Hva er årsaken til umulige tenåringer?

[Anonym bruker]

Leser stadig om tenåringer blottet for respekt og evnen til å være hyggelige. Foreldre som nesten gir opp..

Hvorfor blir det sånn? Er det sånn at noen tenåringer plutselig våkner som små monstre en dag? Eller er det faretegn vi kan se og som gir oss mulighet til å snu den prosessen? Er det noe man kan gjøre for at det ikke skal gå den veien i det hele tatt?

Nå er barnet her bare 7 og er en jeg ser på som ressurssterk og fornuftig., Men jeg tenker nesten med skrekk og gru på hvordan tenårene kan bli ved å lese enkeltes historier her.

Anonymkode: 15d8f...e67

[Anonym bruker]

Fordi de pakkes inn i bomull og vartes opp på hender og føtter, samtidig som det blir stilt lite krav til de.

Anonymkode: f589b...be7

[Anonym bruker]

Vi har barn på 15,14,13 og 12 år. Alle er veldig fine å ha med å gjøre. Nå er de bare i starten av tenårene enda, men jeg blir veldig overrasket hvis de plutselig blir "tenåringsmonster". Jeg har sterk tro på gjensidig respekt, oppmuntring, ærlighet, raushet, godhet etc. At man har et trygt og stabilt forhold mellom forelder og barn før tenårene. Og at man godtar at de vil løsrive seg fra oss voksne. Men selvsagt, venner og omgangskrets har også veldig, veldig mye å si. Vi kan bare legge grunnlaget, men det er jo ikke dermed sagt at alt vil gå på skinner likevel. 

Anonymkode: 6d76b...850

[Anonym bruker]

Ungdom skal gjennom en løsrivningsprosess. Det er det ikke noe galt i. Vi skal være glade for at de kommer i opposisjon til oss, selv om prosessen er slitsom.

Anonymkode: f986d...ff4

[Anonym bruker]

Tre ting er viktige, ditt forhold til barnet, barnets personlighet og ikke minst hva slags venner barnet har.

Så noe kan du gjøre, andre ting har du liten eller ingen innflytelse over.

Jeg har to gutter på 14 og 17 år, eldste har det gått veldig greit å få gjennom puberteten, neste har en helt annen personlighet så det er litt mer krevende, men vi har et godt forhold så det ser ut som det skal gå okei (men mye kan skje enda)

Anonymkode: fa492...cbb

[Optatium]

Det er klart st en del foreldre har ikke bedrevet all verdens oppdragelse de første ti årene, for så å hive seg rundt og kjefte og stille krav når ungen kommer i puberteten. Da finnes ingen gjensidig respekt, ingen ytre rammer, ingen forutsigbarhet og ingen stabilitet. 

De foreldrene som har vært trygge og konsekvent tilstede hele barnets oppvekst får veldig sjelden «monstertenåringer», selv om jeg gjennom jobben min kjenner til et par eksempler. 

[Anonym bruker]

Dette blir svogerforskning på sitt beste, men den eneste i vennegjengen vår som har hatt virkelige utfordringer med sin tenåring er hun som stadig kritiserte barnet, som stilte krav som ikke var realistiske og som overdrev ethvert problem til å bli kjempediget. 

Mine to gikk ganske greit gjennom tenårene og det var vel pga en blanding av flaks og godt forhold oss imellom. 

Anonymkode: a87f9...b87

[Anonym bruker]

Mange rare svar her. Under puberteten er hjernen under ombygging og kroppen begynner å produsere kjønnshormoner. I tillegg skal tenåringen gjennom en prosess med løsrivning fra foreldrene for etterhvert kunne stå på egen ben. Det innebærer at mamma og pappa ikke er heltene lengre, men blir sett på med et mer kritisk blikk. Denne utviklingen er bra og sunn, men kan tære på tålmodigheten til de fleste foreldrer. Det er bare å holde ut, men ikke gi etter for fristelsen til å la seg dra inn i dramaet til tenåringen. Det viktigste er å være en stabil og trygg voksen Vær en god rollemodell. 

