Jump to content
Anonym bruker

Spiseforstyrrelse å ferie

Recommended Posts

Anonym bruker

Gruer meg sån til ferien starter om noen dager, har gruet meg i flere mnder. Vi skal til familie å alle måltidene blir sammen, jeg klarer ikke tanken å dette gir meg forferdelig angst. Hvordan skal jeg klare å få det noenlunde greit i disse 10 dagene? Noen som har vært i lingnende situasjon? 

Anonymkode: 59888...e02

Share this post


Link to post
Share on other sites

Fortsetter under...

Anonym bruker

Jeg vil råde deg til å snakke med legen din om dette. Man trenger hjelp til å komme seg ut av en spiseforstyrrelse fordi det er så mange ambivalente følelser rundt det å skulle bli bedre.

Av egen erfaring så later jeg som ingenting, ikke skape noe styr rundt eget inntak. Tar ikke til meg så mye mat, spiser sakte så folk ikke tenker at jeg bare spiste en porsjon. Om mulig kan man spise ute av og til uten storfamilien, kanskje. Er dere mange sammen vil nok ikke folk være så opptatt av hva akkurat du har spist. Det er ikke alle som orker å trykke ned mat om det er varmt ute heller. Eller man kan unnskylde seg med å si at man spiste en brødskive for ikke så lenge siden.

Anonymkode: 5b969...d60

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Hvis du spiser så lite at det blir hovedattraksjonen til måltidene så bør jo du søke hjelp. Regner med du er en mamma og. 

Anonymkode: 7c3d0...6f2

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
15 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vil råde deg til å snakke med legen din om dette. Man trenger hjelp til å komme seg ut av en spiseforstyrrelse fordi det er så mange ambivalente følelser rundt det å skulle bli bedre.

Av egen erfaring så later jeg som ingenting, ikke skape noe styr rundt eget inntak. Tar ikke til meg så mye mat, spiser sakte så folk ikke tenker at jeg bare spiste en porsjon. Om mulig kan man spise ute av og til uten storfamilien, kanskje. Er dere mange sammen vil nok ikke folk være så opptatt av hva akkurat du har spist. Det er ikke alle som orker å trykke ned mat om det er varmt ute heller. Eller man kan unnskylde seg med å si at man spiste en brødskive for ikke så lenge siden.

Anonymkode: 5b969...d60

Gjør mye av dette, men når jeg først spiser så overspiser jeg, eller spiser mer enn normalt å da må jeg kaste det opp. Dumt av meg å tillate meg å kaste opp maten, men når jeg står i det så klarer jeg ikke å stå i mot. Jeg har vært så flink å holdt meg fra å kaste opp maten i det siste, 10 dager vil gjøre mye skade på det jeg har klart å oppnå, altså å slutte å kaste opp. Hadde de  latt være å kommentere på hvor tynn jeg er eller på hva jeg spiser så hadde dette gått bedre.

jeg er vel å anse som kroniker så å gå til lege med dette har ikke noe for seg.

Anonymkode: 59888...e02

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Hvis du spiser så lite at det blir hovedattraksjonen til måltidene så bør jo du søke hjelp. Regner med du er en mamma og. 

Anonymkode: 7c3d0...6f2

Jeg har kommet langt å er mye bedre, helt bra vil jeg aldri bli. Jeg spiser men å spise med masse mennesker er vanskelig. Å spise med kjernefamilien er ikke noe problem, vi koser oss rundt middagsbordet.

Anonymkode: 59888...e02

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Jeg hadde spiseforstyrrelse da jeg var yngre. Bedre nå, men blir nok aldri frisk. Liker best vanlig hverdag der alt er rutiner og forutsigbart. Ferie er ikke forutsigbart og byr på problemer for mine rutiner, så forstår deg veldig godt. 

Som sagt, jeg er bedre men ikke frisk. Vært på ferie nå i snart 3 uker. Velger sunne alternativer, sier neitakk til is og snop, det er lov å være bevisst selv om det er ferie. Jeg spiser ikke brød, kun knekkebrød, og det har jeg med meg på ferie. Når vi spiser ute, så velger jeg sunne alternativer. Bestiller mat uten dressing og sauser. 

