å lese om meg selv i barndom/ungdom! Dersom jeg likte noen, var det om å gjøre at jeg ikke viste det. Gjerne ved å late som jeg ikke likte dem. Likte noen meg? Ja, da var jeg tøff i trynet og avvisende (selv om jeg kanskje også likte dem eller ble smigret). 

Jeg er ikke bitter for det, men undrer meg over hvorfor jeg var slik. Lav selvfølelse skjønner jeg som voksen at jeg hadde (og fremdeles har), men kan det også være tilknytningsvansker? 

Anonymkode: 7fc56...a0a

Etter å ha lese resten av innlegga her, ser eg at eg er nok ikkje bitter eg heller, sånn eigentleg. Men eg lurer på kvifor eg òg... Lav sjølv følelse ja, men kvar kom den frå? Har hatt ein god barndom. Men det kan sjølvsagt vere noko iboande i meg.

Anonymkode: 9139f...d78

[Anonym bruker]

Jeg er bitter for at jeg ikke hadde mot nok til å gå fra mannen da jeg hadde sjansen før vi fikk barn, nå er jeg stuck med han og tre barn og en svigerfamilie som gir faen i oss og barna våre. Burde hatt mot til å gå, men det hadde jeg ikke enda magefølelsen sa jeg burde. Trosset den og ble, det har ødelagt så mye for hele livet mitt! 

Anonymkode: e66e8...3ae

[Anonym bruker]

Jeg er bitter for at foreldrene mine ikke ga meg et stødigere grunnlag. Selvfølelsen er helt elendig og jeg sliter med angst og virkelighetsoppfattelse selv nå når jeg nærmer meg 40. 

Jeg er bitter for at jeg ble mobbet uten at noen brydde seg. 

Jeg er bitter for at jeg ikke tok, eller skapte de sjansene som kunne gjort at jeg fikk drive med noe jeg har stort talent for. Jeg er også bitter for at ingen voksne så at alt jeg trengte var litt konkret bekreftelse på at jeg var verdt nok til å ta den plassen. I stedet brukte de meg til å statuere eksempler for andre ungdommer, jeg gjetter fordi de så at det tøffe skallet mitt var syltynt og at jeg derfor var lettest å ta.

Jeg er bitter for at jeg fortsatt sliter med vektproblemer jeg har hatt siden barndommen og ikke klarer å være den partneren mannen fortjener.

Dette var en lang sytefest, jeg er også takknemlig for en hel del. Jeg har oppnådd mye som folk sa direkte til meg at jeg aldri kunne klare, så jeg er ikke fullt så patetisk som teksten tilsier.

Anonymkode: 69e1c...432

[Anonym bruker]

Var bitter som barn fordi jeg måtte legge meg tidlig. Har absolutt ingenting å deppe over som voksen. Skjønner ikke hvordan folk kan deppe for ingenting i voksen alder. Er det kriksveteraner det er snakk om er det forståelig. Svak psyke spiller vel inn tenker jeg. 

Anonymkode: 375b6...d3d

[Anonym bruker]

Jeg er bitter fordi mannen min gjennom 15 år tømte kontoen vår og dro en morgen uten et ord! Han gikk tilbake til eksdama som han har hatt et langt forhold til på si, og har etterlatt meg og våre tre barn i et økonomisk uføre. Huset vårt må selges, og jeg sitter med gjeld oppetter ørene..

Mulig jeg blir gjenkjent, men det blåser jeg i!!!

Alt går via advokater, og jeg er mentalt utslitt siden jeg aldri hadde sett dette komme.. trodde vi hadde det bra 😔

Anonymkode: 0d438...3ef

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er bitter fordi mannen min gjennom 15 år tømte kontoen vår og dro en morgen uten et ord! Han gikk tilbake til eksdama som han har hatt et langt forhold til på si, og har etterlatt meg og våre tre barn i et økonomisk uføre. Huset vårt må selges, og jeg sitter med gjeld oppetter ørene..

Mulig jeg blir gjenkjent, men det blåser jeg i!!!

Alt går via advokater, og jeg er mentalt utslitt siden jeg aldri hadde sett dette komme.. trodde vi hadde det bra 😔

Anonymkode: 0d438...3ef

Håper advokaten din vil "rævkjøre" mannen på alle måter det er mulig! Må han slite litt mer med de økonmiske følgene også så antar jeg at det vil ha en lunkende effekt på det nye forholdet hans

Vær sint på ham, det har du all rett til, men ikke la bitterheten gnage i deg, den ødelegger bare deg og tapper deg mer for krefter. Aksepter at han er en dritt og det han har gjort og ikke stritt mot at situasjonen har blitt som den har blitt, men aksepter den for det den er nå, og så fokuserer du fremover. Du og barna vil greie dere!

Ønsker deg alt godt fremover ❤️

Anonymkode: e618f...4a1

[Admin]

Tråden er ryddet for personangrep og avsporinger. Avsporingene uten personangrep eller svar til personangrep er flyttet til egen tråd:

Admin

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er bitter fordi mannen min gjennom 15 år tømte kontoen vår og dro en morgen uten et ord! Han gikk tilbake til eksdama som han har hatt et langt forhold til på si, og har etterlatt meg og våre tre barn i et økonomisk uføre. Huset vårt må selges, og jeg sitter med gjeld oppetter ørene..

Mulig jeg blir gjenkjent, men det blåser jeg i!!!

Alt går via advokater, og jeg er mentalt utslitt siden jeg aldri hadde sett dette komme.. trodde vi hadde det bra 😔

Anonymkode: 0d438...3ef

At en pappa kan gjøre noe sånt mot sine barn forstår jeg ikke i det hele tatt. Uansett hva man måtte mene om den man er sammen med, så gjør man ikke sånt mot barna sine. Har de kontakt med han? Jeg skjønner ikke hvordan han kunne gjøre det mot deg heller, hvordan rettferdiggjør man noe sånt.

Anonymkode: c7848...74b

[Anonym bruker]

3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg er bitter fordi mannen min gjennom 15 år tømte kontoen vår og dro en morgen uten et ord! Han gikk tilbake til eksdama som han har hatt et langt forhold til på si, og har etterlatt meg og våre tre barn i et økonomisk uføre. Huset vårt må selges, og jeg sitter med gjeld oppetter ørene..

Mulig jeg blir gjenkjent, men det blåser jeg i!!!

Alt går via advokater, og jeg er mentalt utslitt siden jeg aldri hadde sett dette komme.. trodde vi hadde det bra 😔

Anonymkode: 0d438...3ef

Da syns jeg du først skal politianmelde ham for tyveri, og deretter pakke barna i bilen og kjøre dem hjem til ham. Det er han som må forsørge dem hvis han har tatt pengene.

Anonymkode: 516a4...38c