Gå til innhold
Anonym bruker

Er det håp for forholdet vårt?

Anbefalte innlegg

Anonym bruker
På 12.7.2018 den 1.12, Anonym bruker skrev:

Hvordan vet du at han vil komme til å ønske 50/50?

Anonymkode: 28cc0...949

Fordi han har sagt det. 

Anonymkode: 687ed...14e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Fortsetter under...

Anonym bruker
4 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi han har sagt det. 

Anonymkode: 687ed...14e

Har du foreslått at dere kan begynne å øve litt allerede nå? F eks at han tar alt med barna i 4-5 dager av gangen (inkludert måltider, legging samt deres diverse besøk av kompiser, oppfølging med lekser og idrett) mens du bare sitter på kafé med venninner hver ettermiddag? 

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
43 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Har du foreslått at dere kan begynne å øve litt allerede nå? F eks at han tar alt med barna i 4-5 dager av gangen (inkludert måltider, legging samt deres diverse besøk av kompiser, oppfølging med lekser og idrett) mens du bare sitter på kafé med venninner hver ettermiddag? 

Anonymkode: 28cc0...949

Det får han til, sånn halvveis når han må. Han kan fint greie å hente og levere i barnehage og skole. Og handle. For så å lage maten. Lekser blir gjort. Han gjorde det i flere uker hvor jeg var sengeliggende med sterke smertestillende.

Alt såre vel, skulle man tro. Men baksiden er at han ikke liker det og det skinner igjennom. Det er så pes og han blir sur. Ved leksene blir han veldig utålmodig og sint. Leseleksen kuttes ned eller ut, for jenta leser så sakte. Ting som skal has med i barnehage og på skole blir ikke med om ikke jeg organiserer det. Maten som lages er usunn. Men ikke matpakken da. Det drikkes brus til alle middager. Fritidsaktiviteter som krever at man følger barnet gås ikke på, kun de hvor barnet kan leveres og hentes følges opp. Stiller aldri på dugnader, eller tar noen verv. Bursdager droppes, han vet ikke hvordan man kjøper gave og kort, eller å sjekke at litt penere tøy er rent. Eller sjekke at treningstøy er vasket, eller bare vanlig hverdagstøy. Eller at ting som trengs må kjøpes inn, alt fra klær og annet utstyr.

Barna kastes i seng så han kan ta frem hobbyen sin. I helgen sitter han med hobbyen hele tiden. Barna er bare inne, går oppå hverandre og da blir det uenigheter de i mellom. Som skaper mer irritasjon fra far. Sitter med hobbyen og roper og er sint. Det samme i ferier. Vi har ikke hele ferien sammen hvert år, både på grunn av stengt barnepass og i turnus får man ikke alltid ferieønsker oppfylt. Et år skulle de ha to uker sammen før jeg startet min ferie. Inne i to uker. Jeg aktiviserte i helgen så far fikk litt «fri». Så ender ferien med at jeg og barna reiser et sted på ferie. Det blir ikke de dyreste feriene da han ikke blir med å betaler på noe han ikke er med på.

Dette lå jeg å hørte på over tid. Til slutt trosset jeg legens anbefalinger for å kunne følge opp barna. Greit nok så lenge jeg ikke måtte kjøre bil for da kunne jeg fortsatt ta smertestillende. Men da det ene barnet skulle på stevne kunne jeg ikke ta smertestillende, og jeg måtte kjøre i fire timer hver vei. Det resulterte i at det tok veldig lang tid før jeg ble ordentlig bra. 

Han sitter i etterkant igjen med å være strålende fornøyd med sin innsats. Han har jo gjort aaaaalt over flere uker. Jeg tenker at det går en hårfin linje her, hvor han følger opp tilstrekkelig med mat og skole. Da har man ingenting å «ta han på» heller. Og det er ikke slik at jeg er ute etter å ta han. Ønsker ikke å ta fra han tid med barna om han oppriktig ønsker å være sammen med dem. Orker ikke krangle. Men ønsker barna bedre enn minimum. Vi har veldig ulik standard på oppfølging av barna. Så det er min egen feil om jeg tar på planlegging av ting i aktivitetene, loddsalg, kiosksalg eller er klassekontakt. Noen ting må man jo ta på seg mener jeg da. Og noen oppgaver blir jo bare fordelt på alle foreldrene. Man kan ikke la være å møte opp.

 

Anonymkode: 687ed...14e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
28 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det får han til, sånn halvveis når han må. Han kan fint greie å hente og levere i barnehage og skole. Og handle. For så å lage maten. Lekser blir gjort. Han gjorde det i flere uker hvor jeg var sengeliggende med sterke smertestillende.

