7-åring med tenårstendenser, kommer dette til å vare i 10 år?!? 😨🥺

[Anonym bruker]

Har ei frøken på 7 år som alltid har vært selvstendig og standhaftig, men bortsett fra å måtte telle til 10 og bli streng innimellom har jeg for det meste taklet det. Den siste tiden må jeg daglig bli streng og virkelig kjenne på frustrasjon for at hun ikke tar et svar men må kjempe på selv om hun vet at vi ikke ombestemmer oss. Vi er enige i grenser og oppdragelse så det er ingen konflikt, jeg er barnehagelærer så mener jo at jeg er en voksen med omsorg i relasjon, rammer og grenser. Men føler jeg ikke finner formelen med min egen datter, frustrerende. 

Føler hun er storforlangende og sjelden fornøyd selv om hun har det meste en syvåring kan ønske seg i mine øyne. Nekter å høre på beskjeder selv om de er klare og vennlige til å begynne med, men kjenner jo at det koster krefter og da blir tålmodigheten slitt. Vi har nok veldig forskjellige personligheter som gjør at det er vanskelig for meg å forstå henne. 

Hun er utadvent, sosial, nysgjerrig og klarer seg flott på skolen, både faglig og sosialt, men får tilbakemld fra lærer om at hun også der ikke hører på beskjeder og stadig bryter regler for tyggis, leker hjemmefra som forstyrrer mm. Unger idag er nok mer freidig enn vi var på 80-tallet men allikevel... 

Måtte bare få ut litt steam her, om noen har konstruktive tips eller erfaringer tar jeg gjerne imot.., 

 

Anonymkode: 98e9d...c92

[Ariel83]

Har ikke så mange tips dessverre, men du har min fulle sympati da dette beskriver min datter på 7 år omtrent på en prikk! 🤣🙈 Kjenner meg så igjen, og det koster virkelig krefter og tålmodighet! 

Håper denne fasen snart går over (her har det vart siden hun var seks og et halvt....) 🙈

[Anonym bruker]

Bare vent, det blir verre 😜

Jeg har en jente i fjerde klasse, og innimellom er hun så dramatisk, sint, hissig, hysterisk, lei seg osv at jeg får lyst til å selge henne på finn. Heldigvis hører jeg fra foreldrene til venninnene at det er på samme måte der i huset. 

Anonymkode: 9f529...845

[Anonym bruker]

Jepp, kjenner meg igjen. Har selv 4 jenter. Yngste er 7 år og en skikkelig virvelvind. Forferdelig sta og bestemt. Gode egenskaper, men vist kan det være frustrerende! Svigermor som har 4 barn, 15 barnebarn og flere oldebarn sier hun aldri har vert i borti lignende  

Er bestemt, og velger kampene mine. Kan ikke fire på reglene, for da er det gjort. Tror ikke det blir lettere fremover for å si det slik. Frem til ungene er 10 år er det lett er min erfaring. Er da utfordringene begynner.

 

Anonymkode: b0bc3...da8

[Anonym bruker]

Takk for svar dere, var redd for tirader om at ingen gode mødre mister besinnelsen overfor 7-åringen sin etc. Føler jeg er den eneste mora som i hentesituasjoner og på sosiale settinger som hever stemmen og må irrettesette. 😅 Er jo også klar over at dette ikke blir enklere med årene, så bare å stålsette seg da... 

Lillesøster på 6 er også viljesterk men enklere for meg/ oss å takle, mer «etter boka» på et vis. 

Velger også kampene våre men det dukker likssom drama ut av ingenting synes jeg. Mange bortforklaringer og tårevåte unnskyldninger når vi konfronterer den dårlige oppførselen. Så blir man usikker på om man er for dårlig til å anerkjenne følelser og være en kjærlig mamma. Huff så vanskelig. Astrid Lindgren sa: gi barna kjærlighet så kommer det andre av seg selv, veit ikke helt jeg. 

Anonymkode: 98e9d...c92

[Tekla123]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk for svar dere, var redd for tirader om at ingen gode mødre mister besinnelsen overfor 7-åringen sin etc. Føler jeg er den eneste mora som i hentesituasjoner og på sosiale settinger som hever stemmen og må irrettesette. 😅 Er jo også klar over at dette ikke blir enklere med årene, så bare å stålsette seg da... 