For meg ble vendepunktet når eldstemann begynte å bli like nazi med kostholdet som jeg var. Jeg var ikke mottakelig for hjelp førjeg innså at jeg trengte hjelp selv. At livet ikke dreier seg om å kontrollere hvor lite mat jeg klarte å spise. Få hjelp, snakk med noen. Jeg er fortsatt syk, men fungerer. 

Anonymkode: da7b6...32c

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker

Jeg "skulker" måltidene, med unnskyldning at jeg hjelper barna med sin (yngste er rett over året) og spiser etterpå. Så kan jeg sette meg ned i ro og fred alene og spise, uten mas. Eneste måten jeg får det til. 

Ingen spør. I familien vår bryr vi oss ikke med andre på den måten i den form at vi lar folk være ifred. 

Anonymkode: 77ed5...22b

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Det er virkelig mulig å bli helt frisk. Jeg ble det. Har vært 100% frisk i 15 år nå og jeg var alvorlig syk i mange år, fra 12-25 år. Søk hjelp! 

Anonymkode: e8d45...a0c

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
31 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gjør mye av dette, men når jeg først spiser så overspiser jeg, eller spiser mer enn normalt å da må jeg kaste det opp. Dumt av meg å tillate meg å kaste opp maten, men når jeg står i det så klarer jeg ikke å stå i mot. Jeg har vært så flink å holdt meg fra å kaste opp maten i det siste, 10 dager vil gjøre mye skade på det jeg har klart å oppnå, altså å slutte å kaste opp. Hadde de  latt være å kommentere på hvor tynn jeg er eller på hva jeg spiser så hadde dette gått bedre.

jeg er vel å anse som kroniker så å gå til lege med dette har ikke noe for seg.

Anonymkode: 59888...e02

Kan du si noe om det til dem? Fortelle at du jobber med saken, og at du opplever det som vanskeligere når det blir fokus på fra andre, og at du derfor ber om at de lar vær å kommentere vekt og matinntak. 

Anonymkode: 49cb5...1b8

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er virkelig mulig å bli helt frisk. Jeg ble det. Har vært 100% frisk i 15 år nå og jeg var alvorlig syk i mange år, fra 12-25 år. Søk hjelp! 

Anonymkode: e8d45...a0c

Har vært i systemet å er ikke så mye hjelp å få, har hadd en psykolog nå i voksen alder å psykologen var dessverre bare syk så var hos han hver 8 uke. Jeg sa fra meg plassen, orker ikke dette en gang til.

jeg har hadd alvorlig anoreksi fra jeg var 12 til 20 å sporadisk anoreksi å bulimi fra da. Har nå en bmi på 18,5 så legen anser dette som bra. Hi

Anonymkode: 59888...e02

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Kan du si noe om det til dem? Fortelle at du jobber med saken, og at du opplever det som vanskeligere når det blir fokus på fra andre, og at du derfor ber om at de lar vær å kommentere vekt og matinntak. 

Anonymkode: 49cb5...1b8

Huff jeg synes det er flaut å ville aldri innrømmet dette. Men jeg skulle ønske jeg kunne fortalt det, hadde gjort min hverdag mye bedre. Hi

Anonymkode: 59888...e02

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har vært i systemet å er ikke så mye hjelp å få, har hadd en psykolog nå i voksen alder å psykologen var dessverre bare syk så var hos han hver 8 uke. Jeg sa fra meg plassen, orker ikke dette en gang til.

jeg har hadd alvorlig anoreksi fra jeg var 12 til 20 å sporadisk anoreksi å bulimi fra da. Har nå en bmi på 18,5 så legen anser dette som bra. Hi

Anonymkode: 59888...e02

Så fordi psykologen du hadde var syk så vil du ikke ha mer behandling?

Når du har så store problemer som du har så bør du søke mer hjelp! Om du har barn vil de etterhvert legge merke til ditt forhold til mat, enten du tror det eller ei. Så om du ikke oppsøker hjelp for din egen del - gjør det for dine barns skyld!

Anonymkode: d14eb...2ad

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så fordi psykologen du hadde var syk så vil du ikke ha mer behandling?

