🌻Andre med psykisk syke foreldre? Når mamma blir en byrde..

[Anonym bruker]

Jeg føler meg litt alene. Til advarsel vil innlegget bli langt, men jeg håper noen vil lese. Jeg føler meg alene, omgitt av venninner som er «bestevenn» med sine mødre..

 

Jeg er oppvokst med min mamma. Det var bare oss to, mot verden. Den lille familien vi hadde, ble mamma uvenn med. Hennes to venninner kom og gikk, de ble hun også uvenner med. Naboer, «familie» og alle var dumme. Min far hatet hun som pesten, å han fikk jeg ha sporadisk kontakt med ettersom hvordan humøret hennes var.

 

min mor var kjærlig, omsorgsfull og snill. Det var aldri mangel på klær eller mat, til tross for svært dårlig råd. Samtidig var hun mye sint, hun kunne slå med kosten, køller eller tepoebankeren. Hun fortalte meg ofte at min far aldri ville ha meg, at hun likte katten vår bedre og at jeg var slem. Hun kastet meg innimellom ut av huset. Hun hev alle tingene mine på gårsplassen, klær, bilder, kommoder osv mens hun skrek å ville at jeg skulle flytte ut. Som oftest hadde jeg ikke gjort som hun befalte, eller «truet» henne med å flytte til min far. Jeg gråt, bønnfalt henne om å få flytte inn og hun skrek at hun ikke orket mer og at jeg skulle se til helvette å flytte ut. Etter noen timer roet det seg, jeg «flyttet» inn i dukkestuen min i Hagen og hun hentet meg. Jeg vet ikke når dette startet men jeg vet det foregikk da jeg gikk på barneskolen.

 

hun kunne ofte true meg med barnevernet også. Jeg ble raskt lang, lengre enn henne å i 6-7 klasse kunne jeg ta ifra ting min mor slo meg med. Jeg kunne true med å slå tilbake, da var jeg den gale og min mor truet med bv. En trussel jeg tok alvorlig, da en jeg kjente ble hentet av bv.

 

min mor har sosial angst. Jeg hadde få venner da min mor ikke kunne snakke med de andre foreldrene. Foreldremøter var ett mareritt. Hvis jeg en sjelden gang hadde med venner jeg, kunne min mor klikke på dem å de kom aldri tilbake.  Hun følte seg aldri bra nok, å var foreldrene til min venn «rikere» kunne hun kjefte på de for å «være noe, fisefine» osv. Folk ville ikke være hos meg. En gang kalte hun min venn feit. Jeg gråt, min mor forsto ingenting fordi venninnen min var feit. I mammas øyne var dette greit å si. 

 

Da min tante mistet sin mor, lo mamma rått til tante. Hun sa «det fortjener fu, nå må du stå på egne bein å nå får du kjenne hvordan det er å leve på luselønn». Min tante fikk penger av sin far. Igjen, mamma mente dette var normalt å påpeke i en begravelse, jeg døde av skam! Når vi snakker om begravelse.. min mamma stekte mine besteforeldres grav. Min mor ville at min tante skulle overta (av økonomiske grunnet). Dette ble ikke gjort, å min mor måtte fortsette å plante hvert år. Så hadde min tante plantet blomster på graven en vår. Min mor ble rasende, rev opp blomstene å kastet de på trappen til min tante. Jeg mente at dette ikke hørte hjemme (jeg var 10-åringene), min mor mente at «ikke faen om kjerringa nå skal starte å plante blomster på grava». Det ble ett vanvittig leven, og damene kjeftet å skrek til hverandre. 

 

min mor forteller meg oppriktig at hun elsker katten høyere enn meg. Takk for den.

 

hun blir uvenn med alle. Absolutt alle. Det finnes ikke en nabo hun tåler. Måker de snøen inn i Hagen hennes, har de en fiende til evig tid. Hun er tidvis paranoid. Mener naboene er ute etter henne, flytter hagemøblene hennes 2cm fra der hun setter dem osv. I hennes øyne høres ikke dette rart ut, hvem har interessen av å flytte møblene 2cm?

Hun engstet seg mye, vrir og vrenger på alt. Hun er svært sjalu. Sjalu på mine svigerforeldre som hun ikke kjenner f.eks. Uansett hva jeg sier, blir det negativt i hennes øyne. Hun lager diskusjoner ut av alt, heldigvis er ikke noe hennes feil.

 

 

Hun ble tidlig ufør, angivelig fordi hun var alenemor i følge henne. Hun har aldri jobbet noe særlig, å hun har sterk dysleksi . Hun nekter for det selv om hun skriver hjeme (hjemme), tussmani (tsunami ), genor (genser), kaluter (kalkulator). Etter at jeg startet i 2klasse på barneskolen har hun ikke kunne hjulpet meg med leksene. Innimellom lurer jeg på om hun kan være lettere psykisk utviklingshemmet?! Hun læret ingeting nytt. Forstår ikke hvordan hun skriver tekstmelding, mener opprinnelig at man aldri kan slå feil tlf nummer på mobilen. Hun ble oppringt av en som ville snakke med en mann. Min mor mente at personen måtte ha løyet, det går ikke An å taste feil nr. Hun ringte også feil en gang, da mente hun at den andre personen i røret løy. Det går jo ikke an å taste feil nr. 

 Hun er ikke mottakelig for informasjon. Hun kjørte bil uten lappen da jeg var liten. Vikeplikt forsto hun ikke, hun måtte ha automat da hun ikke forsto dette med qlutch og giring. Folk må være hyggelig mot hverandre var svarer da jeg som 10-åring spurte om ikke hun hadde vikeplikt. Hun klarte aldri å finne riktig gir så hun kunne kun kjøre automat , er ikke det uvanlig?! Hun manglet kun oppkjøring fra å ta førerkortet, men hevdet alltid at hun «nesten hadde lappen, kjørte plettfritt så det gjorde ikke noe at hun manglet førerkort». Dessuten var hun så gammel at politiet ikke hadde interessen av henne, sa hun.

