Gå til innhold
Anonym bruker

Hva gjør jeg med mannen...? Ang krangling

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Jeg har skrevet flere innlegg her inne om han. At han er mye sint på barna og meg. Vi har vært til familievernkontoret. Med litt bedring. Men det jeg har skjønt nå, etter at jeg har blitt enda bedre kjent med han er at han reagerer på en måte som for andre virker som om han er sint. Han oppfattes rett og slett sint og til tider frekk. Dette ser han ikke selv. Det er også umulig å forklare han dette. Vi ender opp med å krangle mye pga han "er sint"... jeg tror heller at han f.eks er redd, usikker, lav selvtillit. Dette sliter oss helt ut.     Jeg ser hvordan han er i møte med andre, det er ikke bare jeg som "reagerer på han." Jeg aner ikke hva jeg skal gjøre! Jeg har prøvd gang på gang å forklare hvordan han kan oppfattes. Men han forstår ikke... Han klarer ikke å fortelle meg hva han føler, han hever heller stemmen og tenker alltid negativt om meg. Han er veldig skeptisk til meg. Han tenker kun det verste om hva jeg prøver å formidle. Han gjør det ikke med vilje. Han gjør det nok pga sin egen usikkerhet / dårlig selvtillit. Noe han ikke har grunn til.

Hva i alle dager gjør jeg? 

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anonym bruker

Det er sjelden man kan forandre andre...

Anonymkode: 0a2be...97a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Huff dette høres helt ut som min mann!!!!

Anonymkode: 1cd89...89e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Min er også skeptisk og kritisk til alt jeg sier og gjør. Må alltid stille spørsmålstegn med alt jeg gjør. Han kverulerer. Og er ikke interessert i livet mitt. 

Det er så utrolig slitsomt! For han ser det ikke selv! Han er slik mot ungene også; må alltid moraliserer.. De unngår å fortelle ha ting fordi han stiller spørsmål ved alt som blir sant.. «Er du sikker på» er hans mest brukte setning.. 

Så ingen råd fra meg, dessverre.. vi deler ingenting lengere, og forholdet henger i en tynn tråd.. 

Anonymkode: 08c84...4ef

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Be for han! 

 

Anonymkode: 6be42...c47

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Har det veldig likt!

Han ser sur ut, han snakker på en kjeftete måte, han tar ingen selvkritikk/tilbakemeldinger - går rett i skyttergrav. I tillegg skal han alltid leke djevelens advokat når jeg ytrer meg om noe, uansett emne! Tar alltid motsatt synspunkt og går inn for å plukke fra hverandre det jeg sier. Det skaper jo en utrolig unødvendig dårlig stemning. Noen ganger kan man liksom bare jatte med litt så partneren får ventilert litt.

Han er _ekstremt_ var på kritikk, på alt som gjelder seg og sin familie - samme hvor urimelige utspill de kan ha. Han kan derimot fint kritisere meg og mine.

Han er utrolig lite raus med gode ord eller med å hjelpe til å spre en god stemning i hverdagen. Sier ekstremt sjelden at han er glad i meg eller ungene, prioriterer sjelden tid med oss fremfor alenetid. Altså, han tilbringer tid med oss - på mitt initiativ, alltid, men merker at det handler om å "bli ferdig" så han kan få tid og ro til seg selv. Har aldri følelsen av at han nyter øyeblikket med oss.

Her går det mot familievernkontoret, noe jeg burde gjort for lenge siden. Men travel hverdag, man bagatelliserer etc. Er nei men ikke sikker på om jeg vil fortsette i dette forholdet, og dit hadde jeg aldri trodd jeg ville komme. Har tidligere samlivsbrudd med barn i bildet, og hadde virkelig bestemt meg for at det _ikke_ skulle skje igjen. Det er veldig trist.

Anonymkode: 50dc1...dbe

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker

De siste årene har det eksplodert med antall menn som føler at de ikke passer inn i samfunnsnormene.

Typisk tjener de kanskje minst i forholdet, samtidig som de daglig leser og hører at menn er lønnsvinnere i vårt patriarkiske samfunn...hvor menn også er overgripere, sexistiske, hjelper lite til hjemme, er dårligere omsorgsperson enn mor osv.

Over tid vil et dårlig selvbilde bygge seg opp, og hvem går det ut over? Selvsagt familien.

