Forholdsutfordringer. Jeg tenker på å gå. LANG!

[Anonym bruker]

Han er en snill mann, huslig, passe flink med barn (han klarer ikke alltid se deres emosjonelle behov men er tilstede når han er det) Han er huslig, morsom og jeg tviler ikke på at han elsker familien sin.

Han jobber mye, selvstendig. Mye blir overlatt til meg. Hender ofte han må jobbe helger (klarer ikke si nei) og når vi har ferie. Nå skulle jeg ta første uken alene med barn så skulle han ta ferie også, så er det krise på jobb (hos oppdragsgiver) han føler det vanskelig å si nei og føler han må bidra. Utfordringer er at han aldri klarer si nei (han KAN si nei) og dette er en gjenganger i vårt liv. Plutselig må planer endres og jeg er alene da. Vi skulle ha startet ferien sammen med noen rolige dager hjemme før vi reiser på onsdag. Nå skal han jobbe til og med tirsdag kveld. Jobbet 14 dager i strekk. Jeg er mye lei meg og har grått både foran han og alene. Jeg føler meg så ensom. Han blir lei seg for at jeg har det slik, likevel gjør han det igjen og igjen. Pga dette har jeg trukket meg unna han fysisk, jeg føler meg utrygg og mindre verdt. Sex har vi ikke hatt på flere måneder (min feil) og forholdet er nå blitt et AS. Vi krangler aldri, vi klarer å diskutere dette. Noen ganger blir han litt fornærmet og oppgitt over føleriet mitt, men det blir ingen konflikt ut av det. 

Jeg har nå begynt å se på nytt bosted på Finn, jeg føler at jeg mentalt er i ferd med å forlate forholdet. Samtidig som jeg driver med dette så vil jeg det jo ikke, jeg føler bare at livet mitt ville vært bedre alene. Da vil jeg ikke gå rundt og håpe det skal bli bedre, jeg slipper å bli skuffet gang på gang. Samtidig så vil jeg faktisk få litt fri innimellom. Bare å kunne dra på langhelg med jentene liksom. 

Nå skal det sies at det er veldig mye bedre i perioder, men det er ikke fordi mannen skjerper seg, men fordi jobbsituasjonen er rolig. Da kjenner jeg at livet er så mye bedre og jeg legger fra meg tanken om å flytte.

Hadde han vært en dårlig mann så hadde jeg nok vært borte for lenge siden, men han er så bra når han er bra. Og så utrolig dårlig når han er dårlig, og de periodene kommer litt for ofte til at jeg klarer å hente meg inn fra alle de vonde følelsene jeg hadde sist gang. I tillegg bor vi på hans hjemsted så jeg har bare hans familie å forholde meg til. Mitt nettverk er to timer unna. Så ikke bare å svippe innom mamma på kvelden liksom.

Må tilføye at jeg for øyeblikket går til psykolog pga angst, spesifikt område der det er én situasjon som trigget dette, og gir livshemmende angst, dette er situasjoner jeg klarer å unngå hvis jeg vil, men den hemmer mitt sosiale liv. Jeg ser ikke bort i fra at dette i tillegg skaper endel uro og triste følelser hos meg som igjen forsterker dette rundt hjemmesituasjonen. 

Jeg tror ikke at situasjonen med jobb blir bedre, han er bare arbeidsnarkoman. Enten må jeg bare akseptere livet eller flytte, problemet er at i de tøffe periodene er jeg bare lei meg. Jeg vil ikke være lei meg.

Noen som har noe å mene om situasjonen min?

 

Anonymkode: 08b45...47e

[Anonym bruker]

Sett ting i perspektiv og se om det hjelper tankene mine. Min mann er musiker og jobber HVER torsdag, fredag og lørdag kveld/natt, pluss 150 døgn i utlandet i året, fortrinnsvis i festivalsesongen som er sommerferie etc. Det er ensomt og bittert når jeg tenker på det sånn. Når jeg tenker på alle dagene han er hjemme, at han er flink med barna osv så er det det viktige. 

Anonymkode: a3de2...5ec

[Anonym bruker]

For å si det sånn... Det er bedre å være ensom som singel, enn å være ensom i et forhold...

