Mannen min krever at jeg shiner huset og at alt er plettfritt

[Anonym bruker]

Selv om jeg er syk. Jeg er syk, mye hjemme, og han mener jeg skal stå på. Men jeg er jo hjemme av en grunn! Jeg gjør det jeg kan, men føler at jeg ikke er god nok. Han bidrar, han og, og det er sant at han ikke rekker over alt alene. Og jeg skjønner det! Men jeg er fortsatt syk! 

Han vil ikke leve i støv og rot, det vil vel ingen, ikke jeg heller. Men jeg går rundt med kronisk dårlig samvittighet og går rundt på tærne hvis jeg har satt en pose et sted den ikke skal stå. Hvis jeg har barna hjemme (han får "aldri" fri for å være med barna sine i ferier), og de roter, får jeg angst når klokka nærmer seg det at han skal komme hjem fra jobb. Jeg er redd for at han skal bli gretten og sur, og kjefte på ungene. Og jeg kan godt be ungene rydde, ofte hører de, men hvis de er i et "morsomt humør" og skal teste grenser, så hører de ikke. Da er jeg ikke den friske personen som tar den kampen, og hvis jeg er så syk at jeg ikke kan rydde selv... Vel, da ER det rotete når han kommer hjem! Og da blir jeg redd. 

Han slår ingen, han banker ikke opp noen. Men han er flink til å bli sur! Så skal han liksom være så ålreit og snill hvis man gjør alt riktig. Hvis man vasker badet og ordner, så er han så fornøyd og i godt humør. Men han er allergisk mot rot og har støv på hjernen, jeg blir utmattet av det. Vi har ikke råd til å kjøpe oss vaskehjelp, ellers hadde det vært en lett løsning. 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med den saken. Og det plager meg at han kjefter på meg fordi jeg driver med håndarbeid og jeg har 2 kurver med prosjekter i/ved siden av sofaen. Føler jeg må gi opp det lille jeg har som gir meg en driv, selv imens jeg er deprimert og syk. Føler alt blir tatt fra meg og at jeg bare må vaske og rydde hele tiden, og så ligge i sengen og sove resten av dagen. Og bare vugge meg selv dypere inn i en depresjon. Jeg vet hva min kropp trenger for at jeg skal ha det så godt som mulig, og dette her... Den adferden hans - den truer det! Jeg har det ikke bra, jeg er ikke lykkelig.

Jeg vet jeg er en vanskelig person å bo sammen med. Jeg er vanskelig i sosiale settinger, fordi jeg er syk, og føler meg ofte som en byrde selv om jeg bidrar mye. Alltid jeg som leverer i bhg, nesten alltid jeg som lager matpakker, alltid jeg som lager middager, jeg støvsuger, jeg baker, jeg vasker klær og sørger for at ungene har det de trenger i barnehagen (står for 100% av alle innkjøpene, alt fra sykler til sokker). Jeg ordner alt med mailer etc. med barnehagen, passer på viktige datoer og foreldremøter (de går faktisk HAN på, stort sett). Jeg er alltid den som tar initiativ til hva de kan få til bursdag og jul, selv om han er delvis engasjert i det når det nærmer seg. 

Han har mange gode sider; han lærer barna gode verdier, leser for dem, kan leke med dem, og jeg vet han ønsker det beste for dem. En del av det å ønske det beste for dem er at han vil at de skal ha det fint hjemme. At det skal være koselig og rent her. Jeg føler det samme, men jeg ser også en grense her... Merker at det tærer på kroppen og angsten kommer. Hvis jeg må ut og handle kan jeg få panikkangst uten grunn, fordi jeg egentlig ikke klarer eller orker det, kroppen sier bare "stopp! Det holder nå!". Men jeg kan ikke alltid høre på det. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, tar jeg noe opp med ham, går han rett i forsvarsmodus og peker på meg. Hvis jeg sier at jeg ikke orker å rydde SÅ mye, eller vaske SÅ mye og så videre, så svarer han bare at han kan jo ikke gjøre alt! Det er urettferdig! Han er sliten. Og ja, det er han. Det er vi begge. 

