Skilsmissebarn, STAKKARS UNGER!

[mamma til adhd gutt<3]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Da er det ingen grunn til å tro at barna er mer lykkelige fordi dere har funnet kjærligheten på nytt hver for dere og med det brutt opp familien og hjemmet som barna hadde.

Anonymkode: ae15c...b2a

Alt tyder heldigvis på at de er langt lykkeligere nå. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Alt tyder heldigvis på at de er langt lykkeligere nå. 

Men da hadde de det ikke godt før skilsmissen. 

Ingen barn i verden ønsker at deres velfungerende foreldre skal bo på forskjellige plasser. Om de føler at det er en lettelse, så var det nok bra at dere skilte dere. 

Anonymkode: bad9c...af2

[mamma til adhd gutt<3]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men da hadde de det ikke godt før skilsmissen. 

Ingen barn i verden ønsker at deres velfungerende foreldre skal bo på forskjellige plasser. Om de føler at det er en lettelse, så var det nok bra at dere skilte dere. 

Anonymkode: bad9c...af2

Poenget var at vi ikke fungerte sammen. Det var ikke kjærlighet . Vi har det bedre på hver vår kant . 

[Syngensang]

Det er synd i ungar som ikkje får omsorg, som blir misbrukte, som blir mobba, det er synd på ungar som er sjuke, det er synd på ungar som må vekse opp i fattigdom. Men det er ikkje synd i ungar fordi foreldra er skilde. Dei fleste greier seg veldig godt, og dei foreldra som ikkje greier å ta vare på ungane sine på ein god måte når dei er skilde greier det sannsynlegvis ikkje som gifte eller sambuande heller. 

[Anonym bruker]

Det kommer helt an på hvorfor folk skiller seg tenker jeg. Jeg er selv skilsmissebarn (foreldrene mine skilte seg da jeg var seks), og jeg er helt oppriktig evig takknemlig for at de skilte seg, det er virkelig den beste beslutningen de noengang har tatt! Det var aldri noe vold eller utroskap eller liknende, de var bare altfor forskjellige og hadde helt ulike ønsker og prioriteringer og meninger om ting. De var disiplinerte og kranglet aldri foran oss barna, men vi merket likevel at det var dårlig stemning i familien, det tror jeg at det er umulig å skjule nesten uansett hvor små ungene er. Så hverdagen vår ble mye lettere å forholde seg til når de flyttet til hver sin kant (vi bodde halve tiden hos mamma og halve tiden hos pappa det første halvannet året etter at de ble skilt, noe som var veldig uvanlig på 80-tallet, etter det flyttet vi med mamma til en annen del av landet (noe pappa syntes var helt greit da han hadde møtt en ny dame...), etter det snakket vi med ham på telefonen daglig og besøkte ham i alle skoleferiene, noe vi alle trivdes godt med.

Det er nå nærmere tredve år siden foreldrene mine skilte seg, og de er begge mye lykkeligere på hver sin kant i nye, langvarige forhold (>25 år) enn hva de ville ha vært dersom de skulle ha holdt sammen for oss barna, det kan jeg garantere. Jeg skal ikke si at det ikke var tøft de første årene, for det var det, men vi vendte oss til det etter hvert, og da jeg ble tenåring begynte jeg gradvis å innse at jeg faktisk var genuint glad for at de hadde skilt seg, det var virkelig det beste for alle parter.

Så for å oppsummere så er det virkelig ikke gitt at det nødvendigvis er så synd på skilsmissebarn, noen ganger kan virkelig skilsmisse være til det beste for alle parter.

Anonymkode: a10c1...47f

[Anonym bruker]

Det jeg savner i alle diskusjoner om skilsmisse er evnen til å diskutere det faktum at mange gir opp for lett. Jeg synes diskusjonen glir over i de gode grunnene til å skille seg hver eneste gang:

"Mannen min slo meg"

"Vi bare kranglet, hele tiden"

"Mannen spilte bort huset vårt"

Selvfølgelig finnes det MANGE gode grunner til å skille seg, og all ære til dem som er sterk nok til å få seg selv og ungene ut av en slik situasjon. Men jeg tror ikke slike "uforenligheter" utgjør majoriteten av skilsmissene. Jeg tror veldig mange skiller seg i jakten på "Hollywood-kjærligheten", den som gir deg sommerfugler i magen hver dag i 50 år.

Min mor forlot min far da hun møtte en sjarmør gjennom jobb. Pappa elsket henne men det var ikke nok. Hun fortjente sommerfugler, nemlig! 

