Gå til innhold
Anonym bruker

Min datter spør om hvem hennes far er. Jeg orker ikke/kan ikke svare.

Anbefalte innlegg

Anonym bruker

Jeg har lest de siste innleggene og føler at jeg bør svare.

Selvsagt har jeg lært mi datter at det finnes menn som ønsker å skade barn. Jeg har fortalt henne at det er hennes kropp og hun har rett til å si nei og så fortelle enten meg, lærer, helsesøster på skolen eller andre voksne om det. Jeg har bare ikke brukt meg selv som ett eksempel. Kan hende skulle jeg ha informert henne om det før, men det har vært enklere for meg å legge ett lokk over det, prøve å komme videre. 

Og nei, jeg mener ingen barn fortjener det jeg har gått igjennom. Jeg har slitt med skyldfølelse, fordi jeg ble fortalt at det var min feil. Det var der hele tiden, din feil, din feil, din feil. Jeg jobber nå med å plassere skylden hvor den hører hjemme.

Anngående det med når vi sluttet å ha kontakt. Da jeg ble gravid ble jeg bedt om å finne ett annet sted å bo av mamma. Dette ville hun ikke ha noe med å gjøre. Jeg flyttet inn på en meget liten leilighet med stua og soverom i ett og ett lite kjøkken. Og bad selvsagt. De ville ikke ha noe med meg å gjøre da. Vi hadde litt kontakt da dattera mi ble nesten 2. En eller to ganger i året. Derav bildene. Jeg lot henne aldri være alene med henne, ikke ett sekund! Om jeg måtte på toalettet tok jeg henne heller med meg. 

Anonymkode: 9be20...4ec

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anonym bruker
5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg har lest de siste innleggene og føler at jeg bør svare.

Selvsagt har jeg lært mi datter at det finnes menn som ønsker å skade barn. Jeg har fortalt henne at det er hennes kropp og hun har rett til å si nei og så fortelle enten meg, lærer, helsesøster på skolen eller andre voksne om det. Jeg har bare ikke brukt meg selv som ett eksempel. Kan hende skulle jeg ha informert henne om det før, men det har vært enklere for meg å legge ett lokk over det, prøve å komme videre. 

Og nei, jeg mener ingen barn fortjener det jeg har gått igjennom. Jeg har slitt med skyldfølelse, fordi jeg ble fortalt at det var min feil. Det var der hele tiden, din feil, din feil, din feil. Jeg jobber nå med å plassere skylden hvor den hører hjemme.

Anngående det med når vi sluttet å ha kontakt. Da jeg ble gravid ble jeg bedt om å finne ett annet sted å bo av mamma. Dette ville hun ikke ha noe med å gjøre. Jeg flyttet inn på en meget liten leilighet med stua og soverom i ett og ett lite kjøkken. Og bad selvsagt. De ville ikke ha noe med meg å gjøre da. Vi hadde litt kontakt da dattera mi ble nesten 2. En eller to ganger i året. Derav bildene. Jeg lot henne aldri være alene med henne, ikke ett sekund! Om jeg måtte på toalettet tok jeg henne heller med meg. 

Anonymkode: 9be20...4ec

Du fremstår som både reflektert og ressurssterk i alt du skriver. Jeg får virkelig respekt for deg og jeg håper du er stolt av deg selv! 😊

Anonymkode: e710c...6bd

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her