Gå til innhold

Har tatt et helt utrolig valg


Anonym bruker

Anbefalte innlegg

Jeg har et barn jeg er alene om. Barnet har diagnose som krever ekstra av meg, noe som jeg bare såvidt mestrer pga helsen. Det dreier seg om stoffskifte, utmattelse og psykisk ustabil. 

Ble meldt til barnevern for to år siden av legen (via helsesøster) pga barnets overvekt. Min psykiske historie ligger også til grunn i denne bekymringen ved at de mener jeg ikke klarer å stå i det jeg må gjøre. De har satt inn hjelp og det har vært spesialisthelsetjeneste inn og noe er bremset, men noe klarer jeg ikke å håndtere. Barnet viser også skolevegring og det er daglig kamp om å få ham avgårde samt være i dialog med skolen om årsakene og tilrettelegging. Jeg prøver altså å hjelpe ham i tillegg til å følge alles krav om å få ham avgårde. Ikke enkelt. 

Er i ny depresjon. Har vart et par måneder snart og jeg innser at jeg faktisk ikke klarer å være den moren som må kjempe både her og der. Han er snart 12 år og tror tenårene blir tøff. Jeg kjenner at jeg bare ikke er den rette til å klare det. 

Jeg har samarbeidet med barnevern og skole. Likevel ser jeg de syns jeg ikke gjør ting bra nok. Jeg prøver å være sterk og prøver å vise at de ikke må ta ham fra meg. Men nå grubler jeg mye på at jeg gir meg over. Etter vinterferien skal jeg be om at de tar over omsorgen. 

Føler det helt grusomt, men på et vis er det jo noe kjærlighet i det også å erkjenne at han kan få det bedre hos andre som er mer ressursterke. 

Men blir jo aldri 100% sikker. Er jeg på bærtur over avgjørelsen eller burde jeg kjempe mer 😣

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Kjære deg.

Det du står i nå er svært tøft. Kanskje ditt livs tøffeste kamp?

Hva som er riktig å gjøre kan bare du vite.

Lykke til!

Anonymkode: 01a56...b58

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Nei,du gjør det helt riktig!En god mor innrømmer når hun ikke er en god NOK mor, og det står utrolig respekt av den avgjørelsen du tar nå.Dette gjør du ut av kjærlighet for han, istedet for å sette ditt eget ego først.Du er en MEGET GOD mor som setter han foran deg.KUDOS!

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Kjære deg, er det ikke noe hjelp du kan få først? Tenker på hvor vondt dette vil være både for deg og barnet. Det må da gå an å få avlastning og støtte?

Anonymkode: 13cd5...017

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hei,

skjønner at dette er fryktelig vanskelig. 

Hva tenker du om din sønns utvikling dersom han havner i fosterhjem? Har du tenkt over hva han ønsker og vil? 

For et så stort barn kan det være både flott og håpløst å havne i fosterhjem, jeg tenker at du har gode og riktige tanker. Du må bare prøve å gjøre dette på best mulig måte, sammen med BV. 

Har du noen familie/venner som han kan bo hos? Slik at han slipper å skifte miljø..? 

Lykke til❤️

Anonymkode: dbd05...7cf

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du skal diskutere dette med både legen din og barnevernet, og kanskje en psykolog også, før du tar en endelig avgjørelse om dette. Både for at du skal bli sikker på den beslutningen du tar, men også for at du og gutten din kan få riktig støtte hvis resultatet er at gutten skal i fosterhjem. Det å ta den beslutningen du nå gjør, den skal du ikke ta alene når du er i en ny depresjon.

Jeg tror det ligger veldig mye kjærlighet i å innrømme at man ikke greier å gi barnet det det trenger, og så la noen andre gi barnet det. Det viser både en enorm kjærlighet og stor selvinnsikt. Men om det er det riktige valget å ta for deg og gutten din, det tror jeg du skal diskutere med de fagpersonene som jeg nevnte over.

Hvis det riktige er at gutten din skal bo hos en fosterfamilie for å få det han trenger, da er jo ikke det et endelig farvel.