Hun fikk verken sommerfugler eller evig lykke. Jeg og min søster sto ved vår fars side og bidragspengene hun hadde tenkt å leve for, de var det plutselig hun som måtte betale til min far. Alt av aleneforelder-stønader gikk også til min far. Hun jobbet 50% i et lavtlønns-yrke å klarte såvidt å skrape sammen til en en råtten, liten leilighet hvor jeg og søstra mi besøkte henne annenhver helg. Resten av tiden satt hun der alene. Prins Charming stakk nemlig av så snart hun var singel.

Hun angrer som en hund den dag i dag. Og det er faktisk IKKE pga hvordan det gikk med henne, men fordi hun så hvor forferdelig det var for meg, min søster og vår far og få familien vår revet i stykker av hennes jakt på sommerfugler. 

Jeg tror mange skilsmisser er uungåelige, på samme måte som mange skilsmisser er fullt ungåelige. Og jeg tror det er viktig at vi får til å diskutere begge deler, ikke bare det første. Og jeg tror at barn kan ha det veldig fint i et hjem der foreldrene respekterer og er glad i hverandre, men ikke nødvendigvis er forelsket lengre. Men da må de voksne ta inn over seg at forelskelsen vil dale, og ikke la forholdet gli over i bitterhet over "alt de gir opp" ved å bli i forholdet.

Ps: jeg vet endel på forumet sliter med litt dårlig leseforståelse så jeg vil bare presisere én ting (selv om det burde være klinkende klart, har til og skrevet det med uthevet skrift): dette er IKKE ment som kritikk av dem som har gode grunner til å skille seg.

Anonymkode: 9357a...969

[mamma til adhd gutt<3]

4 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg savner i alle diskusjoner om skilsmisse er evnen til å diskutere det faktum at mange gir opp for lett. Jeg synes diskusjonen glir over i de gode grunnene til å skille seg hver eneste gang:

"Mannen min slo meg"

"Vi bare kranglet, hele tiden"

"Mannen spilte bort huset vårt"

Selvfølgelig finnes det MANGE gode grunner til å skille seg, og all ære til dem som er sterk nok til å få seg selv og ungene ut av en slik situasjon. Men jeg tror ikke slike "uforenligheter" utgjør majoriteten av skilsmissene. Jeg tror veldig mange skiller seg i jakten på "Hollywood-kjærligheten", den som gir deg sommerfugler i magen hver dag i 50 år.

Min mor forlot min far da hun møtte en sjarmør gjennom jobb. Pappa elsket henne men det var ikke nok. Hun fortjente sommerfugler, nemlig! 

Hun fikk verken sommerfugler eller evig lykke. Jeg og min søster sto ved vår fars side og bidragspengene hun hadde tenkt å leve for, de var det plutselig hun som måtte betale til min far. Alt av aleneforelder-stønader gikk også til min far. Hun jobbet 50% i et lavtlønns-yrke å klarte såvidt å skrape sammen til en en råtten, liten leilighet hvor jeg og søstra mi besøkte henne annenhver helg. Resten av tiden satt hun der alene. Prins Charming stakk nemlig av så snart hun var singel.

Hun angrer som en hund den dag i dag. Og det er faktisk IKKE pga hvordan det gikk med henne, men fordi hun så hvor forferdelig det var for meg, min søster og vår far og få familien vår revet i stykker av hennes jakt på sommerfugler. 

Jeg tror mange skilsmisser er uungåelige, på samme måte som mange skilsmisser er fullt ungåelige. Og jeg tror det er viktig at vi får til å diskutere begge deler, ikke bare det første. Og jeg tror at barn kan ha det veldig fint i et hjem der foreldrene respekterer og er glad i hverandre, men ikke nødvendigvis er forelsket lengre. Men da må de voksne ta inn over seg at forelskelsen vil dale, og ikke la forholdet gli over i bitterhet over "alt de gir opp" ved å bli i forholdet.

Ps: jeg vet endel på forumet sliter med litt dårlig leseforståelse så jeg vil bare presisere én ting (selv om det burde være klinkende klart, har til og skrevet det med uthevet skrift): dette er IKKE ment som kritikk av dem som har gode grunner til å skille seg.

Anonymkode: 9357a...969

Jeg reagerer i grunn mest på at enkelte mener å sitte på fasiten av hva som er GODE grunner for en skilsmisse . 