 

husker dere fasttlf hvor ledningen hadde krøller? Jeg fikk alltid kjeft for å ha krøllet (ødelagt) denne. Min Mor forsto aldri at den var sånn. Hun rettet den ut, også krøllet den seg etter noe tid igjen. Jeg fikk kjeft hver gang. Hun forsto ikke at en ledning hun rettet ut med bøker, var like krøllete morgenen etterpå. Jeg måtte ha vært oppe om natten for å krølle ledningen!

Hun er så sta, mangler empati, har lav intelligens , sosialt noe tilbakestående. Hun evner ikke å se at hun sier eller gjør slemme ting. Hun kastet meg ut en julaften som 19åring. Vi var uenige og jeg fikk beskjed om å reise til helvette, aldri vise meg i hennes hus igjen osv. I ettertid forstår hun ikke at dette såret. At jeg kjørte rundt i bilen min, alene på julaften. Hun ringte etter noen dager og «alt» var normalt. Hun hadde ikke sagt noe galt og hvorfor skulle hun si unnskyld?

 

Selvfølgelig vil hun ikke innrømme noen diagnose. Hun reiser ikke til legen, så ikke sikkert det står noe på papiret heller. Hun sier jeg er gal, jeg mener at hun har en skrue eller to løs. I bygda er hun kjent som en bygdetulling og folk kan ikke forstå at jeg har klart meg så bra, da hun er min mor.

 

Jeg mener hun er psykisk ustabil, men jeg har ingeting å vise til. Jeg ønsker muligens en bekreftelse på at dette ikke er normalt, er det? At jeg ikke har vokst opp i ett A4 hjem, og at der er noe som ikke stemmer her. Ingen gjør meg mer sliten og tappet for energi enn min mor, derfor er kontakten minimal. Er jeg alene?

Anonymkode: 4f934...9d1

[Anonym bruker]

Du er nok ikke alene, det er nok mange som har opplevd lignende.

Jeg har ikke opplevd så mye ille som du har, men kjenner meg likevel igjen i en del av det du skriver. Følte meg også veldig alene i mange år, både som barn/ungdom og voksen.

Det jeg leser av innlegget ditt er at din mor må være en veldig syk person. Og det virker også som om du kan ha rett i det at hun er lite intelligent, hun greier ikke se sammenhenger, forstår ikke lover/regler.

Min mor kunne også nekte for at hun hadde gjort ting etter at hun hadde vært veldig stygg eller urimelig. Hvis hun husket det så var det uansett alltid min feil, jeg måtte forstå at hvis jeg ikke hadde vært så urimelig så hadde hun sluppet å "bli så streng". Men jo mer urimelig hun hadde vært, jo mindre husket hun av det. Jeg har fått vite at min mor var utsatt som overgrep som barn, og jeg tror det å fortrenge ubehagelige ting er en overlevelsesstrategi. Min mor mener hun alltid har vært god og snill og gjort sitt beste og har ment at jeg lyver eller har laget meg falske minner, for "jeg ville jo aldri ha sagt eller gjort noe slikt, jeg som er så glad i deg". Jeg har på en måte akseptert at dette er min mors livsløgn, at hun alltid har vært en god mor. Hun er intelligent og har alltid greid å holde en sympatisk maske utad, så få som vet eller tror at det var så ille som det var hjemme. Det var både en velsignelse og en forbannelse for meg. Jeg har heldigvis også mange gode minner av min mor, fra de periodene hun ikke var like psykisk syk.

Jeg anbefaler deg på det sterkeste å ta noen timer til psykolog for å diskutere din mor og oppveksten med en fagperson. Jeg gjorde det, og det var veldig godt å få en bekreftelse på at det jeg hadde opplevd ikke var normalt, at det ikke var friskt, at det var sykt. Det var også veldig godt å få støtte på at det var riktig å kutte kontakten med min mor, noe jeg gjorde i mange år. En eller annen gang derimellom begynte min mor i noe behandling som gjorde at hun i dag er en helt annen person og vi har tatt opp igjen kontakten. Men helt ærlig så høres det ikke ut som om din mor kommer til å gjøre det. Det å kutte kontakten eller til og med holde den på et minimum er vanskelig, spesielt når familien er så liten, kjenner meg igjen i det også. Og også alle følelsene som kommer opp rundt det er lettere om man har en fagperson som kan støtte deg og stadig minne deg på at dette ikke er din feil.

Jeg mener du ble utsatt for en alvorlig omsorgssvikt, med både fysisk og psykisk vold. Det er ikke normalt av friske foreldre å gjøre slikt. Det er ikke din feil - glem aldri det!

Det sier utrolig mye om deg at du tross en slik mor og en oppvekst med så store omsorgssvikt likevel har greid deg så bra. Det er noe du skal være stolt av!

Du skriver at kontakten med din mor er minimal i dag, og likevel skriver du at det er ingen som gjør deg mer sliten enn henne. Det er god grunn til å søke hjelp av en psykolog eller annen fagperson som kan støtte deg litt. Jeg husker den totale utmattelsen jeg gikk rundt med nærmest konstant i mange, mange år, selv om jeg utad fungerte bra, gjorde ting jeg likte, levde mitt liv. Ikke la være å få hjelp til å bearbeide det du har vært gjennom og for å få støtte på de valgene du tar mtp. din mor nå og fremover. Det er en utrolig lettelse å få høre fagpersoner si klart og tydelig at det som har vært din "normal" ikke er normalt, ikke er akseptabelt, og som gir deg støtte mtp. hvordan du på best mulig måte kan forholde deg til din mor fremover.

Klem <3

Anonymkode: 8f36a...3fb

[Anonym bruker]

Dette høres ikke ut som normal adferd i det hele tatt, men det høres ut som du har klart deg bra til tross for en svært dårlig fungerende mor.

Anonymkode: 0b703...87a

[Anonym bruker]

Du skriver at moren din er snill, kjærlig og omsorgsfull. Det stemmer ikke.... 

