Kvifor få born når begge foreldra jobbar 120 %

[Syngensang]

Og på ettermiddagane blir borna skyssa frå den ein aktiviteten til den andre. Eitpar ferieveker som skal fyllast med dei aller mest spennande aktivitetane. Kva anna er ungane enn statussymbol då? (ja sett på spissen, men ikkje verre enn i den andre uføredebatten) 

Endret 14. juni 2019 av Syngensang

[Anonym bruker]

Fy søren så glad jeg er for at unga mine blir «skyssa rundt» fra den ene aktiviteten til den andre når jeg ser alle unga som reker rundt uten mål og mening og all ungdommen som henger rundt i sentrum. Og fryktelig glad for at de har egne interesser og venner sånn at de ikke nødvendigvis skal henge med oss hele tiden. 

 

Anonymkode: e719b...cc1

[Anonym bruker]

Hadde vært mye mer interessant om du brukte eksempel fra en gjennomsnittsfamilie og ikke den ene, kanskje 2% av statusjegere.

Uansett, de har foreldre som forsørger dem selv og faktisk deltar i livet deres. Velger man å få barn, velger man også ansvaret og den økonomiske biten. Helt frivillig. Man kan ikke velge bort forsørgerbiten bare fordi man innbiller seg selv at man har absolutt rett på å få barn. Koste hvem det måtte være bare ikke en selv. 

Anonymkode: 5d716...170

[Syngensang]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde vært mye mer interessant om du brukte eksempel fra en gjennomsnittsfamilie og ikke den ene, kanskje 2% av statusjegere.

Uansett, de har foreldre som forsørger dem selv og faktisk deltar i livet deres. Velger man å få barn, velger man også ansvaret og den økonomiske biten. Helt frivillig. Man kan ikke velge bort forsørgerbiten bare fordi man innbiller seg selv at man har absolutt rett på å få barn. Koste hvem det måtte være bare ikke en selv. 

Anonymkode: 5d716...170

Men når dei andre diskutere uføre, så er det faktisk berre ein liten del av dei som er så sjuke at dei ikkje bør få born, og dei får som regel heller ikkje born. Forøvrig finst det sjølvsagt folk i alle samfunnslag som ikkje burde hatt born. Dei alle fleste uføre klarar fint å ta seg av borna, men får ikkje jobbar fordi det kan vere vanskeleg å tilrettelegge for folk som er ofte borte, osb. Det var poenget mitt. Vi skal ikkje setje oss til doms på vår høge hest! Vi skal derimot vere glade for at vi bur i eit land der menneske med helseutfordingar likevel kan leve fullverdige liv med born og familie om det er det dei vil. Det å få born er ein utruleg stor del av livet for mange. Og eg vil tru at dette er like viktig for uføre som for oss andre. 

Det er ikkje interessant å bruke gjennomanittafamilien som eksempel her, fordi dei greier vanlegvis å balansere jobb og born heilt fint. 

[Anonym bruker]

19 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde vært mye mer interessant om du brukte eksempel fra en gjennomsnittsfamilie og ikke den ene, kanskje 2% av statusjegere.

Uansett, de har foreldre som forsørger dem selv og faktisk deltar i livet deres. Velger man å få barn, velger man også ansvaret og den økonomiske biten. Helt frivillig. Man kan ikke velge bort forsørgerbiten bare fordi man innbiller seg selv at man har absolutt rett på å få barn. Koste hvem det måtte være bare ikke en selv. 

Anonymkode: 5d716...170

Men det hjelper heller ikke barna å være godt forsørget økonomisk om de har foreldre som i realiteten ikke har tid til å være tilstede i oppveksten deres.

Og gjennomsnittsfamilien greier som regel å balansere økonomi og tilstedeværelse.