[Anonym bruker]

Huff, jeg bare klarer ikke la vær å tenke STAKKARS barn med foreldre som kategoriserer og er så lite reflekterte at de bare tenker i svart/hvitt. Takket være slike holdninger som dine gjorde at jeg ventet altfor mange år før jeg brøt ut av mitt forhold. Tenk at jeg hadde så liten selvtillit til meg selv og så stor tro på at de som sa at det er mye bedre for ungene å holde ut var det riktige. Takk skal dere fan meg ha!

Det var ingen vold, det var ingen psykisk mishandling, det var ikke en sløv partner som ikke stiller opp. Men det var heller ingen (!) glede, ingen fellesskap og "plutselig" ville vi i forskjellige retninger. Det hele utviklet seg veldig negativt. Vi snakket aldri stygt om hverandre eller til hverandre og klarte å få hverdagen til å gå opp så vidt. Men der var ingen glede. Dette er kort versjonen.

Etter at vi brøt opp har vi faktisk fått helt nye barn som er lykkelige. Foreldre som har det mye bedre med seg selv og samarbeider 100 % bedre nå enn da vi bodde ilag. Jeg har helt svart samvittighet for at jeg ikke gjorde det 4 år tidligere, selv om det ikke var vold, misbruk eller andre forferdelige saker. Jeg tror med hånden på hjerte at jeg ikke gidder å innlede nytt forhold til en mann noensinne igjen, fordi det bare var pyton og nærmest livsfarlig når det ikke fungerte. Jeg skal ihvertfall ikke ha flere barn som må gå gjennom dette. Men jeg forstår andre som tar et annet valg.

INGENTING er svart eller hvitt. Å INGEN kan komme å mene noe om andre sine valg da de ikke vet noen ting om hva som ligger bak og hvorfor det er slik.  

ALLE burde godta at vi er forskjellige og med det tar forskjellige valg. Jeg har til dags dato ikke møtt noen som har tatt lett på en slik avgjørelse. 

Anonymkode: 0afb8...51d

[Anonym bruker]

5 minutter siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Jeg reagerer i grunn mest på at enkelte mener å sitte på fasiten av hva som er GODE grunner for en skilsmisse . 

Det vil selvfølgelig alltid kunne diskuteres akkurat hvor grensen går. Men jeg tror nok at de fleste er enig at "mannen slår meg" er en grunn som vil få langt mer støtte enn "mannen gir meg ikke sommerfugler i magen lengre". 

Jeg tror at mange ekteskap kunne vært reddet hvis folk var litt mer villig til å gjøre en innsats og hadde litt lavere forventninger.

(Skal ikke tolkes som at ALLE ekteskap der forelskelsen er borte kan reddes, at akkurat DU har for høye forventninger eller ikke har gjort en god nok innsats. Jeg snakker om skilsmisser på populasjonsnivå😊).

Anonymkode: 9357a...969

[Syngensang]

18 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg savner i alle diskusjoner om skilsmisse er evnen til å diskutere det faktum at mange gir opp for lett. Jeg synes diskusjonen glir over i de gode grunnene til å skille seg hver eneste gang:

"Mannen min slo meg"

"Vi bare kranglet, hele tiden"

"Mannen spilte bort huset vårt"

Selvfølgelig finnes det MANGE gode grunner til å skille seg, og all ære til dem som er sterk nok til å få seg selv og ungene ut av en slik situasjon. Men jeg tror ikke slike "uforenligheter" utgjør majoriteten av skilsmissene. Jeg tror veldig mange skiller seg i jakten på "Hollywood-kjærligheten", den som gir deg sommerfugler i magen hver dag i 50 år.

Min mor forlot min far da hun møtte en sjarmør gjennom jobb. Pappa elsket henne men det var ikke nok. Hun fortjente sommerfugler, nemlig! 

Hun fikk verken sommerfugler eller evig lykke. Jeg og min søster sto ved vår fars side og bidragspengene hun hadde tenkt å leve for, de var det plutselig hun som måtte betale til min far. Alt av aleneforelder-stønader gikk også til min far. Hun jobbet 50% i et lavtlønns-yrke å klarte såvidt å skrape sammen til en en råtten, liten leilighet hvor jeg og søstra mi besøkte henne annenhver helg. Resten av tiden satt hun der alene. Prins Charming stakk nemlig av så snart hun var singel.

Hun angrer som en hund den dag i dag. Og det er faktisk IKKE pga hvordan det gikk med henne, men fordi hun så hvor forferdelig det var for meg, min søster og vår far og få familien vår revet i stykker av hennes jakt på sommerfugler. 