Tvil aldri på kjærligheten din, for hjertet ditt er på riktig plass. Som Østerdølen sier, det er gode foreldre som innser sine begrensninger og gjør det som er riktigst for barna sine.

Men snakk med fagpersonene før du tar det endelige valget, HI, også for din egen støtte.

Lykke til videre! ❤️

 

Anonymkode: b3792...2eb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Hva tenker du om å sette deg ned med barnet ditt og ta en prat om det som skjer? Han er 12 år, så litt forstår han jo. Kanskje fortelle ham at om dere ikke samarbeider så tror du ikke at du klarer denne kampen. At du da kanskje må gi det opp. 

Bare et forslag.. Jeg er ikke mor selv så har ingen bedre tips å gi, men synes det er veldig trist om dere skal skilles og «miste» hverandre. Han er jo ganske stor og vært vant til at det har vært dere to i 12 år!

Anonymkode: 3d106...be9

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg tror du skal snakke med barnevernet om dette, for det kan hende du kan få mer hjelp, avlastning, støttekontakt osv og at det vil være det beste for gutten.

Han er 12 år og på full fart inn i puberteten, han har noen utfordringer og det å bli "avvist" av sin mor og satt i fosterhjem nå kan være mer skadelig enn godt for han. Det å føle seg så uelsket at mamma ikke orker meg, det er ingen god følelse altså.

Så selv om det står respekt av å innse at man ikke orker, kan det godt hende det beste for gutten er andre ting enn at du gir han fra deg.

Anonymkode: 4bdf9...f26

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Får du avlastning til gutten på nåværende tidspunkt? hvis du ikke har det, så kan kanskje det være bedre for gutten. Forstår at det er et svært vanskelig valg du som mamma står ovenfor, men mener også at det kanskje ikke er rette tidspunktet å ta en så stor avgjørelse når du står midt i en depresjon.

Lykke til med valget ditt ❤️

Anonymkode: e927d...d2b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg vet veldig godt hvor vondt det er å ha slike tanker, har selv ett barn det er mye utfordringer med og jeg har vurdert mange ganger om barnet ville hatt det bedre hos noen med mere ressurser. 

Kun du kan vite når nok er nok. Du er en god mor som ser disse tingene og settee barnet først ❤

Anonymkode: 0c3f5...d29

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Kjære deg.

Det du står i nå er svært tøft. Kanskje ditt livs tøffeste kamp?

Hva som er riktig å gjøre kan bare du vite.

Lykke til!

Anonymkode: 01a56...b58

Takk for gode ord, det er veldig vanskelig. Er ikke akkurat noe jeg plutselig har kommet på, og helt til nå har jeg gjort alt for å kunne forsvare meg og prøvd å gjøre alt de sier. Alt dette sliter meg ut og jeg har jo ikke mer å gi. Men vi får jo se hva bv sier når jeg forteller hvor ille det faktisk er. Har jo prøvd å skjule det verste i frykt for at de skulle ta ham fra meg. 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Østerdølen skrev:

Nei,du gjør det helt riktig!En god mor innrømmer når hun ikke er en god NOK mor, og det står utrolig respekt av den avgjørelsen du tar nå.Dette gjør du ut av kjærlighet for han, istedet for å sette ditt eget ego først.Du er en MEGET GOD mor som setter han foran deg.KUDOS!

Takk for gode ord, det er veldig vanskelig. Er ikke akkurat noe jeg plutselig har kommet på, og helt til nå har jeg gjort alt for å kunne forsvare meg og prøvd å gjøre alt de sier. Alt dette sliter meg ut og jeg har jo ikke mer å gi. Men vi får jo se hva bv sier når jeg forteller hvor ille det faktisk er. Har jo prøvd å skjule det verste i frykt for at de skulle ta ham fra meg. 

(kopierte) 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Kjære deg, er det ikke noe hjelp du kan få først? Tenker på hvor vondt dette vil være både for deg og barnet. Det må da gå an å få avlastning og støtte?