Anonymkode: 006de...c13

[Anonym bruker]

Jeg tipper det er din angst og problematikken rundt det som farger deg?

For om mannen har travle perioder på jobb er vel ikke det noe problem? Har selv en mann som er selvstendig, og har høysesong på jobb når alle andre har ferie. Så vi tilpasser oss det. Vi resier gjerne på ferie i høstferie eller vinterferie, for da er det lavsesong hos han, sjelden vi reiser noe sted i juni, juli, august, for da er det høysesong hos han.

Veldig mange av oss har jobber med sesonger, f.eks jobber regnskapsfolk mye når selvangivelse og årsregnskap skal leveres, ansatte i bokhandel kan ikke ta ferie i august pga skolestart osv, jeg ser ingen grunn til at slike ting tas hensyn til i et forhold.

Du sier alt går veldig greit når mannen din har mindre å gjøre på jobb og har lavsesong, men at du overhodet ikke takler at han har høysesong. Da må dere begge jobbe med forventningene her. Om han sier han skal ta fri men ikke klarer det, ja da gjør han noe feil i forhold til deg. Det er bedre han er ærlig og sier at akkurat da har jeg høysesong og du må ta hovedansvaret hjemme, så kommer jeg sterkere tilbake når det roer seg på jobb.

Du sier du ønsker å reise bort litt alene, hvorfor forteller du ikke det da? Så tar du en helg med venninner eller familie neste gang han har lavsesong på jobb?

Anonymkode: 6ab36...5f0

[Anonym bruker]

12 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tipper det er din angst og problematikken rundt det som farger deg?

For om mannen har travle perioder på jobb er vel ikke det noe problem? Har selv en mann som er selvstendig, og har høysesong på jobb når alle andre har ferie. Så vi tilpasser oss det. Vi resier gjerne på ferie i høstferie eller vinterferie, for da er det lavsesong hos han, sjelden vi reiser noe sted i juni, juli, august, for da er det høysesong hos han.

Veldig mange av oss har jobber med sesonger, f.eks jobber regnskapsfolk mye når selvangivelse og årsregnskap skal leveres, ansatte i bokhandel kan ikke ta ferie i august pga skolestart osv, jeg ser ingen grunn til at slike ting tas hensyn til i et forhold.

Du sier alt går veldig greit når mannen din har mindre å gjøre på jobb og har lavsesong, men at du overhodet ikke takler at han har høysesong. Da må dere begge jobbe med forventningene her. Om han sier han skal ta fri men ikke klarer det, ja da gjør han noe feil i forhold til deg. Det er bedre han er ærlig og sier at akkurat da har jeg høysesong og du må ta hovedansvaret hjemme, så kommer jeg sterkere tilbake når det roer seg på jobb.

Du sier du ønsker å reise bort litt alene, hvorfor forteller du ikke det da? Så tar du en helg med venninner eller familie neste gang han har lavsesong på jobb?

Anonymkode: 6ab36...5f0

Takk for svar. Det er ikke sesongarbeid. Det er hele året. Han har en/to uker ferie i året, og noen inneklemt dager om det går. 

Anonymkode: 08b45...47e

[Anonym bruker]

24 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg tipper det er din angst og problematikken rundt det som farger deg?

For om mannen har travle perioder på jobb er vel ikke det noe problem? Har selv en mann som er selvstendig, og har høysesong på jobb når alle andre har ferie. Så vi tilpasser oss det. Vi resier gjerne på ferie i høstferie eller vinterferie, for da er det lavsesong hos han, sjelden vi reiser noe sted i juni, juli, august, for da er det høysesong hos han.

Veldig mange av oss har jobber med sesonger, f.eks jobber regnskapsfolk mye når selvangivelse og årsregnskap skal leveres, ansatte i bokhandel kan ikke ta ferie i august pga skolestart osv, jeg ser ingen grunn til at slike ting tas hensyn til i et forhold.