Alt såre vel, skulle man tro. Men baksiden er at han ikke liker det og det skinner igjennom. Det er så pes og han blir sur. Ved leksene blir han veldig utålmodig og sint. Leseleksen kuttes ned eller ut, for jenta leser så sakte. Ting som skal has med i barnehage og på skole blir ikke med om ikke jeg organiserer det. Maten som lages er usunn. Men ikke matpakken da. Det drikkes brus til alle middager. Fritidsaktiviteter som krever at man følger barnet gås ikke på, kun de hvor barnet kan leveres og hentes følges opp. Stiller aldri på dugnader, eller tar noen verv. Bursdager droppes, han vet ikke hvordan man kjøper gave og kort, eller å sjekke at litt penere tøy er rent. Eller sjekke at treningstøy er vasket, eller bare vanlig hverdagstøy. Eller at ting som trengs må kjøpes inn, alt fra klær og annet utstyr.

Barna kastes i seng så han kan ta frem hobbyen sin. I helgen sitter han med hobbyen hele tiden. Barna er bare inne, går oppå hverandre og da blir det uenigheter de i mellom. Som skaper mer irritasjon fra far. Sitter med hobbyen og roper og er sint. Det samme i ferier. Vi har ikke hele ferien sammen hvert år, både på grunn av stengt barnepass og i turnus får man ikke alltid ferieønsker oppfylt. Et år skulle de ha to uker sammen før jeg startet min ferie. Inne i to uker. Jeg aktiviserte i helgen så far fikk litt «fri». Så ender ferien med at jeg og barna reiser et sted på ferie. Det blir ikke de dyreste feriene da han ikke blir med å betaler på noe han ikke er med på.

Dette lå jeg å hørte på over tid. Til slutt trosset jeg legens anbefalinger for å kunne følge opp barna. Greit nok så lenge jeg ikke måtte kjøre bil for da kunne jeg fortsatt ta smertestillende. Men da det ene barnet skulle på stevne kunne jeg ikke ta smertestillende, og jeg måtte kjøre i fire timer hver vei. Det resulterte i at det tok veldig lang tid før jeg ble ordentlig bra. 

Han sitter i etterkant igjen med å være strålende fornøyd med sin innsats. Han har jo gjort aaaaalt over flere uker. Jeg tenker at det går en hårfin linje her, hvor han følger opp tilstrekkelig med mat og skole. Da har man ingenting å «ta han på» heller. Og det er ikke slik at jeg er ute etter å ta han. Ønsker ikke å ta fra han tid med barna om han oppriktig ønsker å være sammen med dem. Orker ikke krangle. Men ønsker barna bedre enn minimum. Vi har veldig ulik standard på oppfølging av barna. Så det er min egen feil om jeg tar på planlegging av ting i aktivitetene, loddsalg, kiosksalg eller er klassekontakt. Noen ting må man jo ta på seg mener jeg da. Og noen oppgaver blir jo bare fordelt på alle foreldrene. Man kan ikke la være å møte opp.

 

Anonymkode: 687ed...14e

Men har du ikke konfrontert ham med disse elementene, da? Og fortalt at det faktisk ikke duger?

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

Etter å ha lest alt dette om han, så må jeg si at jeg undrer meg veldig over at du ønsker flere barn med han

Anonymkode: 8805a...d8d

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
9 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Men har du ikke konfrontert ham med disse elementene, da? Og fortalt at det faktisk ikke duger?

Anonymkode: 28cc0...949

Jo, det har jeg. Men han har ikke gjort noe galt. Det er meg det er noe galt med. Det er jeg som ikke gjør noe. Den siste påstanden er jo helt latterlig og viser hvor lite verdsatt alt jeg faktisk gjør er i hans øyne.

Han mener det er jeg som er lat. Jeg er selvfølgelig ikke enig i det. Jeg organiserer alt fra barn, til husarbeid til økonomi. Jeg måker, bytter dekk, vasker bil og klipper plenen. Passer på at bilen kommer seg på service til riktig km-stand. Jeg maler huset. Pusser mur, pusser vinduer og maler de. Skrur opp og vatrer møbler. Jeg føler at jeg har et ekstra barn - en uoppdragen tenåring.

Vil bare presisere at det ikke er jeg som ønsker meg flere barn her i tråden, så ikke det er noen misforståelser her. Vi skal ikke ha flere barn! Jeg har ikke et ønske om flere barn per dags dato, uansett. Men jeg er ung, så om jeg en vakker dag skulle møte en supermann med et veldig stort ønske om barn, så skulle jeg vurdert det😂

Anonymkode: 687ed...14e

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Annonse

Anonym bruker
2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jo, det har jeg. Men han har ikke gjort noe galt. Det er meg det er noe galt med. Det er jeg som ikke gjør noe. 

På hvilken måte underbygger han påstanden om at du er lat?

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker

 Kjære Hi

jeg hadde det akkurat som deg... giftet meg ung (23-åring) og fikk ett barn. Da jeg ble "voksen" (bikket 29 og var ferdig utdannet master) innså jeg hvor forskjellige vi var...og ikke minst hvor forskjellige ting vi ønsket i livet.  Min fotballfrelste samfunnsuengasjerte og barnslige eks ville bruke tiden på å klø seg i ræva mens jeg organiserte alt i familien AS. 