Anonymkode: a3063...2a9

[Milla1986]

.

Endret 25. mars 2018 av Milla1986

[Anonym bruker]

2 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du skriver at moren din er snill, kjærlig og omsorgsfull. Det stemmer ikke.... 

Anonymkode: a3063...2a9

Det som gjør alt så mye vanskeligere er at slike psykisk syke foreldre ofte er snill, kjærlige og omsorgsfulle i gode perioder. Så er det de periodene de er på det sykeste hvor de er stikk motsatt. Som barn ser man begge sider. Som barn elsker man den snille, kjærlige og omsorgsfulle moren eller faren. Disse foreldrene oppleves ofte ikke bare som én person, noe som gjør det vanskeligere, for det blir jo enda mer uforståelig når man er barn at den gode og snille moren og faren kan snu så totalt. Da blir man usikker på sin egen dømmekraft, usikker på hva som er normalt, usikker på om man selv er skyld i at forelderen plutselig blir alt annet enn rimelig, snill og kjærlig.

Jeg tror at det å leve med såpass syke foreldre kan sammenlignes med å leve sammen med en psykopat. Man mister etterhvert synet på hva som er normalt, egen rolle i det som skjer, egen identitet. Grensene forskyves og når foreldrene viser både veldig gode sider og det stikk motsatte, da lever man i konstant stress, man vet gjerne aldri når det smeller neste gang eller hva som kan sette det i gang.

Anonymkode: 8f36a...3fb

[Anonym bruker]

Du er ikke alene, jeg vokste opp med en mor med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Opplevde mye av det samme som du gjorde. Hun truet ofte med å ta livet sitt for så å stikke av og deretter late som ingenting hadde skjedd da hun endelig kom hjem igjen, truet med å ta livet av katten min hvis jeg ikke oppførte meg slik hun ønsket, fortalte at hun skulle ønske hun aldri fikk barn, at pappa ikke var glad i meg, at ingen av min andre familie brydde seg om meg, fortalte meg at følelsene mine var feil og at alt jeg følte var unormalt. Mye manipulering, utfrysing, ignorering osv. Jeg har gått i langvarig behandling for dette og anbefaler deg virkelig å gå i intensiv traumebehandling for å bearbeide minnene dine. Sender deg en stor klem. En sånn barndom preger en gjerne resten av livet. 

Anonymkode: 1685d...d00

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Det som gjør alt så mye vanskeligere er at slike psykisk syke foreldre ofte er snill, kjærlige og omsorgsfulle i gode perioder. Så er det de periodene de er på det sykeste hvor de er stikk motsatt. Som barn ser man begge sider. Som barn elsker man den snille, kjærlige og omsorgsfulle moren eller faren. Disse foreldrene oppleves ofte ikke bare som én person, noe som gjør det vanskeligere, for det blir jo enda mer uforståelig når man er barn at den gode og snille moren og faren kan snu så totalt. Da blir man usikker på sin egen dømmekraft, usikker på hva som er normalt, usikker på om man selv er skyld i at forelderen plutselig blir alt annet enn rimelig, snill og kjærlig.

Jeg tror at det å leve med såpass syke foreldre kan sammenlignes med å leve sammen med en psykopat. Man mister etterhvert synet på hva som er normalt, egen rolle i det som skjer, egen identitet. Grensene forskyves og når foreldrene viser både veldig gode sider og det stikk motsatte, da lever man i konstant stress, man vet gjerne aldri når det smeller neste gang eller hva som kan sette det i gang.

Anonymkode: 8f36a...3fb

Takk. Du beskriver dette veldig godt. Hun hadde sider hvor hun var snill, hun var omsorgsfull og kjærlig. Samtidig viste jeg aldri når hun brått snudde. Gjorde jeg noe feil ble hun brått sint. Jeg tror hun forsøkte å gjøre sitt beste, men at hun ikke var fysisk eller psykisk i stand til å se at det hun gjorde var feil. I dag innrømmer hun delvis noe, legger skylden på meg « du provoserte meg til det ytterste», eller «du påpeker kun det jeg gjorde feil og aldri det jeg gjorde bra. Den siste settingen tenker jeg alltid litt på, for jeg forteller henne bare det hun gjorde feil/dårlig. Det får meg til å føle meg skyldig på ett vis. At jeg kun rakker ned på henne.  Hi

 

 

Anonymkode: 4f934...9d1

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Du er ikke alene, jeg vokste opp med en mor med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Opplevde mye av det samme som du gjorde. Hun truet ofte med å ta livet sitt for så å stikke av og deretter late som ingenting hadde skjedd da hun endelig kom hjem igjen, truet med å ta livet av katten min hvis jeg ikke oppførte meg slik hun ønsket, fortalte at hun skulle ønske hun aldri fikk barn, at pappa ikke var glad i meg, at ingen av min andre familie brydde seg om meg, fortalte meg at følelsene mine var feil og at alt jeg følte var unormalt. Mye manipulering, utfrysing, ignorering osv. Jeg har gått i langvarig behandling for dette og anbefaler deg virkelig å gå i intensiv traumebehandling for å bearbeide minnene dine. Sender deg en stor klem. En sånn barndom preger en gjerne resten av livet. 

Anonymkode: 1685d...d00

Stor klem til deg❤️. Min mor sa visstnok ofte dette til meg også, uten at jeg husker det. Hun truet ofte med å ta livet sitt ved å hoppe i elven. Dette er ikke minner jeg har, men har fått gjenfortalt. Min mor brukte ofte å si slike ting om min far også « han elsker deg ikke, ville at jeg skulle ta abort» osv. Dette for å fremheve seg selv. Hun mener også at dette er normal oppførsel.

 

heldigvis har det gått bra med meg. Jeg tror likevel jeg kunne hatt godt av å snakke med noen, slik som  nå. Innimellom lurer jeg på om dette er normalt, om jeg overdriver og lager en «sak» ut av bagateller.