En samtale med de radikale feministene på FVK vil bare gjøre vondt verre for mannen. Utfordringene ligger i hovedsak hos han, derfor vil jeg anbefale at dere får oppfølging av en mannlig terapeut. Da blir praten og oppfølgingen mer ærlig og motiverende.

Anonymkode: 86f10...78c

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
46 minutter siden, Anonym bruker skrev:

De siste årene har det eksplodert med antall menn som føler at de ikke passer inn i samfunnsnormene.

Typisk tjener de kanskje minst i forholdet, samtidig som de daglig leser og hører at menn er lønnsvinnere i vårt patriarkiske samfunn...hvor menn også er overgripere, sexistiske, hjelper lite til hjemme, er dårligere omsorgsperson enn mor osv.

Over tid vil et dårlig selvbilde bygge seg opp, og hvem går det ut over? Selvsagt familien.

En samtale med de radikale feministene på FVK vil bare gjøre vondt verre for mannen. Utfordringene ligger i hovedsak hos han, derfor vil jeg anbefale at dere får oppfølging av en mannlig terapeut. Da blir praten og oppfølgingen mer ærlig og motiverende.

Anonymkode: 86f10...78c

Tusen takk for innspill. Du har helt rett. Jeg har foreslått parterapi lenge. Pga at vi forstår ikke hverandre og det med at han er mye sint. Jeg går gjerne til en mann.

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
7 timer siden, Anonym bruker skrev:

Har det veldig likt!

Han ser sur ut, han snakker på en kjeftete måte, han tar ingen selvkritikk/tilbakemeldinger - går rett i skyttergrav. I tillegg skal han alltid leke djevelens advokat når jeg ytrer meg om noe, uansett emne! Tar alltid motsatt synspunkt og går inn for å plukke fra hverandre det jeg sier. Det skaper jo en utrolig unødvendig dårlig stemning. Noen ganger kan man liksom bare jatte med litt så partneren får ventilert litt.

Han er _ekstremt_ var på kritikk, på alt som gjelder seg og sin familie - samme hvor urimelige utspill de kan ha. Han kan derimot fint kritisere meg og mine.

Han er utrolig lite raus med gode ord eller med å hjelpe til å spre en god stemning i hverdagen. Sier ekstremt sjelden at han er glad i meg eller ungene, prioriterer sjelden tid med oss fremfor alenetid. Altså, han tilbringer tid med oss - på mitt initiativ, alltid, men merker at det handler om å "bli ferdig" så han kan få tid og ro til seg selv. Har aldri følelsen av at han nyter øyeblikket med oss.

Her går det mot familievernkontoret, noe jeg burde gjort for lenge siden. Men travel hverdag, man bagatelliserer etc. Er nei men ikke sikker på om jeg vil fortsette i dette forholdet, og dit hadde jeg aldri trodd jeg ville komme. Har tidligere samlivsbrudd med barn i bildet, og hadde virkelig bestemt meg for at det _ikke_ skulle skje igjen. Det er veldig trist.

Anonymkode: 50dc1...dbe

Høres utrolig slitsomt ut. Huff. Masse lykke til. Jeg håper dere får den hjelpen dere trenger ⚘

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Min er også skeptisk og kritisk til alt jeg sier og gjør. Må alltid stille spørsmålstegn med alt jeg gjør. Han kverulerer. Og er ikke interessert i livet mitt. 

Det er så utrolig slitsomt! For han ser det ikke selv! Han er slik mot ungene også; må alltid moraliserer.. De unngår å fortelle ha ting fordi han stiller spørsmål ved alt som blir sant.. «Er du sikker på» er hans mest brukte setning.. 

Så ingen råd fra meg, dessverre.. vi deler ingenting lengere, og forholdet henger i en tynn tråd.. 

Anonymkode: 08c84...4ef

Utrolig trist

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Det er sjelden man kan forandre andre...

Anonymkode: 0a2be...97a

Nei, men hva kan jeg gjøre?

