Svigermor skal snart dø. Og svigerfamilien nekter å innse det.

[Anonym bruker]

Det er så fortvilende. Hun har fått dødsdommen. Hun har forsonet seg med at døden snart kommer. Jeg jobber som sykepleier og har god kjennskap til sykdommen og vet godt hva vi nå står ovenfor. Mannen har innsett at det snart er over og jeg støtter han så godt jeg kan. Hans søsken og deres barn nekter å innse fakta og svigermor sliter med dette. Hun vil gjerne snakke åpent om dette, fortelle hvordan hun ønsker at eiendeler skal fordeles, hvilke salmer hun vil ha i begravelsen osv. Mannen har bedt om å få slippe å ha disse samtalene face to face så han kommuniserer på Mail om disse spesifikke tingene. Dette er greit nok for svigermor. I tillegg prater jeg med henne, noterer alt hun har på hjertet, hjelper henne å lage en minneboks til alle barnebarn på forskjellige merkedager. Her har hun lagt er håndskrevet brev samt litt gaver, hennes smykker, ting hun har kjøpt. Hun ønsker jeg skal overlevere disse når merkedagen kommer. For de minste er det konfirmasjonsdagen, de eldre skal få det på andre dager vi vet kommer. 

Så til problemet, mannens to søsken nekter å innse fakta. De avfeier svigermors forsøk på gode samtaler, de sier alt håp ikke er ute ennå, selvom legen har sagt hvordan det er. 

Jeg forstår selvsagt hvorfor de ikke vil innse dette, det er for vondt. Samtidig ønsker svigermor å se at de har forstått og «akseptert» dette, hun ønsker å kunne prate om ting hun tenker på, kanskje også diskutere salmer, gravstein, hvem av barnebarna som skal arve hva, er det noe hjemme hos henne de har gode minner med? Jeg har hittil holdt meg helt i bakgrunn og bare støttet, nå føler jeg på at det er på tide å ta en samtale, særlig sett i lys av at dette er yrket mitt. 

Hva tenker dere?

Anonymkode: da9fc...89f

[Anonym bruker]

Ta med en flipp-flopp og klaskt til barna hennes til de forstår. 

Fra spøk til alvor: ta en alvorsprat med de. Ikke hold tilbake på sannheten og ikke bruk metaforer. Forklar hvordan de vil angre og si at det er bedre å være forberedt på døden, for så å bli hyggelig overrasket hvis hun ikke dør likevel.

 

Anonymkode: 4d2f6...82c

[Anonym bruker]

Kan du få hjelp av tredjepart? Andre svigerbarn? Prest? Fastlegen eller annen behandlende lege? Kan din mann stå der med deg så du kan ha hans støtte når du går inn i det? Jeg er sykepleier selv og har vært litt i samme situasjon. Ikke da svigermor lå for døden, men relatert til psykisk sykdom hos henne. Jeg la vekk sykepleieren og var bare svigerdatteren. Fikk hjelp av legen til å forklare. Jeg la ikke vekt på hva jeg visste og kunne men på hva svigermor ønsket. Uansett hva barna hennes tenker om fremtiden hennes må de respektere hennes ønsker om å ordne ting. De må også legge sine egne agendaer til side og høre henne. Hun ønsker at de skal høre henne nå, og det bør de. Det tenker jeg du kan fortelle dem rett frem uten å være sykepleier, men som hennes fortrolige.

Anonymkode: df1bd...535

[Den perfekte mor, påan igjen]

En ting som er sikkert er at ingen overlever. Skulle det vise seg at de tvilende barna skulle ha rett, så vil en slik samtale likevel ikke være bortkastet, for døden kommer uansett, og sannsynligheten for at moren dør før barna er stor.

 

De er redde for å miste håpet, og tror kanskje at de gjør svigermor en tjeneste ved å tviholde i det. Prøv om du kan formidle at det ikke er riktig.

[Hjertefru]

Egentlig er det mannen din som bør manne seg opp og prate fornuft i sine søsken. Men hvis han ikke greier, synes jeg du kan ta grep. 

Fokuser på den døendes behov, at hun trenger en «aksept» for å få lov til å forlate livet slik det nå er med smerter og ubehag. Da blir samhandlingen mellom henne og barna lettere, uten en stor elefant i rommet. 

Klart det er tøft å sitte ned og prate med en forelder om hva som skal skje etter dødsfallet, men barna må forstå at svigermor trenger dette. Hun trenger det for å ha opprettholde verdighet og en liten kontroll over livet og døden sin.