 

jeg håper du har det bedre nå og at all behandlingen har hjulpet deg. Du er modig som oppsøkte hjelp, vet ikke om jeg er like modig som deg. Samtidig er jeg modig som nå har valgt å dele dette, selv om jeg er anonym. Stor klem 

 

hi

Anonymkode: 4f934...9d1

[Anonym bruker]

7 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Takk. Du beskriver dette veldig godt. Hun hadde sider hvor hun var snill, hun var omsorgsfull og kjærlig. Samtidig viste jeg aldri når hun brått snudde. Gjorde jeg noe feil ble hun brått sint. Jeg tror hun forsøkte å gjøre sitt beste, men at hun ikke var fysisk eller psykisk i stand til å se at det hun gjorde var feil. I dag innrømmer hun delvis noe, legger skylden på meg « du provoserte meg til det ytterste», eller «du påpeker kun det jeg gjorde feil og aldri det jeg gjorde bra. Den siste settingen tenker jeg alltid litt på, for jeg forteller henne bare det hun gjorde feil/dårlig. Det får meg til å føle meg skyldig på ett vis. At jeg kun rakker ned på henne.  Hi

Anonymkode: 4f934...9d1

Akkurat det samme har min mor sagt mange ganger. Jeg har forsøkt å si at det eneste jeg virkelig trenger å høre er at hun innrømmer at hun på visse områder gjorde feil. Det hadde vært utrolig deilig å få en slik innrømmelse, da hadde det vært langt enklere å forholde seg til det. Problemet er at behovet for en slik innrømmelse er så stor. Samtidig som at din mor trolig ikke hører det om du snakker om gode minner med henne. Og når du tar opp noe av det som var så urimelig og hun kommer med det argumentet så har hun allerede "låst seg" slik at det ikke hjelper om du da sier noe positivt.

Men jeg tror også at hvis du søker hjelp så vil du lettere kunne forholde deg til din mor, både de dårlige og de gode sidene hennes. For meg var det nesten en lettelse å høre at hun var blitt utsatt for overgrep som barn, for det kunne på et vis forklare mye, jeg kunne se at det hadde en årsak som lå langt før jeg var født, og da ble det også lettere å se hennes gode sider, at tross alt gjorde hun så godt hun greide. Det var ikke nok, men det viste i hvert fall at hun egentlig var glad i meg og egentlig ønsket det beste for meg, men at det er sykdommen hennes som var årsak til den andre siden som var så vond. Det og det at hun selvfølgelig nektet å gå i behandling for sine problemer.

Så søk hjelp, HI!

Anonymkode: 8f36a...3fb

[Anonym bruker]

Jeg har også en mor jeg ikke er glad i, på grunn av slik hun har vært og fremdeles er. 

Jeg unnskylder henne med at hun nok har ganske lav iQ, i tillegg til en vond barndom selv med en far som drakk og var stygg med hennes mor samt skremte henne som liten jente. 

Men det er sårt. Min mor kan si så mye stygt om andre mennesker, gjerne høyt så de hører det. I butikken: "Hadde jeg vært så feit som henne, hadde jeg aldri gått utforbi døra", "De svartingene der giør ikke annet enn å få unger" osv osv. Det var aldri et hyggelig ord å få hjemme selv om jeg strevde livet av meg for å være best i alt mulig og føye henne over hele linja. Hun har aldri brydd seg om hvordan det så gikk med meg som voksen, hva jeg holder på med, bli kjent med den jeg er.

Alt har alltid dreid seg om henne. Først etter at jeg ble godt voksen, har jeg forstått at hun nok har vært psykisk syk. Hun var alltid hjemmeværende og trengte ikke forholde seg til noen. Vi hadde nesten aldri folk på besøk, og i konfirmasjonen kom det kun mine brødre og besteforeldre. 

Det er sårt, og tungt at hun enda har makt over meg. Det er så vanskelig å slite seg løs. Selv som voksen. Har tatt opp ting med henne, men hun husker ikke en dritt. Vil ikke, eller kan ikke. Nå er hun dessverre gammel og syk og trenger hjelp til en hel haug. Klarer ikke å si nei. 

Ser riktignok ut til at du har hatt det mye tøffere enn meg. Har ikke så mange råd å gi, men kjempestor klem til deg fra meg 

Anonymkode: e3aee...01c

[Anonym bruker]

2 timer siden, Anonym bruker skrev:

Jeg føler meg litt alene. Til advarsel vil innlegget bli langt, men jeg håper noen vil lese. Jeg føler meg alene, omgitt av venninner som er «bestevenn» med sine mødre..

 

Jeg er oppvokst med min mamma. Det var bare oss to, mot verden. Den lille familien vi hadde, ble mamma uvenn med. Hennes to venninner kom og gikk, de ble hun også uvenner med. Naboer, «familie» og alle var dumme. Min far hatet hun som pesten, å han fikk jeg ha sporadisk kontakt med ettersom hvordan humøret hennes var.

 

min mor var kjærlig, omsorgsfull og snill. Det var aldri mangel på klær eller mat, til tross for svært dårlig råd. Samtidig var hun mye sint, hun kunne slå med kosten, køller eller tepoebankeren. Hun fortalte meg ofte at min far aldri ville ha meg, at hun likte katten vår bedre og at jeg var slem. Hun kastet meg innimellom ut av huset. Hun hev alle tingene mine på gårsplassen, klær, bilder, kommoder osv mens hun skrek å ville at jeg skulle flytte ut. Som oftest hadde jeg ikke gjort som hun befalte, eller «truet» henne med å flytte til min far. Jeg gråt, bønnfalt henne om å få flytte inn og hun skrek at hun ikke orket mer og at jeg skulle se til helvette å flytte ut. Etter noen timer roet det seg, jeg «flyttet» inn i dukkestuen min i Hagen og hun hentet meg. Jeg vet ikke når dette startet men jeg vet det foregikk da jeg gikk på barneskolen.