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Yellow Brick Road

Han trenger hjelp, og da nytter det ikke med hjelp fra deg eller andre rundt seg, men profesjonell hjelp og å starte på en sikkert lang prosess med å jobbe seg gjennom. Om det går eller ikke, og hvor lang tid det tar, kommer an på årsaken og "diagnosen". Det meste går det an å gjøre noe med, om man er villig til å satse det som trengs og jobbe hardt og målretta. Fastlege / psykolog / noen å snakke med eller jobbe samme med.  Det kan være det som trengs. Jeg hadde begynt med fastlegen.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Men hvis han ikke ER sint, men bare oppfattes sånn og han ikke klarer å f eks smile mer eller snakke med mer pusestemme, så er det da du som må lære deg å forstå ham bedre? Han er.jo ikke sint, så du må møte ham på en annen måte enn å ha pluggene ut tvert. Du må undersøke, f eks ved hjelp av forsiktige spørsmål, om han er sint akkurat i den situasjonen osv.. Skjønner du hva jeg mener? 

 

Anonymkode: a5884...97a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men hvis han ikke ER sint, men bare oppfattes sånn og han ikke klarer å f eks smile mer eller snakke med mer pusestemme, så er det da du som må lære deg å forstå ham bedre? Han er.jo ikke sint, så du må møte ham på en annen måte enn å ha pluggene ut tvert. Du må undersøke, f eks ved hjelp av forsiktige spørsmål, om han er sint akkurat i den situasjonen osv.. Skjønner du hva jeg mener? 

 

Anonymkode: a5884...97a

Ja. Jeg skjønner. For meg går det bedre. Men noen ganger er det ubehagelig i møte med andre mennesker. Og ungene. Er ungene jeg "sliter" mest med. De er redd. Da må jeg bruke mye tid og energi på å forklare at pappa er ikke sint. 

Men ja. Jeg skal prøve å "møte" han annerledes. Takk for tips

Anonymkode: 259c8...e03

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
2 timer siden, Yellow Brick Road skrev:

Han trenger hjelp, og da nytter det ikke med hjelp fra deg eller andre rundt seg, men profesjonell hjelp og å starte på en sikkert lang prosess med å jobbe seg gjennom. Om det går eller ikke, og hvor lang tid det tar, kommer an på årsaken og "diagnosen". Det meste går det an å gjøre noe med, om man er villig til å satse det som trengs og jobbe hardt og målretta. Fastlege / psykolog / noen å snakke med eller jobbe samme med.  Det kan være det som trengs. Jeg hadde begynt med fastlegen.

Jeg føler også det. Men jeg må nok bruke mye tid på å få han til å forstå det

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Jeg skjønner. For meg går det bedre. Men noen ganger er det ubehagelig i møte med andre mennesker. Og ungene. Er ungene jeg "sliter" mest med. De er redd. Da må jeg bruke mye tid og energi på å forklare at pappa er ikke sint. 

Men ja. Jeg skal prøve å "møte" han annerledes. Takk for tips

Anonymkode: 259c8...e03

De er redde, skriver du. Da er du medskyldig. Kjenner meg igjen. Jeg hater pappa fortsatt fordi han ikke reddet meg fra mamma. Hun kjeftet alltid på og var alltid sint. Det verste er at jeg er venn med mamma i dag. Jeg forventet 0 fra mamma, men pappa... Syns han gjorde større feil ved å la dette skje. 

Anonymkode: 68060...90f

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru Banderas

Hvorfor i all verden godtar dere å leve sånn? Dere har dette ene livet, liksom?

Én ting er at dere synes det er greit å kaste det bort på noe de fleste av oss ikke ville tatt i med ildtang, men at dere synes det er greit at barna deres vokser opp slik, gjør at jeg håper at mange rundt dere melder dere inn for omsorgssvikt.

  • Like 1

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

De er redde, skriver du. Da er du medskyldig. Kjenner meg igjen. Jeg hater pappa fortsatt fordi han ikke reddet meg fra mamma. Hun kjeftet alltid på og var alltid sint. Det verste er at jeg er venn med mamma i dag. Jeg forventet 0 fra mamma, men pappa... Syns han gjorde større feil ved å la dette skje. 

Anonymkode: 68060...90f

Er helt enig. Er derfor jeg tar tak i det, Spør hva jeg bør gjøre

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
25 minutter siden, Fru Banderas skrev:

Hvorfor i all verden godtar dere å leve sånn? Dere har dette ene livet, liksom?

Én ting er at dere synes det er greit å kaste det bort på noe de fleste av oss ikke ville tatt i med ildtang, men at dere synes det er greit at barna deres vokser opp slik, gjør at jeg håper at mange rundt dere melder dere inn for omsorgssvikt.