Når du har så store problemer som du har så bør du søke mer hjelp! Om du har barn vil de etterhvert legge merke til ditt forhold til mat, enten du tror det eller ei. Så om du ikke oppsøker hjelp for din egen del - gjør det for dine barns skyld!

Anonymkode: d14eb...2ad

Jeg ordla  meg kanskje litt feil, jeg har en bmi på 18,5 no å det anses om en sund å normal vekt. Jeg føler både lege å psykolog ikke ser dette som så stort problem. Jeg ønsker ikke tilbake til psykiatrien.hi

Anonymkode: 59888...e02

Share this post


Link to post
Share on other sites

Annonse

Anonym bruker

Sliter med spiseforstyrrelser jeg og. Og nå er det en uke ferie med storfamilen og felles måltider hele tiden. Gruer meg. Jeg har også brukt teknikken at jeg hjelper barna, og spiser når de er gått fra bordet/senere. Så overspiser jeg og bruker avføringsmidler. For et liv. Jeg er så lei. Har ingen gode råd, men du er ikke alene. Er sykt opphengt i vekten min. Hatt spiseforstyrrelser siden jeg var ungdom. Prater aldri om det, og ungene har ikke nevnt noe, eller lagt merke til det. Så jeg skjuler det godt. Ikke engang mannen min har fått det med seg. 

Anonymkode: 5a061...ba0

Share this post


Link to post
Share on other sites
To små troll
41 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Sliter med spiseforstyrrelser jeg og. Og nå er det en uke ferie med storfamilen og felles måltider hele tiden. Gruer meg. Jeg har også brukt teknikken at jeg hjelper barna, og spiser når de er gått fra bordet/senere. Så overspiser jeg og bruker avføringsmidler. For et liv. Jeg er så lei. Har ingen gode råd, men du er ikke alene. Er sykt opphengt i vekten min. Hatt spiseforstyrrelser siden jeg var ungdom. Prater aldri om det, og ungene har ikke nevnt noe, eller lagt merke til det. Så jeg skjuler det godt. Ikke engang mannen min har fått det med seg. 

Anonymkode: 5a061...ba0

Vondt å godt å høre at man er flere, her vet ikke barn eller mann noe, mannen er stolt over min slanke fysikk å skryter av kroppen min til alle, noe jeg synes er ubehagelig. Men jeg kan ikke akkurat si grunnen til at jeg ikke liker det, da vil han jo bli svært skuffet tror jeg.  Hi

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker

Det er synd at mange ser på prosessene for å bli frisk av psykisk lidelser som et enmannsshow hjulpet av profesjonelle.

Dere blir aldri friske før dere lar familie vite om det og hjelpe dere.

Men det er selvsagt i spiseforstyrrelsen interesse at dette forblir hemmelig. Da kan dere forsette med å spise lite, kaste opp, kjøpe avføringsmidler i fred.  Og forbli syke.

Anonymkode: 1dffb...839

Share this post


Link to post
Share on other sites
To små troll
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er synd at mange ser på prosessene for å bli frisk av psykisk lidelser som et enmannsshow hjulpet av profesjonelle.

Dere blir aldri friske før dere lar familie vite om det og hjelpe dere.

Men det er selvsagt i spiseforstyrrelsen interesse at dette forblir hemmelig. Da kan dere forsette med å spise lite, kaste opp, kjøpe avføringsmidler i fred.  Og forbli syke.

Anonymkode: 1dffb...839

Skulle ønske jeg var tøff nok, men det er jeg ikke.  Hi

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
1 minute ago, To små troll said:

Skulle ønske jeg var tøff nok, men det er jeg ikke.  Hi

En dag tar du mot til deg og forteller det.

Det er neste skritt mot bedring.

Som motivasjon kan det være at barna deres nok merker noe er galt. At mamma ikke spiser i selskap er rart..

Mer behandling vil ikke nytte før du slutter å skjule problemet. Dette er ikke unikt for spiseforstyrrelse. Alkoholisme er akkurat samme. Og dette er også en stor del av forklaringen på hvorfor behandling ikke har gjort dere friske.

Lykke til, du klarer det. For barna din skyld.