 

hun kunne ofte true meg med barnevernet også. Jeg ble raskt lang, lengre enn henne å i 6-7 klasse kunne jeg ta ifra ting min mor slo meg med. Jeg kunne true med å slå tilbake, da var jeg den gale og min mor truet med bv. En trussel jeg tok alvorlig, da en jeg kjente ble hentet av bv.

 

min mor har sosial angst. Jeg hadde få venner da min mor ikke kunne snakke med de andre foreldrene. Foreldremøter var ett mareritt. Hvis jeg en sjelden gang hadde med venner jeg, kunne min mor klikke på dem å de kom aldri tilbake.  Hun følte seg aldri bra nok, å var foreldrene til min venn «rikere» kunne hun kjefte på de for å «være noe, fisefine» osv. Folk ville ikke være hos meg. En gang kalte hun min venn feit. Jeg gråt, min mor forsto ingenting fordi venninnen min var feit. I mammas øyne var dette greit å si. 

 

Da min tante mistet sin mor, lo mamma rått til tante. Hun sa «det fortjener fu, nå må du stå på egne bein å nå får du kjenne hvordan det er å leve på luselønn». Min tante fikk penger av sin far. Igjen, mamma mente dette var normalt å påpeke i en begravelse, jeg døde av skam! Når vi snakker om begravelse.. min mamma stekte mine besteforeldres grav. Min mor ville at min tante skulle overta (av økonomiske grunnet). Dette ble ikke gjort, å min mor måtte fortsette å plante hvert år. Så hadde min tante plantet blomster på graven en vår. Min mor ble rasende, rev opp blomstene å kastet de på trappen til min tante. Jeg mente at dette ikke hørte hjemme (jeg var 10-åringene), min mor mente at «ikke faen om kjerringa nå skal starte å plante blomster på grava». Det ble ett vanvittig leven, og damene kjeftet å skrek til hverandre. 

 

min mor forteller meg oppriktig at hun elsker katten høyere enn meg. Takk for den.

 

hun blir uvenn med alle. Absolutt alle. Det finnes ikke en nabo hun tåler. Måker de snøen inn i Hagen hennes, har de en fiende til evig tid. Hun er tidvis paranoid. Mener naboene er ute etter henne, flytter hagemøblene hennes 2cm fra der hun setter dem osv. I hennes øyne høres ikke dette rart ut, hvem har interessen av å flytte møblene 2cm?

Hun engstet seg mye, vrir og vrenger på alt. Hun er svært sjalu. Sjalu på mine svigerforeldre som hun ikke kjenner f.eks. Uansett hva jeg sier, blir det negativt i hennes øyne. Hun lager diskusjoner ut av alt, heldigvis er ikke noe hennes feil.

 

 

Hun ble tidlig ufør, angivelig fordi hun var alenemor i følge henne. Hun har aldri jobbet noe særlig, å hun har sterk dysleksi . Hun nekter for det selv om hun skriver hjeme (hjemme), tussmani (tsunami ), genor (genser), kaluter (kalkulator). Etter at jeg startet i 2klasse på barneskolen har hun ikke kunne hjulpet meg med leksene. Innimellom lurer jeg på om hun kan være lettere psykisk utviklingshemmet?! Hun læret ingeting nytt. Forstår ikke hvordan hun skriver tekstmelding, mener opprinnelig at man aldri kan slå feil tlf nummer på mobilen. Hun ble oppringt av en som ville snakke med en mann. Min mor mente at personen måtte ha løyet, det går ikke An å taste feil nr. Hun ringte også feil en gang, da mente hun at den andre personen i røret løy. Det går jo ikke an å taste feil nr. 

 Hun er ikke mottakelig for informasjon. Hun kjørte bil uten lappen da jeg var liten. Vikeplikt forsto hun ikke, hun måtte ha automat da hun ikke forsto dette med qlutch og giring. Folk må være hyggelig mot hverandre var svarer da jeg som 10-åring spurte om ikke hun hadde vikeplikt. Hun klarte aldri å finne riktig gir så hun kunne kun kjøre automat , er ikke det uvanlig?! Hun manglet kun oppkjøring fra å ta førerkortet, men hevdet alltid at hun «nesten hadde lappen, kjørte plettfritt så det gjorde ikke noe at hun manglet førerkort». Dessuten var hun så gammel at politiet ikke hadde interessen av henne, sa hun.

 

husker dere fasttlf hvor ledningen hadde krøller? Jeg fikk alltid kjeft for å ha krøllet (ødelagt) denne. Min Mor forsto aldri at den var sånn. Hun rettet den ut, også krøllet den seg etter noe tid igjen. Jeg fikk kjeft hver gang. Hun forsto ikke at en ledning hun rettet ut med bøker, var like krøllete morgenen etterpå. Jeg måtte ha vært oppe om natten for å krølle ledningen!

Hun er så sta, mangler empati, har lav intelligens , sosialt noe tilbakestående. Hun evner ikke å se at hun sier eller gjør slemme ting. Hun kastet meg ut en julaften som 19åring. Vi var uenige og jeg fikk beskjed om å reise til helvette, aldri vise meg i hennes hus igjen osv. I ettertid forstår hun ikke at dette såret. At jeg kjørte rundt i bilen min, alene på julaften. Hun ringte etter noen dager og «alt» var normalt. Hun hadde ikke sagt noe galt og hvorfor skulle hun si unnskyld?

 

Selvfølgelig vil hun ikke innrømme noen diagnose. Hun reiser ikke til legen, så ikke sikkert det står noe på papiret heller. Hun sier jeg er gal, jeg mener at hun har en skrue eller to løs. I bygda er hun kjent som en bygdetulling og folk kan ikke forstå at jeg har klart meg så bra, da hun er min mor.

 

Jeg mener hun er psykisk ustabil, men jeg har ingeting å vise til. Jeg ønsker muligens en bekreftelse på at dette ikke er normalt, er det? At jeg ikke har vokst opp i ett A4 hjem, og at der er noe som ikke stemmer her. Ingen gjør meg mer sliten og tappet for energi enn min mor, derfor er kontakten minimal. Er jeg alene?