Ja, er det jeg tenker på. Har vurdert å gå noen ganger.

Anonymkode: 259c8...e03

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
3 timer siden, Anonym bruker skrev:

Ja. Jeg skjønner. For meg går det bedre. Men noen ganger er det ubehagelig i møte med andre mennesker. Og ungene. Er ungene jeg "sliter" mest med. De er redd. Da må jeg bruke mye tid og energi på å forklare at pappa er ikke sint. 

Men ja. Jeg skal prøve å "møte" han annerledes. Takk for tips

Anonymkode: 259c8...e03

Uff jeg syns jo dette høres ekkelt ut da. Leit for både deg og ungene. Har all forståelse for at dette er vanskelig. Mest sannsynlig hadde jeg gått lei og forlatt ham. 

Anonymkode: a5884...97a

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
28 minutter siden, Fru Banderas skrev:

Hvorfor i all verden godtar dere å leve sånn? Dere har dette ene livet, liksom?

Én ting er at dere synes det er greit å kaste det bort på noe de fleste av oss ikke ville tatt i med ildtang, men at dere synes det er greit at barna deres vokser opp slik, gjør at jeg håper at mange rundt dere melder dere inn for omsorgssvikt.

Jeg tar poenget ditt i den første delen av resonnementet ditt, dette med hvorfor "vi" (som har slike menn) vil kaste bort livet. Det kan være mange grunner til hvorfor man nøler med å gå, for egen del kan jeg nevne:

- tidligere brudd i samliv med barn og at jeg nødig vil gjenta det for jeg vet hvor mye negativt det bringer med seg for alle involverte

- jeg er i 40-årene og kjenner på om jeg virkelig vil ta sjansen på å gå inn i alderdommen alene

- økonomiske hensyn, noe som vil påvirke hvor barna kan bo etc.

Med mer.

Når det gjelder den andre delen av resonnementet ditt som har med barna å gjøre, så skjønner jeg ikke hva du mener. Det er jo ikke slik at hvis jeg går fra faren så slipper de å ha samvær med han. Tvert imot, i disse dager tenker jo stadig flere at 50/50 bør være normen. Det hadde definitivt ikke vært bra for mine barn at faren skulle ivareta deres daglige omsorg en viss prosent av tiden, uten meg til stede. Han er ikke en engasjert far, ikke konsekvent - de har null respekt for han, han bruker tv som barnevakt uten å finne på noe med dem, han følger ikke opp legetimer etc., jeg må minne han på det vanvittig mange ganger, han følger ikke opp hobbyer, vennebesøk etc. Og det er _ingenting_ som tilsier at det ville blitt bedre hvis jeg trakk meg ut. 

Anonymkode: 50dc1...dbe

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 minutt siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tar poenget ditt i den første delen av resonnementet ditt, dette med hvorfor "vi" (som har slike menn) vil kaste bort livet. Det kan være mange grunner til hvorfor man nøler med å gå, for egen del kan jeg nevne:

- tidligere brudd i samliv med barn og at jeg nødig vil gjenta det for jeg vet hvor mye negativt det bringer med seg for alle involverte

- jeg er i 40-årene og kjenner på om jeg virkelig vil ta sjansen på å gå inn i alderdommen alene

- økonomiske hensyn, noe som vil påvirke hvor barna kan bo etc.

Med mer.

Når det gjelder den andre delen av resonnementet ditt som har med barna å gjøre, så skjønner jeg ikke hva du mener. Det er jo ikke slik at hvis jeg går fra faren så slipper de å ha samvær med han. Tvert imot, i disse dager tenker jo stadig flere at 50/50 bør være normen. Det hadde definitivt ikke vært bra for mine barn at faren skulle ivareta deres daglige omsorg en viss prosent av tiden, uten meg til stede. Han er ikke en engasjert far, ikke konsekvent - de har null respekt for han, han bruker tv som barnevakt uten å finne på noe med dem, han følger ikke opp legetimer etc., jeg må minne han på det vanvittig mange ganger, han følger ikke opp hobbyer, vennebesøk etc. Og det er _ingenting_ som tilsier at det ville blitt bedre hvis jeg trakk meg ut. 