Jeg tror mange skilsmisser er uungåelige, på samme måte som mange skilsmisser er fullt ungåelige. Og jeg tror det er viktig at vi får til å diskutere begge deler, ikke bare det første. Og jeg tror at barn kan ha det veldig fint i et hjem der foreldrene respekterer og er glad i hverandre, men ikke nødvendigvis er forelsket lengre. Men da må de voksne ta inn over seg at forelskelsen vil dale, og ikke la forholdet gli over i bitterhet over "alt de gir opp" ved å bli i forholdet.

Ps: jeg vet endel på forumet sliter med litt dårlig leseforståelse så jeg vil bare presisere én ting (selv om det burde være klinkende klart, har til og skrevet det med uthevet skrift): dette er IKKE ment som kritikk av dem som har gode grunner til å skille seg.

Anonymkode: 9357a...969

Eg er einig med deg i dette. Men då er det vel ikkje skilsmisse som er problemet. Men foreldrene si manglande evne til å setje borna før sitt eige ve og vel.

Eller, så er det òg eit samfunnsproblem at alle trur at ein alltid skal vere kjempelukklege, at det er ein menneskerett å ha eit supert forhold, vere forelska, ha ein interessant jobb, dei penaste veninnene osb. Det syns eg ikkje vi skal skulde dei enkelte menneska for. At vi får dette lukkepresset tredd nedover hovudet kvar dag må vi i felleskap ta tak i. Eg trur vi hadde spart oss for mange depresjonar, samlivsbrot og jammen hadde vi spart kloden for ein del forureining òg, om vi innsåg at så lenge vi har tak over hovudet, mat, ein akseptabel og gjennomførbart kvardag, og i tillegg er nokonlunde friske så har vi nok, så kan vi vere nøgde med det. Men vi må vel kanskje slette internett for å få det til. 

Men, uansett er eg ikkje einig i at det er synd i skilsmissebarn fdi dei er skilsmissebarn. Det finst mykje verre ting her i livet. 

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg savner i alle diskusjoner om skilsmisse er evnen til å diskutere det faktum at mange gir opp for lett. Jeg synes diskusjonen glir over i de gode grunnene til å skille seg hver eneste gang:

"Mannen min slo meg"

"Vi bare kranglet, hele tiden"

"Mannen spilte bort huset vårt"

Selvfølgelig finnes det MANGE gode grunner til å skille seg, og all ære til dem som er sterk nok til å få seg selv og ungene ut av en slik situasjon. Men jeg tror ikke slike "uforenligheter" utgjør majoriteten av skilsmissene. Jeg tror veldig mange skiller seg i jakten på "Hollywood-kjærligheten", den som gir deg sommerfugler i magen hver dag i 50 år.

Min mor forlot min far da hun møtte en sjarmør gjennom jobb. Pappa elsket henne men det var ikke nok. Hun fortjente sommerfugler, nemlig! 

Hun fikk verken sommerfugler eller evig lykke. Jeg og min søster sto ved vår fars side og bidragspengene hun hadde tenkt å leve for, de var det plutselig hun som måtte betale til min far. Alt av aleneforelder-stønader gikk også til min far. Hun jobbet 50% i et lavtlønns-yrke å klarte såvidt å skrape sammen til en en råtten, liten leilighet hvor jeg og søstra mi besøkte henne annenhver helg. Resten av tiden satt hun der alene. Prins Charming stakk nemlig av så snart hun var singel.

Hun angrer som en hund den dag i dag. Og det er faktisk IKKE pga hvordan det gikk med henne, men fordi hun så hvor forferdelig det var for meg, min søster og vår far og få familien vår revet i stykker av hennes jakt på sommerfugler. 

Jeg tror mange skilsmisser er uungåelige, på samme måte som mange skilsmisser er fullt ungåelige. Og jeg tror det er viktig at vi får til å diskutere begge deler, ikke bare det første. Og jeg tror at barn kan ha det veldig fint i et hjem der foreldrene respekterer og er glad i hverandre, men ikke nødvendigvis er forelsket lengre. Men da må de voksne ta inn over seg at forelskelsen vil dale, og ikke la forholdet gli over i bitterhet over "alt de gir opp" ved å bli i forholdet.

Ps: jeg vet endel på forumet sliter med litt dårlig leseforståelse så jeg vil bare presisere én ting (selv om det burde være klinkende klart, har til og skrevet det med uthevet skrift): dette er IKKE ment som kritikk av dem som har gode grunner til å skille seg.