Etter hvert som barnet vokser opp og blir ungdom, så går oppdragelsen mer over i veiledning. Arbeidet man har lagt ned i forholdet i barndommen vil vise seg nå.

Anonymkode: 6bf2c...299

[Anonym bruker]

Jeg har tvillinger på 15; jenter. Den ene er lett å ha med å gjøre, er med på aktiviteter og generelt positiv. Den andre... kjente meg igjen i tråden fra i går om å gi bort barnet. 

Helt annerledes, sint, liten medfølelse med andre, skulker, lyver og stjeler fra familiemedlemmer. 

Det har vært forskjellige utfordringer med henne helt fra hun var spedbarn, vanskelig med søvn, osv. 

 

Anonymkode: bb73a...b10

[Anonym bruker]

I tenårene skjer det mye, både fysisk og psykisk, i kroppen. Ikke alt kan tenåringen kontrollere. Man kan si at hjernen er stengt for storrengjøring. Det er koblinger som skal ryddes opp i og kobles på nytt - for eksempel konsekvenstenkning. Hos enkelte er ikke dette på plass igjen før i midten av 20-årene. 

Dette kan skape store utfordringer for både tenåringen og de rundt. Det skal stå endel om dette på forskning.no

Anonymkode: 7dbde...9e7

[Anonym bruker]

48 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Mange rare svar her. Under puberteten er hjernen under ombygging og kroppen begynner å produsere kjønnshormoner. I tillegg skal tenåringen gjennom en prosess med løsrivning fra foreldrene for etterhvert kunne stå på egen ben. Det innebærer at mamma og pappa ikke er heltene lengre, men blir sett på med et mer kritisk blikk. Denne utviklingen er bra og sunn, men kan tære på tålmodigheten til de fleste foreldrer. Det er bare å holde ut, men ikke gi etter for fristelsen til å la seg dra inn i dramaet til tenåringen. Det viktigste er å være en stabil og trygg voksen Vær en god rollemodell. 

Etter hvert som barnet vokser opp og blir ungdom, så går oppdragelsen mer over i veiledning. Arbeidet man har lagt ned i forholdet i barndommen vil vise seg nå.

Anonymkode: 6bf2c...299

Dette! Og i tillegg er det stor forskjell på foreldrenes måte og evne til å takle det. 

Anonymkode: 74125...2b8

[Anonym bruker]

Jeg er et av fire søsken. Jeg er nr 3 i rekken. Jeg var en monsterbaby, monstertreåring, monsterseksåring, monstertenåring osv, mens de andre tre var veldig enkle å oppdra. Jeg oppførte meg som et troll hjemme, men oppførte meg bra med venner/andre voksne. Er helt overbevist om at hvis jeg hadde blitt oppdratt av "feile" foreldre så kunne det fort gått feil vei allerede fra jeg var småbarn. Mine foreldre er virkelig kompetente til å ta seg av også vanskelige barn (en del av jobben deres også) så det har gått bra med meg  

Selv har jeg fire barn, men kun en tenåring enda. Han smeller med dører og slike ting og humøret går opp og ned, men han er enkel å ha med og gjøre foreløpig. Han holder seg med "riktige" venner og har aldri kommet opp i bråk. Miljøet her er for øyeblikket ganske tøft, så jeg er veldig takknemlig for at han ikke er like mye i opposisjon som jeg var på samme alder. Et av barna mine er slik som jeg (add samt personlighet) så hun vil jeg garantert få bryne meg på når den tid kommer. Men så langt har vi klart å stå i det selv om det er krevende, og det skal vi fortsette med. 

Anonymkode: 9fb3d...ca2

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Fordi de pakkes inn i bomull og vartes opp på hender og føtter, samtidig som det blir stilt lite krav til de.

Anonymkode: f589b...be7

Må være kjedelig i din fargeløse verden. 

Jeg har hatt en av hver, en enkel og en som tøyer grenser vanvittig. Vi er helt normale foreldre. Hun som er enkel nå hadde en voldsomt trass i treårsalderen da, hun andre var en engel til rundt 11. 

Vi håndterer det helt greit altså, men det har vært noen kamper i det siste. 