Anonymkode: 4f934...9d1

Herregud, stakkars deg! Nå er ikke psykisk ustabil en diagnose, men at det er noe som ikke er som det skal psykisk og/ eller kognitivt hos moren din er åpenbart. 

Anonymkode: acc6e...ddc

[Anonym bruker]

Les om emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse... 

Det er ikke vanlig slik din mor har opptrådt, og må være og ha vært svært vanskelig for deg.

Har noen i nær familie med samme type problematikk og det er veldig tungt og vanskelig.

Du vil ikke oppsøke noen å snakke med selv?

Klem til deg❤️

Anonymkode: 1e2c7...28d

[Anonym bruker]

Jeg vet ikke om jeg ønsker noen å snakke med?! På en måte ja, på en annen måte nei. Tenk om jeg roter opp i følelser jeg har glemt. Tross alt har jeg det bra nå, selv om min kontakt og mitt forhold til min mor plager meg etter besøk. Det jeg ønsker svar på er ting en psykolog ikke kan fortelle meg, hva er galt med min mor. De kunne gitt meg noen råd til hvordan jeg skal takle henne da. Så sånn sett kunne det vært nyttig. Samtidig, tenk om de sier at jeg er gal også 🙈. Jeg vil ikke at det skal finnes papirer på at jeg har vært hos psykolog.

 

hi

Anonymkode: 4f934...9d1

[Anonym bruker]

3 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Jeg vet ikke om jeg ønsker noen å snakke med?! På en måte ja, på en annen måte nei. Tenk om jeg roter opp i følelser jeg har glemt. Tross alt har jeg det bra nå, selv om min kontakt og mitt forhold til min mor plager meg etter besøk. Det jeg ønsker svar på er ting en psykolog ikke kan fortelle meg, hva er galt med min mor. De kunne gitt meg noen råd til hvordan jeg skal takle henne da. Så sånn sett kunne det vært nyttig. Samtidig, tenk om de sier at jeg er gal også 🙈. Jeg vil ikke at det skal finnes papirer på at jeg har vært hos psykolog.

 

hi

Anonymkode: 4f934...9d1

Nå overtar du hennes paranoia. Din journal hos alle helsearbeidere er hemmelig og kan ikke brukes til noe av andre enn deg. Kom deg til psykolog. 

Og slutt å ha kontakt med den fæle kjerringa. Der er jo ikke noe å hente hos henne for deg. Hun er rablende gal og sannsynligvis også undermåls mht intelligensen. Når hun i tillegg også er slem - da er det virkelig ingen grunn til å opprettholde kontakt.

Anonymkode: 2e7d9...dd9

[Anonym bruker]

10 timer siden, Anonym bruker skrev:

Takk. Du beskriver dette veldig godt. Hun hadde sider hvor hun var snill, hun var omsorgsfull og kjærlig. Samtidig viste jeg aldri når hun brått snudde. Gjorde jeg noe feil ble hun brått sint. Jeg tror hun forsøkte å gjøre sitt beste, men at hun ikke var fysisk eller psykisk i stand til å se at det hun gjorde var feil. I dag innrømmer hun delvis noe, legger skylden på meg « du provoserte meg til det ytterste», eller «du påpeker kun det jeg gjorde feil og aldri det jeg gjorde bra. Den siste settingen tenker jeg alltid litt på, for jeg forteller henne bare det hun gjorde feil/dårlig. Det får meg til å føle meg skyldig på ett vis. At jeg kun rakker ned på henne.  Hi

 

 

Anonymkode: 4f934...9d1

Helt ærlig: å oppdra barn er ikke sammenlignbart med å ta en eksamen i et skolefag, der man skal ha en vurdering som tar høyde for både de gode og de dårlige partiene, og der plusser og minuser skal vektes like mye.

Å oppdra barn er en helt annen størrelse, og der er det dessverre sånn at man ikke kan være snill 6 dager i uka og servere juling den 7. dagen, og etterpå forlange å få cred for de gode dagene, siden de er flest. En oppvekst med ukentlig juling ER IKKE EN BRA OPPVEKST, basta. Julingen overskygger all snillhet. For den fratar barnet trygghet, som er helt grunnleggende.

Så du behøver overhodet ikke ta inn de bitene der hun innimellom gjorde rett, eller de dagene hun var "snill". Det er ikke dem man skal vurderes etter. Selv psykopatiske kvinnemishandlere klarer å være "snill" mot kona de dagene han ikke slår og voldtar henne. Men det betyr ikke at de dagene skal vektes som like betydningsfulle i samlivet. Ingen ville ha krevd at kona skulle bli hos ham, eller fortsatt å ha kontakt med ham etter at de var skilt. (Og i hvert fall ikke at hun skulle gi ham skryt for de dagene han ikke slo...)

Hvorfor i alle dager skal du være lojal mot en slik person? Husk at når det er en mor, ikke en ektemann, så er deg også et mye verre overgrep. For maktubalansen mellom barnet og den voksne er mye større og mer urettferdig.

Anonymkode: 2e7d9...dd9

[Anonym bruker]

Jeg kuttet kontakten med min mor for 10 år siden. Som deg ble jeg utmattet av å ha kontakt. Gruet meg til hver telefonsamtale, og ikke minst hvert besøk. Ble helt ødelagt av det. Hun var mye friskeredajeg kuttet, men barndommen hadde satt sine spor og jeg orket ikke mer. Jeg ville leve, ikke bare eksistere.

Min mor var ikke like drøy som din, HI, men hun var definitivt veldig syk. Mye gråting og depresjoner, og jeg trøstet og trøstet fra jeg var bitteliten. Det gikk ikke an å stole på henne, hun var altfor ustabil i reaksjoner og væremåte til det, og jeg hadde null tillit til henne fra ung alder av. Bar stort sett på mine problemer alene.