Anonymkode: 9357a...969

Ja, det finnes tusen eksempler på folk som burde holdt sammen. Også finnes det tusen eksempler på folk som burde gå fra hverandre. Og enig med deg, folk bør ikke være utro. Men de ER det. Og det jeg vet, er at det er grad av konflikt mellom foreldre som avgjør om barna har det bra eller ikke. Så lenge foreldrene samarbeider bra, gjør ikke skilsmissebarn det dårligere i livet enn andre barn. 

Det jeg synes er provoserende i denne diskusjonen, er hvordan noen setter standarden for andre. "Du burde ikke skilt deg". "Din grunn er ikke god nok". Hvem er vi til å dømme? Hvem har sagt at det er lett å gå? Jeg tror nemlig det motsatte er tilfelle for mange, at det er lettest, av bekvemmelighetsgrunner, av økonomiske, av praktiske eller sosiale årsaker, å bli - selv der man helt åpenbart burde gått. Videre tror jeg at de aller fleste av oss vil det absolutt beste for barna våre, og at vi i stor grad tar beslutninger basert på det. Selvsagt finnes det eksempler på det motsatte, men det gjør det virkelig innenfor ekteskapet også. 

Jeg har selv gått, og i mitt tilfelle kunne jeg fortsatt å leve med en mann som hverken slo eller bedro meg, i relativ harmoni sånn ytre sett. For 50 eller 100 år siden hadde jeg sikkert måttet fortsette å leve sånn også, og kanskje syntes det var helt greit. Men samtidig hadde vi store problemer oss i mellom, som ble svært merkbart etter at vi fikk barn. For eksempel opplevde jeg min samboer som svært lite opptatt av felleskapet, han skulle ut på bar så fort han fikk sjansen, og jeg ble sittende hjemme med små barn. Jeg hadde ikke min villeste fantasi tenkt at det skulle bli sånn. Selvsagt var det flere ting jeg opplevde som viktige som ikke fungerte mellom oss, dette var kun et eksempel på en av dem. Jeg var så skuffa! Og såra! Og da jeg foreslo, og til slutt krevde, at vi måtte gå å snakke med noen sammen ville han ikke det. Hva skulle jeg gjøre? Ikke kunne jeg gråte heller, for da "presset" jeg ham. Jeg gjorde helt sikkert feil jeg også, men han ga meg ingen mulighet til å forstå eller forklare, for han nektet å snakke med meg om det som var vanskelig. Hva ville du gjort? Dømmer du meg for det valget jeg tok?

For ordens skyld: vi har et svært velfungerende foreldreskap nå, hver for oss. Ingen av oss har fått flere barn. Ingen av oss bor sammen med nye kjærester. Jeg tror han hadde godt av å måtte ta ansvar for barna alene, når han har dem. Dette ansvaret kunne jeg ikke dytte på ham ellers, selv om jeg forsøkte. Og jeg tror veldig mange er i lignende situasjoner som meg.

 

Anonymkode: 186d0...653

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ja, det finnes tusen eksempler på folk som burde holdt sammen. Også finnes det tusen eksempler på folk som burde gå fra hverandre. Og enig med deg, folk bør ikke være utro. Men de ER det. Og det jeg vet, er at det er grad av konflikt mellom foreldre som avgjør om barna har det bra eller ikke. Så lenge foreldrene samarbeider bra, gjør ikke skilsmissebarn det dårligere i livet enn andre barn. 

Det jeg synes er provoserende i denne diskusjonen, er hvordan noen setter standarden for andre. "Du burde ikke skilt deg". "Din grunn er ikke god nok". Hvem er vi til å dømme? Hvem har sagt at det er lett å gå? Jeg tror nemlig det motsatte er tilfelle for mange, at det er lettest, av bekvemmelighetsgrunner, av økonomiske, av praktiske eller sosiale årsaker, å bli - selv der man helt åpenbart burde gått. Videre tror jeg at de aller fleste av oss vil det absolutt beste for barna våre, og at vi i stor grad tar beslutninger basert på det. Selvsagt finnes det eksempler på det motsatte, men det gjør det virkelig innenfor ekteskapet også. 