Enden på visa...,vi skilte oss. Vi begge har truffet mye partnere og fått flere barn. For meg var gresset grønnere på den annen side. Min mann er politisk engasjert, belest, involvert i familien, utdannet og liker å diskutere varierte temaer. Jeg føler jeg nå er i et partnerskap og ikke adm. Dir i familien og det er fantastisk!!! 

Men medaljen har hatt en bakside! Skilsmissebarnet har hatt problemer med å forholde seg til nye partnere og nye barn, særlig på fars side fordi far Ikke hører på barnet eller tar hensyn. Dette har ført til at barnet periodevis ikke vil være hos far og bor nå fast hos meg. På tross av at min mann er svært glad i sitt stebarn, er han ikke far...,så jeg føler meg alene i fortldreskapet. Heldigvis er nå ungdommen fornuftig og medgjørlig, men det ville vært tøffe tak med to unger! I tillegg har vi vært i rettsak k forbindelse med barnefordeling noe som var svært belastende og kostbart, da far partout skulle ha 50-50, på tross av at han flyttet 40 km ut av skolekretsen....

jeg lurer av og til på om det var verdt det...og om jeg heller skulle blitt i første ekteskap, fått flere barn med han. Det ville vært MYE mindre konflikter, mye bedre økonomi og et roligere liv...slikdu har hatt :) 

jeg konkluderer med at jeg står ved mitt valg og er glad for det...jeg kommer til å bli gammel sammen med min nye mann ❤ men det har hatt sin pris, og den har eldstebarnet i stor grad betalt!

Anonymkode: 8d362...b45

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

 Kjære Hi

jeg hadde det akkurat som deg... giftet meg ung (23-åring) og fikk ett barn. Da jeg ble "voksen" (bikket 29 og var ferdig utdannet master) innså jeg hvor forskjellige vi var...og ikke minst hvor forskjellige ting vi ønsket i livet.  Min fotballfrelste samfunnsuengasjerte og barnslige eks ville bruke tiden på å klø seg i ræva mens jeg organiserte alt i familien AS. 

Enden på visa...,vi skilte oss. Vi begge har truffet mye partnere og fått flere barn. For meg var gresset grønnere på den annen side. Min mann er politisk engasjert, belest, involvert i familien, utdannet og liker å diskutere varierte temaer. Jeg føler jeg nå er i et partnerskap og ikke adm. Dir i familien og det er fantastisk!!! 

Men medaljen har hatt en bakside! Skilsmissebarnet har hatt problemer med å forholde seg til nye partnere og nye barn, særlig på fars side fordi far Ikke hører på barnet eller tar hensyn. Dette har ført til at barnet periodevis ikke vil være hos far og bor nå fast hos meg. På tross av at min mann er svært glad i sitt stebarn, er han ikke far...,så jeg føler meg alene i fortldreskapet. Heldigvis er nå ungdommen fornuftig og medgjørlig, men det ville vært tøffe tak med to unger! I tillegg har vi vært i rettsak k forbindelse med barnefordeling noe som var svært belastende og kostbart, da far partout skulle ha 50-50, på tross av at han flyttet 40 km ut av skolekretsen....

jeg lurer av og til på om det var verdt det...og om jeg heller skulle blitt i første ekteskap, fått flere barn med han. Det ville vært MYE mindre konflikter, mye bedre økonomi og et roligere liv...slikdu har hatt :) 

jeg konkluderer med at jeg står ved mitt valg og er glad for det...jeg kommer til å bli gammel sammen med min nye mann ❤ men det har hatt sin pris, og den har eldstebarnet i stor grad betalt!

Anonymkode: 8d362...b45

Den prisen ville jo eldstebarnet uansett ha betalt. Faren ville vel neppe ha hørt noe mer på barnet om dere bodde sammen? Den relasjonen er det ikke opp til deg å fikse, du er ikke del av den.

Anonymkode: 28cc0...949

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider
Anonym bruker
1 time siden, Anonym bruker skrev:

Den prisen ville jo eldstebarnet uansett ha betalt. Faren ville vel neppe ha hørt noe mer på barnet om dere bodde sammen? Den relasjonen er det ikke opp til deg å fikse, du er ikke del av den.

Anonymkode: 28cc0...949

Tja...om vi hadde vært i et samliv tror jeg at relasjonen far-barn i stor grad ville blitt jevnet over. Far er ikke slem og uinteressert, mer umoden og beslutningsvegrendr. Dessuten...vi kranglet lite og hadde det greit i hverdagen. Mangelen på respekt og sex er et voksenprolem vi klarte å holde unna barnet. Men klart på sikt ville nok samlivet blitt preget av bitterhet og sinne. Men det er ikke sikkert det ville vært verre for ungen å vokse opp i det kontra i et splittet hjem!

det var klart best for MEG å skilles...jeg kan ikke si at det nødvendigvis var i barnets interesse at vi gikk fra hverandre.

Anonymkode: 8d362...b45

Del dette innlegget


Lenke til innlegg
Del på andre sider

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå

Artikler fra forsiden

×

Viktig informasjon

Vi benytter cookies til analyseformål, tilpasning av innhold og annonser og for å videreutvikle våre tjenester. Les mer her