Lillesøster på 6 er også viljesterk men enklere for meg/ oss å takle, mer «etter boka» på et vis. 

Velger også kampene våre men det dukker likssom drama ut av ingenting synes jeg. Mange bortforklaringer og tårevåte unnskyldninger når vi konfronterer den dårlige oppførselen. Så blir man usikker på om man er for dårlig til å anerkjenne følelser og være en kjærlig mamma. Huff så vanskelig. Astrid Lindgren sa: gi barna kjærlighet så kommer det andre av seg selv, veit ikke helt jeg. 

Anonymkode: 98e9d...c92

«Pedagogsyndromet».. sliter innimellom med de samme tankene. Tror vi lager oss en vanvittig fallhøyde ved å se på oss selv som pedagoger i mammarollen. Jeg har etterhvert klart å skille de to rollene litt mer og er tryggere på at jeg gjør en knall jobb hjemme også, men det er vanskeligere fordi det er sterkere følelser involvert med sitt eget barn. 

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Tekla123 skrev:

«Pedagogsyndromet».. sliter innimellom med de samme tankene. Tror vi lager oss en vanvittig fallhøyde ved å se på oss selv som pedagoger i mammarollen. Jeg har etterhvert klart å skille de to rollene litt mer og er tryggere på at jeg gjør en knall jobb hjemme også, men det er vanskeligere fordi det er sterkere følelser involvert med sitt eget barn. 

Du har så rett - hvorfor klarer jeg balansen mellom grenser og omsorg så mye bedre med andres barn enn egne. Dette er min styrke som pedagog, masse nærhet og godhet for barna. Hadde jobbet 14 år i barnehage før jeg fikk egne barn - detta skulle jeg fixe greit. Jada, neida.... 😞 HI

Anonymkode: 98e9d...c92

[Tekla123]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du har så rett - hvorfor klarer jeg balansen mellom grenser og omsorg så mye bedre med andres barn enn egne. Dette er min styrke som pedagog, masse nærhet og godhet for barna. Hadde jobbet 14 år i barnehage før jeg fikk egne barn - detta skulle jeg fixe greit. Jada, neida.... 😞 HI

Anonymkode: 98e9d...c92

Jeg har vært hos traumepsykolog pga helt andre ting, men min følelse av å mislykkes som mamma kontra å «naile» jobben som pedagog var også oppe i samtalene. 

Du klarer det bedre fordi det er en jobb, det er ikke de samme følesene. Selvfølgelig blir vi glade i barna i bhg, men det kan ikke sammenlignes med mammarollen. Man er profesjonell på jobb og kan be en kollega ta over dersom man trenger en liten pause fra utagerende barn, uten at noen mener du er mislykket. Ber man om hjelp, er det en stryke.

Ønsker man pause fra sitt egen barn, som man skal elske mer enn hele verden, føler man at man gir opp. Ikke bare situasjonen, men også barnet sitt. Og er man alene i tillegg, så har man ingen å sparre med, ingen å finne løsninger med og ingen til å klappe seg på skulderen eller få en god klem av i de tøffe stundene. Det er tøft. 

Du gjør garantert en knallbra «jobb» hjemme også, det er bare vanskeligere å se selv 😊

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Tekla123 skrev:

Jeg har vært hos traumepsykolog pga helt andre ting, men min følelse av å mislykkes som mamma kontra å «naile» jobben som pedagog var også oppe i samtalene. 

Du klarer det bedre fordi det er en jobb, det er ikke de samme følesene. Selvfølgelig blir vi glade i barna i bhg, men det kan ikke sammenlignes med mammarollen. Man er profesjonell på jobb og kan be en kollega ta over dersom man trenger en liten pause fra utagerende barn, uten at noen mener du er mislykket. Ber man om hjelp, er det en stryke.

Ønsker man pause fra sitt egen barn, som man skal elske mer enn hele verden, føler man at man gir opp. Ikke bare situasjonen, men også barnet sitt. Og er man alene i tillegg, så har man ingen å sparre med, ingen å finne løsninger med og ingen til å klappe seg på skulderen eller få en god klem av i de tøffe stundene. Det er tøft. 

Du gjør garantert en knallbra «jobb» hjemme også, det er bare vanskeligere å se selv 😊

Lettere med profesjonskappa på ja. Får stå på videre. Som jeg sa til henne i går: min jobb er ikke å være venninnen din, men mammaen din. Jeg elsker deg mer enn alt men trenger ikke dermed elske/ like alt du gjør. 