Han greier bare ikke å legge lista lavere. Jeg prøver å finne gode systemer som krever så lite av oss som mulig, men han er gjerrig (det nekter han for). En skittentøyskurv til 300 kr, det har vi ikke råd til. Eller bokser til organisering i skaper. Eller kildesorteringsdunker. Nei, det skal gjøres på hans måte, en vanskelig og billig måte. 

Vet ikke jeg, er bare frustrert.......

Anonymkode: adfe8...884

[Anonym bruker]

Gå fra hverandre, da blir du garantert friskere enn du er nå!

Og om du gidder prøve - krev parterapi så lenge at dere får en varig endring til det bedre i hjemmet.

Jeg hadde gått, for slik du lever blir du bare mye sykere av. Du kan ikke bli frisk i det miljøet du lever i nå. Krev langvarig parterapi - eller gå!

 

Anonymkode: 77cee...c58

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Gå fra hverandre, da blir du garantert friskere enn du er nå!

Og om du gidder prøve - krev parterapi så lenge at dere får en varig endring til det bedre i hjemmet.

Jeg hadde gått, for slik du lever blir du bare mye sykere av. Du kan ikke bli frisk i det miljøet du lever i nå. Krev langvarig parterapi - eller gå!

 

Anonymkode: 77cee...c58

Ja, men har barn sammen. Ikke sant, det er ikke bare å gjøre det... Og vi er glade i hverandre, selv om han kan være urimelig. 

Har snakket om terapi, han nekter. Tror ikke på psykologi etc., han gikk til psykolog i sin ungdom (lenge!) og har mistet troen på dét systemet der... Dessverre, kan en vel si. 

Jeg vil bare fikse det. Få ham til å skjønne det, og endre seg.

Anonymkode: adfe8...884

[Anonym bruker]

10 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Selv om jeg er syk. Jeg er syk, mye hjemme, og han mener jeg skal stå på. Men jeg er jo hjemme av en grunn! Jeg gjør det jeg kan, men føler at jeg ikke er god nok. Han bidrar, han og, og det er sant at han ikke rekker over alt alene. Og jeg skjønner det! Men jeg er fortsatt syk! 

Han vil ikke leve i støv og rot, det vil vel ingen, ikke jeg heller. Men jeg går rundt med kronisk dårlig samvittighet og går rundt på tærne hvis jeg har satt en pose et sted den ikke skal stå. Hvis jeg har barna hjemme (han får "aldri" fri for å være med barna sine i ferier), og de roter, får jeg angst når klokka nærmer seg det at han skal komme hjem fra jobb. Jeg er redd for at han skal bli gretten og sur, og kjefte på ungene. Og jeg kan godt be ungene rydde, ofte hører de, men hvis de er i et "morsomt humør" og skal teste grenser, så hører de ikke. Da er jeg ikke den friske personen som tar den kampen, og hvis jeg er så syk at jeg ikke kan rydde selv... Vel, da ER det rotete når han kommer hjem! Og da blir jeg redd. 

Han slår ingen, han banker ikke opp noen. Men han er flink til å bli sur! Så skal han liksom være så ålreit og snill hvis man gjør alt riktig. Hvis man vasker badet og ordner, så er han så fornøyd og i godt humør. Men han er allergisk mot rot og har støv på hjernen, jeg blir utmattet av det. Vi har ikke råd til å kjøpe oss vaskehjelp, ellers hadde det vært en lett løsning. 

Jeg vet bare ikke hva jeg skal gjøre med den saken. Og det plager meg at han kjefter på meg fordi jeg driver med håndarbeid og jeg har 2 kurver med prosjekter i/ved siden av sofaen. Føler jeg må gi opp det lille jeg har som gir meg en driv, selv imens jeg er deprimert og syk. Føler alt blir tatt fra meg og at jeg bare må vaske og rydde hele tiden, og så ligge i sengen og sove resten av dagen. Og bare vugge meg selv dypere inn i en depresjon. Jeg vet hva min kropp trenger for at jeg skal ha det så godt som mulig, og dette her... Den adferden hans - den truer det! Jeg har det ikke bra, jeg er ikke lykkelig.