Du høres iallfall ut som en stor ressurs for din svigermor ❤️

[Anonym bruker]

Få skrevet ned alt som omhandler arv nå (testamente), for her kan det bli vanskelig å fordele når de andre er i sjokk. Og for å forhindre konflikt er dette viktig. 

Så... vel, jeg kan forstå deg og ditt dilemma. Jeg jobber selv med medisin, og nært opp mot døden, og har derfor en "uredd" tilnærming til døden og prosessen. Sto i det selv for noen år siden, med min farfar. Da var det litt det samme, hans barn forsto ikke alvorlighetsgraden. Jeg fulgte far til alt av leger etc, og ble den som var med han til det siste. Det skal sies at her forsto han nok ikke alvorlighetsgraden selv heller, og ønsket å ha håp. Da følte jeg også at når jeg hadde gitt fakta, men han ikke ønsket å tro på det, så var det ikke mitt bord å "påtvinge" det mer -det fikk legene eit ta seg av, så ville jeg bare være der for han og mor.

Men jeg ønsket at deres barn skulle forstå det, slik at de kunne prioritere tiden sin med foreldrene sine -I allefall ha valget. Samtidig så ville det bli en prosess med bolig, flytting osv. som det kunne være lurt å være forberedt på.
Det ble noen runder. Og til slutt så sa jeg rett ut til min far at bestefar var meget alvorlig syk, og nok ikke kom til å bli veldig mye eldre, så vi måtte ta vare på dagene. Da spør han meg, litt irritert, om hva jeg trodde..."kommer han til å leve et år eller 5år til??" husker jeg han sa. 
Ugrei situasjon å stå i, men basert på epikrisen og min kjennskap til prognose så sa jeg "nærmere et år".....11mnd senere var far død.

I ettertid var de nok takknemlige for at jeg var så tydelig, slik at de fikk startet prosessen både emotionelt og praktisk. Men jeg tror det er en hårfin balanse i hvor mye man skal legge i det, og hvor hard man skal være. 
Hadde jeg vært deg så ville jeg samlet et familie råd, og lagt frem fakta. Så må du være uredd og trygg i dette når reaksjonene kommer. Om det fortsatt er sterk uvilje så ville jeg latt det ligge. Snakket med mor selv om at de andre er redde, men at du kan være formidler og støttene for henne til det siste. 

Etterpå så får du bare være der for de, når de kræsjer. Bare vær obs på at de kan nok være litt redde for at du skal være litt "hva sa jeg"...desto viktigere å være ydmyk og uredd. Sorg er knall hardt, og så individuelt.

Anonymkode: 98517...ebd

[Anonym bruker]

Alle reagerer forskjellig på sorg. la de få det

Anonymkode: 8db9c...1a9

[Anonym bruker]

Du er veldig flink som ordner for svigermor på denne måten Hi! Jeg synes din manns familie høres selvsentrerte ut. Av og til er det best med en god gammaldags konfrontasjon. Si at sånn og sånn er det, og hvis du ikke tar det inn over deg kommer du til å angre inn i evigheten. Rett ut og i klartekst. Og forresten så er det dårlig gjort mot mora deres. Nå må de skjerpe seg. 

Anonymkode: 0ff63...d3b

[Anonym bruker]

Jeg syns absolutt at det ikke er din jobb å prøve å få disse til å forstå hvordan det ligger an. De har fått vite at hun kommer til å dø, men nekter å innse det. Du bør forholde deg til din svigermor og din mann og deres barn. Det hun kan gjøre er å fortsette å skrive Mail/brev/testamente som blir sendt til alle (det som er felles). Da vet alle hva de har å forholde seg til mtp fysiske ting og annet som angår alle. I tillegg personlige brev til alle hun har noe å si til, hvor hun klart sier at dette vil bli siste sjanse dersom de har noe å si henne.  Så får de velge selv om de vil svare og innlede samtale. Hvis ikke så er jo det deres valg.

Du kan ikke forandre dem, det vil bare skape bråk og det er det siste dere trenger nå.

Anonymkode: 019b9...cf6

[Anonym bruker]

Da jeg fikk vite at mamma kom til å dø gikk jeg i sjokk. Jeg klarte ikke forholde meg. Ikke ønsket jeg det heller. 