Anonymkode: 0a77e...988

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Syngensang skrev:

Men når dei andre diskutere uføre, så er det faktisk berre ein liten del av dei som er så sjuke at dei ikkje bør få born, og dei får som regel heller ikkje born. Forøvrig finst det sjølvsagt folk i alle samfunnslag som ikkje burde hatt born. Dei alle fleste uføre klarar fint å ta seg av borna, men får ikkje jobbar fordi det kan vere vanskeleg å tilrettelegge for folk som er ofte borte, osb. Det var poenget mitt. Vi skal ikkje setje oss til doms på vår høge hest! Vi skal derimot vere glade for at vi bur i eit land der menneske med helseutfordingar likevel kan leve fullverdige liv med born og familie om det er det dei vil. Det å få born er ein utruleg stor del av livet for mange. Og eg vil tru at dette er like viktig for uføre som for oss andre. 

Det er ikkje interessant å bruke gjennomanittafamilien som eksempel her, fordi dei greier vanlegvis å balansere jobb og born heilt fint. 

Jeg er enig med deg. Det er mange ulike årsaker til uføretrygd, og det å ikke kunne jobbe (eller ikke kunne få en jobb de kan fungere i) er ikke ensbetydende med å ikke kunne være forelder. De fleste er jo også to foreldre, slik at man ikke er alene om barna, har en partner som tar sin del og kanskje vel så det fordi de velger å prioritere barn tross de problemene man har.

 

Anonymkode: 0a77e...988

[Gjest Antarctica]

17 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hadde vært mye mer interessant om du brukte eksempel fra en gjennomsnittsfamilie og ikke den ene, kanskje 2% av statusjegere.

Uansett, de har foreldre som forsørger dem selv og faktisk deltar i livet deres. Velger man å få barn, velger man også ansvaret og den økonomiske biten. Helt frivillig. Man kan ikke velge bort forsørgerbiten bare fordi man innbiller seg selv at man har absolutt rett på å få barn. Koste hvem det måtte være bare ikke en selv. 

Anonymkode: 5d716...170

Man kan vel ikke velge bort omsorgsbiten. Det er da MYE mer ødeleggende! 

[Anonym bruker]

5 timer siden, Syngensang skrev:

Men når dei andre diskutere uføre, så er det faktisk berre ein liten del av dei som er så sjuke at dei ikkje bør få born, og dei får som regel heller ikkje born. Forøvrig finst det sjølvsagt folk i alle samfunnslag som ikkje burde hatt born. Dei alle fleste uføre klarar fint å ta seg av borna, men får ikkje jobbar fordi det kan vere vanskeleg å tilrettelegge for folk som er ofte borte, osb. Det var poenget mitt. Vi skal ikkje setje oss til doms på vår høge hest! Vi skal derimot vere glade for at vi bur i eit land der menneske med helseutfordingar likevel kan leve fullverdige liv med born og familie om det er det dei vil. Det å få born er ein utruleg stor del av livet for mange. Og eg vil tru at dette er like viktig for uføre som for oss andre. 

Det er ikkje interessant å bruke gjennomanittafamilien som eksempel her, fordi dei greier vanlegvis å balansere jobb og born heilt fint. 

Det finnes definitivt ganske mange som ikke burde fått barn (omsorgssvikt, vold som eksempler). Disse er nok representert både blant uføre og de som jobber mye. 

Økonomi er en faktor når man velger å få barn. Det samme er omsorgsevne. Har jeg råd til å forsørge barna mine? Klarer jeg å ta vare på deres behov for øvrig?

Anonymkode: 20b71...bbb

[Syngensang]

45 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det finnes definitivt ganske mange som ikke burde fått barn (omsorgssvikt, vold som eksempler). Disse er nok representert både blant uføre og de som jobber mye. 

Økonomi er en faktor når man velger å få barn. Det samme er omsorgsevne. Har jeg råd til å forsørge barna mine? Klarer jeg å ta vare på deres behov for øvrig?