Jeg har selv gått, og i mitt tilfelle kunne jeg fortsatt å leve med en mann som hverken slo eller bedro meg, i relativ harmoni sånn ytre sett. For 50 eller 100 år siden hadde jeg sikkert måttet fortsette å leve sånn også, og kanskje syntes det var helt greit. Men samtidig hadde vi store problemer oss i mellom, som ble svært merkbart etter at vi fikk barn. For eksempel opplevde jeg min samboer som svært lite opptatt av felleskapet, han skulle ut på bar så fort han fikk sjansen, og jeg ble sittende hjemme med små barn. Jeg hadde ikke min villeste fantasi tenkt at det skulle bli sånn. Selvsagt var det flere ting jeg opplevde som viktige som ikke fungerte mellom oss, dette var kun et eksempel på en av dem. Jeg var så skuffa! Og såra! Og da jeg foreslo, og til slutt krevde, at vi måtte gå å snakke med noen sammen ville han ikke det. Hva skulle jeg gjøre? Ikke kunne jeg gråte heller, for da "presset" jeg ham. Jeg gjorde helt sikkert feil jeg også, men han ga meg ingen mulighet til å forstå eller forklare, for han nektet å snakke med meg om det som var vanskelig. Hva ville du gjort? Dømmer du meg for det valget jeg tok?

For ordens skyld: vi har et svært velfungerende foreldreskap nå, hver for oss. Ingen av oss har fått flere barn. Ingen av oss bor sammen med nye kjærester. Jeg tror han hadde godt av å måtte ta ansvar for barna alene, når han har dem. Dette ansvaret kunne jeg ikke dytte på ham ellers, selv om jeg forsøkte. Og jeg tror veldig mange er i lignende situasjoner som meg.

 

Anonymkode: 186d0...653

Ikke at min mening betyr noe, for det er bare du som kan vurdere om din grunn var gid nok for deg. Men nei, jeg dømmer deg ikke, jeg synes det høres ut som om forholdet ditt ikke fungerte.

Det jeg mener er at endel (ikke alle) kanskje kan bli litt flinkere til å spørre SEG SELV: "jeg har en grunn, men er det en god grunn, og er den god nok?" Jeg kjenner flere som har innrømmet i ettertid at de gav opp alt for lett. De ble rett og slett revet litt med og burde tenkt seg litt mer om før de tok valget.

 

Anonymkode: 9357a...969

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ikke at min mening betyr noe, for det er bare du som kan vurdere om din grunn var gid nok for deg. Men nei, jeg dømmer deg ikke, jeg synes det høres ut som om forholdet ditt ikke fungerte.

Det jeg mener er at endel (ikke alle) kanskje kan bli litt flinkere til å spørre SEG SELV: "jeg har en grunn, men er det en god grunn, og er den god nok?" Jeg kjenner flere som har innrømmet i ettertid at de gav opp alt for lett. De ble rett og slett revet litt med og burde tenkt seg litt mer om før de tok valget.

 

Anonymkode: 9357a...969

Og jeg kjenner ingen som har sagt de ga opp for lett. Tvert i mot kjenner jeg mange som sier "jeg ble altfor lenge, for barnas skyld" eller "jeg var utro, for jeg var så ulykkelig at jeg ikke visste annen vei ut". 

Jeg synes helt klart man skal jobbe for forhold og er helt enig i at man ikke kan forvente seg sommerfugler hver mandag. Og jeg tror dessuten de fleste mener varianter av det samme. Poenget er at andres grunner er komplekse og vanskelige å sette seg inn i, og at vi skal være innmari forsiktige med å mene så mye om hva folk "bør" og "ikke bør", og hvem det er synd på og ikke. Det å holde ut i et ekteskap fortjener ikke nødvendigvis noen medalje.

Anonymkode: 186d0...653

[Anonym bruker]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kan du si mer om hvordan han ble i perioder? Bare nysgjerrig hva andre opplever bak en respektabel forside

Anonymkode: 7891d...767

Respektabel fasade..

Anonymkode: 487a8...be9

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Det jeg savner i alle diskusjoner om skilsmisse er evnen til å diskutere det faktum at mange gir opp for lett. Jeg synes diskusjonen glir over i de gode grunnene til å skille seg hver eneste gang:

"Mannen min slo meg"

"Vi bare kranglet, hele tiden"

"Mannen spilte bort huset vårt"

Selvfølgelig finnes det MANGE gode grunner til å skille seg, og all ære til dem som er sterk nok til å få seg selv og ungene ut av en slik situasjon. Men jeg tror ikke slike "uforenligheter" utgjør majoriteten av skilsmissene. Jeg tror veldig mange skiller seg i jakten på "Hollywood-kjærligheten", den som gir deg sommerfugler i magen hver dag i 50 år.

Min mor forlot min far da hun møtte en sjarmør gjennom jobb. Pappa elsket henne men det var ikke nok. Hun fortjente sommerfugler, nemlig! 