Hun hadde masse spiseforstyrrelser, åpenlyst, og hatet sitt eget utseende, ekstremt åpenlyst. Tok mange operasjoner osv. Kritiserte også meg veldig mye og sa mange sårende ting om utseendet mitt og personligheten min. Var sykelig opptatt av vekta mi, og jeg måtte være tynn, «ellers er ikke pappa glad i deg». Gjett om jeg fikk spiseproblemer, da.

Hun kunne klikke i vinkel over den minste ting og da skrek hun og knuste ting som en gal person, det var veldig skremmende. Jeg ble livredd av det. Har hatt høye skuldre og ryggproblemer fra barneskolen av, siden jeg var så utrolig spent i musklene hele tiden.

Hun kunne fint skjelle meg ut og kalte meg jævla unge, jævla hore osv. Verre ting også, hun hadde en stygg munn når hun først satte i gang. Har hørt mye dritt for å si det sånn.

Hun har også hatt psykotiske episoder og terrorisert folk over lengre tid fordi hun «hadde sett i en drøm at barnet deres skulle dø i krybbedød». Sendte brev til naboene osv. Helt ute.

Det er mye mer også.

Hos meg har det gitt utslag i at jeg har brutt med familien. Folk sier jeg klarer meg bra fordi jeg har full jobb, egen leilighet og bil osv. Men jeg har knapt en eneste nær relasjon. Jeg klarer det ikke. Kan virke åpen og imøtekommende, men jeg holder alltid folk på en armlengdes avstand. Føler meg aldri bra nok heller, og sliter i perioder med vonde tanker om utseendet mitt. Trøstespiser altfor ofte, og har lite overskudd i hverdagen. Men jeg har det allikevel hundre ganger bedre nå som jeg er uten kontakt med mamma.

Anonymkode: 0d23c...631

[Anonym bruker]

11 timer siden, Anonym bruker skrev:

Du er ikke alene, jeg vokste opp med en mor med emosjonell ustabil personlighetsforstyrrelse. Opplevde mye av det samme som du gjorde. Hun truet ofte med å ta livet sitt for så å stikke av og deretter late som ingenting hadde skjedd da hun endelig kom hjem igjen, truet med å ta livet av katten min hvis jeg ikke oppførte meg slik hun ønsket, fortalte at hun skulle ønske hun aldri fikk barn, at pappa ikke var glad i meg, at ingen av min andre familie brydde seg om meg, fortalte meg at følelsene mine var feil og at alt jeg følte var unormalt. Mye manipulering, utfrysing, ignorering osv. Jeg har gått i langvarig behandling for dette og anbefaler deg virkelig å gå i intensiv traumebehandling for å bearbeide minnene dine. Sender deg en stor klem. En sånn barndom preger en gjerne resten av livet. 

Anonymkode: 1685d...d00

Samme her. Hun truet med selvmord, samlet på sovetabletter og tok store overdoser ved to-tre anledninger. Første gang fant jeg henne bevisstløs, jeg var fire år gammel. 

Hun spiser deg opp, hun har så store udekkede følelsemessige behov at hun ikke klarer å se andre. Venner ble fiender, livet ble svart og hun lå i sengen i mørket i ukesvis i strekk og bare gråt. Jeg ville ALDRI utsette mine tre barn for noe liknende. De skal ALDRI ha ansvar for mammas følelser eller følelse av verdi. 

Det er lov å holde avstand, fysisk og følelsesmessig, HI! 

Noen samtaler hos en psykolog vil nok gjøre deg godt. Jeg tror jeg hadde trengt det samme igrunn 😘 - og vet det hadde vært sunt for meg. Men siden jeg fungerer veldig godt i livet så er dørstokkmila så lang, jeg vet ikke om jeg orker.

Anonymkode: 335f7...96d

[Anonym bruker]

23 timer siden, Anonym bruker skrev:

Helt ærlig: å oppdra barn er ikke sammenlignbart med å ta en eksamen i et skolefag, der man skal ha en vurdering som tar høyde for både de gode og de dårlige partiene, og der plusser og minuser skal vektes like mye.

Å oppdra barn er en helt annen størrelse, og der er det dessverre sånn at man ikke kan være snill 6 dager i uka og servere juling den 7. dagen, og etterpå forlange å få cred for de gode dagene, siden de er flest. En oppvekst med ukentlig juling ER IKKE EN BRA OPPVEKST, basta. Julingen overskygger all snillhet. For den fratar barnet trygghet, som er helt grunnleggende.

Så du behøver overhodet ikke ta inn de bitene der hun innimellom gjorde rett, eller de dagene hun var "snill". Det er ikke dem man skal vurderes etter. Selv psykopatiske kvinnemishandlere klarer å være "snill" mot kona de dagene han ikke slår og voldtar henne. Men det betyr ikke at de dagene skal vektes som like betydningsfulle i samlivet. Ingen ville ha krevd at kona skulle bli hos ham, eller fortsatt å ha kontakt med ham etter at de var skilt. (Og i hvert fall ikke at hun skulle gi ham skryt for de dagene han ikke slo...)

Hvorfor i alle dager skal du være lojal mot en slik person? Husk at når det er en mor, ikke en ektemann, så er deg også et mye verre overgrep. For maktubalansen mellom barnet og den voksne er mye større og mer urettferdig.

Anonymkode: 2e7d9...dd9

Hi her.

 

Jeg har tenkt endel på disse ordene, takk. Du har så rett! Men du ordla deg på en måte som traff meg litt. Du ga meg ett svar som jeg ikke har klart å gi min mor da hun sier»du fokuserer bare på det dårlige jeg gjorde». Du har helt rett, å være snill 6 dager, men å gi juling den 7ende er ingen god mor. Det overskygger de gode dagene. Hvor ofte jeg ble fysisk mishandlet har jeg ingen anelse om. Men jeg vet det var en periode i 5.klasse jeg gråt mye. I friminuttet var jeg alene, og jeg husker at jeg gråt. Jeg følte meg alene på skolen og hadde det vondt hjemme pga mamma. Jeg innrømmet da for læreren at jeg ble slått hjemme. Dette var en periode jeg ble slått mer enn vanlig og ble kjeftet mye på. 