Anonymkode: 1dffb...839

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er virkelig mulig å bli helt frisk. Jeg ble det. Har vært 100% frisk i 15 år nå og jeg var alvorlig syk i mange år, fra 12-25 år. Søk hjelp! 

Anonymkode: e8d45...a0c

Kan jeg spørre hva slags hjelp du fikk?

Anonymkode: 221ee...6cf

Share this post


Link to post
Share on other sites
To små troll

Huff denne ferien er helt jævlig, mat situasjonene går egentlig fint, men jeg takler ikke så mye mennesker, å føler hele denne ferien er påtvunget, føler meg fanget, jeg må hele tiden spille normal. Jeg er ikke normal, føler meg mislykket å føler meg rett og slett så mye mindre verdt enn andre, jeg føler jeg bør skåne de andre her for mitt selskap.

Jeg gjør alt jeg skal gjøre med barna, har dratt i fornøyelsens parker å gjort masse gøy men inni meg så rakner alt, jeg sitter nå bare å gråter å lurer på om jeg egentlig burde brutt all kontakt med øvrig familie. Kanskje jeg ikke er ment til å ha et godt liv. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men jeg har det bare så vondt. Hi

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
På 11.7.2019 den 18.14, Anonym bruker skrev:

Det er synd at mange ser på prosessene for å bli frisk av psykisk lidelser som et enmannsshow hjulpet av profesjonelle.

Dere blir aldri friske før dere lar familie vite om det og hjelpe dere.

Men det er selvsagt i spiseforstyrrelsen interesse at dette forblir hemmelig. Da kan dere forsette med å spise lite, kaste opp, kjøpe avføringsmidler i fred.  Og forbli syke.

Anonymkode: 1dffb...839

Jeg hadde spiseforstyrrelser i 10 år. Ble helt frisk uten at hverken familie eller venner fikk vite noe som helst. Så det du sier er helt feil.

Anonymkode: 5d0e5...40e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
40 minutter siden, To små troll skrev:

Huff denne ferien er helt jævlig, mat situasjonene går egentlig fint, men jeg takler ikke så mye mennesker, å føler hele denne ferien er påtvunget, føler meg fanget, jeg må hele tiden spille normal. Jeg er ikke normal, føler meg mislykket å føler meg rett og slett så mye mindre verdt enn andre, jeg føler jeg bør skåne de andre her for mitt selskap.

Jeg gjør alt jeg skal gjøre med barna, har dratt i fornøyelsens parker å gjort masse gøy men inni meg så rakner alt, jeg sitter nå bare å gråter å lurer på om jeg egentlig burde brutt all kontakt med øvrig familie. Kanskje jeg ikke er ment til å ha et godt liv. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men jeg har det bare så vondt. Hi

«Kanskje jeg ikke er ment til å ha et godt liv» 

Men, den eneste som skaper et dårlig liv, er jo deg selv. Så, hvis du vil ha et godt liv, så er det faktisk ditt valg. Du er sjefen. Så du kan ikke grave deg ned i selvmedlidenhet å si «Kanskje jeg ikke er ment til å ha et godt liv». For dette er ikke krefter utenfor din kontroll. Du har ikke vært i en bilulykke og blitt invalid. Du har ikke kreft. Du velger selv, å påføre deg selv smerte. Du velger selv, å gjøre ditt liv dårlig. Så, vil du ha et bedre liv? Skaff hjelp. Skap et bedre liv. Treff bedre valg. 

Og ja, jeg vet at det er brutalt og kynisk. Men, det var akkurat det noen sa til meg da jeg gravde meg i samme dype hull, og jeg trengte de ordene, selv om de var brutale. 

Anonymkode: 76b41...508

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
21 minutter siden, To små troll skrev:

Huff denne ferien er helt jævlig, mat situasjonene går egentlig fint, men jeg takler ikke så mye mennesker, å føler hele denne ferien er påtvunget, føler meg fanget, jeg må hele tiden spille normal. Jeg er ikke normal, føler meg mislykket å føler meg rett og slett så mye mindre verdt enn andre, jeg føler jeg bør skåne de andre her for mitt selskap.