Hun fikk verken sommerfugler eller evig lykke. Jeg og min søster sto ved vår fars side og bidragspengene hun hadde tenkt å leve for, de var det plutselig hun som måtte betale til min far. Alt av aleneforelder-stønader gikk også til min far. Hun jobbet 50% i et lavtlønns-yrke å klarte såvidt å skrape sammen til en en råtten, liten leilighet hvor jeg og søstra mi besøkte henne annenhver helg. Resten av tiden satt hun der alene. Prins Charming stakk nemlig av så snart hun var singel.

Hun angrer som en hund den dag i dag. Og det er faktisk IKKE pga hvordan det gikk med henne, men fordi hun så hvor forferdelig det var for meg, min søster og vår far og få familien vår revet i stykker av hennes jakt på sommerfugler. 

Jeg tror mange skilsmisser er uungåelige, på samme måte som mange skilsmisser er fullt ungåelige. Og jeg tror det er viktig at vi får til å diskutere begge deler, ikke bare det første. Og jeg tror at barn kan ha det veldig fint i et hjem der foreldrene respekterer og er glad i hverandre, men ikke nødvendigvis er forelsket lengre. Men da må de voksne ta inn over seg at forelskelsen vil dale, og ikke la forholdet gli over i bitterhet over "alt de gir opp" ved å bli i forholdet.

Ps: jeg vet endel på forumet sliter med litt dårlig leseforståelse så jeg vil bare presisere én ting (selv om det burde være klinkende klart, har til og skrevet det med uthevet skrift): dette er IKKE ment som kritikk av dem som har gode grunner til å skille seg.

Anonymkode: 9357a...969

Så på grunn av at moren din var et fjols, så tror du at dette er malen og det vanligste når norske par skiller seg...? Svogerforskning på høyt nivå.

Anonymkode: 2d173...a43

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Og jeg kjenner ingen som har sagt de ga opp for lett. Tvert i mot kjenner jeg mange som sier "jeg ble altfor lenge, for barnas skyld" eller "jeg var utro, for jeg var så ulykkelig at jeg ikke visste annen vei ut". 

Jeg synes helt klart man skal jobbe for forhold og er helt enig i at man ikke kan forvente seg sommerfugler hver mandag. Og jeg tror dessuten de fleste mener varianter av det samme. Poenget er at andres grunner er komplekse og vanskelige å sette seg inn i, og at vi skal være innmari forsiktige med å mene så mye om hva folk "bør" og "ikke bør", og hvem det er synd på og ikke. Det å holde ut i et ekteskap fortjener ikke nødvendigvis noen medalje.

Anonymkode: 186d0...653

Det er ingen motsetning mellom det du og jeg sier. Noen gir opp for lett, noen gir opp alt for sent og noen gir opp akkurat i tide. En generell oppfordring om å tenke seg om to ganger, for å nå de som kanskje er i ferd med å gi opp for lett, må være lov.

Ellers enig i alt du skriver😊.

Anonymkode: 9357a...969

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg kjenner flere som har innrømmet i ettertid at de gav opp alt for lett.

Jeg kjenner faktisk ingen som sier dette. Tvert om kjenner jeg mange som sier de skulle ha gjort det mange år før. Hvis vi altså skal snakke generelt kun med bakgrunn i vår egen bekjentskapskrets, da.

Anonymkode: 2d173...a43

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

En generell oppfordring om å tenke seg om to ganger, for å nå de som kanskje er i ferd med å gi opp for lett, må være lov.

Det er tvungen mekling for alle som har barn sammen. Tror du virkelig ikke de tenker seg om to ganger...?

Anonymkode: 2d173...a43

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Så på grunn av at moren din var et fjols, så tror du at dette er malen og det vanligste når norske par skiller seg...? Svogerforskning på høyt nivå.

Anonymkode: 2d173...a43

Ser du at jeg skriver "mange skilsmisser er uungåelig"? Og det som jeg skrev med uthevet skrift? Og det siste avsnittet om folk med dårlig leseforståelse? Den var myntet på deg. Det er rett og slett imponerende at du klarer å trekke en slik konklusjon.

Anonymkode: 9357a...969

[Anonym bruker]

8 timer siden, Anonym bruker skrev:

Kjenner jeg får vondt av de som pendler mellom to hjem heletiden. Stemor, halvsøsken, helsøsken, FOR ET KAOS!!! Hvorfor er det så mange som skiller seg nå, sammenlignet med før? Vi har ingen skilte par i familien, og kan ikke forestille meg hvordan disse barna må ha det. NEI UFF!! 

