Forventninger om barn, frustrasjon på begges sider.

[Anonym bruker]

Hi, her. Oppdatering.

Jeg og mi datter bør fremdeles hos mine foreldre.  De første dagene, jeg var virkelig ikke en god mor. Jeg var så sliten, så jeg la alt det ansvaret på mine foreldre. Jeg bare sov og sov. Jeg hadde henne om nettene, hun var veldig urolig, skrek og kavet mye. Dette var jo nytt for henne, men jeg ble irritert. Jeg husker at jeg skrek til henne at hun måtte tie stille og at jeg orket ikke mer. Min far kom og tok henne den natten og jeg sov sammen med mamma.

Jeg har gått til både familievern kontoret og psykolog etterpå. Det var rart å snakke med en mann om dette. Jeg har lest igjennom hva jeg har skrevet tidligere i tråden. Jeg tok ned ett rullegardin, hvor alt var perfekt, og det var forferdelig når det rullegardinet gikk opp. Det var "dette er realiteten". Jeg ønsket ikke å se det, det var så mye bedre å leve i illusjonen. Det var tøft da psykologen tok opp vold i nære relasjoner. Vi har snakket en del om sexpress. Jeg var ikke med på det mange ganger, men jeg følte at jeg måtte. Det var, jeg var fanget. Jeg ville ikke ha sex, men den eneste måten jeg kunne unngå sex var å bli gravid og for å bli gravid måtte jeg selvsagt ha sex.

Min mann, vi er ikke separert ennå, har vært på besøk to ganger i uka for å tilbringe tid med vår datter. Jeg kan ikke nekte han det. Den første uka traff jeg han ikke, min far var der med dem. Jeg har truffet han senere. Av og til ser jeg den personen jeg en gang forelsket meg i, men så ser jeg også alt det som er fælt med våres forhold. Min mann har bragt ting som jeg glemte å ta med  som vogn (hvordan kunne jeg glemme det!), klær og leker.

Det går bedre, men det er en lang vei å gå.

Anonymkode: 3dece...9e4

[Anonym bruker]

6 minutter siden, Anonym bruker skrev:

Hi, her. Oppdatering.

Jeg og mi datter bør fremdeles hos mine foreldre.  De første dagene, jeg var virkelig ikke en god mor. Jeg var så sliten, så jeg la alt det ansvaret på mine foreldre. Jeg bare sov og sov. Jeg hadde henne om nettene, hun var veldig urolig, skrek og kavet mye. Dette var jo nytt for henne, men jeg ble irritert. Jeg husker at jeg skrek til henne at hun måtte tie stille og at jeg orket ikke mer. Min far kom og tok henne den natten og jeg sov sammen med mamma.

Jeg har gått til både familievern kontoret og psykolog etterpå. Det var rart å snakke med en mann om dette. Jeg har lest igjennom hva jeg har skrevet tidligere i tråden. Jeg tok ned ett rullegardin, hvor alt var perfekt, og det var forferdelig når det rullegardinet gikk opp. Det var "dette er realiteten". Jeg ønsket ikke å se det, det var så mye bedre å leve i illusjonen. Det var tøft da psykologen tok opp vold i nære relasjoner. Vi har snakket en del om sexpress. Jeg var ikke med på det mange ganger, men jeg følte at jeg måtte. Det var, jeg var fanget. Jeg ville ikke ha sex, men den eneste måten jeg kunne unngå sex var å bli gravid og for å bli gravid måtte jeg selvsagt ha sex.

Min mann, vi er ikke separert ennå, har vært på besøk to ganger i uka for å tilbringe tid med vår datter. Jeg kan ikke nekte han det. Den første uka traff jeg han ikke, min far var der med dem. Jeg har truffet han senere. Av og til ser jeg den personen jeg en gang forelsket meg i, men så ser jeg også alt det som er fælt med våres forhold. Min mann har bragt ting som jeg glemte å ta med  som vogn (hvordan kunne jeg glemme det!), klær og leker.

Det går bedre, men det er en lang vei å gå.

Anonymkode: 3dece...9e4

Veldig godt å høre at du får så god støtte av dine foreldre og også at du går til en psykolog og til familievernkontoret. Det du opplever - at du var i benektelse av det som faktisk foregikk i forholdet ditt - det er veldig naturlig. Det blir en overlevelsesmekanisme når man lever i et voldelig forhold.

Ikke døm deg selv for hvordan du taklet de første dagene, heller ikke at du glemte ting da du dro fra mannen. Du gjorde nemlig det som var aller, aller, aller viktigst for deg og datteren din - du fikk dere vekk fra den voldelige mannen/faren! Da du gjorde det tok du ansvar både for ditt eget liv og for din datters fremtid. Det skal du være stolt av, for det var ikke enkelt for deg. Men det var helt klart det viktigste du gjorde. Det andre er bare bagateller som blir uviktige. Javel, så hadde du noen få dager hvor du "ikke var noen god mor" og hvor din datter kanskje merket din uro - men tro meg, det tar din datter ikke skade av, hun hadde derimot tatt stor skade av å måtte vokse opp i et hjem hvor far er voldelig mot mor.

Du skal være stolt av deg selv, HI! Det å komme seg unna en psykisk voldelig mann er ofte veldig vanskelig - du har greid det! Fortsett å holde øynene dine åpne for å se hva du faktisk levde med, glem aldri det. Da vil du fortsette å ta de riktige avgjørelsene for deg selv og barnet ditt videre

Anonymkode: 646d2...418

[Anonym bruker]

Jøss. Sterk lesning. Godt å høre at rullegardinet er gått opp! 

Anonymkode: 7196e...976

[Anonym bruker]

Hi her.

Nå er det over ett halvt år siden jeg skrev denne tråden. Ting har endret seg. Først til det verre og så til det bedre.

Hvor jeg er nå er det faktisk skremmende for meg å lese hva jeg skrev da. Hvem var jeg da? Jeg skriver at "vi har bestemt", det var aldri noen "vi" som bestemte. Det var han som bestemte. Han kalte kranglene våres "diskusjon", nei, vi kranglet! Jeg skammet meg av å lese hvordan jeg forsvarte han, at jeg faktisk skrev " han slår ikke, han er ikke voldelig". Var det min standard? Alt må være greit, for heldigvis slår han ikke? Og at jeg på den hotelhelgen, som så mange, mange ganger før, så fort han ble sint, så ville jeg gjøre alt for at han ble glad igjen, og at I alle fall ingen skulle høre det...

Jeg har slitt etter dette. Jeg har flyttet hjem til byen hvor han bor. Vår datter fortjener samvær med han. Jeg har begynt å jobbe, men redusert. For å si deg slik, jeg er sliten, og vår datter bor mest hos meg. En gang har jeg vært sykemeldt to uker på grunn av depresjon. Vi har en person fra barnevernet innvolvert. Det er mest på grunn for å gjøre overleveringer ved samvær lettere. Jeg vil, for øyeblikket, ikke tilbringe tid alene med han. 

Og takk for all støtten jeg har fått! 

Anonymkode: 3dece...9e4