Anonymkode: 20b71...bbb

Ja, og dei spørsmåla greier ein fint å ta stilling til sjølv, anten ein er ufør eller jobbar 120 %. Problemet er at dei som jobbar mykje og har god lønn sjeldan får trådar på internettforum om at dei ikkje burde få born. Medan uføre støtt og stadig må lese at dei ikkje skal få lov til å få ungar. Uføre har jo inntekt, vitsen med uføreordninga er jo nettopp at ein skal kunne ha eit verdig liv, sjølv om ein desverre ikkje greier å jobbe. 

[Anonym bruker]

Den lille prosenten du nevner har heller ikke tid til å henge på internettforum og forklare seg heller, så denne diskusjonen går nok ikke langt 😉

Men jeg vokste opp i en "sånn" familie. Hadde en fin oppvekst, syntes jeg. Reiste rundt i hele verden hvor de jobbet, lærte masse man aldri lærer på skolen og fikk et helt annet perspektiv en jevnaldrende. Hadde også feks nanny de første årene... Trist? Nei, tenk jeg lærte engelsk før skolen og at andre også tar vare på meg. Og tror dette gjorde meg tilpasningsdyktig. 

Mine barn får ikke lik oppvekst, fordi jeg prioriterer anderledes. Men tror ikke jeg ville byttet ut min allikevel. Det var ikke så kjipt og stressende som det høres ut som. De var stolte av oss, men vi var ikke trofebarn. Og vi fikk verktøy til å ta egne valg i livet, uten at de presset oss hardere en naturlige krav. 

Anonymkode: fd66e...373

[Anonym bruker]

Jeg gikk i klasse med en gutt hvor foreldrene nesten aldri var hjemme/tilstede. De drev et større firma de bygget opp. Han var den første i årgangen til å få datamaskin, han hadde ting vi andre bare kunne drømme om, og jeg tror foreldrene hans trodde de gav ham alt han trengte. Men på deg menneskelige plan feilet de groft. De var aldri til stede og så ham egentlig ikke og både han og søsteren kjørte mer og mer på skråplanet jo eldre de ble. 

Jobber man 120% begge to tror jeg man bør tenke seg godt om - og evn legge en plan for å å redusere arbeidsmengden i en del år. For ikke alt barna trenger kan kjøpes for penger. Når det er sagt: Både uføre og arbeidsnarkomaner har rett til å få barn. Men man må være forberedt på at barnas behov må komme først.

Anonymkode: 24034...b9b

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg gikk i klasse med en gutt hvor foreldrene nesten aldri var hjemme/tilstede. De drev et større firma de bygget opp. Han var den første i årgangen til å få datamaskin, han hadde ting vi andre bare kunne drømme om, og jeg tror foreldrene hans trodde de gav ham alt han trengte. Men på deg menneskelige plan feilet de groft. De var aldri til stede og så ham egentlig ikke og både han og søsteren kjørte mer og mer på skråplanet jo eldre de ble. 

Jobber man 120% begge to tror jeg man bør tenke seg godt om - og evn legge en plan for å å redusere arbeidsmengden i en del år. For ikke alt barna trenger kan kjøpes for penger. Når det er sagt: Både uføre og arbeidsnarkomaner har rett til å få barn. Men man må være forberedt på at barnas behov må komme først.

Anonymkode: 24034...b9b

Svogerforskning. Jeg vet om uføretrygdede foreldre med psykiatrisk sykdom som ble fratatt barnet pga grov omsorgssvikt og vold. Det sier ikke noe om alle andre foreldre som er uføretrygdede pga psykiatrisk lidelse.

Anonymkode: 20b71...bbb

[Anonym bruker]

120% er bare 8 timer mer enn vanlig arbeidsuke? Både jeg og mannen jobber såpass med overtid hver uke, og det er da virkelig ikke noe problem! Om jeg sitter noen timer ekstra en ettermiddag, jobber tre kvelder etter ungene har lagt seg eller står opp tidlig en lørdag. 

Ungene går selvfølgelig på aktiviteter, men de har en masse fritid til frilek også. Vi har sunne, friske unger som er mye ute både sommer og vinter. 