Du sier alt går veldig greit når mannen din har mindre å gjøre på jobb og har lavsesong, men at du overhodet ikke takler at han har høysesong. Da må dere begge jobbe med forventningene her. Om han sier han skal ta fri men ikke klarer det, ja da gjør han noe feil i forhold til deg. Det er bedre han er ærlig og sier at akkurat da har jeg høysesong og du må ta hovedansvaret hjemme, så kommer jeg sterkere tilbake når det roer seg på jobb.

Du sier du ønsker å reise bort litt alene, hvorfor forteller du ikke det da? Så tar du en helg med venninner eller familie neste gang han har lavsesong på jobb?

Anonymkode: 6ab36...5f0

Men du skriver jo nettopp selv at dere planlegger ut fra hans muligheter for ferie. Hi og mannen planlegger, og så tar han seg jobb istedet for. Hvorfor skaffe seg kone og barn når man aldri ser dem? 

Anonymkode: ab18e...184

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men du skriver jo nettopp selv at dere planlegger ut fra hans muligheter for ferie. Hi og mannen planlegger, og så tar han seg jobb istedet for. Hvorfor skaffe seg kone og barn når man aldri ser dem? 

Anonymkode: ab18e...184

Takk. Ja det er dét som er poenget, at planer går i vasken. Vi har det kjempefint sammen og nyter ferie sammen. Så faller planen i grus da. Er så mange ganger vi har planlagt en langhelg eller bare en helgetur så blir det endret til noe dårligere. 

Klart jeg blir skuffet om vi har planlagt tur til Købehavn med barna og så ender jeg opp med en tur til Svinesund liksom. 

Når det er sagt, det er jo fordi jeg er så glad i han og vil tilbringe mer tid med han som gjør meg trist. 

I tillegg er det litt det at jeg tenker på helsa hans, har tar seg for lite fri, han kan ikke brenne lyset slik i begge ender over mange år. 

Anonymkode: 08b45...47e

[Anonym bruker]

Altså...

Vi har 4 barnet bor på et sted de må kjøres overalt. Mannen min må innimellom reise i jobben 1-2 netter i uka med da fulle dager på hver side av overnattingene. Spesielt i mine eksamensperioder reiser han, en gang måtte jeg utsette eksamen 6 mnd pga mannen var borte. 

Det ER kjipt å være alene med alt og at forventninger går att skogen, men sånn er livet, du valgte livet med han, nå må du velge igjen. 

Jeg kunne aldri gått, jeg elsker min mann og livet vi har selv om jeg har både grått og forbannet lange netter alene med syke unger. 

Og btw, jeg har slitt med alvorlig depresjoner og angst tidligere i livet og nå har jeg kun litt angst i tide og utide igjen.. 

Anonymkode: d771d...4fd

[Anonym bruker]

5 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Altså...

Vi har 4 barnet bor på et sted de må kjøres overalt. Mannen min må innimellom reise i jobben 1-2 netter i uka med da fulle dager på hver side av overnattingene. Spesielt i mine eksamensperioder reiser han, en gang måtte jeg utsette eksamen 6 mnd pga mannen var borte. 

Det ER kjipt å være alene med alt og at forventninger går att skogen, men sånn er livet, du valgte livet med han, nå må du velge igjen. 

Jeg kunne aldri gått, jeg elsker min mann og livet vi har selv om jeg har både grått og forbannet lange netter alene med syke unger. 

Og btw, jeg har slitt med alvorlig depresjoner og angst tidligere i livet og nå har jeg kun litt angst i tide og utide igjen.. 

Anonymkode: d771d...4fd

Men du er jo unnskyld meg en dørmatte. Utsette en EKSAMEN slik at du ble senere ferdig med studiene bare fordi han ikke kunne tilrettelegge er utrolig lite fornuftig økonomisk og praktisk. Hvorfor stiller ikke dere krav til mennene deres? Skal ikke de delta i familielivet? 

Anonymkode: ab18e...184

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men du er jo unnskyld meg en dørmatte. Utsette en EKSAMEN slik at du ble senere ferdig med studiene bare fordi han ikke kunne tilrettelegge er utrolig lite fornuftig økonomisk og praktisk. Hvorfor stiller ikke dere krav til mennene deres? Skal ikke de delta i familielivet? 