Anonymkode: 13cd5...017

Mye er prøvd, men avlastning ble fiasko. Men ble jo bare feil familie, dessuten trenger jeg mer enn en helg pr mnd. 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Kjære deg. Du er deprimert, og da tenker man ikke bestandig helt klart. Jeg forstår at dette er utrolig tøft å stå i, men jeg tror nok ikke du skal ta denne avgjørelsen nå. Ta kontakt med fastlegen din, og fortell hvordan du har det og hvor tungt det er. Få han eller henne til å henvise deg til psykolog. Ta kontakt med barnevernet og be om hjelp og avlastning. Har du familie i nærheten?

Sender deg en stor, god klem. Du gjør en kjempegod jobb!

Anonymkode: 47f26...82d

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Hei,

skjønner at dette er fryktelig vanskelig. 

Hva tenker du om din sønns utvikling dersom han havner i fosterhjem? Har du tenkt over hva han ønsker og vil? 

For et så stort barn kan det være både flott og håpløst å havne i fosterhjem, jeg tenker at du har gode og riktige tanker. Du må bare prøve å gjøre dette på best mulig måte, sammen med BV. 

Har du noen familie/venner som han kan bo hos? Slik at han slipper å skifte miljø..? 

Lykke til❤️

Anonymkode: dbd05...7cf

Han vil nok sørge over å miste friheten sin som han får hos meg, ved å få mye spilletid og viljen sin og dilling jeg gjør. Men han modnes jo ikke på denne måten. Jeg evner ikke å gjøre ting med ham eller gi ham selvstendighet og masse annet. Han blir mye oversett. 

Har noe familie, men vil ikke være hos de av ulike grunner. 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hva tenker du om å sette deg ned med barnet ditt og ta en prat om det som skjer? Han er 12 år, så litt forstår han jo. Kanskje fortelle ham at om dere ikke samarbeider så tror du ikke at du klarer denne kampen. At du da kanskje må gi det opp. 

Bare et forslag.. Jeg er ikke mor selv så har ingen bedre tips å gi, men synes det er veldig trist om dere skal skilles og «miste» hverandre. Han er jo ganske stor og vært vant til at det har vært dere to i 12 år!

Anonymkode: 3d106...be9

 Dette trur eg ikke du skal gjere, viss du likevel ikkje klarar å ha han heime vil du påføre guten skuld for at du ikkje kunne ta deg av han. Det er ingen av dykk som skal føle skuld for dette. Av og til går ikkje livet ihop, det veit eg av erfaring. 

Anonym 2eb over her hadde eit veldig godt svar. Og stor klem til deg, dette må vere kjempevanskeleg!! 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Hva tenker du om å sette deg ned med barnet ditt og ta en prat om det som skjer? Han er 12 år, så litt forstår han jo. Kanskje fortelle ham at om dere ikke samarbeider så tror du ikke at du klarer denne kampen. At du da kanskje må gi det opp. 

Bare et forslag.. Jeg er ikke mor selv så har ingen bedre tips å gi, men synes det er veldig trist om dere skal skilles og «miste» hverandre. Han er jo ganske stor og vært vant til at det har vært dere to i 12 år!

Anonymkode: 3d106...be9

Denne alvorspraten har jeg dessverre måtte tatt noen ganger i et desperat forsøk på at han skal høre på meg og samarbeide med meg. Men ting har det med å skli ut hos oss da for neste dag er ikke jeg helt på plass og klarer å stå i det. 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tror du skal diskutere dette med både legen din og barnevernet, og kanskje en psykolog også, før du tar en endelig avgjørelse om dette. Både for at du skal bli sikker på den beslutningen du tar, men også for at du og gutten din kan få riktig støtte hvis resultatet er at gutten skal i fosterhjem. Det å ta den beslutningen du nå gjør, den skal du ikke ta alene når du er i en ny depresjon.

Jeg tror det ligger veldig mye kjærlighet i å innrømme at man ikke greier å gi barnet det det trenger, og så la noen andre gi barnet det. Det viser både en enorm kjærlighet og stor selvinnsikt. Men om det er det riktige valget å ta for deg og gutten din, det tror jeg du skal diskutere med de fagpersonene som jeg nevnte over.

Hvis det riktige er at gutten din skal bo hos en fosterfamilie for å få det han trenger, da er jo ikke det et endelig farvel.