Det siste kjenner jeg meg ikke igjen i da. Vi er stort sett på en utenlands ferie i Europa hvert år. Ellers er det Norden vi ferierer i. 

Anonymkode: 60f0a...8cb

[Anonym bruker]

22 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg gikk i klasse med en gutt hvor foreldrene nesten aldri var hjemme/tilstede. De drev et større firma de bygget opp. Han var den første i årgangen til å få datamaskin, han hadde ting vi andre bare kunne drømme om, og jeg tror foreldrene hans trodde de gav ham alt han trengte. Men på deg menneskelige plan feilet de groft. De var aldri til stede og så ham egentlig ikke og både han og søsteren kjørte mer og mer på skråplanet jo eldre de ble. 

Jobber man 120% begge to tror jeg man bør tenke seg godt om - og evn legge en plan for å å redusere arbeidsmengden i en del år. For ikke alt barna trenger kan kjøpes for penger. Når det er sagt: Både uføre og arbeidsnarkomaner har rett til å få barn. Men man må være forberedt på at barnas behov må komme først.

Anonymkode: 24034...b9b

Det nytter ikke å bruke slike enkelteksempler. Jeg vet om uføre hvor unga for akt av materielle goder - for å veie opp at foreldra ikke deltar i fellesskapet, for at barna ikke får være med på fritidsaktiviteter, for at de ikje reiser på ferie osv. Slike enkelteksempler betyr ikke at slle uføre følger opp barna sine like dårlig!

Anonymkode: e719b...cc1

[Tøystykke]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hadde vært mye mer interessant om du brukte eksempel fra en gjennomsnittsfamilie og ikke den ene, kanskje 2% av statusjegere.

Uansett, de har foreldre som forsørger dem selv og faktisk deltar i livet deres. Velger man å få barn, velger man også ansvaret og den økonomiske biten. Helt frivillig. Man kan ikke velge bort forsørgerbiten bare fordi man innbiller seg selv at man har absolutt rett på å få barn. Koste hvem det måtte være bare ikke en selv. 

Anonymkode: 5d716...170

Men i uføredebatten brukes ikke et gjennomsnittseksempel.

[Anonym bruker]

Folk som jobber 120% er ofte friske og i god form (for at de i det hele tatt skal få det til å gå opp). Jeg har selv jobbet mer enn det i perioder mens barna var små. Da var 6-7 timer på jobb på dagtid, hadde gode ettermiddager med barna, og jobbet rundt 4 timer etter leggetid, samt noe arbeid i helgene (også da mens barna sov). Med stor arbeidsmengde blir man ofte ekstra effektiv og veldig god på prioritering. 

Anonymkode: 7ed5b...889

[Gjest Antarctica]

2 timer siden, Syngensang skrev:

Ja, og dei spørsmåla greier ein fint å ta stilling til sjølv, anten ein er ufør eller jobbar 120 %. Problemet er at dei som jobbar mykje og har god lønn sjeldan får trådar på internettforum om at dei ikkje burde få born. Medan uføre støtt og stadig må lese at dei ikkje skal få lov til å få ungar. Uføre har jo inntekt, vitsen med uføreordninga er jo nettopp at ein skal kunne ha eit verdig liv, sjølv om ein desverre ikkje greier å jobbe. 

Barnevernet sier selv at de er for dårlige på å «finne» omsorgssvikten blant såkalt ressurssterke hjem. Det er lett å bli blendet av det store pene huset med vaskehjelpen og med de høflige og pent antrukne foreldrene , og dermed tar de ikke så lett tak i at barna mottar slett omsorg, forvises til en skjerm, ikke blir møtt på sine emosjonelle behov eller hva det nå er. BV kan rett og slett for lite om emnet, fordi de har brukt 50 år på å spesialisere seg i å jobbe med familier der blandingsproblematikk er vanlig; nemlig rus, kronisk sykdom og lav sosioøkonomisk status. Å være syk og fattig trenger ikke høre sammen med å være dårlig omsorgsgiver, men siden rusmisbruk også gjør folk syke og fattige, blir dette knyttet sammen. 

