Bror som får alt servert på sølvfat...

[Anonym bruker]

Broren min sluttet på vgs når det var to mnd igjen, ingen som helt vet hvorfor. Han bare sa at han ikke ville mer, mulig deprimert tenker jeg? siden da har foreldrene våre tre ganger betalt for at han skal få ta de fagene han mangler på en privat vgs (og det er en del tusen som har gått med der altså!). Alle gangene har han sluttet når det kun var noen mnd igjen av året. Han er nå 26 år, bor fortsatt hjemme hos foreldrene våre uten å betale så mye som en krone for seg.. har ikke jobb, får ikke trygd eller noe. Vil ikke ha noe med nav å gjøre, uten at jeg vet hvorfor. Sitter bare og spiller dataspill over nettet og lever egentlig som en 14 år gammel gutt med evig sommerferie... Han får lommepenger fra foreldrene våre, betaler ingenting for seg, gjør ikke noe husarbeid, mamma kjøper til og med klær til han! Mens jeg som har jobb, unger og bor i et oppussingsobjekt, såvidt får spandert på en kopp kaffe hvis vi er ute sammen.  

 

Jeg har forsøkt å spørre foreldrene mine om de kan gi oss et privat lån sånn at vi får pusset opp ferdig og får revurdert boliglånet vårt sånn at vi sparer litt på det, men det er de ikke interessert i siden jo jeg har jobb. Kjenner jeg begynner å bli skikkelig irritert over at broren min hele tiden får og får uten å yte noe for det, mens vi spinker og sparer for å ha råd til å fortsette med oppussinga vår. Kjenner på at han må få rumpa si i gir og gjøre noe med livet sitt, han har jo ingen motivasjon for å gjøre noe siden foreldrene våre gir han alt han trenger. Hvis han er deprimert, blir det slettes ikke bedre av å bare sitte på gutterommet alene...

 

Argh, noen som har noen kloke råd eller tips for hva jeg kan gjøre for at situasjonen skal bli bedre? 

Anonymous poster hash: ca6f1...42a

[Anonym bruker]

Ingen tips.. I samme situasjon, bare at min bror nå er 38 år, lever på mamma og NAV og oppfører seg som en 16 år gammel gutt. Hun betaler ut innkassogjelda hans på flere hundre tusen med gjevne mellomrom, betaler regninger hver månede, mens jeg sitter i et oppussingsobjekt med unger og sparer til hver minste ting. Urettferdig. Er ikke noe annet å si enn det! Og det tar aldri slutt dessverre, så lenge de fortsetter å fore han med penger uten å stille krav. Nå er min bror snart 40 og han kommer til å holde på sånn til mamma går i grava.

 

Anonymous poster hash: 6e498...7ae

[Mamma til 2 søte]

Ikke for å være dust... Men er det virkelig urettferdig? Jeg ville heller hatt det som TS og innlegget under enn slik brødrene deres har det. De må jo være psykisk syk begge to.

[Anonym bruker]

Ikke for å være dust... Men er det virkelig urettferdig? Jeg ville heller hatt det som TS og innlegget under enn slik brødrene deres har det. De må jo være psykisk syk begge to.

 

Er vel ikke urettferdig hvis man tenker sånn på det. Og strengt tatt har jo ikke jeg noe med hvordan foreldrene mine velger å bruke pengene sine, rent objektivt. Men følelser er rare ting likevel..

 

Men det er jo ikke til noen hjelp for broren min at de støtter opp under hans oppførsel. Han har jo ingen krav til seg, trenger ikke å tenke på noe som helst og trenger ikke å oppsøke hjelp for sine problemer. Hadde de enda satt litt krav til at han må oppsøke hjelp, så tror jeg nok at det hadde vært lettere å svelge det at han får så mye fra de og jeg ingenting. Og de forstår ikke at de legger til rette for at han kan fortsette å "drive med strømmen" hvis du skjønner meg. Litt som om en som kjøper alkohol til en alkoholiker....