Jeg gjør alt jeg skal gjøre med barna, har dratt i fornøyelsens parker å gjort masse gøy men inni meg så rakner alt, jeg sitter nå bare å gråter å lurer på om jeg egentlig burde brutt all kontakt med øvrig familie. Kanskje jeg ikke er ment til å ha et godt liv. Vet ikke helt hva jeg vil med innlegget men jeg har det bare så vondt. Hi

Klem til deg. Kjente meg veldig igjen i dette innlegget. Har selv slitt med spiseforstyrrelser i mange år, samtidig som jeg har engstelig personlighetsforstyrrelse som gjør at sosialisering med mer enn 2-3 personer er helt grusomt. Eller, jeg har i grunnen lært meg å leve med det, jeg er den som alltid er stille og ikke sier noen ting så sant jeg ikke blir spurt om noe, men det er likevel en ubehagelighet der. Jeg vil helst være som alle andre. De som sitter rundt bordet og bidrar i samtaler, skyter inn med meninger når de ønsker og de som klarer å snakke med alt og alle og være en del av det "sosiale" i slike settinger. 
Jeg er alene med barn, så jeg har ofte brukt barna som unnskyldning. Snakker med dem, leker med dem, passer på dem osv. Men nå er de så store at de ikke bare vil sitte på fanget til mamma mer. De vil leke med de andre barna, og så blir jeg sittende alene. 
Men vet du, vi er like mye verdt som alle de andre. Det tok meg en stund, men med tiden har jeg klart å innse at jeg ikke trenger å være som alle andre. Jeg er litt rar. Jeg er stille. Jeg er litt awkward sosialt. Men jeg har rett og slett sluttet å bry meg. Jeg har ikke mistet noen venner av den grunn. De vennene jeg har, og familien jeg er nærest vil jeg ha for alltid fordi de tar meg for den jeg er. Jeg har ikke lengre noe behov for å sosialisere og komme overens med mennesker jeg sjeldent ser i det hele tatt. 

Hvis du vil fikse de 10 dagene når det kommer til mat, så si at du har fått virus på balansenerven. Det fikk jeg en gang, og jeg var konstant kvalm (taklet nesten ingen lukter og mat var bare ekkelt) og totalt utslitt i 3-5 uker. Da kan du med trygghet nippe litt i maten.. 
Liker ikke gi slike tips.. Så her kommer et bedre ett. Jeg hadde alvorlig (kastet opp 4-10 ganger pr dag) bulimi i over 10 år. Etter 10 år tok jeg mot til meg og fortalte det til legen min. Jeg fortalte henne om en antidepressiva jeg hadde hørt om som også ble brukt for å "kurere" bulimi. Jeg fikk resept, samtidig som jeg ble henvist til psykolog såklart. Fikk aldri noe psykolog, men etter 3 mnd med medisinen var jeg frisk. Jeg var riktig nok veldig innstilt på å bli frisk da jeg dro til legen, fordi jeg var lei, kroppen min var lei, og jeg ville bare slutte. Jeg kan ikke si 100% at det var medisinene som gjorde meg frisk, eller om de fungerte ekstra godt fordi jeg var såpass innstilt på å bli frisk.. En venninne av meg hadde gått på samme medisinen, og det var hun som fortalte meg effektene hun hadde ved dem. Jeg har alltid vært livredd piller, men disse er ganske milde, og ikke noen sterke antidepressiva. De funker slik at man gir litt mer faen, rett og slett. Jeg merket ikke noe forandring på meg selv mens jeg gikk på dem, annet enn det som skjedde automatisk. Jeg ble verken glad eller oppspilt, apatisk eller fjern. Var 100% meg selv, men jeg sluttet å overtenke osv. Medisiner funker selvsagt ikke for alle, men det er jo verdt å prøve. Jeg gikk på mine i ca 4 mnd, før jeg sluttet fordi de ved slutten gav meg hodepine.  Er 4 år siden jeg sluttet på de, og er fortsatt frisk :) 