Endret 15. juni 2019 av Pashla

[Anonym bruker]

120% jobb trenger ikke være mye. Dagens arbeidstid er i realiteten så kort at 120% fortsatt kan gi masse tid til å følge opp barna. Med kort reisevei er ikke 120% jobb mer enn 100% jobb og en times reisevei. Med litt forskjævet arbeidstid vil barna forsatt kunne ha foreldre hjemme før skole eller barnehage og etter skole og barnehage.

Det finnes nok dem som jobber så mye at det er skadlig for barna, men det tror jeg er veldig sjeldent. Min erfaring er at det er foreldrene som jobber relativt mye som også er best til å organisere dagene slik at oppfølgingen av barna blir god.

Anonymkode: b6d29...a7e

[Anonym bruker]

Enig! Min mor er lærer, og hun sier selv at etter mange år i norsk skole, så er det i disse hjemmene hun ser mest ulykkelige barn. Hvor foreldrene har store karrierer, travle liv, barna skal kastes rundt på den ene aktiviteten etter den andre. Mor skal trene fitness og far skal trene crossfit. Og utad ser de så sunne og friske ut. På Instagram ser det aldeles perfekt ut. 

Problemet er bare at barna ikke får ro til å slappe av. Være barn, ha familietid. 

Anonymkode: fd920...ea9

[Anonym bruker]

2 timer siden, Tøystykke skrev:

Men i uføredebatten brukes ikke et gjennomsnittseksempel.

Hvis man er ufør har man fysiske eller psykiske problemer som hindere en i å gjøre det samme som vanlige foreldre klarer. Det gir ofte også probleme med å følge opp barna på en god måte.

Det gjelder jo ikke alle, men for en god del vil gjøre at oppfølgingen av barna blir dårligere enn ønsklig.

 

Anonymkode: b6d29...a7e

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Enig! Min mor er lærer, og hun sier selv at etter mange år i norsk skole, så er det i disse hjemmene hun ser mest ulykkelige barn. Hvor foreldrene har store karrierer, travle liv, barna skal kastes rundt på den ene aktiviteten etter den andre. Mor skal trene fitness og far skal trene crossfit. Og utad ser de så sunne og friske ut. På Instagram ser det aldeles perfekt ut. 

Problemet er bare at barna ikke får ro til å slappe av. Være barn, ha familietid. 

Anonymkode: fd920...ea9

Min søster er lærer, riktignok bare med 25 års erfaring fra videregående skole. Hun sier akkurat det mosatte. De som sliter mest er ungdomer fra lavinntektsfamilier.

Jeg tror det er lett å finne eksempler fra begge sider og fra helt vanlige foreldre. Ofte ser vi det vi forventer å se. Skal vi kunne si noe om hvem som er de dårligste foreldrene må vi bruke statistikk.

Anonymkode: b6d29...a7e

[Anonym bruker]

Det er vel like store forskjeller her som andre steder.

Jeg er butikksjef og mannen selvstendig næringsdrivende.

Jeg er på jobb etter vaktlistene ca 40 timer i uka, noen ganger med pga sykdom, kampanjer o.l. I tillegg sitter jeg ofte hjemme med vaktlister, planer for markedsføring, budsjetter osv. Så arbeidsmengden er ihvertfall 120%, gjerne mer. 

Mannen jobber langt mer enn 120%, han jobber minst 150%, gjerne mer.

Men ungene er prioritert hos oss begge. En av oss er alltid hjemme til klokken åtte, så her har ungene all vår oppmerksomhet før skole og får hjelp til det de trenger, frokost, matpakker, gymtøy osv.

En av oss slutter alltid tidlig, senest kl 15, så ingen er alene hele ettermiddagen.

Fritidsaktiviteter blir fulgt opp, vennebesøk, bursdager osv, ikke noe problem.