Jeg vet jeg er en vanskelig person å bo sammen med. Jeg er vanskelig i sosiale settinger, fordi jeg er syk, og føler meg ofte som en byrde selv om jeg bidrar mye. Alltid jeg som leverer i bhg, nesten alltid jeg som lager matpakker, alltid jeg som lager middager, jeg støvsuger, jeg baker, jeg vasker klær og sørger for at ungene har det de trenger i barnehagen (står for 100% av alle innkjøpene, alt fra sykler til sokker). Jeg ordner alt med mailer etc. med barnehagen, passer på viktige datoer og foreldremøter (de går faktisk HAN på, stort sett). Jeg er alltid den som tar initiativ til hva de kan få til bursdag og jul, selv om han er delvis engasjert i det når det nærmer seg. 

Han har mange gode sider; han lærer barna gode verdier, leser for dem, kan leke med dem, og jeg vet han ønsker det beste for dem. En del av det å ønske det beste for dem er at han vil at de skal ha det fint hjemme. At det skal være koselig og rent her. Jeg føler det samme, men jeg ser også en grense her... Merker at det tærer på kroppen og angsten kommer. Hvis jeg må ut og handle kan jeg få panikkangst uten grunn, fordi jeg egentlig ikke klarer eller orker det, kroppen sier bare "stopp! Det holder nå!". Men jeg kan ikke alltid høre på det. 

Vet ikke hva jeg skal gjøre, tar jeg noe opp med ham, går han rett i forsvarsmodus og peker på meg. Hvis jeg sier at jeg ikke orker å rydde SÅ mye, eller vaske SÅ mye og så videre, så svarer han bare at han kan jo ikke gjøre alt! Det er urettferdig! Han er sliten. Og ja, det er han. Det er vi begge. 

Han greier bare ikke å legge lista lavere. Jeg prøver å finne gode systemer som krever så lite av oss som mulig, men han er gjerrig (det nekter han for). En skittentøyskurv til 300 kr, det har vi ikke råd til. Eller bokser til organisering i skaper. Eller kildesorteringsdunker. Nei, det skal gjøres på hans måte, en vanskelig og billig måte. 

Vet ikke jeg, er bare frustrert.......

Anonymkode: adfe8...884

Dårlig økonomi kan gjøre de fleste deprimerte. Vil gi deg en klem. Du er ikke alene. 

Anonymkode: 18974...d5a

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Dårlig økonomi kan gjøre de fleste deprimerte. Vil gi deg en klem. Du er ikke alene. 

Anonymkode: 18974...d5a

Takk. 

Vi klarer oss greit nok, men det er jo ikke rom for sånn luksus, f.eks. vaskehjelp.

Anonymkode: adfe8...884

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Ja, men har barn sammen. Ikke sant, det er ikke bare å gjøre det... Og vi er glade i hverandre, selv om han kan være urimelig. 

Har snakket om terapi, han nekter. Tror ikke på psykologi etc., han gikk til psykolog i sin ungdom (lenge!) og har mistet troen på dét systemet der... Dessverre, kan en vel si. 

Jeg vil bare fikse det. Få ham til å skjønne det, og endre seg.

Anonymkode: adfe8...884

Da får du shape up your act og si til mannen at han kan holde kjeften sin og slutte å mase om noe som ikke er mulig!

Anonymkode: 0a1a1...5db

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Da får du shape up your act og si til mannen at han kan holde kjeften sin og slutte å mase om noe som ikke er mulig!

Anonymkode: 0a1a1...5db

Jeg har vært streng, da blir han forbannet. Skikkelig stygg! Han er en svært usikker mann, som ikke tåler kritikk av noe slag. 