Anonymkode: 312dc...ba8

Så jeg skulle heller latt barna mine se på att far slo meg og drakk hver helg??? Det hadde sikkert vert en givenses barndom😞  Tenk litt lenger....... 

Anonymkode: a8340...ef8

[Anonym bruker]

Er det virkelig så ufattelig vanskelig for dere som har gode grunner til å skille seg at det finnes mennesker der ute som IKKE har det? Det er akkurat som om dere tror at om dere innrømmer at NOEN gir opp for lett så betyr det automatisk at alke, inkludert dere selv, har gitt opp for lett. Som sagt tidligere, jeg kjenner flere som selv innrømmer å ha gitt opp for lett. Jeg nekter å tro at de er enestående individer.

Men dette ble jo akkurat det jeg nevnte i det første innlegget mitt. Hele diskusjonen vris til at folk med gode grunner til å skille seg skal forsvare seg. Dere får bare fortsette å tro at absolutt alle skilsmisser er veloverveide og det eneste rette.

Anonymkode: 9357a...969

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ser du at jeg skriver "mange skilsmisser er uungåelig"? Og det som jeg skrev med uthevet skrift? Og det siste avsnittet om folk med dårlig leseforståelse? Den var myntet på deg. Det er rett og slett imponerende at du klarer å trekke en slik konklusjon.

Anonymkode: 9357a...969

Nei, det er ikke imponerende, det er en helt logisk konklusjon. Du kverner og kverner på de samme argumentene igjennom flere innlegg, men du har ikke noen bakgrunnskunnskap å legge ved, unntagen at "mange" gjør ditt eller datt. 

Og når endelig argumentasjonen kommer, så er den at skilsmisser skyldes ofte at mødre mangler "sommerfugler i magen" og derfor heller vil gjennom en dyr og opprivende skilsmisse? Det du opplevde var en anomali. Spør de som jobber på familievernkontorene over hele landet hva de ser. Forelskelse i en annen kan skje, det, men de store og langvarige konfliktene er av en annen art. Grunnleggende ulike verdier, som gir krangling og konflikter omkring penger, tidsbruk på hobbyer og annet, alkohol, konflikter i storfamilien - at kvinner går fordi de mangler sommerfugler i magen er bare en antakelse fra deg. Tvert om, hvis de går fordi følelsene er borte, så har det år etter år med utholdenhet og stadige nye forsøk bak seg, der skuffelsene til slutt ble for mange. Den arbeidsnarkomane ektefellen endret seg aldri. Opplevelsen av å være aleine om alt ble overskyggende.

Anonymkode: 2d173...a43

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg nekter å tro at de er enestående individer.

Dine antakelser har ikke mer autoritet enn mine. Jeg velger å tro at det er fordi du omgir deg med tanketomme bimboer, da. Det er omgangskretsen din som er så overfflatiske, ikke resten av Norge.

Anonymkode: 2d173...a43

[Anonym bruker]

21 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Er det virkelig så ufattelig vanskelig for dere som har gode grunner til å skille seg at det finnes mennesker der ute som IKKE har det? Det er akkurat som om dere tror at om dere innrømmer at NOEN gir opp for lett så betyr det automatisk at alke, inkludert dere selv, har gitt opp for lett. Som sagt tidligere, jeg kjenner flere som selv innrømmer å ha gitt opp for lett. Jeg nekter å tro at de er enestående individer.

Men dette ble jo akkurat det jeg nevnte i det første innlegget mitt. Hele diskusjonen vris til at folk med gode grunner til å skille seg skal forsvare seg. Dere får bare fortsette å tro at absolutt alle skilsmisser er veloverveide og det eneste rette.

Anonymkode: 9357a...969

Men  det er jo ikke dette HI legger opp til. Innlegget er om alle skilsmisser. Ingen nyanser å Ane der så da å man jo forsvare valget sitt. 

Anonymkode: 695f5...69d

[Anonym bruker]

2 timer siden, mamma til adhd gutt<3 skrev:

Poenget var at vi ikke fungerte sammen. Det var ikke kjærlighet . Vi har det bedre på hver vår kant . 

Og mitt poeng er at det ikke var til det beste for barna deres. 

Flott at dere har det flott, men her var utgangspunktet barnas ve og vel. De har det neppe BEDRE nå enn før, selv om de har det greit nok. 

Barn bryr seg lite om mamma og pappas kjærlighetsliv, de vil bare ha det som før. 

Eller mener du at det ikke var noen form for sorg eller reaksjon hos barna da bruddet skjedde?

Anonymkode: bad9c...af2