Hva kan jeg si til venninna mi. .

[Anonym bruker]

....som får assistert befruktning. Hun har blitt inseminert I 1 år nå og har akkurat startet med første forsøk med prøverør. Hun er så stresset og er redd for hva dette kan påvirke. Jeg vil så gjerne si noen kloke gode ord til henne men ingenting biter på. Jeg er der og lytter og støtter. Jeg føler bare at jeg kommer til kort og vil gi henne ro. Noen råd fra dere?

 

Anonymous poster hash: 7ae0a...6e2

[TanteTroll]

Det er ikke sikkert de kloke ordene finnes. Jeg har hatt mange ivf-forsøk, og synes også de kloke ordene forsvinner for meg. Jeg tror du gjør det viktigste du kan gjøre, lytte og støtte så godt du kan. Ikke si at du forstår hvordan hun har det, men st du forstår det er vanskelig. Det er en ensom, vond og altoppslukende prosess. Skjønner godt at hun er stresset og redd, det er vondt å ikke lykkes.

 

Veldig mange lykkes jo i løpet av de 3 offentlige forsøkene, mens noen trenger flere. Jeg var også veldig stresset, for det er umulig å koble bort ivf'en i dagliglivet. Jeg trøstet meg med at legen på privatklunikken sa til meg:stress har forbausende lite å si. Så hvis stress hadde vært en avgjørende suksessfaktor hadde det vært få som ble gravide tror jeg.

 

Jeg meldte meg inn i Ønskebarn underveis i prosessen- kanskje det kan være aktuelt for henne?

[long time]

Du kan prøve å oppmuntre henne til ikke å stresse så mye. At hun ikke trenger å skynde seg fra en insem/ ivf til den neste. Med mindre hun allerede er i 40-åra så har hun "god tid". Du er sikkert viktig for henne siden hun finner en samtalepartner og trøst i deg, det er bare å fortsette med det og ikke dømme. Også kan du minne henne på at det finnes MANGE som har det akkurat som henne. Har selv prøvd insem i 3 (!!!) år og begynner nå med IVF.

Det hjelper også å drømme om fremtiden der barn ikke er inkludert, legg en Plan B, da kan det bli lettere 'å gå videre' dersom hun virkelig ikke skulle få barn.

[Anonym bruker]

Takk for gode råd. Jeg har virkelig trua på at hun skal bli gravid for det er ikke henne som har problemet med det. Det kan bare ta litt tid som for oss andre. Jeg brukte 1,5 år på den naturlige måten. Men det teller kanskje ikke? HI

 

Anonymous poster hash: 7ae0a...6e2

[TanteTroll]

Jo det teller, men samtidig ikke Husk at hun har prøvd lenge også før de startet med inseminering, så det er ikke sikkert hun vil føle dine 1,5 år som noen trøst. For du fikk det jo til?

 

Vi prøvde i 7 år, og hadde både inseminering, ivf og fryseforsøk før vi lykkedes. Forferdelig tøft mens det sto på, men definitivt verdt det når vi endelig fikk barn (og etterpå dukket det opp en liten overraskelse til, helt av seg selv).

 

Fortsett å være den støtten det høres ut som du er for venninna di. det kan dukke opp mange vonde og "stygge" tanker underveis i prosessen- set kan være en psykisk belastning å gjennomgå behandlingen. Hormoner som tuller det skikkelig til for deg.

 

Lykke til til venninna di!

[Anonym bruker]

Takk 😊

 

Anonymous poster hash: 7ae0a...6e2