Det er en av de negative sidene hans. Ble mobbet i oppveksten, så all kritikk blir oppfattet som personangrep og at du hater ham. Slitsomt? JA.

Anonymkode: adfe8...884

[Anonym bruker]

Jeg lever også med en mann som er over snittet opptatt av å ha det ryddig og rent. Han kan ikke slappe av før alt han tenker må være i orden er fikset. 

Jeg kjente ofte på stresset ved å holde huset ihht hans standard før (og jeg er helt frisk), men jeg har fått det mye bedre etter at jeg innsåg at det faktisk ikke er min oppgave å opprettholde hans mål. 

Jeg liker å ha det ok rent og ryddig og huset er nok over snittet ryddig når han er borte (han er mye borte pga jobb), og hvis han vil ha det renere og ryddigere får han ta seg av det selv. Jeg gjør det jeg anser som nødvendig for å ha det fint, så får han vaske gulv annenhver dag om det er det han føler er rett. 

Det er vanskelig å gjennomføre, men prøv å svare rolig når han kritiserer. Om han bemerker poser som står ‘feil’ så svarer du at oisann, de rakk jeg ikke ta bort- kan du sette de på plass/jeg skal ta de etterpå. Orker du ikke rydde etter barna så sier du det. Rolig og som en selvfølge. Du er hjemme av en grunn, du er voksen og du bør ikke finne deg i å få kjeft. Han er ikke faren din. 

Anonymkode: edbea...bb3

[Anonym bruker]

13 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, men har barn sammen. Ikke sant, det er ikke bare å gjøre det... Og vi er glade i hverandre, selv om han kan være urimelig. 

Har snakket om terapi, han nekter. Tror ikke på psykologi etc., han gikk til psykolog i sin ungdom (lenge!) og har mistet troen på dét systemet der... Dessverre, kan en vel si. 

Jeg vil bare fikse det. Få ham til å skjønne det, og endre seg.

Anonymkode: adfe8...884

 

9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært streng, da blir han forbannet. Skikkelig stygg! Han er en svært usikker mann, som ikke tåler kritikk av noe slag. 

Det er en av de negative sidene hans. Ble mobbet i oppveksten, så all kritikk blir oppfattet som personangrep og at du hater ham. Slitsomt? JA.

Anonymkode: adfe8...884

Javel, da får du bare fortsette å bli nedpsyket og enda sykere både fysisk og psykisk, da. Men da er det også et valg du tar helt bevisst, og da har du i grunn ikke noe å klage over...

Dere er TO i det forholdet. At han nekter å ta tak i sine egne traumer, og nå mobber deg istedenfor, det trenger du ikke leve med.

Det du lever med er en form for psykisk vold. Innser han ikke det kan dere aldri få det bra. Barna deres har det heller ikke bra når de ser at du får angst (!) før han skal komme hjem - og joda, de merker det selv om du tror du holder maska, de merker stresset ditt, de ser det på øynene dine, de merker det på energien og kroppsspråket ditt. Barna dine har ikke godt av å se deg bli hundset med. De har ikke godt av å oppleve at han kjefter på deg og du bare godtar og godtar urimelighetene hans.

Dere har barn sammen og NETTOPP derfor plikter dere begge å gjøre det dere kan for å gi dem en god oppvekst. Det gjør dere ikke når dere er som dere er mot hverandre. Mulig dere er glade i hverandre. Men man behandler ikke den man er glad i slik han behandler deg!!!

Hjelper ikke at du vil fikse forholdet når han ikke vil det...

Slik det er nå blir du helt garantert mye sykere av å leve med ham. Om du ikke kan jobbe så har du også et ansvar å rydde opp i livet ditt slik at du legger forholdene tilrette for at du kan bli frisk eller friskere. Nå godtar du å bli gjort sykere. Og du godtar å bli psyket ned. Og du godtar det som ikke er bra for barna dine.