Siden vi begge har sjefsstillinger har vi veldig fleksible dager, er noen syke jobber vi gjerne halve dagen hver. Har aldri tatt en sykt barn dag noen av oss tror jeg. Ikke noe problem at en jobber 7 til 14 og den andre 14.30 til 23 f.eks. 

Det er helt uproblematisk å sitte med litt kontorarbeid etter barnas sengetid. Han kan fint jobbe f.eks 7 til 12 en lørdag/søndag, og være sammen med familien resten av dagen.

Jeg tror vi har mer tid med ungene, og mye mer fleksible dager enn to foreldre som er fast ansatt og har fast arbeidstid hver dag, som må pendle til jobb osv. Slike foreldre kan fort være borte minst 9 timer hver, hver eneste dag, selv om de bare jobber 100%

Anonymkode: 4f556...8e1

[Syngensang]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

120% jobb trenger ikke være mye. Dagens arbeidstid er i realiteten så kort at 120% fortsatt kan gi masse tid til å følge opp barna. Med kort reisevei er ikke 120% jobb mer enn 100% jobb og en times reisevei. Med litt forskjævet arbeidstid vil barna forsatt kunne ha foreldre hjemme før skole eller barnehage og etter skole og barnehage.

Det finnes nok dem som jobber så mye at det er skadlig for barna, men det tror jeg er veldig sjeldent. Min erfaring er at det er foreldrene som jobber relativt mye som også er best til å organisere dagene slik at oppfølgingen av barna blir god.

Anonymkode: b6d29...a7e

Javel. Kan eg spørje kvar du har den erfaringa frå? 

[Syngensang]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er vel like store forskjeller her som andre steder.

Jeg er butikksjef og mannen selvstendig næringsdrivende.

Jeg er på jobb etter vaktlistene ca 40 timer i uka, noen ganger med pga sykdom, kampanjer o.l. I tillegg sitter jeg ofte hjemme med vaktlister, planer for markedsføring, budsjetter osv. Så arbeidsmengden er ihvertfall 120%, gjerne mer. 

Mannen jobber langt mer enn 120%, han jobber minst 150%, gjerne mer.

Men ungene er prioritert hos oss begge. En av oss er alltid hjemme til klokken åtte, så her har ungene all vår oppmerksomhet før skole og får hjelp til det de trenger, frokost, matpakker, gymtøy osv.

En av oss slutter alltid tidlig, senest kl 15, så ingen er alene hele ettermiddagen.

Fritidsaktiviteter blir fulgt opp, vennebesøk, bursdager osv, ikke noe problem.

Siden vi begge har sjefsstillinger har vi veldig fleksible dager, er noen syke jobber vi gjerne halve dagen hver. Har aldri tatt en sykt barn dag noen av oss tror jeg. Ikke noe problem at en jobber 7 til 14 og den andre 14.30 til 23 f.eks. 

Det er helt uproblematisk å sitte med litt kontorarbeid etter barnas sengetid. Han kan fint jobbe f.eks 7 til 12 en lørdag/søndag, og være sammen med familien resten av dagen.

Jeg tror vi har mer tid med ungene, og mye mer fleksible dager enn to foreldre som er fast ansatt og har fast arbeidstid hver dag, som må pendle til jobb osv. Slike foreldre kan fort være borte minst 9 timer hver, hver eneste dag, selv om de bare jobber 100%

Anonymkode: 4f556...8e1

Men då skjønnar du sjølv at det ikkje var deg denne tråden angreip. 

[Anonym bruker]

9 minutter siden, Syngensang skrev:

Men då skjønnar du sjølv at det ikkje var deg denne tråden angreip. 

Noe av greia er vel at hi ønsker å skjære alle over en kam, og det jeg sier er at det kan man ikke. 

Ikke når det gjelder uføre, og ikke når det gjelder de som jobber mye. 

For det er store forskjeller i alle leire. 

Folk som aldri skulle fått barn finner du overalt.

Anonymkode: 4f556...8e1