Min sorg kom etter begravelsen og for meg var det best. Jeg hadde opplevd det som frekt og utidig om andre skulle blande seg inn i min måte å håndtere MIN mamma sin sykdom og død. 

Anonymkode: b5660...3eb

[Anonym bruker]

Jeg tenker at man skal være forsiktig med å diktere hvordan andre skal takle ting og hvordan de skal sørge. At de ikke uttrykker det, er ikke det samme som at de nekter å innse det.

Anonymkode: 77dcc...06c

[Anonym bruker]

Takk for svar alle. ❤️

Jeg ser flere skriver at man ikke kan diktere hvordan man sørger. Der er jo ikke dét problemet er her. Det handler om en døende dame som har behov for å prate om dette med sine nærmeste og som blir nektet dette. Å få avsluttet på den måten hun ønsker. 

Jeg er forundret over hvor mange som ser ut til å mene at de etterlattes følelser er viktigere enn en som snart skal dø. Jeg mener oppriktig at et voksent menneske uten noen diagnose eller andre psykiske utfordringer burde kunne klare å gjøre dette for den døende. 

Det handler jo ikke om de, det handler om den som snart skal forlate de. 

HI

Anonymkode: da9fc...89f

[Anonym bruker]

12 minutes ago, Anonym bruker said:

Takk for svar alle. ❤️

Jeg ser flere skriver at man ikke kan diktere hvordan man sørger. Der er jo ikke dét problemet er her. Det handler om en døende dame som har behov for å prate om dette med sine nærmeste og som blir nektet dette. Å få avsluttet på den måten hun ønsker. 

Jeg er forundret over hvor mange som ser ut til å mene at de etterlattes følelser er viktigere enn en som snart skal dø. Jeg mener oppriktig at et voksent menneske uten noen diagnose eller andre psykiske utfordringer burde kunne klare å gjøre dette for den døende. 

Det handler jo ikke om de, det handler om den som snart skal forlate de. 

HI

Anonymkode: da9fc...89f

Jeg jobber med gamle mennesker og deres pårørende. 

Pårørende må selvsagt informeres om tilstand og oppmuntres til å være med på avslutningen av livet, mye pga den døende.

Men i familier hvor det har blitt snakket lite om følelser og/eller døden, så blir de ikke plutselig i stand til det når det virkelig gjelder.. 

Du har gjort ditt. Den eneste du kan påvirke er mannen din. Han kan ta samtalene ansikt til ansikt, ikke via epost.

Men de andre...nei, du ødelegger bare deres relasjon med å vite bedre enn de selv om hvordan de skal håndtere dette her.

Mange pårørende angrer på alt de ikke fikk sakt når den gamle dør. Men i mange tilfeller tror jeg ikke de ville klart å si det mens den gamle levde allikevel.. 

Anonymkode: 22780...5dd

[Anonym bruker]

14 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar alle. ❤️

Jeg ser flere skriver at man ikke kan diktere hvordan man sørger. Der er jo ikke dét problemet er her. Det handler om en døende dame som har behov for å prate om dette med sine nærmeste og som blir nektet dette. Å få avsluttet på den måten hun ønsker. 

Jeg er forundret over hvor mange som ser ut til å mene at de etterlattes følelser er viktigere enn en som snart skal dø. Jeg mener oppriktig at et voksent menneske uten noen diagnose eller andre psykiske utfordringer burde kunne klare å gjøre dette for den døende. 

Det handler jo ikke om de, det handler om den som snart skal forlate de. 

HI

Anonymkode: da9fc...89f

Men sånn er det dessverre, selv om det er HENNES ønske å snakke med dem om diverse ting, og selv om HUN skal dø, så kan hverken hun eller du ENDRE de andre. Hun kan alltids få sagt TIL dem dem hun ønsker å si, skriftlig eller muntlig, men hun kan ikke tvinge noen til å snakke MED henne. Dessverre. Etterpå er det jo for seint. Så mitt beste råd er at hun bare må få skrevet ned det hun ønsker å si. 

Anonymkode: 019b9...cf6

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg jobber med gamle mennesker og deres pårørende. 

Pårørende må selvsagt informeres om tilstand og oppmuntres til å være med på avslutningen av livet, mye pga den døende.

Men i familier hvor det har blitt snakket lite om følelser og/eller døden, så blir de ikke plutselig i stand til det når det virkelig gjelder.. 

Du har gjort ditt. Den eneste du kan påvirke er mannen din. Han kan ta samtalene ansikt til ansikt, ikke via epost.