Han har ikke mer makt enn deg i forholdet, han har bare akkurat så mye makt som du gir ham. Om han ikke vil til parterapi - neivel, men da velger han jo også å fortsette å mobbe deg, være psykisk voldelig mot deg... og dermed velger han også å ødelegge familien og skade både deg og barna deres. Han ble kanskje mobbet som barn, men nå er han selv blitt en mobber. Han er en voksen mann, han kan ikke la være å ta ansvar for sine handlinger i dag.

Du kan aldri endre ham, han må ville deg selv. Vil han ikke så vil både du og barna få det bedre uten ham. Så får han heller være en god far og et petimeter på hjemmebane i egen bolig og gjøre ALT selv...

Anonymkode: 77cee...c58

[Anonym bruker]

Enig i parterapi. Ikke sikkert dette er så lett for ham heller. Kanskje han føler at han gjør alt - både sørger for inntekt og bidrar hjemme - og ikke helt klarer å forstå hvorfor ikke du kan gjøre mer.

Kan være god grunn til at du ikke orker å gjøre så mye, men det er likevel hardt å bo sammen med en som er så syk. Kanskje han trenger litt støtte av en fagperson for å forstå dette, samt skjønne om dette er et liv han orker.

Anonymkode: 468aa...605

[Anonym bruker]

Dette er alvorlig, og det skremmer meg at du forsvarer ham. Han behandler deg som dritt. Og det skal stoppe! Så får han bare bli så sur han ønsker, men her skal det et ultimatum til: Enten jekker han seg ned 100 hakk, eller så er forholdet over. Det finnes et ord for dette og det kalles psykisk vold.

 

Det som skremmer meg mest, er at du lar barna leve i det. Hvis du har en datter, så lærer du henne: 

1) Ikke stå opp for deg selv. Husfred er viktigere

2) En mann har lov å kontrollere deg og husholdningen

3) Du har ingen verdi

Og har du en sønn, så lærer du ham:

1) Ikke vis respekt for kvinnen du elsker

2) Styr huset med jernhånd 

3) Du bestemmer og du skal alltid få viljen din

 

Utover dette, så må dine barn se tilbake på egen barndom med blandede følelser. En utslitt mor, som var mer opptatt av å danse etter fars pipe enn å skape et godt hjem. Og en far som var så usikker, urettferdig og kontrollerende, at man alltid hadde frykt i seg. 

 

Du har to alternativer: 

1) Bli hos mannen. Lag unnskyldninger og kast bort livet ditt, og barnas barndom, på en som gjør livet vanskelig. 

2) Gå! Ved dette alternativet vil du takke deg selv resten av livet, og viktigst av alt: Barna vil takke deg!

Anonymkode: 2adc5...a88

[Anonym bruker]

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har vært streng, da blir han forbannet. Skikkelig stygg! Han er en svært usikker mann, som ikke tåler kritikk av noe slag. 

Det er en av de negative sidene hans. Ble mobbet i oppveksten, så all kritikk blir oppfattet som personangrep og at du hater ham. Slitsomt? JA.

Anonymkode: adfe8...884

Hva med å slå på papegøyemodusen, da? "Ja, nå er vi slitne begge to. Ja, jeg skulle ønske jeg hadde hatt større kapasitet. Nei, jeg kan ikke holde det ryddig her. Nei, det er ikke greit at du blir sur for dette, jeg kan ikke for det".

Å være mobbeoffer gjør ikke at han kan tillate seg å terrorisere familien.

Anonymkode: 0a1a1...5db

[Anonym bruker]

Det er ingenting som er verre enn et rotete og skittent hjem når man kommer hjem sliten fra jobb. Det går faktisk an å be barna rydde opp etter seg og å ta den posen med en gang. Skjønner du er syk, men hvis du er så dårlig at du må sette fra deg oppvasken på benken istedenfor i oppvaskmaskin så handler det også om holdninger. Du skriver selv det ligger hobbyting i sofa, poser i gangen etc. Han har selvfølgelig ingen rett til å være ufin, men han er sikkert også rimelig sliten. 