Anonymkode: 5d0e5...40e

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
16 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Klem til deg. Kjente meg veldig igjen i dette innlegget. Har selv slitt med spiseforstyrrelser i mange år, samtidig som jeg har engstelig personlighetsforstyrrelse som gjør at sosialisering med mer enn 2-3 personer er helt grusomt. Eller, jeg har i grunnen lært meg å leve med det, jeg er den som alltid er stille og ikke sier noen ting så sant jeg ikke blir spurt om noe, men det er likevel en ubehagelighet der. Jeg vil helst være som alle andre. De som sitter rundt bordet og bidrar i samtaler, skyter inn med meninger når de ønsker og de som klarer å snakke med alt og alle og være en del av det "sosiale" i slike settinger. 
Jeg er alene med barn, så jeg har ofte brukt barna som unnskyldning. Snakker med dem, leker med dem, passer på dem osv. Men nå er de så store at de ikke bare vil sitte på fanget til mamma mer. De vil leke med de andre barna, og så blir jeg sittende alene. 
Men vet du, vi er like mye verdt som alle de andre. Det tok meg en stund, men med tiden har jeg klart å innse at jeg ikke trenger å være som alle andre. Jeg er litt rar. Jeg er stille. Jeg er litt awkward sosialt. Men jeg har rett og slett sluttet å bry meg. Jeg har ikke mistet noen venner av den grunn. De vennene jeg har, og familien jeg er nærest vil jeg ha for alltid fordi de tar meg for den jeg er. Jeg har ikke lengre noe behov for å sosialisere og komme overens med mennesker jeg sjeldent ser i det hele tatt. 

Hvis du vil fikse de 10 dagene når det kommer til mat, så si at du har fått virus på balansenerven. Det fikk jeg en gang, og jeg var konstant kvalm (taklet nesten ingen lukter og mat var bare ekkelt) og totalt utslitt i 3-5 uker. Da kan du med trygghet nippe litt i maten.. 
Liker ikke gi slike tips.. Så her kommer et bedre ett. Jeg hadde alvorlig (kastet opp 4-10 ganger pr dag) bulimi i over 10 år. Etter 10 år tok jeg mot til meg og fortalte det til legen min. Jeg fortalte henne om en antidepressiva jeg hadde hørt om som også ble brukt for å "kurere" bulimi. Jeg fikk resept, samtidig som jeg ble henvist til psykolog såklart. Fikk aldri noe psykolog, men etter 3 mnd med medisinen var jeg frisk. Jeg var riktig nok veldig innstilt på å bli frisk da jeg dro til legen, fordi jeg var lei, kroppen min var lei, og jeg ville bare slutte. Jeg kan ikke si 100% at det var medisinene som gjorde meg frisk, eller om de fungerte ekstra godt fordi jeg var såpass innstilt på å bli frisk.. En venninne av meg hadde gått på samme medisinen, og det var hun som fortalte meg effektene hun hadde ved dem. Jeg har alltid vært livredd piller, men disse er ganske milde, og ikke noen sterke antidepressiva. De funker slik at man gir litt mer faen, rett og slett. Jeg merket ikke noe forandring på meg selv mens jeg gikk på dem, annet enn det som skjedde automatisk. Jeg ble verken glad eller oppspilt, apatisk eller fjern. Var 100% meg selv, men jeg sluttet å overtenke osv. Medisiner funker selvsagt ikke for alle, men det er jo verdt å prøve. Jeg gikk på mine i ca 4 mnd, før jeg sluttet fordi de ved slutten gav meg hodepine.  Er 4 år siden jeg sluttet på de, og er fortsatt frisk :) 

Anonymkode: 5d0e5...40e

Hvilken medisin var det?

Anonymkode: b266f...d22

Share this post


Link to post
Share on other sites
Anonym bruker
20 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hvilken medisin var det?

Anonymkode: b266f...d22

Hvis du trenger den, så ver legen din hvilken det er snakk om :) 

Anonymkode: 5d0e5...40e

Share this post


Link to post
Share on other sites

Join the conversation

You can post now and register later. If you have an account, sign in now to post with your account.

Guest
Reply to this topic...

×   Pasted as rich text.   Paste as plain text instead

  Only 75 emoji are allowed.

×   Your link has been automatically embedded.   Display as a link instead

×   Your previous content has been restored.   Clear editor

×   You cannot paste images directly. Upload or insert images from URL.


Artikler fra forsiden

×
×
  • Create New...