 

Anonymous poster hash: ca6f1...42a

[Anonym bruker]

Men de blir jo aldri friske heller når foreldrene holder på sånn.

 

Skjønner godt at du synes det er urettferdig, HI!

 

Anonymous poster hash: ca67a...0e9

[Hjertefru]

Må være vanskelig for foreldre også når et av barna sliter med noe og det andre tilsynelatende greier seg bra. Kanskje har foreldrene også begrenset med ressurser.

Men som andre nevner; det å sy puter under armene på disse gutta vil jo ikke motivere dem til å ta tak i livene sine...

[Mamma til 2 søte]

 

 

Ikke for å være dust... Men er det virkelig urettferdig? Jeg ville heller hatt det som TS og innlegget under enn slik brødrene deres har det. De må jo være psykisk syk begge to.

Er vel ikke urettferdig hvis man tenker sånn på det. Og strengt tatt har jo ikke jeg noe med hvordan foreldrene mine velger å bruke pengene sine, rent objektivt. Men følelser er rare ting likevel..

 

Men det er jo ikke til noen hjelp for broren min at de støtter opp under hans oppførsel. Han har jo ingen krav til seg, trenger ikke å tenke på noe som helst og trenger ikke å oppsøke hjelp for sine problemer. Hadde de enda satt litt krav til at han må oppsøke hjelp, så tror jeg nok at det hadde vært lettere å svelge det at han får så mye fra de og jeg ingenting. Og de forstår ikke at de legger til rette for at han kan fortsette å "drive med strømmen" hvis du skjønner meg. Litt som om en som kjøper alkohol til en alkoholiker....

 

Anonymous poster hash: ca6f1...42a

Akkurat det skjønner jeg veldig godt. På den måten er det jo urettferdig... Bare tenk på at du faktisk gjør noe med livet ditt og bidrar til at samfunnet blir bedre for deg og barna dine. Det gjør ikke din bror...

[Anonym bruker]

Ingen tips.. I samme situasjon, bare at min bror nå er 38 år, lever på mamma og NAV og oppfører seg som en 16 år gammel gutt. Hun betaler ut innkassogjelda hans på flere hundre tusen med gjevne mellomrom, betaler regninger hver månede, mens jeg sitter i et oppussingsobjekt med unger og sparer til hver minste ting. Urettferdig. Er ikke noe annet å si enn det! Og det tar aldri slutt dessverre, så lenge de fortsetter å fore han med penger uten å stille krav. Nå er min bror snart 40 og han kommer til å holde på sånn til mamma går i grava.

 

Anonymous poster hash: 6e498...7ae

 

Er litt det jeg ser for meg at broren min også kan finne på å gjøre... bare la livet sitt gå forbi mens mamma og pappa steller for han. Hva slags liv er det for noen som helst? 

 

Jeg er jo glad i broren min, og kjenner at forholdet vårt er i ferd med å bli ødelagt av dette. Jeg begynner å bli irritert og sur på han selv om det sikkert er en psykisk sykdom som han plages med og ikke kan noe for. Håper virkelig at foreldrene mine forstår at noe må gjøres før vi kommer dit hvor din bror er nå.

HI.

 

 

Anonymous poster hash: ca6f1...42a

[Gjest Antarctica]

Ikke for å være dust... Men er det virkelig urettferdig? Jeg ville heller hatt det som TS og innlegget under enn slik brødrene deres har det. De må jo være psykisk syk begge to.

Enig. Dette er ikke noe å misunne.

[Anonym bruker]

Da bør broen din søke hjelp for evt. en depresjon, det er det minste de burde kreve av han. For din egen del ville jeg jobbet med de følelsene, de tilfører ikke noe positivt for deg. Det er ikke sikkert at det blir noen forandring med det første. Vi har samme problemet i min familie, bare at vedkommende er 62 år.

Anonymous poster hash: 8334b...f48