Anonymkode: ab18e...184

Slike ting gjør ikke mannen min altså. Er det noe viktig så forstår han det og det er ikke noe problem. Fritid er ikke så viktig for han, har blitt litt blind på å bygge firmaet sitt. 

Jeg er ei dørmatte til tider, så blir det bedre da og han er en fin pappa og mann og da er alt bra, helt til noe på jobb dukker opp. 

Anonymkode: 08b45...47e

[Anonym bruker]

Forstår du er lei deg og opplever at du blir nedprioritert.

Men slik du beskriver deg selv så tror jeg ikke du får det bedre aleine. Tvert i mot. Er du klar over hvor tøft det er å være aleine med ansvar for alt økonomisk, ferier, bolig++? Det er knalltøft og barn forventer samme levestandard som før.

Jeg tenker at du kanskje må forsone deg med at din mann er arbeidsnarkoman. Det blir deres torn i forholdet. Alle har noe.. Andre må holde ut med mye annet sært.. men noe forbedring skulle man kanskje håpt på.

Men du bryter evt opp pga litt tynt grunnlag mener jeg. Du har nok dine ting også. Tungsinn og angst er ødeleggende for et parforhold og kan spre misnøye som kreft.

Prøv å snu tankene dine og leit etter det positive. Hva med heller å fylle på noe som er ditt når han er borte, skap deg et eget liv der du er nå. I stede for å gå å drømme om skilsmisse. Jeg tror det hadde blitt i tøffeste laget for deg.

 

Anonymkode: 77c1c...d8d

[Anonym bruker]

8 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Forstår du er lei deg og opplever at du blir nedprioritert.

Men slik du beskriver deg selv så tror jeg ikke du får det bedre aleine. Tvert i mot. Er du klar over hvor tøft det er å være aleine med ansvar for alt økonomisk, ferier, bolig++? Det er knalltøft og barn forventer samme levestandard som før.

Jeg tenker at du kanskje må forsone deg med at din mann er arbeidsnarkoman. Det blir deres torn i forholdet. Alle har noe.. Andre må holde ut med mye annet sært.. men noe forbedring skulle man kanskje håpt på.

Men du bryter evt opp pga litt tynt grunnlag mener jeg. Du har nok dine ting også. Tungsinn og angst er ødeleggende for et parforhold og kan spre misnøye som kreft.

Prøv å snu tankene dine og leit etter det positive. Hva med heller å fylle på noe som er ditt når han er borte, skap deg et eget liv der du er nå. I stede for å gå å drømme om skilsmisse. Jeg tror det hadde blitt i tøffeste laget for deg.

 

Anonymkode: 77c1c...d8d

Ja jeg hadde gått ut av det med kjærlighetssorg. Økonomisk er ikke noe problem. 

Ang angsten så er den litt spesiell, mye å forklare men dette hemmer meg, ikke familien. Blir som om jeg feks han klaustrofobi, mann og barn kjører heis og jeg går trappa. Så det er ikke noe tungsinn av dinensjoner, mannen mener det ikke er noe problem og skjønte ikke hvorfor jeg trengte psykolog selvom om han støtter meg i å gjøre det jeg føler vil gjøre det bedre.

Anonymkode: 08b45...47e

[Hjertefru]

Problemet er vel at mannen til hi ikke ser de emosjonelle behovene til dem rundt seg. Hi sier jo at det gjelder barna. Ut fra innlegget er det jo tydelig at han ikke ser HIS behov heller. Særlig i en situasjon der kona sliter psykisk burde han greid å se at det er tid for annerledes prioritering. Ganske vanlig at menn er sånn. De ser ikke at det brenner rundt dem før det eksploderer.

At sexlivet ligger brakk er et alvorlig varsko. Å ha sex er godt for psyken og kan binde et par sammen, selv i vanskelige perioder. Et bra sexliv krever innsats fra begge parter.

Har litt vanskelig for å tro at mannen til hi vil endre seg ut fra sånn hun beskriver ham. Om det å dra nå vil gjøre livet lettere for hi er litt tvilsomt. Til det tror jeg hun har for mange utfordringer som det er. 