Takk for fine ord! HI

Anonymkode: 98e9d...c92

[Nyttårs barn]

Klart det er noe helt annet med egne barn fordi vi ønsker dem jo så inderlig kun det beste. Det er vanskelig å se på at egne barn tar avgjørelser som ikke er heldige eller oppfører seg på måter som vi voksne ser ikke fører med seg noe positivt.

En annen ting er at våre egne er jo et produkt av både våre arveanlegg men også vår oppdragelse, kan liksom ikke skylde på noen andre😂

Jeg tror at seks/sjuårsalderen ofte er litt vanskelig jeg da, det er erfaringen med min eldste. Der har det roet seg fra 4 klasse og vi har nå noen rolige år før puberteten setter inn. Han er gutt så det blir nok ikke før i ungdomsskolealderen+

Endret 6. desember 2018 av Nyttårs barn

[Anonym bruker]

Virker til tider litt hormonelt ja, følelser som er vanskelige og mye «krav» sosialt på skolen man skal innordne seg. Håper på noen rolige år før pubertet! 😅🙄 HI

Anonymkode: 98e9d...c92

[Anonym bruker]

Høres ut som min 7 åring. Hun himler med øynene og svarer surt og frekt til tider🥵 Slamrer med døra inn på rommet osv. 

Regner med dette er en fase  litt preteen😂 Er heldigvis veldig høflig og hyggelig borte har jeg fått høre... Så regner med at d er her hjemme hun tester grenser 😊

Anonymkode: aa1d4...a9c

[Anonym bruker]

Jeg har det på akkurat samme måten med min dramaqueen på snart 8. Frekk og uspiselig, er hun til tider. 

Anonymkode: e30ce...65d

[Anonym bruker]

Jeg tenker du har vært alt for pedagogisk til nå. Du skal ikke være pedagog for ditt eget barn. Du skal være mor. Det innebærer blant annet å skjelle og smelle, mase og vise følelser, både stolthet, sinne, irritasjon og glede.

Anonymkode: ab365...a57

[Anonym bruker]

54 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tenker du har vært alt for pedagogisk til nå. Du skal ikke være pedagog for ditt eget barn. Du skal være mor. Det innebærer blant annet å skjelle og smelle, mase og vise følelser, både stolthet, sinne, irritasjon og glede.

Anonymkode: ab365...a57

Det er dette jeg gjør; kjefter, skriker, truer med konsekvenser, elsker, koser mm. Altfor lite pedagogisk i egne øyne. Men greit å høre at det er sånn det blir med egne barn. HI

Anonymkode: 98e9d...c92

[Mamma`n til Will& Ailo]

Sånn er 7 åringen min om dagen også.. Tester grenser i det uendelige.

Vi dro på nissevandring i ettermiddag på skolen å når vi kom dit fant 7 åringen ut at nei, han skulle ikke være med på nissevandring, han skulle huske han! 

Endte med at jeg ringte mannen som kom å hentet han, så han hverken fikk huske eller gå på nissevandring. 

Tror det er alderen, du er hvertfall ikke alene om å ha en umulig 7 åring i hus 😊

[Håpet ble virkelighet!]

1 time siden, Mamma`n til Will& Ailo skrev:

Sånn er 7 åringen min om dagen også.. Tester grenser i det uendelige.

Vi dro på nissevandring i ettermiddag på skolen å når vi kom dit fant 7 åringen ut at nei, han skulle ikke være med på nissevandring, han skulle huske han! 

Endte med at jeg ringte mannen som kom å hentet han, så han hverken fikk huske eller gå på nissevandring. 

Tror det er alderen, du er hvertfall ikke alene om å ha en umulig 7 åring i hus 😊

Felles trøst i felles skjebne med gammel kjenning! 😊👍 Hadde jo blitt så mye hyggeligere om de bare gadd å høre litt etter så man slapp a bruke alle krefter på å diskutere og kjefte. I andre øyeblikk er hun fornuftig, empatisk og sprudler av glede så vet jo at hun kan. For så å himle med øynene, svare påståelig og frese mot meg når jeg prøver gi henne råd om hvordan fixe en praktisk oppgave. 

Just hanging in there... 🙃 HI