Anonymkode: 50dc1...dbe

Og i HI sitt tilfelle ville det bety at de måtte tilbringe jevnlig mye tid alene med en far de er redd for og ikke klarer å lese. Uten mor der til å støtte dem.

Livet er ikke så enkelt at det bare er å gå.

Anonymkode: 50dc1...dbe

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Fru Banderas
12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tar poenget ditt i den første delen av resonnementet ditt, dette med hvorfor "vi" (som har slike menn) vil kaste bort livet. Det kan være mange grunner til hvorfor man nøler med å gå, for egen del kan jeg nevne:

- tidligere brudd i samliv med barn og at jeg nødig vil gjenta det for jeg vet hvor mye negativt det bringer med seg for alle involverte

- jeg er i 40-årene og kjenner på om jeg virkelig vil ta sjansen på å gå inn i alderdommen alene

- økonomiske hensyn, noe som vil påvirke hvor barna kan bo etc.

Med mer.

Når det gjelder den andre delen av resonnementet ditt som har med barna å gjøre, så skjønner jeg ikke hva du mener. Det er jo ikke slik at hvis jeg går fra faren så slipper de å ha samvær med han. Tvert imot, i disse dager tenker jo stadig flere at 50/50 bør være normen. Det hadde definitivt ikke vært bra for mine barn at faren skulle ivareta deres daglige omsorg en viss prosent av tiden, uten meg til stede. Han er ikke en engasjert far, ikke konsekvent - de har null respekt for han, han bruker tv som barnevakt uten å finne på noe med dem, han følger ikke opp legetimer etc., jeg må minne han på det vanvittig mange ganger, han følger ikke opp hobbyer, vennebesøk etc. Og det er _ingenting_ som tilsier at det ville blitt bedre hvis jeg trakk meg ut. 

Anonymkode: 50dc1...dbe

Jeg vet at det er uhyre vanskelig å gå, og at det finnes mange store og viktige grunner til å bli også, slik vil det nesten alltid være. Man kan føle at hele livet går i vasken om man skal bryte ut av alt det trygge, som man jo elsker på tross av at det kan være både helseskadelig for en selv og for barna. Det er gjerne slik at det ene ikke utelukker det andre.

Med det sagt; ja, et brudd er negativt for alle involverte, men det er ofte mer negativt å bli. Og det er faktisk bedre å være alene, enn i giftig selskap.

Jeg er også enig i at det ikke er bra for barna å være alene i samvær med en slik forelder, men heldigvis har vi offentlige instanser i Norge som forhåpentligvis kan veilede i forkant, under og etter bruddet, samt at det finnes en instans som jobber for at barn ikke skal være ofre for omsorgssvikt. Hvis det blir et tilfelle hos far, så kan man faktisk be om hjelp.

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Marihønne

Det at han sliter med dårlig selvtillit er virkelig ingen grunn til å ta det utover alle andre. Hadde nok bedt han skjerpe seg og få hjelp eller dratt. Ikke aksepter dette og ihvertfall ikke aksepter dette ovenfor barna

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
7 timer siden, Fru Banderas skrev:

Jeg vet at det er uhyre vanskelig å gå, og at det finnes mange store og viktige grunner til å bli også, slik vil det nesten alltid være. Man kan føle at hele livet går i vasken om man skal bryte ut av alt det trygge, som man jo elsker på tross av at det kan være både helseskadelig for en selv og for barna. Det er gjerne slik at det ene ikke utelukker det andre.

Med det sagt; ja, et brudd er negativt for alle involverte, men det er ofte mer negativt å bli. Og det er faktisk bedre å være alene, enn i giftig selskap.

Jeg er også enig i at det ikke er bra for barna å være alene i samvær med en slik forelder, men heldigvis har vi offentlige instanser i Norge som forhåpentligvis kan veilede i forkant, under og etter bruddet, samt at det finnes en instans som jobber for at barn ikke skal være ofre for omsorgssvikt. Hvis det blir et tilfelle hos far, så kan man faktisk be om hjelp.

Det er sant det med hjelpeinstanser. Jeg har faktisk jevnlig mareritt om at jeg dør og barna må overlates til far i sin helhet. Det er en grusom tanke. Har faktisk vært inne på tanken å skrive et testament, som sier at hvis jeg dør trenger han oppfølging og hjelp av barnevernet.

Anonymkode: 50dc1...dbe

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her