Hun skriver ikke noe om hun er i jobb eller ikke. Hvis hun er i full jobb og likevel må ta seg av det meste i heimen pga mannens jobbing, er jo det en helt annen og verre situasjon enn om hun er hjemmeværende fex.

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Men du er jo unnskyld meg en dørmatte. Utsette en EKSAMEN slik at du ble senere ferdig med studiene bare fordi han ikke kunne tilrettelegge er utrolig lite fornuftig økonomisk og praktisk. Hvorfor stiller ikke dere krav til mennene deres? Skal ikke de delta i familielivet? 

Anonymkode: ab18e...184

Hahaha.... jeg er ingen dørmatte, men eksamensdatoen ble flyttet og da var mannen på utenlandsreise. Ble på ingen måte senere ferdig med studiene. Hadde bare en ekstra eksamen 6 mnd senere. 

Mannen har også måttet avlyse møter innenlands pga jeg måtte på jobb og ikke rekker å levere barn før jobb. 

Det er å gi og ta i forhold. Sånn er livet. 

Men å gi opp fordi mannen har en til tider hektisk jobb synes jeg er litt rart, men det er klart at folk er forskjellige. 

Anonymkode: d771d...4fd

[Mostly Harmless]

11 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hahaha.... jeg er ingen dørmatte, men eksamensdatoen ble flyttet og da var mannen på utenlandsreise. Ble på ingen måte senere ferdig med studiene. Hadde bare en ekstra eksamen 6 mnd senere. 

Mannen har også måttet avlyse møter innenlands pga jeg måtte på jobb og ikke rekker å levere barn før jobb. 

Det er å gi og ta i forhold. Sånn er livet. 

Men å gi opp fordi mannen har en til tider hektisk jobb synes jeg er litt rart, men det er klart at folk er forskjellige. 

Anonymkode: d771d...4fd

Slik TS beskriver det, er ikke jobben mer hektisk enn han velger selv.

Jeg kunne kanskje fått barn med en mann som hadde en krevende jobb. Jeg ville ikke fått barn med en mann som konsekvent velger bort samvær med familien.

Om det er jobb eller hobby som holder ham borte er faktisk underordnet for min del, all den tid han konsekvent velger å bryte avtaler med TS og velter ansvaret over på henne straks noe annet kaller. 

Du skriver at det er gi og ta i et forhold, men i dette forholdet er det for øyeblikket gi og ta til takke med smulene som er igjen når mannen ikke har annet han heller vil. 

[Anonym bruker]

 

Sitat

 

Jeg tror heller ikke det er noen løsning å gå, men å begynne å være litt hardere mot mannen. Jeg vet hvordan det er, man vil liksom ikke kreve noe, man vil at de skal innse det selv. Vel, mange menn innser det i stor grad ikke selv, de har litt tunnelsyn og tilfredsstiller de som legger mest press på (i dette tilfellet arbeidsgiver, i andre tilfeller en krevende eks feks...)

Løsningen er rett og slett å begynne å kreve mer, ikke vente på at han selv skal ta initiativ til andre prioriteringer. Jeg vet det føles naturstridig, jeg var sånn selv. Man skal liksom være forståelsesfull og ikke bruke albuene og kare seg frem. Vel, det er dessverre litt sånn at de som ikke krever, de blir stående bakerst i køen. Tenk på at du ikke ønsker at ungene skal stå bakerst i køen, hvis du ikke klarer å gjøre det på egne vegne. Neste gang jobben tar kontakt når dere egentlig har andre planer (og du vet de egentlig kan unnvære han), så si det er uaktuelt å avlyse deres planer. Ungene har gledet seg, familien trenger han mer enn jobben og han skal holde løftene/planene med dere. Vær bestemt og følg den linjen framover.

Anonymkode: 89dc9...08b

[Anonym bruker]

HI, har du fortalt ham at du føler deg så ensom at du ser på bolig for å flytte? Mulig det er det han trenger.

Anonymkode: a4c3c...a6f

[Anonym bruker]

Takk for svar alle. Fikk litt perspektiv. 