Tvil aldri på kjærligheten din, for hjertet ditt er på riktig plass. Som Østerdølen sier, det er gode foreldre som innser sine begrensninger og gjør det som er riktigst for barna sine.

Men snakk med fagpersonene før du tar det endelige valget, HI, også for din egen støtte.

Lykke til videre! ❤️

 

Anonymkode: b3792...2eb

Helt riktig alt dette. Jeg har muligens hatt behov for innleggelse og kanskje medisinering. Pr dags dato tar jeg antipsykotikamidler, men i lav dose kun for søvn. Har vært på dps poliklinikk og fått diagnoser og noe samtaler. 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Og der mistet jeg oversikten over hvilke innlegg jeg har svart på. Trenger å samle meg litt. Skal skrive mer. Setter enormt pris på alle innspill. 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

37 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Helt riktig alt dette. Jeg har muligens hatt behov for innleggelse og kanskje medisinering. Pr dags dato tar jeg antipsykotikamidler, men i lav dose kun for søvn. Har vært på dps poliklinikk og fått diagnoser og noe samtaler. 

Anonymkode: 2f233...131

Dette synes jeg du skal være helt ærlig om med både fastlegen din og barnevernet. Kanskje legen din også kan være med på et møte med barnevernet? Jeg vet ikke om det er vanlig, men det kan være en idé for å få til en ordning  hvis du f.eks. trenger å være innlagt og etter det trenger mer intensiv en periode. Kanskje det da går an å finne en mellomløsning en periode.

Jeg vet ikke, men tenker at du ikke må ta et endelig valg om dette uten å ha snakket med fastlegen, ev. psykolog og barnevernet. Husk at de alle er der for å hjelpe både deg og sønnen din i dette.

Du virker å ha selvinnsikt og ser hverdagssituasjonen i hjemmet deres ganske klart, og formidler du det vil det også vises til fagpersonene.

Nå trenger du hjelp. Om legen din har bestilling på nett, bestill en time allerede i dag. Og hvis ikke ringer du inn mandag morgen. Da ringer du også psykologen, om du har, og barnevernet. Det viktigste nå er at du ber om den hjelpen du trenger og at du er helt åpen om hvordan både din situasjon er og situasjonen i hjemmet.

Det er tøft å være der du er, men du viser styrke med måten du tar tak i dette nå, Hi.

 

Anonymkode: b3792...2eb

Lenke til kommentar
Del på andre sider

4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kjære deg, er det ikke noe hjelp du kan få først? Tenker på hvor vondt dette vil være både for deg og barnet. Det må da gå an å få avlastning og støtte?

Anonymkode: 13cd5...017

Signerer denne 

Anonymkode: e0f12...813

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har du vurdert avlastningshjem i første omgang? For eks annenhver helg? Ikke tenk på det som en kamp. Gjør så godt du kan og be om all hjelpen du kan få fra BV. 😊

Anonymkode: 7ff3d...977

Lenke til kommentar
Del på andre sider

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har du vurdert avlastningshjem i første omgang? For eks annenhver helg? Ikke tenk på det som en kamp. Gjør så godt du kan og be om all hjelpen du kan få fra BV. 😊

Anonymkode: 7ff3d...977

Det er mer behov for avlastning i ukedagene. Helgene er ganske fine. Ser for meg at andre tar hovedansvar for alt og så får jeg ha samværsordning f eks en helg i mnd. Men er jo redd man ikke kan få så mye samvær. Leser jo de fleste bare får korte møter noen ganger i året. 

Anonymkode: 2f233...131

Lenke til kommentar
Del på andre sider

14 timer siden, Anonym bruker skrev:

Mye er prøvd, men avlastning ble fiasko. Men ble jo bare feil familie, dessuten trenger jeg mer enn en helg pr mnd. 

Anonymkode: 2f233...131

Da kan dere kanskje prøve en ny familie. Det er ikke gitt at barnet passer inn i fosterfamilien han havner i heller. Avlastning er ikke bestemt at skal være 1 helg pr mnd. Det får man nok etter behov. Og om behovet ditt er eks onsdag-søndag annenhver uke, så har du sannsynligvis muliget å få det. Evt annenhver uke en periode.

Anonymkode: e927d...d2b

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...