 

Min tante fortalte meg i voksen alder at hun hadde kommet hjem til oss , jeg var ca 3-4år. Hun sa at hun hørte skrik inne og hadde gått inn. Jeg satt i badekaret og skrek mens min mor slo meg . Angivelig fordi jeg ikke hørte på henne. Det var alltid derfor hun slo, fordi jeg ikke gjorde som hun sa. Hun brukte vel aldri knyttkneven, jeg husker heller aldri at hun slo hardt, men hun slo. 

 

Takk for fine ord.

 

Anonymkode: 4f934...9d1

[Anonym bruker]

22 timer siden, Anonym bruker skrev:

Samme her. Hun truet med selvmord, samlet på sovetabletter og tok store overdoser ved to-tre anledninger. Første gang fant jeg henne bevisstløs, jeg var fire år gammel. 

Hun spiser deg opp, hun har så store udekkede følelsemessige behov at hun ikke klarer å se andre. Venner ble fiender, livet ble svart og hun lå i sengen i mørket i ukesvis i strekk og bare gråt. Jeg ville ALDRI utsette mine tre barn for noe liknende. De skal ALDRI ha ansvar for mammas følelser eller følelse av verdi. 

Det er lov å holde avstand, fysisk og følelsesmessig, HI! 

Noen samtaler hos en psykolog vil nok gjøre deg godt. Jeg tror jeg hadde trengt det samme igrunn 😘 - og vet det hadde vært sunt for meg. Men siden jeg fungerer veldig godt i livet så er dørstokkmila så lang, jeg vet ikke om jeg orker.

Anonymkode: 335f7...96d

Takk for fint svar. Stor klem til deg, som dessverre også har opplevd en vond barndom!

 

jeg er så enig med deg. Barn skal ikke innvolveres i den voksnes verden! Basta. Jeg er så bevist på dette i forhold til mine barn.

 

Jeg tror nok også det er derfor jeg ikke har oppsøke hjelp. Jeg har det godt i dag, fungerer fint og er redd for å rippe opp i glemte minner. Samtidig føles det godt å fortelle det, snakke om det slik som nå. Men vet ikke om jeg klarer det face to face med en psykolog.

 

kan jeg spørre hvilket forhold du har til din mor i dag? Innrømmer hun sine feil? Hvilket forhold har dine barn til sin mormor? Godt å høre at vi er flere i samme båt, selv om jeg skulle ønske ingen barn hadde opplevd det samme.

 

Hi

Anonymkode: 4f934...9d1

[Anonym bruker]

Stakkars deg HI. Vondt å lese om deg og de andre i denne tråden. Har egentlig ingen råd, men vil bare si at du ikke er alene.

Min mor var gal, men ikke så gjennomsyret som deres mødre. Hun brukte meg som sin personlige psykolog gjennom barndommen og lesset alle sorger over på meg. Hun var også suicidal, truet ofte med å ta livet sitt og dro avgårde mens jeg satt å ventet oppe hele natten og håpet egentlig at hun ikke skulle kommentilbake slik at jeg og søsknene mine ble flyttet i fosterhjem.

Hun slo og hadde raseriutbrudd, og man visste aldri hvor man hadde henne. Hun fortalte meg ofte at hun angret på meg, kunne hun gått tilbake i tid ville hun aldri valgt å få meg. Vi hadde også ekstremt dårlig råd. Lite mat og i perioder ikke noe mat. Veldig dårlig klær og aldri utstyr. Jeg ble tidlig selvstendig og jobbet fra jeg var 11 år. Etter det måtte jeg dekke alt jeg trengte selv, inkl uteklær, kontigent til fritidsaktivitet og skolesekk. Jobbet stort sett hver helg hele barndommen pluss ferier. 

Jeg vasket klær, laget mat og fulgte opp søsknene mine på skolen. Var også «voksenpersonen» som fulgte på foreldresamtaler på skolen for søsknene mine. Utrolig at ingen reagerte. Jeg var to år eldre.

I voksen alder har jeg fått alt på stell. God økonomi har vært viktig for meg og også kunnskap om hvordan man viser omsorg for barn. Var ganske redd for at jeg ikke skulle klare å kjenne igjen behov hos barnet og at omsorgen og kjærligheten ikke skulle komme naturlig, siden jeg aldri hadde blitt vist det selv. Heldigvis gikk det bra, og jeg er veldig trygg på at jeg er en god og kjærlig mor. Det er det viktigste jeg har.

Relasjoner sliter jeg mye med. Alt virker perfekt utad, men jeg slipper ingen nærme nok. Jeg kan være morsom og blid og en som andre sikkert tenker er både populær og har stort nettverk, men den eneste jeg stoler på i livet er mannen min. Jeg tenker at andre egentlig vil avvise meg, så jeg slipper de aldri tett nok inn. Burde nok også få luftet tanker hos psykolog, men det lille barnet i meg sier at jeg skal ta meg sammen og ikke oppta plass for andre som har større problemer.

Kontakten med moren min er det jeg om styrer, ikke hun. Hun har mer behov for meg i livet sitt enn jeg har av henne. Grensene er veldig tydelige. Oppfører hun seg ikke, er det over. Ser jeg så mye som en antyding til dårlig oppførsel mot barna (negativ snakk, forsøk på å gi skyld osv) er det over. Da avslutter vi besøket og det blir lenge til neste gang- hvis hun klarer å oppføre seg. Ungene liker bestemor og vet ikke om noe. Det føles godt å ha tatt over makten. Anbefaler deg til å sette grenser for deg selv. Du skylder henne ingenting. Du har ansvaret for ditt liv nå og dine barn. 

Jeg har også lest om metoden hvor du skal se for deg selv som lite barn og snakke til barnet. Være der og gi omsorg. Har hørt at øvelsen skal være fin, men klarer ikke gjennomføre den selv. Kanskje det hadde fungert for deg? ❤️

Anonymkode: e983d...73c