Poenget mitt er jo at jeg er så trist pga dette. Jeg savner han. 

Jeg har ikke sagt jeg ser på leiligheter, vet ikke hvorfor. Føles som et svik. 

Jeg jobber 100% stilling for de som lurte. Hverdagen er hektisk, men den går nå bra. Skulle bare så gjerne vært mer med han. 😢

HI

Anonymkode: 08b45...47e

[the amazing spidermamma]

Du må jo si det til han. Kansje han trenger å vite hvordan du har det for å se at han må endre seg? 

[Anonym bruker]

Ingenting skal være uprøvd før du går, HI, så fortell ham hvor nær du er å flytte - hvor nær du er å heller være alene og ha roen i deg selv enn å fortsette med ham og hverken ha ro eller selskap, men brutte forventninger om fellesskapet. Krev at han sier fra seg alt som treffer tid som skal være for familie - han ønsker vel ikke å bli sittende igjen med et vellykket foretak men uten familie?

Anonymkode: a4c3c...a6f

[Nyttårs barn]

Det høres ikke ut som om du ønsker å gå egentlig men at du heller er frustrert over mannens prioriteringer. Jeg tror ikke du får det bedre alene, men tenker at om han jobber så mye så må det vel bety at dere har god økonomi. Kanskje kan dere leie inn litt hjelp, ha barnevakt noen ganger eller gjøre ting for å gjøre hverdagen lettere også for deg.

Synes bare du skal si det som det er, men det er ikke lett å forandre folk. Regner og med at hans ansvarlighet og pliktfølelse også er noe du setter pris på.

[Anonym bruker]

9 timer siden, Anonym bruker skrev:

Sett ting i perspektiv og se om det hjelper tankene mine. Min mann er musiker og jobber HVER torsdag, fredag og lørdag kveld/natt, pluss 150 døgn i utlandet i året, fortrinnsvis i festivalsesongen som er sommerferie etc. Det er ensomt og bittert når jeg tenker på det sånn. Når jeg tenker på alle dagene han er hjemme, at han er flink med barna osv så er det det viktige. 

Anonymkode: a3de2...5ec

Jeg er også musiker, men jeg svikter ikke planer og avtaler med min partner for det. Når vi har sagt noe, så har vi sagt det, og da endrer jeg ikke planer uten at min partner uttrykkelig sier at han syns jeg skal ta oppdraget. 

Anonymkode: c81b4...fff

[Anonym bruker]

HI, problemet for deg er ikke at han ikke er snill osv; men at du ikke kan ha tillit til ham fordi du har blitt sviktet altfor mange ganger. Det å ikke føle seg prioritert dreper kjærligheten. Søk hjelp, og si til ham at dette er hans ene sjanse til å velge ekteskapet foran arbeidsgiveren. Vær streng! Det er DEG han er gift med, ikke jobben!!!

Anonymkode: c81b4...fff

[Anonym bruker]

Da hadde jeg min første krangel med han nå. Han fortalte at han måtte jobbe to dager til, helt opp til ferien starter. Jeg begynte å grine, han ble sur. Selvsagt var dette over telefonen. Føler dette var dråpen altså. Nå er jeg helt fortvilet egentlig. Uansett hvor glad jeg er i han, jeg er så lei av å komme i andre rekke. 

Har mest lyst å bare reise bort for natten nå. 😢

Anonymkode: 08b45...47e

[Anonym bruker]

Akkurat nå, Anonym bruker skrev:

Da hadde jeg min første krangel med han nå. Han fortalte at han måtte jobbe to dager til, helt opp til ferien starter. Jeg begynte å grine, han ble sur. Selvsagt var dette over telefonen. Føler dette var dråpen altså. Nå er jeg helt fortvilet egentlig. Uansett hvor glad jeg er i han, jeg er så lei av å komme i andre rekke. 

Har mest lyst å bare reise bort for natten nå. 😢

Anonymkode: 08b45...47e

Vi må altså droppe å besøke min familie onsdag til torsdag og reise direkte til feriedestinasjonen vår der vi riktignok skal møte familien. 

Anonymkode: 08b45...47e