Anonymkode: 561d2...ccb

[Anonym bruker]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Må være kjedelig i din fargeløse verden. 

Jeg har hatt en av hver, en enkel og en som tøyer grenser vanvittig. Vi er helt normale foreldre. Hun som er enkel nå hadde en voldsomt trass i treårsalderen da, hun andre var en engel til rundt 11. 

Vi håndterer det helt greit altså, men det har vært noen kamper i det siste. 

Anonymkode: 561d2...ccb

Fordi jeg mener noe annet enn deg? Min mening er basert på de jeg kjenner, akkurat som dine erfaringer er det.

Anonymkode: f589b...be7

[Merdee]

5 timer siden, Anonym bruker skrev:

Leser stadig om tenåringer blottet for respekt og evnen til å være hyggelige. Foreldre som nesten gir opp..

Hvorfor blir det sånn? Er det sånn at noen tenåringer plutselig våkner som små monstre en dag? Eller er det faretegn vi kan se og som gir oss mulighet til å snu den prosessen? Er det noe man kan gjøre for at det ikke skal gå den veien i det hele tatt?

Nå er barnet her bare 7 og er en jeg ser på som ressurssterk og fornuftig., Men jeg tenker nesten med skrekk og gru på hvordan tenårene kan bli ved å lese enkeltes historier her.

Anonymkode: 15d8f...e67

Kombinasjon av alt dette:

- Påvirkning fra skolekamerater, venner og familiemedlemmer (miljø)

- Personlighet og genetiske disposisjoner (impulsivitet, egenrådighet, opprørstrang). Dette bør også ses litt før det forsterkes i tenårene, ved svært brå endringer er det kanskje grunn til å mistenke at barnet har vært utsatt for noe traumatisk).

- Oppdragelse (overføring av verdier,  grensesetting eks.)

- Eventuelle diagnoser som påvirker atferd og følelsesliv

Endret 1. juli 2018 av Merdee

[Merdee]

1 time siden, Anonym bruker skrev:

Fordi jeg mener noe annet enn deg? Min mening er basert på de jeg kjenner, akkurat som dine erfaringer er det.

Anonymkode: f589b...be7

Du kan ikke påstå at oppdragelse alene er årsaken, for det er en rekke faktorer du ikke vet noe om når du uttaler deg om andre barn og familier.

[Iiiiik]

Hvis man kunne gitt et enkelt svar på det, ville det jo vært få som trengte hjelp til tenåringene sine, og få tenåringer som hatet foreldrene sine. Det handler vel om personlighetsfaktorer både hos tenåringen og hos foreldrene, og hvordan disse matcher. Det handler om hva ungdommen har opplevd i livet og hvordan foreldrene klarer å komme barnet sitt i møte. Det handler om vennekrets, det handler om mestringsopplevelser i livet (som igjen handler om læringsevne, om intelilgens, om konsentrajson, om evner på fritidsarena), det handler om mentaliseringsevne og om evne til emosjonsregulering. Det handler om familiens organisering og hvordan de voksne finner tid til å se barna sine. Det handler om rinellige grenser og krav, om fleksibilitet og rigiditet.

[Merdee]

3 minutter siden, Iiiiik skrev:

Hvis man kunne gitt et enkelt svar på det, ville det jo vært få som trengte hjelp til tenåringene sine, og få tenåringer som hatet foreldrene sine. Det handler vel om personlighetsfaktorer både hos tenåringen og hos foreldrene, og hvordan disse matcher. Det handler om hva ungdommen har opplevd i livet og hvordan foreldrene klarer å komme barnet sitt i møte. Det handler om vennekrets, det handler om mestringsopplevelser i livet (som igjen handler om læringsevne, om intelilgens, om konsentrajson, om evner på fritidsarena), det handler om mentaliseringsevne og om evne til emosjonsregulering. Det handler om familiens organisering og hvordan de voksne finner tid til å se barna sine. Det handler om rinellige grenser og krav, om fleksibilitet og rigiditet.

Enig. Samtidig er venner en av de største kildene til positiv eller negativ påvirkning akkurat i tenårene.