Anonymkode: 75a81...697

[Anonym bruker]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er ingenting som er verre enn et rotete og skittent hjem når man kommer hjem sliten fra jobb. Det går faktisk an å be barna rydde opp etter seg og å ta den posen med en gang. Skjønner du er syk, men hvis du er så dårlig at du må sette fra deg oppvasken på benken istedenfor i oppvaskmaskin så handler det også om holdninger. Du skriver selv det ligger hobbyting i sofa, poser i gangen etc. Han har selvfølgelig ingen rett til å være ufin, men han er sikkert også rimelig sliten. 

Anonymkode: 75a81...697

Drittkjærring! 

Anonymkode: 5fa70...e36

[Hjertefru]

Det høres jo ut som du drar det meste av lasset på hjemmebane tross din sykdom. Sånn sett trenger du ikke å ha dårlig samvittighet. 

Mulig jeg tar feil, men ligger problemet i at han har en (urealistisk) høy standard på hva som er rent og ryddig? I så fall må dere snakke skikkelig om dette og lage systemer som begge kan leve med. Dette er dere faktisk nødt til! Ellers er dette en uholdbar situasjon for alle i familien...

Videre høres det ut som det er en skjev maktbalanse mellom dere. Kan kanskje komme av at han er i lønnet arbeid, du ikke. Men du er jo ikke en hjemmearbeidende 50-tallsfrue, du er jo syk. Litt pussig at han ikke forstår den biten. Du har hvertfall ikke noe ansvar for hans usikkerhet og surhet. Prøv å la ham være litt sur. Det er helt feil at du skal grue deg til at mannen din kommer hjem. Dere skal støtte hverandre, ikke gjøre livet surt for hverandre.

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det er ingenting som er verre enn et rotete og skittent hjem når man kommer hjem sliten fra jobb. Det går faktisk an å be barna rydde opp etter seg og å ta den posen med en gang. Skjønner du er syk, men hvis du er så dårlig at du må sette fra deg oppvasken på benken istedenfor i oppvaskmaskin så handler det også om holdninger. Du skriver selv det ligger hobbyting i sofa, poser i gangen etc. Han har selvfølgelig ingen rett til å være ufin, men han er sikkert også rimelig sliten. 

Anonymkode: 75a81...697

Du har jo ingen peiling på hva det vil si å være syk så du bør ikke skrive bare for å trykke noen enda lengre ned! 

Til hi: Jeg er også syk, men min mann skjønner og forstår, han tar det jeg ikke klarer, også lever vi fint med å ha det "bare" ok hjemme innimellom. 

Jeg var tidligere sammen med en som høres ut som din mann (jeg var frisk da, hvertfall i begynnelsen), og han psyket meg så langt ned at jeg brukte år på å komme meg igjen, og har vel på en måte fremdeles ikke kommet over alt.. Jeg vet det er vanskelig å se hvordan man faktisk har det når man står midt i det, og jeg vet hvor utrolig vanskelig det er å ta grep og komme seg vekk, men slik du beskriver det, ser jeg ikke at ting kan bli bedre. Du kommer aldri til å bli friskere og mer "oppe" så lenge du har en som holder deg nede og tråkker videre på deg. Jeg fikk hjelp av mine foreldre til å komme meg bort, har du noen du kan snakke med? Og han lærer jo ikke barna gode verdier og den slags? Du må ikke forsvare han, du må prøve å se hvordan tingene faktisk er og hjelpe deg selv.

Masse lykke til, jeg vet det er vanskelig, men det går an å få det bedre!

Anonymkode: c25f6...9a7

[Anonym bruker]

Min mann liker også å ha det rent og ryddig i huset. Men det får han bidra med selv. Jeg gjør en del, men han gjør det meste. Det plager ikke meg vist det blir litt støv rundt omkring 😁

Anonymkode: 27f16...c26