Men de andre...nei, du ødelegger bare deres relasjon med å vite bedre enn de selv om hvordan de skal håndtere dette her.

Mange pårørende angrer på alt de ikke fikk sakt når den gamle dør. Men i mange tilfeller tror jeg ikke de ville klart å si det mens den gamle levde allikevel.. 

Anonymkode: 22780...5dd

Er jo det jeg er redd for. Slik det er nå er det jeg og mannen som får de fine samtalene, historiene og gode ord. Jeg synes det er trist at hun føler jeg er den eneste hun kan lene seg på. Det er så feil. 

Det er forøvrig en familie som ser ut til å vise følelser ellers. 

Uansett, da sier jeg ingenting, så får de bare føle på dette selv den dagen hun er borte. Blir bare så utrolig trist på svigermor sine vegne her. 

Anonymkode: da9fc...89f

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men sånn er det dessverre, selv om det er HENNES ønske å snakke med dem om diverse ting, og selv om HUN skal dø, så kan hverken hun eller du ENDRE de andre. Hun kan alltids få sagt TIL dem dem hun ønsker å si, skriftlig eller muntlig, men hun kan ikke tvinge noen til å snakke MED henne. Dessverre. Etterpå er det jo for seint. Så mitt beste råd er at hun bare må få skrevet ned det hun ønsker å si. 

Anonymkode: 019b9...cf6

Det er jo trist for de etterlatte også, at de ikke benytter sjansen til de gode samtalene mens de kan. Selvsagt skjønner jeg det er vanskelig, det er det for meg også. 

Jeg tror sorgen etter hun er borte vil bli enda tyngre enn om de hadde åpnet opp for disse samtalene. 

Anonymkode: da9fc...89f

[Anonym bruker]

1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Er jo det jeg er redd for. Slik det er nå er det jeg og mannen som får de fine samtalene, historiene og gode ord. Jeg synes det er trist at hun føler jeg er den eneste hun kan lene seg på. Det er så feil. 

Det er forøvrig en familie som ser ut til å vise følelser ellers. 

Uansett, da sier jeg ingenting, så får de bare føle på dette selv den dagen hun er borte. Blir bare så utrolig trist på svigermor sine vegne her. 

Anonymkode: da9fc...89f

Det er klart at du kan snakke med de og forsøke å få de til å se det fra svigermor sin side Men jeg synes du skal legge fra deg den litt ovenfra og ned holdningen som jeg føler fra deg, som at da får de bare ha det så godt når den dagen kommer. Husk at du ikke er sykepleier, men familie når det kommer til dette.

Anonymkode: 77dcc...06c

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det er klart at du kan snakke med de og forsøke å få de til å se det fra svigermor sin side Men jeg synes du skal legge fra deg den litt ovenfra og ned holdningen som jeg føler fra deg, som at da får de bare ha det så godt når den dagen kommer. Husk at du ikke er sykepleier, men familie når det kommer til dette.

Anonymkode: 77dcc...06c

Ovenfra og ned holdning har jeg ikke, og ikke meningen å fremstå slik. Det er tristhet over at svigermor ikke får letter hjertet for hvordan hun ønsker å ha det, få bekreftelse på at hennes ønsker respekteres. Hun er redd at hennes ønsker skal bli ignorert. Hun ønsker feks ikke ha gravsted, og frykter at spesielt datteren vil overkjøre dette ønsket. 

Jeg har vel falt ned på å holde munn om dette etter denne tråden. 

 

Anonymkode: da9fc...89f

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Ovenfra og ned holdning har jeg ikke, og ikke meningen å fremstå slik. Det er tristhet over at svigermor ikke får letter hjertet for hvordan hun ønsker å ha det, få bekreftelse på at hennes ønsker respekteres. Hun er redd at hennes ønsker skal bli ignorert. Hun ønsker feks ikke ha gravsted, og frykter at spesielt datteren vil overkjøre dette ønsket. 

Jeg har vel falt ned på å holde munn om dette etter denne tråden. 

 

Anonymkode: da9fc...89f

Nei, jeg synes du skal snakke svigermor sin sak, for det er nok ikke så lett for henne å gjøre selv. Men jeg vil at du tenker litt på at du er familie, og ikke sykepleier i denne situasjonen. Kan hun skrive et brev til de kanskje, som du kan ta med.

Anonymkode: 77dcc...06c